Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Intervju

Når språket blir elektrisk
av Eivind Røssaak

En hel industri, et helt bokmarked, et juridisk rettighetsregime, og et verdensomspennende skolesystem er skapt rundt papir og blekk. Overgangen fra blekk til bits vil bli enorm. Fremtidens forfatter vil bli en slags Yahoo eller hete Alta Vista. Jeg sier ikke at vi går mot noe bedre; jeg sier ikke at vi går mot noe dårligere - jeg sier bare at vi går mot noe som er helt annerledes.

MARK POSTER

Mark Poster er et sjeldent blad blant historikere. Han har spesialisert seg på postmoderne teori og ny kommunikasjonsteknologi, og har gjort flere større pionerarbeider innen disse områdene. I denne samtalen drøfter Mark Poster endringer i forfatterrollen, leserrollen og den intellektuelles rolle nå og i fremtiden. Han diskuterer også hvordan politikken, samtalen og demokratiet vil endre seg som følge av Internett.

FORFATTEREN SOM LYS

I et foredrag som du nylig holdt under konferansen "Kulturen i den virtuelle byen" i Lund i Sverige stilte du det flertydige spørsmålet "What's the Matter with the Internet". Du diskuterte det teknologiske grunnlaget (the matter) for fremtidens digitale tekstproduksjon. Du mener at både forfatterrollen og leserrollen vil endre seg. Hvorfor?

Det er i dag en stor utfordring for den kritiske teorien og for humaniora generelt å forstå den historiske konstruksjonen av forfatterfiguren, og se den i lys av måten ny kommunikasjonsteknologi nå endrer de materielle vilkårene eller, rettere: tekstproduksjonens materiale, bokstavelig talt. Forholdet mellom mennesker og maskiner forskyves drastisk, og vi kan lese Walter Benjamins [1] oppsiktsvekkende analyse av de første elektroniske medienes politiske og kulturelle effekter i fornyet lys. Han skjønte at måten mediene endret seg på, også ville endre kunstnerrollen, kunstverket og publikums rolle.

Allerede da endret forfatterrollen seg?

Benjamin gikk imot de intellektuelles teknofobi. Han mente ikke at filmen og radioen ytterligere ville pasifisere folket. Han mente snarere at i det øyeblikk et kunstverk, et manus, et maleri, en skulptur osv. kunne reproduseres i det uendelige, ville det miste sin opphøyde aura. Forfatteren ville minste sin kontroll over verkets mening, og nye reversible relasjoner mellom publikum og forfatter kunne muliggjøres. Han problematiserte allerede da den særegne autoritet forfattersignaturen tilfører en original. Signaturen fungerer som en analog forlengelse av forfatterens geniale skaperkraft og makt. Det er denne analogien som påny er truet i dag.

Og som vil føre til forfatterens endelige død?

Ikke nødvendigvis. Allerede Michel Foucault problematiserte Roland Barthes spesielle drøm om forfatterens død. [2] I sitt berømte essay "Hva er en forfatter?" skiller Foucault mellom fire perspektiver på forfatteren. For det første: Synet på den humanistiske forfatter som uttrykker og kontrollerer alle meninger som kan leses inn i en tekst. Deretter Roland Barthes strukturalistisk orienterte drap på forfatteren til fordel for en tekst som lever sitt eget liv, og for det tredje: Foucaults poststrukturalistiske vending hvor forfatteren omtales som en funksjon, en effekt av diskursive og institusjonelle rammer. Men vi kan også finne kimen til et fjerde perspektiv hos Foucault, en slags utopisk ikke-forfatter som kanskje foregriper forfatteren i cyberrommet. Foucault snakker i korte vendinger om en fremtid der vi ikke lenger først og fremst spør hvem som snakker, men der vi trer inn i en mumlingens anonymitet.

Hva skjer med forfatteren og den intellektuelle?

Det blir stadig viktigere å kunne behandle store mengder informasjon. På Internett ser vi allerede at de gode sideforfatterne ofte er de gode redaktørene, de som vet hvor den viktige informasjonen befinner seg og som kan orkestrere stemmer, linker og hypertekster. Fremtidens forfatter vil bli en slags Yahoo eller hete Alta Vista.

En underlig forandring i forholdet mellom mennesket og maskinen? Forfatteren vil så å si forsvinne og erstattes av et teknologiregime?

Det sentrale perspektivet i endringen av forfatterrollen i vårt århundre vil måtte ta utgangspunkt i overgangen fra en analog til en digital teknologi, eller fra en analog til en digital forfatterfigur. Termen analog angår de materielle endringene som inntreffer i overgangen fra en original til en kopi. Selv om det er forskjell mellom en akustisk lydenhet og dens reproduksjon på en plate, så fins det likheter mellom dem, og på grunn av denne analogien kan enkelte til og med "lese" hvilke lydspor som fins på en plate. Slik er det ikke med digitale reproduksjoner. Datamaskiner forandrer all input til nuller og ettall. Det fins ikke lenger en analogi mellom tallkonfigurasjonen og en akustisk lydenhet. En digital reproduksjon "likner" således ikke rent materialmessig, à la en analog reproduksjon. Forholdet mellom kopi og original blir radikalt annerledes, og det er forskjellen.

Du sa i foredraget at både forfatter- og leserrollene vil gjennomgå intet mindre enn en revolusjon. Er det bare pga. disse små forskjellene?

Forskjellene er store. Overgangen fra muntlige til skriftlige kulturer medførte store kulturelle og sosiale endringer. Det er for tidlig å si om overgangen fra analog- til digital reproduksjon vil være like stor som overgangen fra tale til skrift, men også endringer innenfor selve skriftkulturen har politisk sett vært drastiske. Overgangen fra håndskrift til trykkekunst var en av forutsetningene for demokratiet. Men selv om trykkekunsten løsrev språket fra tale og håndskrift, har den helt frem til i dag vært strengt knyttet til knapphetsmaterialer som papir. Med digitaliseringen inntar skriften elektronenens mikroverden, språket blir elektrisk, og slik kan en og samme tekst fremstå på et hvilket som helst sted på kloden samtidig. Men hvordan opptrer teksten for forfatter og leser? Den vil stort sett ikke være synlig i tid og rom, men befinne seg skjult i datamaskinens eller programvarens eller nettverkets eller i kodenes celler. Vi får et fokusproblem. Eller som Friedrich Kittler sier det: "Datamaskiner skjuler selve skriveakten: Vi skriver ikke lenger." Han tenker egentlig innenfor det gamle paradigmet, og klager over tapet av nærvær.

Men det er vel bra for forfatteren at hennes tekster kan havne overalt samtidig?

Jo, hvis det var den eneste endringen, ville ikke problemet være stort, men digitale tekster befinner seg i et svært ustabilt rom. De er overlatt til leserens innfall på en helt ny måte. Tekstene blir utabile som flytende væsker. Digitale tekstsider kan endres etterhvert som de leses, endres, omarrangeres, kobles til andre tekster, endres i form og størrelse, få lyder, videoer og bilder eller miste lyder, videoer og bilder. Og alt dette kan gjøres nærmest uten anstrengelser. Som elektroniske bits har de en enorm stabilitet, selvfølgelig, men samtidig har de ingen stabilitet i det hele tatt. Materialregimet er så totalt endret at den tradisjonelle analoge forfatter- eller leserrolle ikke lenger kan opprettholdes. En hel industri, et helt bokmarked, et juridisk rettighetsregime og et verdensomspennende skolesystem er skapt rundt papir og blekk. Overgangen fra blekk til bits vil bli enorm.

HISTORIENS SKILLELINJER

Du har skrevet mye om de store skillelinjer i historien. Men mens andre gjerne snakker om den agrikulturelle revolusjon, den industrielle revolusjon (som sammenfaller med trykkekunsten) og den elektroniske revolusjon (radioens og tv-ens tidsalder, medienes tidsalder), er du opptatt av det du kaller den andre medierevolusjon (fra boken The second media age, 1995). Du tenker spesielt på Internetts betydning?

Ja, jeg bruker termen den andre mediealder for å skille Internett fra tidligere former for elektroniske medier som radio og tv. Den første mediealder kjennetegnes ved elektroniske medier som har få avsendere og mange mottakere, få produksjons- og disseminasjonssteder, men mange resepsjonssteder, altså radio og tv. Internett derimot, har mange produksjonssteder og mange resepsjonssteder. Det er et "many-to-many"-medium i motsetning til det gamle "few-to-many"-medium.

Det virker som om du ser bort fra telefonen i den første medie-alderen. Telefonen er vel også et "many-to-many"-medium, som slik sett ligner på det moderne eller postmoderne Internett?

Telefonen er et toveis-system. Den bygger på en desentralisert form for kommunikasjon, men telefonen er i hovedsak et "one-to-one"-medium. Internett kombinerer flere sider ved de tidlige elektroniske mediene. Det kombinerer telefonens desentraliserte form med radioens og tv-ens muligheter til massekommunikasjon, samtidig som det endrer begge disse medienes hierarkiske struktur.

Man snakker gjerne om merkedager for store historiske skiller. Har Internett en slik merkedag?

Vel, man kan bruke mange merkedager, men jeg tror den første kommunikasjonen på

Internett fant sted i 1969. Men generelt sett fikk Internett en bredere oppmerksomhet først på slutten av 80-tallet. Verdensnettet ("world wide web") ble etablert i 1993. Kapitalister og næringsliv tok for alvor Internett i bruk i 1995.

DET ELEKTRONISKE DEMOKRATIET

Dyptgripende teknologiske endringer fører alltid med seg endringer på en rekke områder som man ikke trodde var direkte knyttet til teknologien, ikke bare forfatterrollen, men hele det politiske systemet vil vel måtte endre seg? Flere politikere innser i dag i stadig høyere grad at nye kommunikasjonsteknologier som Internett kan få stor betydning for demokratiet. De utreder, gransker, rapporterer og proklamerer. Diktatorer og de aller mest konservative blant oss avskyr dette nye mediet, mens de mer liberale understreker gjerne at Internett kan forsterke det bestående demokratiet, og radikalere mener gjerne at Internett kan utvide demokratiet til også å omfatte tidligere undertrykte grupper. Hva er ditt syn på dette?

Jeg tror Internett kan brukes til å utvide eksisterende former for representativt demokrati. Nå kan man for eksempel kommunisere med sine valgte representanter også på Internett, og det er en ny type kommunikasjon. I Santa Monica, Califonia var en helt byråd satt opp som en oppslagstavle på Internett, og alle byborgerne - også de hjemløse - fikk utdelt personlige e-postadresser og kunne bruke offentlig tilgjengelige pc-er for eksempel på bibliotekene. De hjemløse brukte denne muligheten, gjennomførte brevprotester og lignende og fikk faktisk gjennomslag for en rekke reformer som forbedret deres situasjon. Det finnes også flere eksempler på spontant oppståtte politiske bevegelser som er generert på Internett gjennom nyhetsgrupper som UseNet og lignende. De Internettgenererte protestene i USA stoppet både Lotus’ monopoliseringsforsøk og Clinton-administrasjonens nettovervåkningsforslag. Dette er eksempler på politiske bevegelser som oppstår innenfor Internett og får innflytelse på hendelser utenfor nettet. Det er nok neppe dette politikere tenker på når de snakker om nettets demokratiske potensiale. Det fins også andre former for politisk-demokratisk bruk av Internett. Grupper som Zapatistene i Mexico, studentene på Den Himmelske Freds Plass i Beijing og ved ulike anledninger i Øst-Europa og i det tidligere Jugoslavia. I disse situasjonene kunne protestgrupper og revolusjonære sende meldinger utenfor områder sanksjonert av regjeringen. Slik opprettet de en del-offentlighet, som var både større (globale) og mindre restriktiv enn den lokale. Dette kan gjerne kalles en form for demokratisering gjennom Internett.

DEN VIRTUELLE OFFENTLIGHET

Du snakker nå om hvordan Internett kan utvide demokratiet eller fungere som et supplement til et allerede bestående demokrati. Dette synet på demokrati baserer seg vel egentlig på et instrumentelt syn på Internett, som om det helt enkelt bare var et nytt redskap, en slags ny nøytral teknologi. Men på konferansen i Lund sa du at Internett vil endre politikken og samfunnet på et dypere nivå, og at vi vil måtte nærme oss nye former for organisering som ikke lenger vil ligne på det vi hittil har kalt demokrati, og at vi kanskje må finne et nytt navn på det hele.

Ja, det tror jeg, fordi Internett innfører en ny og meget komplisert teknologi mellom menneskene, en omfattende teknologi med svært strukturerende egenskaper. Demokratiet har hittil vært basert på en type ansikt-til-ansikt kommunikasjonmodell à la det greske agora, samfunnshuset eller byrådssalen.

Det greske torgrommet?

Ja, spesielt i Jürgen Habermas’ forstand [3] hvor demokratiet er avhengig av et offentlig rom, en sfære med såkalt "herredømmefri" tale, hvor sosial status og innflytelse ikke teller, hvor meninger kan formes utfra diskusjon alene. Jeg tror ideelt sett at demokratiet i større grad krever dette enn det krever spesifikke institusjonelle karakteristika. Demokratiet er avhengig av folkets vitalitet, av deres aktive deltakelse i samfunnets utvikling...

Det er vel denne tankegangen som har gjort Habermas til en av de mest anerkjente samfunnsforskere og filosofer i dag?

Det er nok riktig, men jeg vil gjerne legge til at Internett ikke fungerer som et gresk agora, og det fungerer ikke som en offentlig sfære. Den offentlige sfæren er avhengig av at statsborgernes identitet har en viss stabilitet. Man må på en eller annen måte vite hvem man snakker til, om man snakker til et stabilt individ, et rasjonelt og autonomt individ, en statsborger i ordets beste forstand. Men Internett konstruerer ikke identiteter på den måten. Det går mer i retning av en ny type identitetsformasjon som er absolutt mindre koherent, mindre stabil, mindre sammenhengende over tid og mye mindre kognitiv, enn hva Habermas forbinder med den offentlige sfære.

I et nytt essay om cyberdemokratiet som ligger på din hjemmeside siterer du Judith Perrolle [4] som sier, i motsetning til Habermas, at "påstander om meningsfullhet, sannhet, konsistens og koherens vil bli maskinenes logiske og filosofiske karakteristika heller enn et resultat av mellommenneskelig samhandling". Det er kanskje en fin oppsummering av et aspekt ved denne vendingen.

Jeg er ikke så opptatt av hennes forsåvidt fine poeng, som jeg er av selve måten mennesket og dets identitet nå rekonstrueres. Dagens nye kommunikasjonsteknologier, først og fremst bruken av Internett, fører oss inn i et nytt stadie i forholdet mellom mennesker og maskiner, som vil skape store endringer etterhvert som stadig flere vil kunne delta i Internett, slik de hittil har forholdt seg bare til tv. Vi går i retning av grunnleggende kulturelle og politiske endringer som er vanskelig å karakterisere innenfor de vestlige demokratienes begrepstradisjoner. Jeg sier ikke at vi går mot noe bedre; jeg sier ikke at vi går mot noe dårligere - jeg sier bare at vi går mot noe som er annerledes.

På grunn av endringene av vilkårene for tale og kommunikasjon?

Ja.

Fordi den som taler vil tre frem på en ny måte?

Jeg tror det, ja. Min kollega Étienne Balibar (fransk filosof) knytter konstruksjonen av det moderne mennesket til det kartesianske subjektet. Individet som tenker før det er. Dette baserer seg på forestillingen om at det finnes en helt uavhengig sfære for tenkning. Jeg tror den moderne historie i korthet handler om utbredelsen av denne type mennesker i form av den myndige "borgeren".

Utbredelesen av moderne individualisme?

Av det "rasjonelle individ", ja, av forestillingen om individet som et hele, som en lukket enhet. Dette individet settes så opp i mot en verden av objekter som er utenfor det, og som det står i et visst distanse- og maktforhold til. Dets forhold til jorden er først og fremst et dominansforhold. De er "aktive aktører" (agents) som former virkeligheten. Jeg tror Internett vil skape et ny type individer.

For å nærme oss dette nye individet må vi kanskje gå veien om de historiske endringene av den offentlige sfære? Roller som stadig endrer seg?

Internett og andre elektroniske medier vil nok ytterligere underminere forskjellen mellom det private og det offentlige, men vi behøver ikke ta opp det nå. Jeg tror det viktige er at når du kommuniserer på Internett, er det vanskelig å unngå å være oppmerksom på at din identitet er noe som du konstruerer i selve kommunikasjonsprosessen. I tidligere samfunn, i det individualistiske samfunnet, oppfattet man identiteten som stabil og naturlig. Man konstruerte ikke seg selv. Man så snarere på sin egen identitet som noe man brukte, som noe man oppfylte eller utvidet i løpet av livet. Denne identiteten grunnla rasjonaliteten og etablerte den enkelte som koherent og forskjellig fra alt rundt deg. Med Internett vil hele denne holdningen til ens egen identitet endre seg. Identiteten blir ikke lenger grunnlaget eller utgangspunktet for kommunikasjonsprosessen, men det som produseres i kommunikasjonen. Det er en så fundamental endring at det politiske må tenkes på nytt.

GJENOPPFINNE POLITIKKEN

Hva blir ingrediensen i dette nye begrepet om det politiske?

Vårt begrep om det politiske har gjort det mulig å opprettholde en forskjell mellom de som var flinke til å være individer og de som ikke var det. De flinke fortjente å bli borgere og få stemmerett. Eiendomsbesittelse ble et bevis på at man hadde vært flink til å være individ. Eiendomsbesittelse kvalifiserte deg som stemmeberettiget. Langt inn i det 20. århundre ble kvinner oppfattet som lite skikket til å være individer. De fikk ikke stemmerett. Grunnlaget for denne rasjonalistiske subjektsfundamentalismen ble samtidig sett på som universelt og som et ekskluderingskriterie. "Barn, gale, kvinner, arbeiderklassen og så videre. kan ikke stemme," sa man. Hvis vi nå i stigende grad lever i et samfunn hvor vi har en følelse av at vi ikke har en sikker grunn, men at vi konstruerer oss selv i selve interaksjonsprosessene, vil selve grunnlaget for ekskludering av folk falle fra hverandre. Det vil bli mye vanskeligere å finne et grunnlag for ekskludering av visse folkegrupper fra deltakelse, enten kriteriet er noen av de allerede nevnte eller andre kriterier som rase, etnisitet, nasjonalitet osv.

Man kan på en måte ikke lenger med største enkelhet peke på såkalte selvinnlysende eller naturlige egenskaper som gjør noen overlegne og andre underlegne og ekskluderbare. Prosessualitet blir viktigere.

Nettopp.

Og derfor trenger vi et nytt begrep om det politiske?

That’s right.

Fordi det politiske kan ikke lenger være basert på eksludering.

På ekskludering og subjektsfundamentalisme. Det politiske må tenkes på nytt som en transformasjonsprosess, og det må arbeides i retning av økt muliggjøring av allmenn deltakelse i disse endringene.

En åpenbar innvending mot et slikt begrep om det politiske er at det truer forestillingen om at politikk og frigjøring må være basert på visse fundamentale særtrekk som gjør det mulig for oss å skape begreper om ...

... naturlige rettigheter.

... naturlige rettigheter.

Absolutt, dette er en meget farlig posisjon. Den moderne tid kjennetegnes av enorme mengder spilt blod i kampen for å sikre ulike grader av frihet, som er basert på myten, kan vi si, om naturlige rettigheter. Det er klart tanken om naturlige rettigheter trues når man beveger seg mot en ny betydning av det grunnlagsløse og det selv-konstituerende subjektet. Men jeg tror at man på denne måten også kan utvide ulike typer friheter i enda større grad.

Du erstatter kanskje et eksklusjonsbasert begrep om det politiske med et begrep om det politiske som er - hvis jeg kan brukte det ordet - "basert" på en mer grenseløs inkludering?

Ja, og et forhold til maskinen som er forskjellig. Vi har hittil utelukkende hatt et instrumentelt forhold til maskiner. Maskiner skal redde liv, og de skal gjøre det rasjonelle individet ytterligere i stand til å være et rasjonelt individ. Nå oppdager vi etterhvert vår økede avhengighet av maskiner, vårt naboskap med maskinene. I mange tilfeller er maskinene til og med flinkere til å være rasjonelle enn vi selv er. Vi er ikke bare avhengige, vi trenger maskinene for å utforske vår egen selv-konstitueringsprosess. I våre dagligdagse forhold til oss selv og til andre er maskiner mye mer symbiotisk relatert til oss enn før. Dette fører til en helt annen oppfattelse av det menneskelige og det ikke-menneskelige.

PESSIMISTENE

Pessimister som tenkerne Paul Virilio [5] og Jean Baudrillard har bl.a. sagt at offentlige saker er blitt offentlige bilder, at et offentlig resonnerende publikum nå faller fra opphøyd politikk til obskøn publisitet, at vi alle vil ende opp som symboler på en skjerm, bli virtuelle imagoer og så videre. Hva mener du om dette?

Ja, dette er jo virkelig sant, men Virilio og Baudrillard er egentlig tenkere av den første medie-alder. Virilio er primært interessert i vårt forhold til film, og Baudrillard i vårt forhold til tv. Disse mediene produsererer en form apatisk eller undertrykt tilskuerposisjon som Virilio karakteriserer godt. Men selv om man aksepterer kritikken av dimensjonsløse bilder på en skjerm, så blir denne type klagesanger, som er knyttet til den første mediealderens kulturelle transformasjoner, problematiske i forhold til den andre mediealder. Internett har en helt annen kommunikasjonsstruktur.

Jeg trodde kritikken var ment å dekke hele det tele-teknologiske feltet, Internett inkludert.

Nei, kritikken dekker utmerket den første mediealder, som er basert på kringkastingsmodellen, hvor folk bare setter seg ned og mottar bilder som de ikke selv kan transformere. Du har bare en spektralitet foran deg og mediet er avhengig av folk som har evnen til å tre frem som - utelukkende – spektraliteter. Kjendiseri og berømmelse blir den eneste faktor eller verdi. Internetts desentraliserte og interaktive struktur fungerer ikke slik. Men - vi må vokte oss for de gamle radio- og tv-mogulenes iherdige forsøk på gjøre Internett til et kringkastingsmedium. Det er dette de kan. De tror at det eneste folk ønsker er underholdning, og derfor vil de ha flest mulig kanaler og medier hvor de kan dytte (push) bilder og informasjoner på deg slik de alltid har gjort det innenfor tv- og radio-mediene (såkalte "push-mediums"). Internett derimot, er potensielt et "pull-medium", hvor den enkelte selv finner ut hva hun ønsker og hvor hun kan få det. Prosessen er helt annerledes. Sant nok, nå befinner vi oss i en overgangssituasjon, og begge veier er mulige.

Internett som samtaleplass forfaller raskt til markedsplass.

Vi må heller ikke glemme at radioen kunne ha blitt et toveismedium, som i den såkalte "citizen band-radio" (spill-med-radioen) og piratradioen. Noen av disse tidlige elektroniske medier hadde faktisk en viss fleksibilitet innbygget, men på grunn av kapitalismens struktur eller regjeringskontroll gikk det som det gikk.

Også i Norge under krigen så vi slike toveistendenser med hensyn til radioen. Hemmelige radiomeldinger kunne sendes fra den norske regjeringen i London til hjemmefronten i Norge som kunne gå til aksjon. Denne piratradiobruken forsvant etter krigen, og NRK tok igjen på seg rollen som nasjonal folkeoppdrager.

Akkurat.

For å oppsummere kan vi altså si at de to faktorene som gjør Baudrillards og Virilios klagesang utilstrekkelig, er den nye kommunikasjonsteknologiens desentraliserthet og dens muligheter til økt interaktivitet...

...og de nye relasjonene til maskinen og destabiliseringen av subjektsfundamentalismen.

DE INTELLEKTUELLE

Alt dette må vel også endre de intellektuelles rolle? Émile Zola [6] skrev som kjent sitt berømte protestbrev "J’accuse" med penn og blekk. Det er i år (1998) hundre år siden brevet ble trykket i avisen Le Figaro, og dette markeres nå som året for den moderne intellektuelles fødsel.

Jeg vil faktisk snarere kalle dette slutten. Jeg oppfatter Voltaire som den første moderne intellektuelle. Zola markerer slutten på denne perioden. Zola er i grunnen bare en imitator av Voltaire. Voltaire skapte modellen for denne typen, som ledes av fornuften og snakker for menneskeheten mot kirkens og statens overgrep. Min posisjon i forhold til disse spørsmålene er i hovedsak lik Foucaults. Den universelle intellektuelle (Voltaire-typen) har spilt en viktig politisk rolle, men har ikke lenger den samme troverdighet.

Det overrasker meg at du kaller Zolas inntreden på arenaen som den intellektuelles død heller enn figurens fødsel. I Paris kom det i år ut en rekke bøker som snakker om tiden etter Zola som den moderne intellektuelles tidsalder - kanskje det er en fransk myte? Zola er i disse beretningene selve begynnelsen og ikke sluttpunktet eller gravsteinen.

Vel, kanskje det er mer presist å kalle Zola begynnelsen på slutten. Da de intellektuelle trådte inn på scenen på 1700-tallet, var svært få mennesker utdannet. De kunne hverken lese eller skrive. I dag har nesten alle i den vestlige verden en minimumsutdannelse, og svært mange (i USA over 50%) tar høyere utdannelse. Tidligere spilte de intellektuelle en viktig rolle. Da trengte folket noen som hadde lese- og skriveferdigheter og som hadde tid til å tenke på de store spørsmål på vegne av folket. Situasjonen er ikke lenger slik. De tradisjonelle teoriene om den intellektuelle, for eksempel den leninistiske versjonen, bør også gi oss noe å tenke på. Den universelle intellektuelle sto i en sannhetens og overlegenhetens posisjon. Massenes rolle var rett og slett bare å registrere eller anerkjenne denne sannheten, og følge forslagene som de universelle intellektuelle kom med. Historien har vist oss at de intellektuelle ikke helt enkelt talte sannheten på vegne av menneskeheten, men at de selv også inntok visse makt- og undertrykkelsesposisjoner. Kritikerne Adorno og Horkheimer [7] har diskutert opplysningens dialektikk, opplysningens perverteringer, som et annet problem for intellektuell virksomhet i dag. En liknende kritikk av slike paradokser fins også i mye dekonstruktiv og poststrukturalistisk teori. Jeg tror ikke folk lenger trenger å bli fortalt hva de skal gjøre og tenke. Man kan tilby folk analyser. De bør selv få bestemme hva de vil bruke dem til.

Så Jean-Paul Sartre ...

Han er nok den aller siste.

Og ...

Zola var i midten (latter).

I midten, ja ...

Voltaire var definitivt den første.


Lund, Sverige, 05.04.98

Mark Poster, f. 1941 New York, er professor i historie ved Universitet i California, Irvine og tidligere leder av Institutt for kritisk teori ved samme universitet. Også tilknyttet Institutt for informatikk ved Irvine.

NOTER

[1] Se Walter Benjamins essay "Kunstverket i reproduksjonsalderen" fra 1936 i Kunstverket i reproduksjonsalderen: Essays om kultur, litteratur, politikk, utvalgt og oversatt av Torodd Karlsten, Gyldendal Oslo 1975, 2. utg. Oslo 1991. [tilbake]

[2] Se Roland Barthes "Forfatterens død" fra 1968 i I tegnets tid: Utvalgte artikler og essays, utvalgt og oversatt av Knut Stene-Johansen, Pax, Oslo 1994 og Michel Foucault "What is an Author?" fra 1969 i Language, Counter-Memory, Practice, Cornell, 1977. [tilbake]

[3] Se f.eks. Jürgen Habermas, The Theory of Communicative Action, London 1984. [tilbake]

[4] Se Judith Perrolle, "Conversations and Trust in Computer Interfaces," in Charles Dunlop and Rob Kling, eds., Computerization and Controversy (New York: Academic Press, 1991). [tilbake]

[5] Se f.eks. Paul Virilio, "The Third Interval: A Critical Transition," in Verena Conley, ed. , Rethinking Technologies (Minneapolis: University of Minnesota Press, 1993). Jean Baudrillard, The Ecstacy of Communication, New York 1988 og Selected Writings, Stanford 1988. [tilbake]

[6] Se Emile Zola, The Dreyfus Affair: "J'accuse" & Other Writings, Yale, 1996. [tilbake]

[7] Se T.W.Adorno / M. Horkheimer: Kulturindustri, oversatt av Arne Sundland, Cappelen, Oslo 1991. [tilbake]

Publisert 29. april 1998 | Til toppen av siden