Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Dikt

Tre dikt av to dubpoeter
av Per Øystein Roland

dub [d^b] sb 1 tromming; trommeslag; 2 (film) ettersynkronisert tale (musikk etc); […] II dub vb 1 a) slå; stikke, støte; b) slå [på tromme] […] (Store engelsk-norsk ordbok, Cappelen, 1988)

poesi m1 (opph fra gr, av poiein 'skape, frambringe') 1 diktekunst; lyrisk diktning, mots prosa 2 (lyrisk) stemning (Bokmålsordboka, Universitetsforlaget, 1993)


Da opptaksmaskiner med to spor dukket opp på 1960-tallet, fikk musikkindustrien en ny teknisk benevnelse: Ordet dub ble brukt for å karakterisere det å legge til eller fjerne lyd. På det ene sporet kunne man legge lyden av instrumenter og på det andre stemmer. På Jamaica har alle singler siden midten av 60-tallet kommet ut med en sangversjon på A-siden og en dubversjon på B-siden. Dubversjonen består rett og slett av en remiks av A-siden uten sang. De viktigste ingrediensene i dubversjonen er tromme og bass, med andre ord rytme. Med dub fikk DJene større spillerom, og de begynte å prate sine egne tekster over høytaleranlegget mens dubversjonene spillte. Dermed lå veien åpen for en rekke kulturelle nyvinninger, blant dem rappen – og dubpoesien.

Dubpoesi er poesi skrevet for å bli framført. Den har en musikkrytme inkorporert i seg, som regel en reggae-rytme. Framføringen av diktene er ofte akkompagnert av rytmer fra en perkusjonist, playback fra en båndopptaker eller kanskje til et band. Språket i dubpoesien er vanligvis jamaicansk patois, kreolsk, og diktene har gjerne et politisk fokus, et angrep på undertrykkelse og urettferdighet. En viktig faktor ved dubpoesi er ordrytmen, noe som er tydelig både med og uten dubrytmer i bakgrunnen. Til forskjell fra DJenes improviserte prating i dansehallene, er dubpoesien nøye bygd opp. Poetene fokuserer på ord og innhold – og lager så musikk ut av ordene. Selv om dubpoesien oppstod som scenekunst, blir det også utgitt bøker, plater, CDer, vidoeopptak og filmer med dubpoesi.

Hvem oppfant ordet dubpoesi? Ofte hevdes det at det var poeten Oku Onuora som først brukte betegnelsen i en artikkel fra 1979. Men i 1976 hadde den engelske poeten og musikeren Linton Kwesi Johnson allerede brukt tittelen "dublyrikere" om de jamaicanske dansehallenes DJer. De eneste platene med dubpoesi som kom ut på 70-tallet, var Linton Kwesi Johnsons debutalbum Dread Beat and Blood (1978) og Oku Onuoras single Reflection in Red (1979). Først etter Bob Marleys og reggaens død i 1982, kom den store strømmen av dubpoesi på vinyl. På kort tid kom Michael Smiths eneste album Mi Cyaan Believe It og Mutabarukas LP Check It, og året etter kom Benjamin Zephaniah med albumet Rasta.

Den mest kjente av dubpoetene er kanskje Linton Kwesi Johnson, selv om han selv ikke ønsker å kalle diktene sine for dubpoesi. På Jamaica har Oku Onuora (f. 1952) vært foregangsmann. Livshistorien hans er utrolig – han gikk fra å være desperat gettoungdom, geriljasoldat og fengselsfugl til å bli revolusjonær dikter. Ifølge ham selv smidde han våpnene om til ordkuler. Det var mens han satt i fengsel at han begynte å skrive dikt, men fengselsmyndighetene likte det dårlig og slo hardt ned på det. "Hvorfor må du skrive så mye om blod og alt det der," spurte de under et forhør, "hvorfor skriver du ikke om fugler og trær og blomster?" Svaret hans ble diktet "Jeg skriver om" ("I Write About").

En annen dikter som det er verdt å legge merke til, er Michael Smith ("Mikey", 1954--1983). Som flere av de andre dubpoetene på Jamaica, fikk han sin utdannelse ved Jamaica School of Drama. Poesien hans er på patois, som ikke bare er uttrykk for en afrikansk-karibisk identitet, men også en form for dikterisk program: Bruken av patois er en form for motstand mot den europeiske dominansen i Karibien. Den rike orale fortellertradisjonen på Jamaica er en viktig del av "bakgrunnsteksten" til diktene hans, slik det er hos de fleste andre dubpoeter. Han hentet bilder og retoriske strategier fra sanger, folkeeventyr, barneleker, vuggeviser, gåter, myter, Bibelen, vekkelsespredikantenes ildfulle framførelser og rastafaribevegelsens religion. I 1983 døde Michael Smith bare 29 år gammel. Han ble steinet i hjel av motstandere. Dagen før hadde han kommet med noen uheldige bemerkninger om en politiker.

Dubpoesi er suggererende ordspill og rytmer, politisk og poetisk. Den er verken en ren litterær sjanger eller kun en musikkstil. I stedet utnytter den motsetningsforholdet mellom ord som tekst og ord som lyd til å skape begge deler og alt imellom. Resultatet er ofte kraftfullt og hypnotisk.

Søndag

Jeg sitter
søndag

mediterer ikke over
folk som klapper
roper
saktmodige
skal arve jorden

men mediterer over
frihet

Jeg
skal ikke dø
en naturlig død
men stridende


(Fra
It A Come av Michael Smith.)

Svart-hvit

gikk til en helt svart skole
med et helt svart navn
helt svart rektor
svart lærer

avla eksamen
med en helt svart tanke

med vår svarteti, svarteti frustrasjon
vi gikk i en helt svart demonstrasjon
med høye svarte håp
og en helt svart sang

har noen løsninger
ikke helt svarte

gikk til en forestilling
og så kampen vår
i svart-hvit

Herrrrren være nådig


(Fra It A Come av Michael Smith.)

Jeg skriver om

Ja
Jeg skriver om trær –
trær med visne greiner
& opprevne røtter

Jeg skriver om blomster –
blomster på graver

Jeg skriver om fugler –
burfugler som kjemper

Jeg skriver om kjærlighet –
kjærlighet til ødeleggelse
av undertrykkelse


(Oku Onuora)

Publisert 17. mars 1999 | Til toppen av siden