Dikt

av Martin Nordli

ETTERPÅ SATT DE I DE KALDE SKINNSTOLENE. Døra sto på gløtt.
Hun trakk beina oppunder seg. Hendene bak hodet.
Leppene glapp tak i hverandre og kjønnet åpnet seg.
En flue satte seg på brystvorten hans. Han lot den være.
Konsentrerte seg om følelsen av å ha de små beina kravlende
mellom de spredte hårene på areolaen. Og dagene
i forveien. Den tette, fuktige lufta. Ormene mellom steinhellene.
Radioen på verandaen, med sine faste nyhetsbulletiner; repeterende.

Hun strakte seg og fingret ut en sigarett fra sigarettpakken
på salongbordet. Brystene hang slapt, smalnet litt ved festet.
Flua forsvant fra brystvorta hans.
Satte seg på veggen. Innimellom, noen heftige ettermiddagsbyger,
asfalten dampet; gatene snart tørre igjen.
De tok en spasertur, aldri langt. Sjeldent samtale.
Hun kunne si noe, kommentere en sky, et hus.
Han svarte nesten uhørlig.

Lighteren tilbake på bordplata med et knepp,
røyken opp i lufta; traff en solstripe.

*

TRE DAGER ETTER lander den samme klumpfotede dua
på verandaen. Jeg blir stående
ved glassdøra og betrakte den.
Asken fra sigaretten
faller ned på gulvet. Pulveriseres.
Du roper noe til meg. Du står i et annet rom.
Jeg svarer ikke. Ser på dua.
Jeg klasker handa mot ruta.

Dua letter, slår tungt med vingene
og gjør en bue over parken.

*

SÅ VI LOT VÆRE Å SNAKKE OM DET. Slik vi lot være
å snakke om det på hjemveien. Da skyggene smatt
forbi oss. Tidlig vinter, under gatelyktene.
Et tynt snøvær, tenkte jeg. Månens skinn gjennom skyene.
Mitt bilde av føttene inne i skoene.
Et mistet heklesjal i den lave brøytekanten.
På avstand så det ut som en frossen katt.

Publisert 2. desember 1998

Martin Nordli (f. 1972)
Har vært elev ved forfatterstudiet i Bø. Bor i Drammen.

Normalvisning | Til toppen av siden