Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Anmeldelse

Imellom alt annet
av Mattis Øybø

Don DeLillo
The Body Artist
Picador

1

Hva faen er dette?

2

Man kunne nesten tro det var en spøk. Don DeLillos forrige roman hadde ikke mindre enn de siste femti år av Vestens historie som motiv og tema. Gjennom 827 tette sider forsøkte Underworld rett og slett å portrettere Historien, med stor H. Mange mente at han klarte det, i den grad man kan det i én enkel roman. Det er derfor leseren med en viss undring veier Don DeLillos nye bok The Body Artist med sine fattige 124 sider i hånden. Det er som om en slik størrelse ikke kler en forfatter av et slikt kaliber. Det er som om han holder oss for narr.

Det er verdt å stoppe opp ved denne overfladiske betraktningen, fordi den også gjenspeiler noe av forbauselsen som vekkes idet DeLillo-leseren setter seg ned og begynner å lese The Body Artist. For hvor er forfatteren han kjenner? Hvor er de episke sveipene romanene hans har vært fylt av? Hvor er de politiske terroristene, de religiøse fanatikerne, de militære strategene – historiens plotmakere som drives av gårde av egen dødsangst? Hvor er atombomben og Adolf Hitler? Hvor er de sakrale kjøpesentrene og tabloidavisenes guddommelige åpenbaringer? Hvor er TV, radio og film – den hvite støyen som alltid har vært scenen DeLillo har latt sine karakterer, druknet i Mening, vandre på? Kort sagt: Hvor er Don DeLillo?

Dette er selvfølgelig spørsmål fra en leser som vil ha sin estetiske salighet repetert. Han vil kjenne nytelsen det er å lese en forfatter man mener man har forstått. Han ønsker å gjenoppdage språket han en gang ble gitt for å se verden med. For det var her han først fikk det. Det var her han først så. Når han ikke lenger kan kjenne seg igjen, er forvirring den umiddelbare reaksjonen. Hvor er Don DeLillo?

Samtidig er dette det beste utgangspunktet for lesningen av en hvilken som helst roman. For når det man legger merke til bare er det som mangler, det som ikke er der, da blir man tvunget til å begynne på nytt. Man må tilbake til en lesningens uskyld. Se bort ifra det man allerede vet og forventer av en forfatter. Nullstille seg. Man blir nødt til å lese langsomt, setning for setning, mens man hele tiden spør: Hva er dette?

3

The Body Artist åpner med en scene der ekteparet Lauren Hartke og Rey Rebles sitter og spiser frokost. Rey er filmregissør, Lauren performancekunstner. Det er nettopp en scene: Et ektepar alene i et rom, i et stort hus, som ligger for seg selv, isolert, på østkysten, et stykke nord for New York. Konkrete beskrivelser dominerer. Dialogen er sparsom. Lauren og Rey hører ikke helt etter hva den andre sier, de snakker litt med, litt over og en del forbi hverandre. Det første kapittelet slutter med at Rey forlater huset for å kjøre til byen, til New York.

Det er svært lite som skjer i dette første kapittelet. Et ektepar spiser frokost. De prater litt. Noen fugler sitter på et brett utenfor kjøkkenvinduet. Omgivelsene beskrives. Det er få referanser til verden utenfor. De har radioen på. De leser i en avis. Men de følger ikke med på hva de leser og hører ikke etter hva som blir sagt. «A voice reported the weather but she missed it. She didn’t know it was the weather until it was gone.»

Det er noe renskåret og nesten klassisk over denne scenen ved frokostbordet. Det er som et kammerspill. Tidløst. Et hus. Et rom. Et ekteskap. Samtidig virker scenen også tidløs i mer bokstavelig forstand. Tiden står så godt som stille her. Som om ekteparet beveger seg i et narrativt tomrom. Som om hele forløpet er satt på pause. I dette tomrommet blir tiden samtidig tematisert. Plutselig trenger den frem og blir synlig, som seg selv, som tid. Og det er nettopp det dette første kapittel i The Body Artist introduserer oss til: Et sted der tiden er løs.

4

Den første setningen i romanen er «Time seems to pass». Les den med trykk på ordet «seems».

5

Like før andre kapittel er det gjengitt en kort avisnekrolog. Vi får vite at Rey senere den samme dagen har tatt selvmord. Han har dratt inn til New York og skutt seg selv i leiligheten til sin første kone. Resten av boken utspiller seg i tiden etter dette selvmordet, når Lauren er tilbake alene i huset, og forsøker å få orden på livet sitt. «The plan was to organize time until she could live again.»

Men det viser seg raskt at hun ikke er alene. Lauren og Rey har tidligere hørt en lyd et eller annet sted i veggene på det store huset. De har avfeid det som tilfeldigheter. Som små tretthetstegn i konstruksjonen. Som forvillede fugler på loftet. Når Lauren er tilbake, hører hun lyden igjen, men sterkere denne gangen, mer materiell. Det er noen der. Etter et par dager finner hun en mann sittende på sengen på soverommet, kun iført en underbukse og en hvit T-skjorte.

She looked at him.
– Tell me. You’ve been here long?
He didn’t raise his head. There was something so strange about him that she heard her words hang in the room predictable and trite. She felt no fear. He had a founding quality – lost and found – and she was, she guessed, the finder.

Mannen er navnløs. Han er også uten språk. Eller rettere. Han kan ord, men det er ingen åpenbar sammenheng mellom dem. Ut av munnen hans kommer bare et meningsløst babbel som gjør det umulig å si hvem han er og hvor han kommer fra. Lauren kaller ham likevel Mr. Tuttle etter en lærer hun en gang hadde på skolen, og som den navnløse minner henne om. Etter hvert plukker Mr. Tuttle opp det Lauren sier. Han imiterer hennes stemme og gjentar hennes ord, han legger de etter hverandre og gjør om på rekkefølgen. Snart hører Lauren også Rey gjennom Mr. Tuttle. Han har altså vært i huset en stund og lyttet til deres samtaler.

– If there is another language you speak, she told him, – say some words.
– Say some words.
– Say some words. Doesn’t matter if I can’t understand.
– Say some words to say some words.
– All right be a Zen master, you little creep. How do you know what I said to my husband. Where were you? Were you here, somewhere, listening? My voice. It sounded word for word. Tell me about this.

Mr. Tuttle imiterer henne. Han imiterer Rey. Han speiler deres tause gester og tomme ord. Lauren fortsetter å spørre ham ut. Hun prøver å plassere ham, gi ham en historie. Når svaret hans ikke gjør henne klokere, forestiller hun seg det bortgjemte mentalsykehuset han er rømt fra, de hvitkledde pleierne på jakt etter ham, foreldrene hans foran en gammel TV i en istykkerslått campingvogn et annet sted i landet. Men det hjelper ikke. Han forblir en gåte. Mr. Tuttle er blanding av menneske og noe annet, men hva? Eller rettere. Han er et menneske, men fra et annet sted, en annen virkelighet, en annen tid.

Maybe this man experiences another kind of reality where he is here and there, before and after, and he moves from one to the other shatteringly, in a state of collapse, minus an identity, a language, a way to enjoy the savor of the honey-caoted toast she watches him eat.

She thought maybe he lived in a kind of time that had no narrative quality. What else did she think? She sat in the nearly bare office on the second floor and didn’t know what else she thought.

Nei, det er ikke godt å vite hva man skal tenke. Mr. Tuttle får i The Body Artist en metafysisk status. Hans tid er ikke vår, men noe i nærheten, noe som er gjenkjennelig men samtidig fremmed, noe som er grunnleggende men samtidig uangripelig. Gjennom ham setter Lauren spørsmålstegn ved sin egen virkelighet. Hva skjer hvis den narrative kvaliteten i et liv forsvinner? Hva skjer hvis tiden ikke lenger kan forstås som kontinuitet, knyttet til årsak og virkning, til begynnelse, midte og slutt? Hva skjer hvis ens eget selv forsvinner? Hva står man igjen med da?

Mr. Tuttle er et svar på disse spørsmålene. Det er han som står igjen.

6

«How much myth do we build into our experience of time?» spør Lauren. Mr. Tuttle lever i en tid uten myte.

7

The Body Artist er en roman som forsøker å nærme seg en erfaring av tid som lever i skjul av de mest ordinære hendelser. Denne tilnærmingen er fra første side nedfelt i romanens språk.

Okay, she put the bowl on the table. She went to the stove, got the kettle and filled it form the tap. He changed stations on the radio and said something she missed. She took the kettle back to the stove because this is how you live a life even if you don’t know it and then she scraped her teeth over her tongue, for emphasis, watching the flame shoot blue from the burner.

Hva er det så dette avsnittet inneholder? Først og fremst beskriver det en ordinær scene. En kvinne står på kjøkkenet. Hennes mann er også der. Hun fyller en kjele med vann. Han skrur på radioen. Hun setter kjelen på ovnen, skraper tungen med tennene, fordi hun like før fant et hår i munnen. Hun skrur på gassen.

Dette er deres hverdag, han og henne, deres tomme bevegelser som fyller ethvert liv. Men DeLillo evner å rykke scenen ut av denne tomheten med setningen, «… because this is how you live a life even if you don’t know it …». Plutselig er ikke den ordinære scenen ordinær i det hele tatt. Med denne tilfeldige bemerkningen, som dukker opp midt i strømmen av alminnelige beskrivelser, frigjøres leseren fra scenens realisme. Istedenfor holdes øyeblikket opp og settes inn i et eksistensielt perspektiv. Vet vi ikke hvordan vi lever våre liv? Blikket er frigjort. Vi leter ikke lenger etter det enkle plotet som setter hendelsene inn i sin rette sammenheng – som frokost, ekteskap, kjærlighet – og som samtidig overser tomme gester, betydningløse bevegelser, alt det andre. Nei, sammenhengen er forsvunnet. Konteksten borte. Verden er ny. Hvordan lever vi våre liv? Med dette spørsmålet legger leseren plutselig merke til hvordan han i en pause snurrer teposen rundt skjeen over tekoppen på bordet, hvordan han fikler med blyanten når han har mistet konsentrasjonen, hvordan hånden hans tar seg i ansiktet hvert annet minutt, fordi det er slik man gjør, det er slik man lever sitt liv selv om man ikke vet det. DeLillo gjør frokostscenen til et eksistensielt øyeblikk, et øyeblikk hvor mening tapes og vinnes samtidig. Hvor verden rystes. Hvor det ordinære slår sprekker og avdekker sin metafysikk. Hvor frokost, ekteskap og kjærlighet ikke lenger klarer å skjule tid, væren og eksistens.

8

Det som er på spill i The Body Artist er virkeligheten selv. Idet verden rystes bryter fernisset av sammenheng sammen. Konteksten opphører. Hva er det som da trenger frem? Hva ser vi da? Hvilken form for virkelighet får vi øye på?

Virkeligheten slik vi kjenner den er hele tiden på vei til å glippe i The Body Artist. Det kan man ikke minst se i språket, som skiller seg ut i forhold til DeLillos tidligere romaner. Hvis man ikke visste bedre, kunne man være tilbøyelig til å si at språket i The Body Artist til tider er svakt. Leseren stopper opp og stusser ved enkelte passasjer i romanen. Se for eksempel på denne, også i begynnelsen av boken:

She noticed how water from the tap turned opaque in seconds. It ran silvery and clear and then in seconds turned opaque and how curious it seemed that in all these months and all these times in which she’d run water from the kitchen tap she’d never noticed how the water ran clear at first and then went not murky exactly but opaque, or maybe it hadn’t happened before, or she’d noticed and forgotten.

Igjen en ordinær scene. Og igjen blir det ordinære rykket ut av sin sammenheng. Lauren ser på vannet som renner, og ser det som en hendelse utenfor den konteksten hun vanligvis ser den i. Eller rettere. Vanligvis ser hun ikke vannet, vanligvis er hun blind for det det virkelig er. Her trenger altså vannet igjennom. Ordet «opaque» er sentralt. Hele tre ganger blir det gjentatt. Tre ganger, det samme ordet. Det kan nesten virke litt ubehjelpelig. Det klinger merkelig når man leser det. Nesten tungt. Det er som om teksten famler, leter etter ord som kan beskrive dette ugjennomsiktige vannet, men ikke klarer å komme opp med annet enn nettopp det, ugjennomsiktig, «opaque». Denne famlingen blir en trussel i teksten. Verden holder hele tiden på å glippe. Lauren må gjenta ordet for seg selv, helt inntil det meningsløse, for å holde verdenen fast. Det kan nesten virke som om hun har glemt hva hun har tenkt bare en setning tidligere, ja, i samme setning.

Et annet sted forsøker Lauren å beskrive fem fugler som sitter på et brett utenfor vinduet. «She watched them. They weren’t looking or listening so much as feeling something, intent and sensing.» Og så i setningen etterpå. «All these words are wrong, she thought.»

Et tredje sted skriver DeLillo om Lauren og Mr. Tuttle: «All they had were unadjusted words.»

9

Under en opplesning for noen år siden gikk Don DeLillo litt nærmere inn på hvordan han arbeidet med språket i sine romaner. Han eksemplifiserte det med en enkel setning fra Underworld og hvordan den i løpet av skrivingen hadde endret form. Setningen han snakket om var denne: «He waved his hands hallelujah and took a stagger step back.» Den amerikanske standupkomikeren Lenny Bruce står på en scene i New York i 1962. Cuba-krisen er nettopp over. Hele opptredenen beskrives, der Lenny Bruce altså (blant annet) vinker med hendene og tar et steg tilbake. Men denne setningen er ikke med i Underworld. For etter å ha sett over sitt arbeid fra dagen før, hvor altså denne setningen utgjorde en del av det han hadde skrevet, endret DeLillo den. Isteden skrev han: «He shook his hands hallelujah and took a stagger step back.» (Setningen står på side 581.) DeLillo byttet altså ut «waved» med «shook». Resulatet var at han fikk en rimforbindelse mellom ordene «shook» og «took». I tillegg knyttet s’en i det nye ordet seg til kombinasjonen «stagger step». Setningen får dermed en rytme og en musikalitet den ikke hadde før, uten at det blir i påfallende og forstyrrer innholdet den bærer.

Jeg nevner dette fordi denne sangen borte i The Body Artist. Passasjen sitert ovenfor, den med ordet «opaque», har en helt annen klang. Det er nettopp noe ubehjelpelig over den. Det er ikke musikk i disse setningene, eller rettere, det er annen musikalitet, den er introvert og sirkulær. Uttrykket i avsnittet er tømt. Setningen om Lenny Bruce sine håndbevegelser og steg på scenen i New York i 1962 er ekspressiv. Den har melodi. Denne ekspressiviteten er borte i The Body Artist. Ordene her er nettopp «unadjusted», og gjennom glippene i det ujusterte språket dukker altså noe annet frem.

10

Enter Mr. Tuttle. Bak, under og midt i den virkeligheten vi kjenner befinner det seg noe annet. Et sted uten språk og uten navn. Et sted med lyder i veggene. Et sted der tiden er løs. Mr. Tuttle er kroppsliggjøringen av dette bak, under og midt i. Lauren konfronteres med ham nettopp når hennes egen virkelighet er på vei til å glippe, både i forhold til språket som ikke lenger klarer å holde verden fast – «opaque», «opaque», «opaque» – og rent konkret i forhold til Rey, som jo forsvinner, dør. Mr. Tuttle speiler dette tapet, gjennom å være det som står utenfor.

Time is the only narrative that matters. It stretches events and makes it possible for us to suffer and come out of it, and see death happen and come out of it. But not for him. He is another structure, another culture, where time is something like itself, sheer and bare, empty of shelter.

Denne erfaringen av tid er til stede i romanen fra første setning – «Time seems to pass» – men det er først gjennom Mr. Tuttle at den får kropp. Det er først gjennom ham at det ubevisst truende i første kapittel blir bevisst og rystende. Verden løftes av sine hengsler. Virkeligheten demaskeres. Men det som er igjen er ikke tomhet, nei, det som er igjen er en virkelighet uten narrativ kvalitet, uten plot, uten sammenheng og kontekst. Det som er igjen er en tid uten myte, naken og ubeskyttet. Det som er igjen er ugjennomsiktig vann.

Resultatet er at leseren idet han løfter blikket opp av boken og titter rundt seg, spør: Hva faen er dette?

Ved siden av ham er teen blitt kald, blyanten han holder i den ene hånden butt, mens den andre stryker gjennom tusenvis av små skjeggstubber i ansiktet.

11

Det er fristende å lese The Body Artist som en kommentar til hele Don DeLillos forfatterskap. Romanen er på mange måter en påminnelse om noe som alltid har vært der, men som det har vært vanskelig å få øye på, midt i de episke sveipene og den språklige musikken. Hver og en setning i DeLillos romaner er så gjennomarbeidet og så perfekte at man har lyst til å ta en, lære seg den utenat, si den høyt til seg selv og andre, smake på den, forstå den. Men dens skjønnhet er også kanskje dens største problem, fordi man ser ikke hva det er den egentlig inneholder, på samme måte som et brutalt og blodig bilde kan bli fanget inn av sin egen estetikk.

Det kan nesten virke som om Don DeLillo med vilje har forsøkt å bryte dette med The Body Artist. Det virker som om han vil tvinge sine lesere til å lese langsomt, og til å begynne på nytt.

«De største hemmelighetene er de som ligger åpne foran oss,» sier Marvin Lundy i Underworld. I Libra er det noen som sier: «Historien er den totale sum av alle de tingene den ikke forteller oss.» En av DeLillos beste romaner heter Hvit støy. Hvit støy er den tekniske betegnelsen på lyder mennesket ikke kan høre, men som er der, bak, under og midt i.

Publisert 12. mars 2001 | Til toppen av siden