Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Anmeldelse

I margen
av Mattis Øybø

Joan Didion
The Last Thing He Wanted (1996)

1

La oss ta det fra begynnelsen.

2

Etter at jeg hadde lest den første setningen i Joan Didions roman The Last Thing He Wanted, løftet jeg blyanten og skrev et ord på tre bokstaver i margen med utropstegn bak og strek under. Den første setningen i romanen er «Some real Things have happened lately.». Ordet jeg skrev ved siden av var WOW!

Utover i den samme utgaven har jeg skrevet andre små notater. Enkelte steder står det halve innsikter som «Er det dette litteratur gjør?», eller spørsmål som «en slags poetikk for denne boken?». Jeg har også forsterket teksten med små utbrudd som BRA og til og med FY FAEN DETTE ER SÅ BRA. Dette gjorde jeg i januar 2000. Det var som om jeg ikke kunne tro mine egne øyne. Jeg var forbløffet og overrasket over romanens styrke, og måtte bare skrive noe ned, der, ved siden av teksten. Jeg arkiverte min forbløffelse i disse små notatene i margen. Som hemmelige dagboknotater om en forelskelse jeg ikke kunne gi slipp på, og som der, alene, bare var min. Så fantastisk at denne boken er skrevet! Så utrolig at denne forfatteren finnes! Ja, det hele lignet i grunnen en forelskelse. Jeg falt. Jeg kunne ikke tro mitt hell. Jeg konstaterte kraften i det åpenbare. Hun finnes!

3

«Some real Things have happened lately.»

4

For det er sånn det er: Enkelte forfatterskap forelsker man seg i. Man leser en bok og den treffer. Man vet ikke helt hva som har skjedd, men man har lest, og kan ikke annet. Man er forelsket, og går i gang med å lese de andre bøkene av den samme forfatteren. Noen leser forfatterskapet helt ut. Selv pleier jeg å spare noen av bøkene til en mørk, regnværsfull dag, til den tiden da jeg er gammel og bitter og synes at samtidslitteraturen suger.

5

Her er en kort liste over noen av de bøkene:

– Don DeLillo: Great Jones Street
– Julio Cortazar: Paradis
– Joan Didion: Slouching towards Betlehem
– Per Olov Enquist: Karttegnerne

Bare for å ta noen.

6

Jeg har altså vært forelsket i Joan Didion siden januar 2000. Fra da jeg åpnet esken fra amazon.co.uk og plukket den fram etter å ha tvilt altfor lenge. For jeg hadde hørt om henne, og fått henne anbefalt. Bøkene hennes var nevnt i intervjuer med forfattere som Bret Easton Ellis og Don DeLillo, som begge uttrykte beundring for det hun skrev. Det var skrevet om henne i ulike essaysamlinger om amerikansk litteratur, der hun ble karakterisert som en av de sentrale kronikørene av det amerikanske 60-tallet, ikke minst i forbindelse med hennes virke som journalist. Hun har skrevet for utgivelser som The New Yorker, The New York Times, The New York Review of Books, Los Angeles Times, ja, du skjønner, for de store og tunge. Seriøse greier. Joan Didion var altså en kjent skribent, essayist og forfatter i den amerikanske offentligheten. Hun satt der oppe sammen med Pynchon, Mailer, Sontag, Woolfe. De store og tunge. Alt dette visste jeg, likevel sto jeg på Norli, høsten 1999, og snuste på The Last Thing He Wanted, bladde litt i den, trodde vel at tiden var inne for å kjøpe og lese. Men jeg gjorde det ikke. Isteden gikk jeg tilbake til å lese hva det nå engang var jeg leste på den tiden.

7

Like etter at jeg hadde lest ferdig The Last Thing He Wanted, sa jeg til en venn at han måtte se til å lese denne romanen. Han bare måtte. Min venn tok boken, bladde litt i den, ga tilbake, smilte og sa jada, en dag, og fortsatte med hva det nå engang var han leste på den tiden.

8

Det finnes for mye god litteratur i verden.

9

I januar 2000 satte jeg også en klamme og et stort utropstegn rundt dette avsnittet:

You could call this a reconstruction. A corrective, if you will, to the Rand study. A revisionist view of a time and a place and an incident about which, ultimately, most people preferred not to know. Real world.

Og det er nettopp dette The Last Thing He Wanted handler om. Romanen er en rekonstruksjon. En undersøkelse. Fortelleren er en journalist som forsøker å nærme seg drapet på en amerikansk kvinne på en ikke navngitt øy i Karibien, sommeren 1984. Kvinnen het Elena McMahon. Hun var også journalist.

Den offisielle rapporten, «the Rand study», konkluderer med at Elena etter all sannsynlighet ble drept mens hun ventet på å få betaling for en levering av italienske antipersonell-miner ment for sandinistregimet i Nicaragua. Den offisielle rapportens konklusjon baserer seg også på at Elenas far, Dick McMahon, var med i planleggingen av dette. For Dick McMahon er en mann som får telefoner om natten. Han er en mann som setter opp uregistrerte flygninger til Costa Rica eller Honduras, med et ukjent antall kasser i lasten til en helt bestemt pris. Som sørger for at det i skumringen går en båt uten lanterner for tre fra Key West retning Cuba. Dick McMahon er en mann med sin fotnote i historien. Han er der når han trengs. Når noe skal skaffes eller flyttes uten at noen vet om det. Det blir derfor antatt at Elena er på øya i Karibien i sin fars tjeneste. Hun skal hente pengene for operasjonen han har satt i gang.

Men det finnes også andre historier om Elena McMahons opphold på denne øya i Karibien, denne sommeren i 1984. De lokale myndighetene tror nemlig at Elena var involvert i et komplott satt i scene av sandinistene for å ta livet av en annen amerikaner med store interesser på øya. Det var derfor hun ble skygget av de lokale politimyndighetene, som også skjøt henne ned utenfor hennes egen bungalow idet de trodde hun var på vei til å gjennomføre sine planer. Men etter hvert blir det klart at den samme amerikaneren, med de store interessene, har satt komplottet mot seg selv i scene. Akkurat. Han vil nemlig bruke avsløringen av mordplanene mot ham til å tvinge de amerikanske myndighetene til interessere seg for øya, til å gjøre den om til et nytt hett område innenfor den amerikanske interessesfære, der altså amerikanske interesser skal ivaretas.

Fortelleren av The Last Thing He Wanted gir dem alle rett og demonstrerer samtidig at de alle tar feil. Hennes historie om Elena er en annen. Hun forteller om en journalist som uvisst av hvilken grunn hoppet av dekningen av presidentkampanjen og dro til sin far som var syk i Florida. Hun forteller om en forsømt datter som bestemmer seg for å gjøre sin far en siste tjeneste. Hun forteller om en kvinne med et svart silkeskjerf på en ukjent flystripe i Costa Rica, med kasser i lasten. Hun forteller hvordan det beveger seg i vinden. Og hun forteller om en forelskelse, «Oh yes», skriver Didion, «This is a romance after all», for Elena forelsker seg, hun forelsker seg i en av mennene som er kommet ned fra Washington for å undersøke hva hun gjør der og på hvilken side hun egentlig står. Det er ham hun venter på i bungalowen, like før det hele er over.

10

The Last Thing He Wanted er en roman om historie. Hvordan et enkelt menneske snubler inn og blir en del av historien, ikke av annen grunn enn ved sin tilstedeværelse på et sted hun ikke er forventet og ikke har noen plass. Men når hun en gang er der, blir hun trukket inn og brukt i et større politisk spill. Hun blir en brikke for andres interesser, og for andres ønsker om å endre historien til sin fordel. På denne måten er The Last Thing He Wanted også en roman om hvordan historien skapes, og hvordan historier fortelles.

Et viktig aspekt her er selve fortellersituasjonen. Journalisten som forteller gjør dette ti år etter hendelsene. Det er altså 1994, og ingen er lenger interessert i det som skjedde i 1984. Contras og sandinister er historie. Ingen kjenner lenger til uregistrerte flygninger og italienske antipersonellminer. I sitt forsøk på å rekonstruere det som hendte, trekker journalisten dette inn: «A revisionist view of a time and a place and an incident about which, ultimately, most people preferred not to know.» På den måten blir Joan Didions roman også en roman om hvordan vi glemmer, undertrykker og bortforklarer den delen av fortiden vi ikke vil vite noe om. Didion viser oss en verden vi har glemt. En tapt virkelighet. «Real world.»

11

Er det dette litteratur gjør?

12

La meg ta et eksempel fra et annet sted i boka. Fortelleren reflekterer over hvordan hun skal begynne sin historie:

You will notice that participants in disasters typically locate the ‘beginning’ of the disaster at a point suggesting their own control over events. A plane crash retold will not begin with the pressure system over the Central Pacific that caused the instability over the Gulf that caused the wind shear at DFW but at some manageable human intersect, with for example the ‘funny feeling’ ignored at breakfast. An account of a 6,8 earthquake will not begin at the overlap of the tetonic plates but more comfortably, at the place in London where we ordered the Spode that shattered the morning the tectonic plates shifted. / Had we just gone with the funny feeling. Had we just never ordered the Spode.

Dette er et interessant avsnitt, og typisk for Didion. På den ene siden er hun opptatt av hvordan ting virker. Alt fra naturfenomener som lavtrykket over Stillehavet og bevegelsen til kontinentalplatene som forårsaker jordskjelv. Eller hvordan kasser med italienske landminer ender opp på en flystripe i Costa Rica. Men på den andre siden er hun en observatør av hvordan mennesker møter denne virkeligheten, som aldri er den samme som hvordan den virkeligheten faktisk er. Og videre demonstrerer dette en tredje ting Joan Didion er opptatt av, nettopp hvordan man forteller en historie. «We tell ourselves stories in order to live,» skriver hun i innledningen til sitt femti sider lange essay «The White Album», om Amerika mot slutten av 60-tallet. Vi forteller hverandre historier for å kunne leve. Å legge vekt på den rare følelsen om morgenen før flyet falt ned, er en måte å gjøre dette på.

13

Konfrontert med en virkelighet vil mennesket alltid være et overtroisk dyr.

14

Vi tror på en følelse, vi stoler på skjebnen, vi finner en mening, vi ber til en gud, vi vet det går bra til slutt, vi ser sammenhenger, vi håper på det beste, vi forventer oss alt, vi forelsker oss.

15

Det er dette Didion ser, og får leseren til å se. Alle fantomene vi er omgitt av og overlever på. Men nettopp ved å demontere hvordan vi forteller dem, hvordan vi møter det virkelige, om det er jordskjelv eller italienske antipersonellminer, om det er flykatastrofer eller en mann fra Washington, så får hun fantomene til å falle sammen. Og plutselig ser vi verden slik den virkelig er. Vi kan ikke tro våre egne øyne. Vi konstaterer kraften i det åpenbare. Verden finnes.

16

På en flystripe i Costa Rica står en kvinne med et svart silkeskjerf rundt halsen. Det blåser i vinden.

17

WOW!

Publisert 3. desember 2001 | Til toppen av siden