Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Anmeldelse

Norsk nullpunkt
av Anders W. Cappelen

Trond Davidsen
Triggerhappy
Roman
Oktober 1998

Trond Davidsen, vårens desidert mest medieomtalte og -bevisste debutant, har med romanen Triggerhappy satset på litteraturens "nullpunktsnisje". Her finner vi allerede f.eks. Bret Easton Ellis' Less Than Zero (1985), og følgende spørsmål kryper på en gjennom Triggerhappys 159 sider: Er det plass for Davidsens norske produkt i denne nisjen?

Nullpunktsestetikk

I Less Than Zero og Triggerhappy møter vi destruktive og følelsesmessig avstumpede karakterer med intet eller lite å tro på. De lever rastløst i nuet i evig jakt på øyeblikksopplevelser, og er tunge misbrukere av såvel lovlige som ulovlige rusmidler. De er ekstremt selvsentrerte; deres relasjoner har liten eller ingen betydning, all kommunikasjon med andre er et posøraktig spill som ikke omfatter mer enn en håndfull ord og vendinger. Nærhet er et begrep som ikke eksisterer, de observerer istedenfor å engasjere seg.

De to romanenes jeg-fortellere er rotløse og fremmedgjorte i forhold til egen familie, og blottet for holdninger til alt som ikke angår deres skremmende lille private sfære. Stikkord er langt fremadskriden dekadanse og fin de siècle - verdikommisjonen ville utvilsomt finne mye å ta tak i her. En ikke uvesentlig del av disse romanenes nerve ligger i spørsmålet: Hvor lenge kan protagonistene fortsette dette livet før det bærer lukt til helvete, og det eventuelt kan skje en endring i deres liv.

Tradisjonelle episke strukturer er i begge bøkene erstattet av dagbokaktige, minutiøse skildringer av fortellernes daglige og nattlige opplevelser; ved hjelp av en forenklet stream-of-consciousness-teknikk skildres jeg-fortellernes tanker, inntrykk og iakttagelser i presens. Det er ingen stigning eller drama i "handlingen", tekstene består snarere av repetisjoner med minimale variasjoner over de samme hendelsene. Man mister på ingen måte tråden om man hopper over noen sider.

Ved monomant å gjenta de samme frasene og hendelsene, manes det frem en grunnmur av tomhet og livslede. Temperaturen er hele tiden den samme, toneleiet og fargen forandrer seg ikke uansett hva som skjer. Det er noe hardt og kynisk, nakent og usentimentalt over fortellerstemmene, og dette er selvfølgelig en del av "hele pakka".

Skrekkvisjon

Både Less Than Zero og Triggerhappy kan leses som skrekkvisjoner over hva slags ungdom vestens velferdssamfunn kan/er i ferd med å produsere. Og alle som kjenner litt til tidens ungdomsmiljøer, vet at Ellis' og Davidsens antihelter faktisk eksisterer. Derfor kan man heller ikke avfeie dem som outrerte, ikke-troverdige fiksjoner.

Dette er bøker som indirekte reiser en del spørsmål, blant andre følgende: Hva skjedde, hva skjer, hvordan kan i utgangspunktet "ressurssterke" unge mennesker, som "fikk alle muligheter", bli slik? Eller snarere: Hva var det de ikke fikk? Og: Hva gjør fjernsynet, mediene med oss? Hvordan påvirker bombardementet av reklamebudskap våre indre silings- og forsvarsmekanismer? Hvor mye vold kan man bli eksponert for før den blir en effekt? Hvor mye Ecstasy kan man droppe før permanente endringer i virkelighetsoppfatning inntreffer?

Sant nok er vår tids ungdomskultur mer fragmentert og vanskelig å fange inn enn noen gang før. Men hvem setter trender, hvilke miljøer har størst tiltrekningskraft? I fjor ble det solgt dobbelt så mange E'er som langrennsski i Oslo.

Fra Beverly Hills og New York til Frogner og Elm Street

Ellis' Clay og Davidsens Thea er 19-20 år, eller noe deromkring, og kommer begge fra familier med penger. Clays miljø består av sønner og døtre av Hollywoods produsenter, regissører og skuespillere. De drar fra fest til fest i Beverly Hills, der man alltid utveksler de samme innholdsløse frasene, drikker, røyker og snorter linjer. Thea er en slags sossete post-punker fra beste Oslo-vestkant, og vanker sammen med sin rølpete gjeng på steder som Head On, Elm Street og Smuget i Oslo, Garage og Maxim i Bergen. Hun er skarpere i kantene og mer utagerende enn Clay, men er ellers like fanget inn i det samme perpeteum mobile-aktige nattelivet der hovedingrediensene er ureflektert konsum av rusmidler og usentimental sex. Og selv om Davidsen har gjort sin hovedperson mer språklig virtuos, er grunnprinsippet det samme: innholdsløsheten er pakket inn i et teppe vattert med kodepregede fraser.

Et annet trekk som også er felles, og som er typisk for miljøer det her er snakk om, er driften mot det stadig mer ekstreme. I Less Than Zero ender det i massevoldtekt og sexvideoer der kvinner blir hugget opp. Davidsen på sin side lar Thea i en gruppesex-scene mot slutten av boken få en ståldildo kjørt opp i anus, hvorpå hun biter seg fast i kjønnsorganet til en overliggende mannlig deltaker så blodet spruter, før hun besvimer.

Kapittel 3, "I pappas begravelse", er godt skrevet, men burde likevel vært kortet inn. Senere kommer det også for mange referanser til farens død. Dette kan tolkes som en katalysator for Theas marsj mot kanten av stupet, og er det noe denne type litteratur ikke trenger, er det åpenbare forklaringer.

Med jevnlige flashbacks fra Clays barndom, mykner Ellis opp et ellers rigid og fastlagt formspråk. Her skifter han over til en annen fortellerstemme i et leie som går mot det nostalgiske, men som samtidig korresponderer med den person Clay er i hovedteksten, og med den generelle tomhets- og meningsløshetstonen i boken. Davidsen prøver litt halvhjertet på noe av det samme (bl.a. gjennom kapitler der telefonsamtaler refereres og der brev til Thea gjengis), men dette grepet fremstår her som mer tilfeldig og umotivert. Det er ikke gjort med nok konsekvens til at det oppstår et samspill med hovedteksten, slik som hos Ellis.

I begge bøkene pipler det et par steder frem en undertone av sårhet. Hos Ellis er dette vagt og indirekte; Clay ønsker å dra tilbake til østkysten, underforstått bort fra det nedbrytende miljøet i L.A. Thea går på do og griner, og det burde hun ikke gjort. (Man merkt die Absicht osv.) Det blir i det hele tatt litt for tydelig hva Davidsen vil de få stedene han prøver å skape undertekst.

Det går også noe over stokk og stein innimellom. Det er f.eks. helt utenkelig at en norsk lege skriver ut resept på 100 Rohypnol (kommer i esker på 10 og 20). At Thea "går på dass for å ta et halvt gram", røper også at Davidsen ikke helt vet hva han snakker om. Å ta en E i taxi fra Frognerveien til Jazid for å holde ut musikken sjaføren spiller, er vel også, liksom, ganske far fetched.

Som litterære ideer eller prosjekter betraktet, er det lite som skiller Ellis' vestkystskildring anno slutten av åttitallet, og Trond Davidsens norske nittitallsrapport om en urban Frogner-jentes nitriste skråplanliv. Men i utførelse fremstår Less Than Zero som mer helstøpt, gjennomtenkt og konsekvent enn Triggerhappy. Med sine váre barndomsskildringer, og ved å gå lenger mot det ekstreme (som f.eks. når Clays venner får et kick av å se på et lik), spenner Ellis opp et større lerret for sin roman. Og samtidig som han spiller på et viere register, klarer han i større grad enn Davidsen elegant å holde seg innenfor de formale strukturer han har utviklet for sin egen tekst. Ulike effekter og grep oppleves mer som deler av en helhet, og får derfor også en sterkere virkning. Hos Davidsen blir det flere elementer som faller utenfor de bærende strukturene, som f.eks. det fem sider lange kapittelet "Intuition" der Thea forestiller seg ex-kjæresten ute på byen. Dette er synd, for ellers er Triggerhappy en formalt sett bevisst og gjennomarbeidet tekst.

Fra Patrick Bateman til Sagge-Thea

Å skrive roman handler jo ikke minst om å etablere en fortellerstemme og et språklig univers som står til innholdet. Det beste man kan si om Triggerhappy, er at Davidsen langt på vei har klart nettopp dette. Den muntlige, oppbrutte stilen, bruken av amerikanske ord og av språklige koder, referansene til såpeoperaer og en medieskapt virkelighet; dette er noe Davidsen behersker.

". . . og den der katten, og jeg ser på mamma og så sier jeg at: Den har jeg egentlig aldri, og jeg skal til å si klart, men sier tålt, og Lise spør meg om jeg er allergisk, og jeg sier: Ja, på en måte, og så drikker jeg, og så liksom bare, til Hugo: Hadde du forresten skjegg sist jeg så deg? Og Obbe sier: Thea! Og så: Nå gir du deg ... og så, og hun sier ikke asså eller ass', men altså! Lise ser rart på oss, mamma bare, du vet, spakt og alt: Ta og demp dere litt nå, jenter, og så: Er dere snille."
Fra Triggerhappy.

Språklig sett er Triggerhappy i lange partier gjennomarbeidet og konsekvent, og flere av grepene, som f.eks. de stadig tilbakevendende beskrivelsene av Theas outfits, er effektive. Sistnevnte grep finner man ikke i Less Than Zero, men kommer med full og fanatisk styrke i American Psycho fra 1991.

"I'm wearing a wing-collar jacquard waistcoat by Kilgour, French & Stanbury from Barney's, a silk bow tie from Saks, patent-leather slip-ons by Baker-Benjes, antique diamond studs from Kentshire Galleries and a gray wool silk-lined coat with drop sleeves and a button-down collar by Luciano Soprani. An ostrich wallet from Bosca carries four hundred dollars cash in the back pocket of my black wool trousers. Instead om my Rolex I'm wearin a fourteen-karat gold watch from H. Stern".
Fra American Psycho.

"Jeg er på Elm Street i Levi's 527 som jeg har sagga slik at de henger sånn skikkelig kult bak og ligger i folder over skoene som er adidas Olympia fra 1978 eller noe, kjøpt på UFF, Klein undertøy - linningen over buksene, noe annet ville jo være a waste liksom - Coca Cola tees og jakke fra Reel med en lite mye cool Marlboro-vest over. Håret henger og jeg er uten make up, røyker Prince og drikker Ringnes mens jeg venter på Fonn og Peter og Aksel og de".
Fra Triggerhappy.

I American Psycho er klesbeskrivelsene et av flere virkemidler som bidrar i utleggningen av Batemans galskap, og får derfor en dimensjon i tillegg til bare å si noe om hans forhold til klær. De blir pregnante uttrykk for en farlig og stadig mindre tilslørt kjerne som ligger og ulmer, og som boken suger kraft fra. Hos Davidsen blir grepet mer en utenpåklistret effekt som fungerer, men som ikke er knyttet an til noe dypereliggende, som har for få tilleggsfunksjoner.

McInerney & Davidsen

Theas rappkjeftethet, hennes hvasse og dømmende væremåte i forhold til andre mennesker, og ikke minst hennes private koder for hva som er kult og ukult, er grep Ellis først utnytter fullt ut i American Psycho. Man finner dem også i Jay McInerneys lille blinkskudd av en roman; Story of my life, fra 1988. Som i Triggerhappy er jeg-fortelleren en jente på rundt 20 år, men Alison Poole har et mål (skuespiller), og boken er ellers gjennomsyret av forrykende språklig overskudd og tæl. Stilen er på millimeteren like muntlig som i Triggerhappy, og mange av de stilistiske grepene går igjen (f.eks. innledes en mengde avsnitt med "Så jeg . . .") Mens Thea bruker ordet 'liksom' i annenhver setning, sier Alison: "And I go, like, . . ."

"So I go, if you want to meet me, just say so.
And he says, you are an actress, aren't you?
And I say, how can you tell?
I don't know, he says, the way you carry yourself.
It's called a Maidenform underwire, I go, because that's where he's looking.
Good bless the manufacturer, he says. I'll buy some of their stocks tomorrow.
I like the way he raises his eyebrows and the corners of his lips when he says this.
So I look down at his crotch and say, you'd be better off buying stock in Levi Strauss. Looks like it's going up.
I kind of hope they might come down, actually, he says.
And I go, suit yourself, there's no law against self-abuse".
Fra Story of my life.

"Han spør meg om han kan få kjøpe en øl til meg, og jeg sier, du vet: Nei, og kjenner at han stinker noe helt forjævlig av booze, svette og dårlig ånde, og så sier han at jeg har pene øyne, og akkurat det er noe av det mest uromantiske jeg har hørt, for han sier ikke øyne men "aua", så det høres ut som om han prater om en torsk eller kveite eller noe, og så spør jeg ham om hvor i Finland han kommer fra, og han sier: Finland! Æ e nu for i hælveta ikkje i frå Finland, og så velter han ølglasset, og han duden bak baren sier at han kanskje har fått nok, og så kommer vakten . . ."
Fra Triggerhappy.

Spinkelt

Når man skriver i en så definert tradisjon som Davidsen har gjort, og attpåtil legger seg nært opptil kjente bøker i genren, ber man om å bli lest opp mot disse. Og Triggerhappy fremstår da som et temmelig spinkelt norsk forsøk på å gjøre noe som har vært gjort før. Davidsen har ikke klart å tilføre tradisjonen noe nytt og originalt, han utvikler ikke genren videre, slik f.eks. en annen skandinav, Claes Holmström, klarte i sin debutbok og typiske "nullpunktsroman", Tredje Stenen Från Solen (1994, norsk utgave på Gyldendal i -97).

Det er bra flyt i Triggerhappy, den har et visst "trøkk" og er i partier ganske underholdende. Men man savner litterære ambisjoner utover det å skildre en drikkfeldig tyveårig sossepunkers hverdag, og å få en muntlig stil til å fungere. I bøker som Less Than Zero og American Psycho er man på hver side i kontakt med de krefter som har fått Ellis til å skrive slik han gjorde. Det ligger noe desperat og demonisk og gjærer mellom linjene, den urovekkende følelsen av å bli dratt mot en avgrunn bygges langsomt men sikkert opp. Slike krefter er aldri nærværende i Triggerhappy; man får ikke følelsen av at personene virkelig angår forfatteren, at det er viktig for ham å skrive om dem. Som leser blir man snarere sittende igjen med en følelse av at Davidsen har tenkt at: "En sånn bok hadde det vært kult å skrive på norsk!"

Det er forståelig at Oktober ønsker å jazze opp listen med litt rocka samtidslitteratur. Men da burde forlaget også kunne spandere på seg litt raffere designjobber. Triggerhappys omslag med blasst datachip-lignende bånd over hvit bakgrunn og intetsigende typografi, er noe av det mest uinspirerte vi har sett på lenge.

Publisert 9. september 1998 | Til toppen av siden