Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

 

Uviss utgang
av Pål Gerhard Olsen

Mange vil mene at vi lever i et litterært klima preget av den totale åpenhet. Alt er lov, alle tabuer brutt – det er fritt frem for alle avskygninger av den menneskelige væremåte. At denne virkelighetsbeskrivelsen i beste fall er ufullstendig, behøver en ikke å gå lenger enn til kriminallitteraturens leir for å få bekreftet. Tar en seg bryet med å gå de toneangivende smaksdommere nærmere etter i sømmene, skal det ikke synderlig tekstanalyse til før en kan konstatere at toleranseterskelen overfor annerledes tenkende er forstemmende lav, og at det snarere er den utestengende lukkemuskel-mentaliteten som råder grunnen.


Om denne angstbiterske holdningen kan det sies mye, noe ikke minst undertegnede allerede har bidratt til - noen vil si til utidig overmål -, så la meg nøye meg med å fokusere på den fremherskende konservatismens utspring, slik jeg ser det. Uavhengig av all evangelisk-luthersk-influert tåketale i og utenfor verdikommisjonens hovedkvarter, er det åpenbart at størrelser som verdisyn, menneskesyn, spiller en langt større rolle såvel i skapelsen som i vurderingen av de ulike verker enn vi gjerne vil ha det til. Vi skriver, vi leser som uforbederlige subjekter. Vi konstituerer stivnakket vårt eget verdensbilde, og det tåler sjelden slinger i valsen – da stempler vi uregelmessighetene som "lite troverdig", selv om alle innerst inne vet at det er det såkalt utroverdige, det overskridende, det skrekkinnjagende, det frydefulle fallet inn i det ukjente, som er livets salt, og som avstedkommer stor kunst. Men i en norsk kontekst er det det såre gjenkjennelige, det tabloid trivielle, som trekkes frem, gang på gang. Som råstoff for romaner. Som gjenstand for uvisnelig heder og ære. Sikkerheten settes i høysetet. De velprøvde forklaringsmodellene. Den vante skyldfordelingen. Vik fra oss uvisshet. Legg ballen død når mordet kan knyttes til en elementær årsakskjede. La moralen spille opp i all sin velmente velde, som en hostemikstur bestående av like deler pedagogikk og populisme. Budskapet har bukten og begge endene. Blenda vasker hvitest. Verdensbildet bringes tilbake til sin opprinnelige, likevektige tilstand. På snekkerspråket kalles det å vatre av. Etter slike implisitte forskrifter bygges også kriminallitteraturens hus her til lands, en krim-kosekrok der ønsketenkning i romans form og ønsketenkning i kritikks form går opp i en høyere enhet og danner en uhellig allianse.

Det er mot dette beklemmende bakteppet Aschehoug lanserer sin Exit-serie, med Morten Harry Olsen som redaktør. Hensikten er å fremlegge seks titler pr. år, og den første utskipningen gir rom for én norsk roman, to har USA som hjemstavn, én England, én Brasil, og én Sverige. En pen, kosmopolitisk spredning, i den grad det er et mål i seg selv. Jeg ser ingen grunn til ikke å ta innpakningspapiret på ordet. Exit betyr som kjent utgang. Forsamlingslokale, kino, avishus; alle bygninger med respekt for seg selv har en utgang. Nå har altså også kriminallitteraturens klippefaste hus etter sigende fått seg en. Bare dét er oppsiktsvekkende, så uniform som tenkningen har vært innenfor dette husets fire vegger. Kanskje kan Morten Harry Olsen betraktes som syntesen av Karius og Baktus, de to rakkerfantene som gjorde helvetet hett for mors lille Jens, kjerringa mot strømmen. Men i hvilken retning seiler så serien hans? Hva ligger det i det å så å si forlate åstedet? Den gjennomgående vignetten bærer bud om at redaktøren definerer utgangen som en nødutgang, en desidert rømningsvei; en sammenkrøket, fartsfylt skyggeskikkelse følger pilens anvisning, kan ikke komme seg fort nok ut, som om ikke bare gardinene, men hele huset står i brann bak ham.

Hvor langt bort kommer den kriminelle løpergutten så? Hvor langt bort er det ønskelig å komme? Si det. Det finnes et arvesølv i sjangeren, alternativt et adelsmerke; den uovertrufne evnen til å stille skarpt på menneskers reaksjonsmønstre under det maksimalt psykologiske press et mord utsetter dem for. Mordet som utglidning, som forrykkelse, en svartrandet erkjennelsesmåte. Hadde jeg vært redaktør, ville jeg ha skjelt til en slik definisjon av sjangerens harde kjerne, som ingen fluktrute kan springe over uten at omkostningene blir i største laget. En utgang, men ikke for enhver pris, til prisen av en fristilt, fallskjermløs menneskeskildring. En utgang til et landskap der det som settes på spill er den skrivende, åndende, agerende bevissthet selv, der spenningen kort sagt kan utlegges som psykens allehånde manifestasjoner og fint lite annet.

Men styrter man ut i stummende mørke er det lett å gå seg vill, å ikke finne veien videre. Jeg skal ikke påstå at det er den skjebnen som er blitt redaktøren til del, men det synes klart at slett ikke hele hans kriminelle grøde hittil, lever opp til det som må formodes å være prosjektets programerklæring. Det være seg Sverre Knudsens "speedede" Oslo øst-skildring, de to skranglete sørstatsfortellingene til henholdsvis Larry Brown og Lewis Nordan, eller pseudonymet Josephine Teys historisk innrettede puslespill utført fra politiets sykeseng - på et eller annet vis kjører alle disse bøkene seg tom før tiden. De festner i forterpede strukturer, de avfinner seg så å si med seg selv og blir aldri annet enn vagt tilfredsstillende, når aldri ut dit hvor det virkelig røyner på. Der sjangeren skyves tilbake av noe som er større enn den selv, uten at den dermed går tapt. Heller er det slik at den arter seg som en dopp, under vann, at den gjennomgår en temporær, bevissthetsutvidende drukningsdød.

Lars Andersson er mannen i så henseende. Kvinnen kommer jeg til. Artemis heter hans bidrag. Jaktgudinnen i gresk mytologi. Det kan vi se bort fra, hvis vi vil. Det er adskillig i hans roman vi kan se bort fra hvis vi vil, selv så minimalistisk den er. Men boken har den fornemme egenskap at jo mer du tar bort, desto mer blir det igjen. Den er ikke fjæren som blir til fem høns. Den er de fem hønsene komprimert til en gyllen fjær i hatten for romankunsten. Bokens jeg er retrospektivt anlagt. Alt har hendt. Det vil ikke si det samme som at alt kan fortelles. Men man må prøve. Hvordan skal det ellers gå? Han er rystet i sin innerste overbevisning, denne rasjonalistisk sett rikt utrustede førtiåringen ansatt i Forsvarets Redningstjeneste, en ekspert i katastrofehåndtering. Han vet alt om ekstreme situasjoner. Han vet selvsagt ikke det spor. Han skriver fra et bunnmål, han skriver seg bort, men bare for å komme tilbake igjen. For å kunne avlese bunnmålet. Hvordan han har kunnet komme dithen; til det å ikke vite. Bare være. Det er ikke utelukkende smertelig. Det ligger en flortynn, sødmefull hinne over det hele. Strålende nederlag, for å sitere en av Sverre Knudsens tidligere romantitler.

Det er historien om et bestialsk mord, begått en blond bryllupskveld i Värmlands grisgrendte strøk. En kvinnelig prest knivstikkes til gagns, innrullet i et fiskegarn, slik at hun ser ut som en "jævla adventskalender" som den lovformelige etterforskningslederen så pietetsfullt sier. Jeg-fortelleren er den selvoppnevnte etterforskningslederen. Han tar hendelsen tungt innover seg, den fyller ham. Sans for sans. Og skogen står ham bi. Vi er i de store skogers domene. Det kunne raskt ha båret galt avsted, som overtydelig symbolikk for den rugende, potensielle ondskap. Lars Andersson faller ikke i slike banale feller. Han går suverent utenom. Han går til roten. Han skildrer en tvetydig, bredspektret oppvåkning i hovedpersonen, hans skjellsettende avautomatisering. Det handler om å se, i alle betydninger. Om å finne et språk for det som langsomt demrer. Naturen er død, men naturen lever, naturen kan besjeles uten den ringeste patos, naturen kan settes i svingninger som gis tilbakevirkende kraft til blikkholderen. Mordet, ikke mordets anatomi, men mordets menneskelige utsondring fører til at alle hans intuitive evner står i flor, alt det den fornuftsbetonte jobben har bidratt til å holde på en armlengdes avstand. Med mordet som paradoksalt berikende klangbunn, åpnes øynene hans for en annen og inderligere verden. Han forelsker seg svevende vakkert i en arkeolog som leier seg inn på sommertorpet hans, han får et mer intimt forhold til sine barn. Løsningen på mordgåten er følgelig ikke noe han resonnerer seg frem til på basis av de og de data, løsningen for ham er å lette på erindringens lokk, å skue skrått ned gjennom barndommens brønn, der mordårsaken har ligget og avleiret seg i det stille. I Artemis finner vi utglidningen til fulle, en forrykkelse som forløser et sinn via innstillingen på et sykt et. Av måneskinn gror det ingenting, sier Torborg Nedreaas. Av mord gror det derimot en hel botanisk hage. Lars Anderssson er en gavmild såmann.

I Morderen beskriver Patrícia Melo forrykkelsen sett fra førersetet. Tittelen er symptomatisk. Tittelen sier alt. Morderen er lik morderen, morderen har den uinnskrenkede eiendomsrett over denne beretningen, inntil det klaustrofobiske. Gjerningsmannen er lukket inne i et trykkammer av kafka'ske dimensjoner, og kan ikke komme ut. Det er utglidningen fra A til Å, alfabetet som en nedadgående spiral. Maikel er en modernisert macho i São Paulos mer semre strøk, men han har ikke gjort en katt fortred. Ikke før han gjør det. Fanget av sin egen tvangsmessige tenkning, akselererer han fra macho til monster på få sekunder. Han skyter en mann i ryggen. Det var ikke nødvendig. Det var alt annet enn nødvendig. Det er det unødvendige, formålsløse, flytende som griper fatt i ham. Han blir et stykke drivved på åpent hav. Det er første gang han føler at han settes i bevegelse. Lengselen etter denne bevegelsen, likegyldig mot hva, fortrenger alle andre hensyn. Han er skyldig. Han ser formelig frem til å bli stemplet som skyldig, å dømmes. Men det finnes ingen instanser som er villige til det. Gatens parlament er på hans side. Loven er på hans side. Begge parter anser ham som sin håndlanger, ikke som en ordensforstyrrer, men som garantisten for et minimum av orden. Det er ikke bare han, men alt som flyter. Og i en flytende verden blir en patron, en fellende patron en fetisj. Og patronens eier blir en patriark. Maikel settes på sokkel, som ett med sine knoppskytende illgjerninger. Han blir det han gjør. Summen av sine handlinger. Å drepe blir meningsbærende. Det fordres av ham. Gjennom Maikels språklige feberrier gestalter Melo personligheten som et enveisspeil; samfunnet ser inn på Maikel og honorerer det de ser, selv ser han ikke det spøtt. Han handler i blinde, men han hører bifallet. Han er mannen uten egenskaper, hulrommet som etterhvert lider av fantomsmerter; smerten av alt det som glimrer med sitt fravær. Det er fantomsmerten som brer seg i ham. Han hjemsøkes av sin egen negativitet, av sine egen intethet. Null pluss null kan bli til noe. Matematikk er pur abstraksjon. Dette er mørt menneskekjøtt. Siste utvei er den uinnskrenkede krigføring mot samfunnskroppen, forstått som ham selv, den pervertere samfunnsborger han er blitt med sine omgivelsers fulle velsignelse. Å føre atomkrig mot fantomsmertene, for å kunne føle noe annet enn fantomsmerter, for å gå gjennom lydmuren. Mordet som apokalypse nå. Mordet som det permanente primalskrik. Ikke mor, jeg vil tilbake. Men mor, jeg vil være noe. Skyldig, og deretter være noe. Varmen bakenfor fossen av blod. Varme utvirket av sprengkulde.

Hver på sin fasong, gjennom vidt forskjellige virkemidler, "demoraliserer" Lars Anderssson og Patrícia Melo kriminalsjangeren slik at den befris fra sine begrensninger. De trykker mordet bittersøtt til sitt bryst - intet mindre kan gjøre det. Døren står på gløtt bak dem. De er ute, men inne. Det beste av to verdener. Både i pose og sekk. Det er noen som har det. Det er noen som kan det. Nå er to blinksskudd av seks mulige ingen dårlig uttelling for Exil-konseptet, men det kan som antydet indikere et noe uavklart idégrunnlag for serien, og det gjenstår å se om det finnes tilstrekkelig mange kvalifiserte utøvere av den åpne dørs politikk til at den relativt høye utgivelsestakten kan forsvares. Det som imidlertid er hevet over enhver tvil, er at Exit representerer et hardt tiltrengt korrektiv til det store gross av kriminalromaner i norsk tapning, karakterisert som de er av friksjonsløse, endimensjonale danderinger av et medieombrust tema. Kriminallitteraturens til dels kyniske kommersialisering, med adjektivblomstrende bokklubb-omklamring og alt som dertil hører av massiv overvurdering, har den gode side at den klargjør at det nå på det sene nittitallet for alvor er i ferd med å oppstå et skisma mellom den bevisst salgsorienterte, journalistiske krim, og det som kan betegnes som en bastardaktig, nedblendet og kompromissløs kriminallitteratur, som blant andre Kjell Ola Dahl og Jon Ewo er norske eksponenter for. En litteratur som parrer seg av lyst og nød med beslektede sjeler, som plent nekter å legge seg på ryggen for tidens platte, entungede tale, en litteratur som artikulerer seg fundamentalt tvetydig, og ikke løper noen andre ærend enn de rent litterære. Det er å håpe at Exit-serien kan bane veien for en bredere aksept av denne "urene", egensindige skriftkulturen.

Publisert 7. oktober 1998 | Til toppen av siden