Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Anmeldelse

Frekk, from skam – en spontan lesning
av Tom Egil Hverven

Karl Ove Knausgård
Ute av verden
Tiden Norsk Forlag 1998


Frekkhetens nådegave er en mangelvare i norsk litteratur. Ute i verden er det overflod av den, men i litteraturen har frekkheten stort sett manglet siden Agnar Mykle herjet på 1950-tallet. Karl Ove Knausgård retter på det. Ute av verden er en roman med en mengde frekke grep, utført i en håndverksmessig fristil som savner sidestykke blant debutanter.

Det grunnleggende grepet er like enkelt som det er djervt. Denne 700-siders romanen har en struktur som en poplåt - med "Young love" som tittel og refreng:

Vers (Ung mann faller innover i egen forestillingsverden og synger)
Refreng      (om lærer som forelsker seg i trettenårig elev og vice versa)
Vers (Mannen drikker og faller utover på en fest, på et lite sted i Nord-Norge)
Refreng (men reddes av den trettenårige jenta på besøk hjemme hos ham)
Vers (Den unge mannen vingler mellom nummenhet og følsomhet)
Refreng (Tilstanden blir akutt da trettenåringen overnatter og vel så det)

Bro

(Kjærlighetsfortellingen om foreldrene til lærer Henrik Vankel)

Vers

(Henrik Vankel alene på flukt fra trettenåring, på jakt etter minner)
Refreng (Ung mann lykkelig forenet med trettenåring i full offentlighet)

Å forkorte den omfattende romanen om Henrik Vankel ned til en låt på 3 minutter og 30 sekunder er et forsøk på å overgå forfatteren i frekkhet, jeg innrømmer det. Men når jeg dermed har kokt den litterære oksen ned til en buljongterning - hva er så "ute av verden"?

Et sted å begynne innkretsingen er Dag Solstads refleksjoner om noen forandringer som skjer i det norske samfunnet, endringer som gjør at vi leser og forstår litteratur annerledes enn før. Jeg tenker på Solstads artikkel "Om meddelelsens problem", trykket i Aftenposten og i 3 essays (1997). Jeg tar ikke her og nå stilling til Solstads overordnede tese om lesekunstens forfall, jeg tillater meg bare å trekke inn hans eksempel fra det akademiske livet en gang i 1986. Solstad forteller (Solstad 1997:39-46) om en gang han var tilstede ved en filosofisk doktordisputas i Gamle Festsal ved Universitetet i Oslo. Han oppdager at disputasen foregår uten stil, og det hele skjer uten at de den angår, nemlig doktorandens kolleger, er tilstede. En disputas er ikke lenger viktig for filosofene ved universitetet, det rammer ikke deres forfengelighet at de ikke deltar på kollegaens høytidsdag. De skammer seg ikke, kunne man si.

Denne observasjonen, som fører Solstad inn i melankoli og desperasjon (om enn ikke resignasjon - han skriver tross alt om det), likner på det som kan kalles et hovedtema i Knausgårds roman. Skammens nærvær og fravær hos en person født på 1960-tallet.

Jeg tenker meg ikke først og fremst skammen som en moralsk størrelse hos Knausgård, selvom moralske funn og refleksjoner gjerne kan bli et resultat av en litterær utgraving. Når det gjelder skam i Ute av verden, er det mer tale om et særtilfelle av en generell grense, selve demarkasjonslinjen mellom den menneskelige bevisstheten og de like menneskelige ytre handlingene. Overgangene mellom disse to områdene for utforskning utgjør selve det litterære grepet i Ute av verden. Ja, selve uttrykket "ute av verden" (som kan forstås både tidsmessig og romlig) setter disse overgangene i spill.

Tekstens mest markante særpreg er dens svingninger mellom beskrivelse av en ytre verden og en indre, konsentrert om punktene hvor de to flyter i hverandre. Denne aktiviteten er ikke spesielt bemerkelsesverdig i moderne litteratur. Det som utmerker seg i Knausgårds roman er den lette og uanstrengte bevegelsen mellom dem, og måten han beskriver den indre verdenen på. Den menneskelige bevissthet, særlig minnene, befolkes av små vesener som er utrolig livaktige og rørige. De romsterer bak hjernebarken og i nervesystemet med en iver og en virketrang uten like: "du sender en ekspedisjon inn i dypet av deg selv. Flakkende lysskinn mot fuktige hjernevinninger, ett og annet forstenet minne, en blek sorg som sleper seg bortover" (14). I tredje del av romanen (365ff.) blir denne type ekspedisjoner et dominerende trekk ved framstillingsformen.

Henrik Vankels dissekering av seg selv og sine egne minner er i minst én forstand en hyllest til forfattere som Flaubert, Proust, Wolfe, Mykle og Solstad, selv om han er langt mer opptatt av barndom og ungdom enn den siste av dem. Samtidig er Knausgård farlig nær litterære fallgruber når han forsøker å reflektere direkte over avstanden til 1800-talls romanen (427ff.). Slik disse refleksjonene blir stående, forlanger de på mange måter noe mer for å rettferdiggjøre sin sparsomme plass i romanen. De vitner om ambisjoner som dette første bindet (av flere?) ikke helt innfrir. Det er jo også noe til ambisjoner: Å reflektere over hele den vestlige romantradisjonen, i tillegg til en nærmest encyklopedisk beretning om samtida.

Underveis i lesningen undres jeg over hvorfor jeg liker dette så godt, jeg som hater Thomas Wolfe og som aldri er blitt grepet av Mykle annet enn som et imponerende prosjekt for å utvide hva norsk språk og litteratur kan handle om. Jeg tror det har å gjøre med Knausgårds forpliktelse på virkelighetsbeskrivelser å gjøre, hans fenomenalt omfangsrike referanser til samtida. Og det må ha med tonen å gjøre, dette å beskrive mannlig følsomhet med en slik intensitet, uten å bikke over i det sentimentale.

I tillegg til Karl Ove Knausgårds suverene omgang med fenomener på 1970- og 80-tallet - som alene er nok til å gi boka status som enestående debutarbeid - finnes en undring og et refleksjonsnivå i Ute av verden som hindrer den i å falle igjennom i forhold til de litterære forbildene jeg har nevnt.

Undringen og refleksjonen er særlig knyttet til en av modernismens sentrale litterære utfordringer: Umuligheten og nødvendigheten av å observere og beskrive mennesker i helt dagligdagse, private gjøremål. Det finnes en scene ganske tidlig i romanen som beskriver denne formen for avstand til det hverdagslige på en vakker måte. På vei hjem i snødrevet blir Henrik Vankel stående og se på en mann som støper gulv i en garasje. Han fortaper seg i synet av mannen som alene i et halvåpent rom behersker alle gjenstandene og redskapene han har rundt seg. Det er noe ved synet av den arbeidende mannen som tiltaler ham så sterkt at han blir stående og stirre, slik voksne mennesker ikke skal eller kan gjøre. "Hva det var, vet jeg ikke, bare at jeg ikke kunne, at det var umulig å bli stående der og stirre" (49).

(I parentes bemerket: Det er betegnende at mannen støper gulv alene i mørket. Noen år tidligere ville dette vært et typisk dugnadsarbeid, med innkalling av venner og naboer, med utsikt til å dele en kasse pils etterpå. Knausgårds roman har mange hentydninger til mannens sosiale isolasjon på slutten av det 20. århundre).

Det finnes et motstykke til fascinasjonen for mannen i garasjen. Skammen og sorgen i Ute av verden blir kanskje aller sterkest i de passasjene tenåringen Henrik Vankel lever sammen med og betrakter faren i siste del. Moren er student i Bergen et år før faren og moren flytter fra hverandre for godt. Farens oppløsning - en bevegelse mot en mangel på beherskelse av verden, i diametralt motsatt hjørne av mannen i garasjen - beskrives tett og ubønnhørlig. I disse delene av boka finnes den sterkeste forbindelsen mellom Ute av verden og det jeg i Vinduet 1/1998 beskrev som en vending mot familien i norsk 1990-talls litteratur. Menn som oppløses i savn og ensomhet er - for å si det mildt - ikke noe nytt i litteraturen. Det nye er at sønnene og døtrene etter skilsmissen kan skildre denne oppløsningen innenfra og beskrive hvordan den virker på dem.

En kveld gjemmer Henrik seg i syrinbuskene utenfor huset. Faren kommer ut for å pisse. Han stiller seg opp mot buskene under en meter fra Henrik og pisser mot ham mens han tilsynelatende stirrer ham rett inn i øynene. Hva betyr dette? Det fatale er at det ikke er noe litterært symbol eller noen lignelse. Det er litterær virkelighet. Faren står i regnet og pisser mot en sønn som skammer seg. (541ff.) Etter å ha gått inn og tatt en dusj tenker Henrik gjennom hvordan det ville være å drepe faren mot vasken på badet. Farens fornedrelse overgås bare av sønnens, en fornedrelse som fullendes ved at han stikker fingeren i halsen og spyr (546). Jeg kan ikke huske å ha lest skildringer av unge menn som tyr til denne hittil utpreget kvinnelige formen for utstøting og renselse (med "kvinnelig" mener jeg at bulimi og liknende former først og fremst er beskrevet hos unge jenter, så langt jeg kjenner til).

Ute av verden er en roman som formelig kryster anmelderklisjeen ut av meg - den om at verket er uendelig mye rikere enn det som kan formidles i en kort, spontan tekst. Noen korte kritiske bemerkninger likevel: De grepene som Knausgård mestrer best - overgangene mellom Henriks ytre og indre verden - blir også de mest problematiske når leseren begynner å gjenkjenne dem som grep. En tekst som ellers byr på et så omfattende og virkningsfullt apparat for å holde på oppmerksomheten og lesebegjæret, er sårbar for nettopp effektene av de knepene forfatteren behersker best. For meg kommer dette blant annet til syne i vekslingen mellom handling og lammelse i forholdet til ungdomsforelskelsen Elisabeth (521ff.). Denne delen av boka slår veldig raskt fra det hysterisk morsomme over til noe litt flatt og kjedelig, uten at jeg helt forstår hvorfor. Jeg tror det har med forfatterens suverenitet å gjøre. Dette har du vist at du er god til, ligg unna!

Det som likevel blir stående igjen, er romanens fenomenologiske overskudd og rikdom, for eksempel i de korte, epigrammatiske utkast til fortolkninger av verden, som henger nøye sammen med den store bevegelsen i fortellingen: "Nostalgien er skamløs" (12f.). "Hvem er det som lengter tilbake til en ansamling simple Block Watne-hus [...]? Det er meg er jeg redd (356f). "Skam er avstand til seg selv. Uten avstand faller skammen bort" (481). "Selvforakten mangler begjærets dybde" (515).

Karl Ove Knausgårds roman er et eksempel på at de brede episke fortellingene ikke har mistet sin kraft. Det er ingen grunn til å gravlegge denne formen for historieskriving. Den er gyldig i kraft av sin forpliktelse på virkeligheten, sin referensialitet. For en som er født etter 1960 vil en tilfeldig tur inn på et boligfelt med Block Watne-hus ikke være det samme etter denne romanen.

Heller ikke en tilfeldig tur gjennom familiealbumet vil bli den samme. Med ekkoet av Jesu ord på korset "Min far, hvorfor har du forlatt meg?" (ordet "Gud" byttet ut med "far", s. 575) åpner Henrik Vankel for en fortolkning som åpenbart blander sammen forholdet mellom familien og religionen i litteraturen på 1990-tallet. Selvfølgelig kan det finnes en slags psykologisk sammenheng mellom tapet av far og tapet av Gud, slik enkelte har antydet.

Men dette er underordnede temaer i en roman som først og fremst utforsker litteraturens mulighet til å være en samtidsdokument, en slags simultan historieskriving. Ute av verden preges på samme tid av en frekkhet og en fromhet på vegne av litteraturen som ikke har med religion å gjøre, men som rett og slett forsøker å være kunst. Og klarer det.

Publisert 25. november 1998 | Til toppen av siden