Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Artikkel

Et problematisk skjebnedrama
av Therese Bjørneboe

"[og] like brått og uventa som vi fann fram til kvarandre
skulle vi òg skiljast
frå kvarandre
Men det er jo slik livet er"
     Ein sommars dag, s. 134/5

Jon Fosses Ein sommars dag hadde premiere i januar på Det Norske Teatret, og utkom i bokform i fjor høst. Det er et stykke som presenterer oss for en tragisk hendelse, og som på en moderne måte reflekterer forholdet mellom liv og skjebne. I denne artikkelen stiller jeg imidlertid spørsmålstegn ved hvorvidt Fosse lykkes i å gjøre det private allment gjennom den tragedien stykket skildrer.


Oppsetningen på Det Norske Teatret fikk en svært positiv mottagelse i pressen, og trakk fulle hus. På grunn av det sene publiseringstidspunktet for denne artikkelen, har jeg valgt å legge større vekt på teksten enn på oppsetningen. Men jeg vil likevel komme inn på den mot slutten, og Ein sommars dag blir for øvrig satt opp på teaterplakaten igjen til høsten.

Som dramatiker har Jon Fosse gang på gang vist at han kan skape dirrende dramatikk av situasjoner som i utgangspunktet virker trivielle og dagligdagse. Stykkene hans presenterer ofte forholdet mellom en ung mann og en ung kvinne. Paret har kanskje barn (Natta syng sine songar) eller venter barn (Namnet, Barnet), men det er helst det tosomme ved forholdet som fremheves.

Det finnes flere motivmessige likhetstrekk mellom Natta syng sine songar og Ein sommars dag (som foreligger i samme bokutgave, Samlaget 1998). Begge de to stykkene er bygget opp omkring en tragisk hendelse (i den moderne betydningen av ordet) som rammer en ung mann og kvinne. I begge skal en person (den mannlige hovedpersonen) brått og ‘meningsløst’ bli revet bort, og dette dødsfallet - eller denne ulykkeshendelsen - blir satt i relieff gjennom den etterlatte personens smerte, sorg, skyld og - eventuelt - skjebne.

Jon Fosse skildrer i begge disse stykkene svært virkelighetsnære hendelser, selv om han behandler stoffet på en stilisert og kunstnerisk måte. Men i de to stykkene nærmer han seg det tragiske motivet forskjellig, og etter mitt syn er dette av avgjørende betydning for i hvilken grad han lykkes i å engasjere leseren i det dramaet som finner sted. Spørsmålet jeg stiller er om Ein sommars dag fungerer dramatisk.

* * *

Åpningsscenen i Ein sommars dag utspilles i et hus som ligger øde til ved en fjord. Personene i stykket er

Den eldre kvinna
Den eldre venninna
Den unge kvinna
Asle
Den unge venninna
Mannen

Rollefortegnelsen lister opp personene i den samme rekkefølgen som de gjør sin entré i stykket. Fortegnelsen viser samtidig at to av personene - kvinnen og venninnen - skal fremstilles i en yngre og en eldre utgave.

Hvis Jon Fosse hadde brukt samme mal i dette stykket som i Natta syng sine songar (og flere andre tidligere skuespill), ville hendelsene utspilt seg i kronologisk rekkefølge, og leserne/tilskuerne blitt presentert for de medvirkende personene den høstdagen da den unge mannen (Asle) forsvant.

For enkelhets skyld vil jeg legge frem stykket på denne måten, og gjengi den såkalte "fabelen" i en kronologisk orden.

Vi presenteres for et ungt par som har bosatt seg i et gammelt hus ved en fjord. Den unge kvinnen bebreider Asle for å være så mye ute på fjorden alene, og så lite sammen med henne hjemme. Hun hevder at det er kommet en uro over ham, og lurer på om han ikke vil være sammen med henne lenger. Asle medgir at han er urolig, men sier at det ikke har noe med henne å gjøre. Denne høstdagen skal den unge kvinnen få besøk av en venninne, og Asle bruker blant annet dette besøket som påskudd for å dra ut på fjorden igjen, på tross av den unge kvinnens (litt ambivalente) fremstøt for å få ham til å bli hjemme.

Den unge kvinnen begynner å kjenne seg urolig allerede da Asle drar ut, og uroen hennes øker idet mørket faller på, samtidig som det begynner å blåse opp ute på sjøen. Da venninnens mann kommer, bemerker han at det må være utrygt å være ute i en liten båt. Derfor blir venninnen og mannen hennes værende for å vente på at Asle kommer hjem. Men tiden går, og Asle kommer ikke. Til slutt tilkaller mannen et redningsfartøy som skal forsøke å oppspore Asle. Søket resulterer i at de finner båten hans tom.

Kvinnen blir boende i huset ved fjorden i mange år, tilsynelatende uten at hun har kontakt med andre og uten å knytte seg til en annen mann.

I Ein sommars dag presenterer Jon Fosse imidlertid ikke hendelsene i denne rekkefølgen, men på en retrospektiv måte. Fosse lar den etterlatte kvinnen være en forteller som ser tilbake på det som skjedde, fra stykkets nåtidsplan, en sommerdag mange år senere.

Vi møter først den eldre kvinnen og den eldre venninnen hennes, i noe som for enkelhets skyld kan kalles en "rammefortelling". Deretter begynner den eldre kvinnen å tenke tilbake på høstdagen for mange år siden, og i selve tilbakeblikket introduseres så den unge kvinnen og Asle, og litt senere også den unge venninnen og hennes mann. På denne måten gestaltes den fortidige handlingen dramatisk, i partier med dialog eller korte scener som "fra time til time" representerer hendelsene på den høstdagen da Asle forsvant. Slik Fosse distribuerer stoffet opptar derfor dramatiseringen av de fortidige hendelsene mye plass og spilletid.

Foruten å la den eldre kvinnen se seg tilbake, lar Jon Fosse de fortidige personene plassere i det samme rommet som fortelleren. Forholdet mellom tidsplanene blir yttterligere underliggjort av at sceneanvisningene i stykket ved et par anledninger oppgir at personene "merker" hverandre:

"kvinnene ser mot kvarandre, som om dei merkar kvarandre utan å sjå kvarandre, […]"
     (s. 187)

Etter den siste fortidige scenen i stykket, står det i sceneanvisningen:

"(…) ho [den eldre kvinna] ser mot mannen [venninnas mann], gjer teikn til at han skal gå ut og han går mot høgre, så ser ho mot den unge venninna, også ho reiser seg og ho gjer også teikn til at ho skal gå ut, og ho går ut, etter mannen, og så går ho bort til sofaen og set seg ned og ho og den unge kvinna blir sitjande og sjå mot kvarandre ei stund, så reiser den unge kvinna seg, og også ho går ut til høgre (…)" (s. 215)

Jon Fosse lar det finne sted noen "berøringer" eller en samtidighet som åpner for gjensidighet og kommunikasjon mellom de to tidsplanene.

Den mannlige hovedpersonen, Asle, er bare til stede i én scene(som er brutt opp i to sekvenser av den eldre kvinnens stemme/monolog). Vi får vite at Asle "liker" seg på fjorden, og at den unge kvinnen mener det må være "forferdeleg kjedeleg". Da den unge kvinnen spør "kva er det du liker" (ved fjorden), svarer Asle "veit ikkje" fire ganger over seks linjer, før han til slutt svarer "bølgjene" og straks modifiserer det med et "kanskje".

Situasjonen mellom de Asle og den unge kvinnen inneholder tilstrekkelig friksjon til at leseren kan identifisere seg med begge to. Vi kan leve oss inn i den unge kvinnens rådvillhet med hensyn til å forstå hva det er som plager Asle, og hennes mistanke om at noe er i veien, men samtidig kan vi også identifisere oss med Asles unnvikende oppførsel fordi den unge kvinnens spørsmål virker invaderende og anklagende.

Asles lengste replikk uttrykker at han har et sterkt forhold til fjorden. Denne replikken tiltrekker seg en dramatisk vekt, fordi vi på dette tidspunktet i stykket allerede vet at noe kommer til å skje med Asle:

Du veit at denne fjorden er veldig djup
Det er ein av dei djupaste fjordane
i landet
det her
Eg sit der i den vesle båten
Og bølgjene slår
Og det er langt inn til land
Og båten er liten
eit tynt skrog
er det mellom meg og all sjøen
mellom meg og det veldige djupet
[…]
Og så sit eg der
og bølgjene slår
og båten duvar opp og ned
og tida går
og
Kort pause
Du skulle ha vore med av og til
du òg
     (s. 150)

Replikken kan sies å formidle en følelse av tillit overfor altet, og av å bli holdt en hånd over. Men det eksistensielt pregnante ved replikken blir fargelagt av at hele scenen er initiert av kvinnens tilbakeblikk på Asle den dagen han forsvant.

Det gjør det naturlig å søke etter en mulig motivasjon for Asles forsvinning og eventuelle selvmord i replikken. Man kunne foreslå at Asles egentlige intensjon er at den unge kvinnen skal forstå hans dødslengsel, eller - eventuelt - at intensjonen hans er at hun skal bli engstelig fordi han driver med en farlig lek som han ikke skjønner rekkevidden av. Men ingen av disse alternativene sannsynliggjøres av det som i fremkommer om Asle senere i stykket.

Det lille som blir sagt om Asle bidrar vel heller til å forsterke det tvetydige, enn til å kaste lys over hvorvidt ulykkeshendelsen var planlagt eller ikke.

Det fortelles nesten ingenting om personenes biografi, hva de jobber med o.l. i stykket. Om Asle blir vi bare fortalt at han vokste opp hos bestemoren, ved en fjord, at moren hans aldri har fortalt hvem faren hans var - og at hun muligens ikke engang visste det selv.

På den måten blir Asle den viktigste dramatiske personen på fortidsplanet. Men opplysningene vi får om ham, fremkommer i en situasjon hvor den unge venninnen ønsker å berolige den unge kvinnen, og hindre henne fra å ta Asles oppførsel altfor personlig:

Så lenge eg kan hugse han
har han no sete der for seg sjølv
nedsokken i seg sjølv
liksom
     (s. 175)

Opplysningene blir derfor relativisert av situasjonen, hvilket også fremhever at personenes erkjennelser er begrenset av de omgivelsene de befinner seg i. Det fragmentariske ved situasjonene blir også forsterket av at vi til dels forholder oss til dem som den eldre kvinnens erindringer.

Ein sommars dag har en komplisert konstruksjon, da Fosse benytter seg av to forskjellige modeller, eller to forskjellige perspektiver på stoffet. Den episke (og lyriske) modellen presenterer oss for stoffet retrospektivt, den dramatiske viser oss hendelsene i en nåtidig og kronologisk orden. Men, som sceneanvisningene viser, forrykkes til en viss grad forholdet mellom de to perspektivene. Og dette reiser spørsmålet om hvorvidt de forskjellige dramatiske hendelsene som presenteres, er den eldre kvinnens projeksjoner eller en fortidig realitet, og derfor vil man også spørre seg om stoffet er identisk eller uavhengig av perspektivet som anlegges på det.

Det som opptar meg her er funksjonen og effekten de to ulike modellene har i stykket. Jeg vil ta for meg tre måter de to forskjellige modellene fungerer på.

La oss først se på den eldre kvinnens rolle.

Etter at den unge kvinnen har påtalt Asles uro (svært mange ganger) i forbindelse med scenene der han var med, lar Fosse den eldre kvinnen beskrive hvilke følelser som slo ned i henne da Asle dro ut på fjorden. Her identifiserer hun Asles uro med "eit mørker":

No
[…]
var det komme over han
ei uro
eit mørker
noko eg ikkje heilt forsto meg på
og som han nok heller ikkje heilt forsto seg på
sjølv heller
[…]
     (s.164)

Denne monologen foregriper det naturlige mørket som skal bre seg over fjorden i de kommende sekvensene eller scenene på fortidsplanet, og som blir omtalt mange ganger, blant annet her, av venninnens mann:

"[det] regnar jo
blæs
Det er mørkt
ikkje ein lys sommarkveld
med roleg sjø"
     (s. 192)

I en senere scene der den unge kvinnen synes å oppgi håpet om at Asle skal komme tilbake, blir de tidligere gjentagelsene og foregripelsene av "mørke", "uro" og "ro" aktualisert på en måte som skaper en sterk, emosjonell effekt. Fordi den eldre kvinnen tilsynelatende forfølger den unge kvinnens erkjennelse av situasjonen, blir replikken tvetydig. Repetisjonene fremhever jo nettopp hvordan den eldre kvinnen selv lar mening oppstå gjennom asossiasjoner:

eg kjende at eg blei tommare og tommare
legger hendene sine mot magen sin
at eg blei tom
som regnet og mørkret
som vinden og trea
som sjøen der ute
No var eg ikkje lenger uroleg
No var eg ei stor tom ro
No var eg eit mørker
eit svart mørker
eit svart ingenting
og samstundes kjende eg at
ja at eg på ein måte lyste
langt inne i meg
frå det tomme mørkret lyste
stilt
utan å bety noko
utan å seie noko
lyste mørkret der innanfrå meg
[…]
og eg kjende at mørkret var andletet mitt
[..]
     (s. 198)

Hendelsene i fortiden knyttes slik i sterk grad til kvinnens språk og måte å erkjenne på. I pakt med epikkens opprinnelige funksjon, å påkalle fortiden, situerer dette den eldre kvinnen som et medium for stykkets fortelling. Dette aspektet blir fremhevet allerede i kvinnens første monolog:

Alt er no borte
kort pause
og snart er alt forsvunne
snart
er alt borte
Med meg blir alt borte
Han var her
og så var han plutseleg borte
     (s. 133)

Den eldre kvinnen bruker ordet "ei kalling" når hun søker å forstå sitt forhold til det som skjedde med Asle. Men hun er samtidig en involvert part i fortellingen, og samtidig som hun har vanskelig for å forstå sin rolle i den, har hun vanskelig for å se hvilken betydning den egentlig har for henne og hennes liv:

endå så mykje eg har tenkt på det
har eg enno ikkje forstått kva som skjedde
Kort pause
Eg kan kanskje seie at det har plaga meg
eller det blir kanskje feil å seie at det har plaga meg
det har vel heller
Nei eg veit ikkje
Helst har det vel berre vore der
livet gjennom
som eit spørsmål
som ei kalling
     (s. 132)

Jon Fosse gir et portrett av den eldre kvinnen hvor det oppstår en interessant spenning mellom person og situasjon, mellom den som forteller og de omstendighetene som genererer måten det fortelles på. Man kunne nesten karakterisere dette som et "teater i teatret". Og etter mitt syn er fremstillingen av kvinnen det Fosse lykkes best med.

Når Fosse skal samkjøre de to planene i scener som involverer flere personer, er det vanskeligere å tro på fiksjonen.

I stykkets "rammefortelling" skjer det en overføring mellom de to planene, gjennom en likhet mellom de to eldre kvinnenes opptreden i rammefortellingen og i en scene fra midtpartiet av stykket. Det dreier seg om den allerede omtalte scenen der den unge kvinnen erkjenner at hun har mistet Asle. Analogien mellom rammefortellingen og denne scenen består i en overføring av situasjonen mellom de to unge venninnene. Det som skjedde på fortidsplanet var at den unge kvinnen sto og stirret ut i nattemørket, og holdt vinduet på vidt gap, mens den unge venninnen kom til og ba henne om å lukke vinduet fordi det ble så kaldt. Vinduet står i fokus både i den innledende og den avsluttende scenen av "rammefortellingen":

VENNINNA
ler
Skal du no stå der og sjå ut vindauget
igjen
Blir du aldri lei av det
Når eg ser deg for meg
skal eg seie deg
ser eg deg alltid stå der framfor vindauget
og sjå ned mot sjøen
     (s. 130)

I den siste scenen i stykket, bemerker den eldre venninnen:

DEN ELDRE VENNINNA
[…] til vinduaget, ser ut, ser så mot den eldre kvinna
Eg synest det er litt kaldt
Kan eg late att vinduaget

DEN ELDRE KVINNA
Ja berre lat det igjen
[…]

DEN ELDRE VENNINNA
[…] lèt att vindauget. Ho ser igjen ut vinduaget, ser så mot den eldre kvinna

Og helt til slutt (som siste replikk i stykket):

DEN ELDRE VENNINNA
Og stå no ikkje for mykje
der framfor vinduaget

Ho ler. Den eldre kvinna rister på hovudet […]
     
(s. 222)

Jeg opplever disse analogiene som anstrengte. Problemet ligger først og fremst i at den eldre venninnens replikker og handlinger virker iscenesatte på en måte som skal sannsynliggjøre vekselspillet mellom de to planene. I den siste scenen i stykket, da den eldre kvinnen har vært gjennom sin "reise", gjennomlevd hendelsene, og blitt konfrontert med det "traumet" som vinduet peker mot, virker det særlig påtvungent å la venninnen omtale vinduet i så forblommede vendinger som det hun gjør. På den måten fører også venninnens oppførsel med seg noen psykologiske overveielser som virker irrelevante og nesten latterliggjørende ("hvorfor vegrer hun seg for å nevne Asle", osv.).

Som nevnt er det et driv og en dynamikk over forholdet mellom person og situasjon når den eldre kvinnens erkjennelse fokuseres. Men når Fosse derimot lar den fortidige handlingen være sentral, kommer det noe statisk over situasjonene. Effekten i de dramatiske fordoblingene avtar etter at de er blitt introdusert, mens situasjonene som fremstilles ikke synes å forsvare den betydningen Fosse gir dem. Det største problemet med stykket er nok et resultat av at leseren er blitt fortalt at Asle forsvant allerede i begynnelsen av stykket.

I én sekvens skjer det en slik interaksjon mellom planene som tilfører et utviklingspotensiale og spenning. Men det er unntaket som bekrefter regelen. Etter at Asle har reist (og forsvinner fra handlingen), beskriver den eldre kvinnen tilstanden det hensatte henne i på en måte som minner om clairvoyance. I alle fall har hun en sterk intuisjon om at noe forferdelig er i ferd med å inntreffe:

"Og brått kjende eg meg så uroleg/ ei heilt uforklarleg uro kom over meg (…) men eg tenkte at det ikkje var noko (…)"

og

"og så tenkte eg at uroa eg kjende/ nok ikkje betydde noko som helst/ Det var nok bare ei vanleg uro/(…)/uroa mi var nok berre noko/eg innbilte meg".

Etter at leseren/tilskueren er blitt meddelt dette, skildrer den eldre kvinnen hvordan hun derpå gikk inn på soverommet, og oppdaget "at han hadde rydda så fint i kleda sine/ Dei låg der så ordna/ som eg knapt nokon gong før hadde sett dei". Og "i det same", forteller hun; "kjende eg meg så uendeleg trist/ og eg veit ikkje heilt kvifor".

Men bortsett fra i denne sekvensen, etterlater ikke Asle seg noen "spor" som kan bidra til å skape en tilsvarende dynamikk.

I stedet lar Jon Fosse den eldre kvinnen mane frem det ene visuelle "prospektet" etter det andre; natta, fjorden og lyset fra redningsbåten … mens vi nærmer oss slutten på stykket før Asles båt blir funnet tom. Alt dette har en lyrisk, men lite dramatisk, effekt. Beklageligvis kjenner leseren seg klemt mellom de to alternative opplevelsesformene; man verdsetter poesien, men blir skuffet hvis man forventer at Asles skjebne og forsvinning skal berøre en.

* * *

Som jeg nevnte identifiserer man seg ikke med Fosses personer som "personligheter". Det er etter mitt syn en styrke. Men derfor blir den enkelte personenes synsvinkel og oppførsel i situasjonen, desto viktigere for at leseren skal identifisere seg med dem.

Som det vil ha fremgått av min gjennomgang av Ein sommars dag, opplever jeg en svikt i sammenføyningen mellom de to tidsplanene. Det skyldes hovedsakelig at Asles forsvinning, som dette stykkets dramatiske hendelse, plasseres så sentralt, mens leseren ikke fortløpende gis anledning til å utvikle sin interesse for ham.

Som nevnt har Ein sommars dag et motivslektskap med Natta syng sine songar. Jeg tror Fosses forskjellige grep i de to stykkene, kan forklare hvorfor Ein sommars dag ikke fungerer dramatisk, mens Natta syng sine songar - som også er en tilsynelatende "privat" tragedie - engasjerer meg som dramatikk.

I det sistnevnte stykket lar Fosse handlingene utspille seg i en kronologisk rekkefølge. Helt til slutt skal den mannlige hovedpersonen ta livet av seg. Leseren kjenner heller ikke den egentlige beveggrunn for dette, og kan eventuelt gjette om det er fordi den unge kvinnen vil bryte med ham, eller fordi manusene hans blir refusert av flere forlag. Eller fordi sammenfallet i tid mellom de to ydmykelsene lar dem forsterke hverandre gjensidig.

Men den enorme spenningen som Fosse skaper i situasjonene mellom den unge mannen og den unge kvinnen før selvmordet, er imidlertid overhodet ikke forbundet med at leseren foregriper selvmordet. For skuddet kommer som et like sterkt sjokk på slutten, som det gjør i Hedda Gabler.

Som leser identifiserer jeg meg i lange partier med den mannlige hovedpersonens synsvinkel, og følgelig med hans side i konflikten, men det er fordi jeg i likhet med ham er uvitende om hva den unge kvinnen foretar seg når hun er utenfor scenen (og hun liksom er på byen med en venninne).

På den måten er identifikasjonen situasjonsbasert også i dette stykket, og ikke bestemt av at jeg ellers forstår ham og hans situasjon i parforholdet bedre enn hennes, men i motsetning til i Ein sommars dag er det dynamikk nok i forholdet mellom dem til at jeg opplever og gjenkjenner det smertefulle og vanskelige for begge parter, og kan se konflikten mellom dem fra begges synsvinkel gjennom hele stykkets forløp. Den nærheten jeg opplever med den unge mannen, avløses også momentant av en identifikasjon med kvinnen, i det øyeblikket hun innser at han har tatt livet av seg.

Stykket eksponerer forholdet mellom den unge mannen og den unge kvinnen på en måte som lar leseren ane hvilken skyldfølelse selvmordet vil gi henne, og på den måten identifiserer vi oss også med forholdet på en måte som gjør det naturlig å oppleve tragedien som noe som knytter dem sammen i et skjebnefellesskap.

I Ein sommars dag virker det som om Fosse insisterer på at det som skjer med Asle har en dramatisk vekt som lar leseren identifisere seg på en tilsvarende måte. Men selv om stykket reiser store spørsmål omkring forholdet mellom erkjennelse, liv og skjebne, fins det ikke nok dynamikk mellom de personlige relasjonene til at denne - svært virkelighetsnære - tragedien overskrider det private.

* * *

Det mest påfallende grepet i iscenesettelsen på Det Norske Teatret, er at regissøren Gunnel Lindblom innfører en mer dynamisk interaksjon mellom den eldre kvinnen (fortelleren) og de re-presenterte fortidige hendelsene, ved å gi Henny Moan flere replikker som griper inn i dialogen mellom det unge paret. For eksempel slik:

DEN UNGE KVINNA
Eg ser jo så lite til deg

ASLE
Eg er her jo heile tida
eg

DEN UNGE KVINNA
Ja på en måte

[…]
du ser så uroleg ut

[DEN ELDRE KVINNA
Er det noko gale?]

På den måten blir vokasjonene eller kallingene hennes mer eksplisitte for tilskueren, enn den fysiske fordoblingen på scenen gir uttrykk for. På scenen har i tillegg fordoblingen neppe en like sterk underliggjørende effekt som i teksten. På teatret er det jo ikke vanskelig å fastholde en slik idé; for vi tror jo på det vi ser (så sant vi en åpne for illusjonen i utgangspunktet).

Også klærne eller kostymene understreker fordoblingene og den eldre kvinnens måte å forholde seg til de fortidige personene på. Den eldre kvinnen(Henny Moan) tar f.eks. på seg en islender som henger igjen på stumtjeneren i stuen, og er samme genser som Asle har på (og henger fra seg på den samme knaggen før han blir borte). Mens hun etter Asles exit bærer den samme hvite skjorten (og fortsatt det samme skjørtet) som den unge kvinnen har på. Samme dublisering går igjen i venninnens kostyme, men her er det bare fargene, grått og rødt, som markerer likheten.

Henny Moan mestrer den uhyre krevende oppgaven det er å gi replikkene både en personlig stemme og å løfte frem det overindividuelle, det som skaper den særlige kvaliteten av at det er noe "annet" som taler gjennom dem, og som i Fosses stykke settes i forgrunnen for det psykologiserende og fortellende. Men iscenesettelsen viser også at tilskuerens identifikasjon med personene er betinget av at situasjonene fungerer spenningsskapende. I scenen mellom den unge kvinnen og Asle, fremhever Hallvard Holmen det ambivalente ved Asles personlighet, på en måte som antyder at Asle manipulerer den unge kvinnen. Holmen kan synes å forsøke å gi Asle en tyngde og tydelighet som skikkelsen mangler i teksten.

Iscenesettelsen på Det Norske Teatret var i det store og hele svært god, og Henny Moans grep om teksten lot de monologiske partiene fremstå som sterke og bevegende. Men det litt anstrengte ved skuespillerprestasjonene på fortidsplanet, og i høyeste grad mellom de eldre venninnene i "rammefortellingen", forsterket mitt inntrykk av at teksten ikke skaper en tilstrekkelig konvergens mellom patosen i monologene, og tilskuerens evne til å identifisere seg.

Jeg opplever ikke egentlig problemet ved Fosses stykke som en "teatral" versus "litterær" motsetning. Fordoblingene mellom personene på stykkets nåtids- og fortidsplan er et grep som kan fungere og ha en sterk scenisk effekt, noe oppsetningen på Det Norske Teatret viste. Det jeg opplever som problematisk ved teksten er derfor ikke avledet av at jeg mener at teatralitet må være knyttet til dramatisk handling. Jon Fosses tekst henter sin styrke i det lyrisk-episke og dette kommer til sin rett på scenen. Men at Fosse samtidig gir den dramatiske handlingen en så stor og fremtredende plass, uten at den fungerer spenningsskapende, er et like påtagelig problem når man leser stykket som i oppsetningen på Det Norske.

Ved å kontrastere den dramatiske formen mot den lyrisk-episke, kan det se ut som om Jon Fosse forutsetter at den dramatiske formen automatisk og retorisk antar en virkelighetskarakter som gir den en slags forrang over de episk-lyriske partiene i stykket. I praksis identifiserer leseren seg sterkere med den eldre kvinnen fordi hun aktualiserer en gjenkjennelig konflikt mellom å forsøke å forstå og aldri å kunne vite. Men dette er hennes drama, og ikke Asles.

Publisert 17. mars 1999 | Til toppen av siden