Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Anmeldelse

Brecht på norsk
En etterlengtet, men ubegrunnet antologi
av Knut Ameln Hoem

En kan undre seg litt over timingen til Den norske lyrikklubben og redaktør Johan Grip. Først ganske nøyaktig 101 år etter at Brecht ble født i Augsburg i Bayern sendte Lyrikklubben ut antologien Brecht på norsk til sine medlemmer. Den burde da vitterlig kommet i fjor, da Bertolt for en stakket stund var hett stoff – til og med i den norske offentligheten. Denne boka hadde absolutt vært nyttig for oss som, drevet av jubilèets aktualitet, tilbrakte noen timer i kø foran informasjonsskranken ved byens biblioteker, og så trassige bibliotekarer nøste opp det som finnes av Brecht. På norsk. Brecht på norsk er i så måte en etterlengtet første dokumentasjon av hva som faktisk finnes.

Diktutvalget i Brecht på norsk rommer dikt fra alle fasene i dikterens voksne liv, samt utdrag fra flere av teaterforestillingene som er satt opp i Norge i etterkrigstiden. Listen over gjendikterne – Jens Bjørneboe, Georg Johannesen, Kjell Askildsen, Inger Hagerup, Arnljot Eggen, Inger Hagerup, Haldis Moren Vesaas, Olav H. Hauge, Paal Helge Haugen, Jon Fosse, Arild Linneberg, Johan Grip og Henning Hagerup – sier litt om hvor mangfoldig den norske Brecht-resepsjonen har vært.

Men er dette alle som har oversatt Brecht i Norge? Og hva er bakgrunnen for at akkurat disse forfatterne har oversatt Brecht? Hvilke kritierier har redaktør Johan Grip hatt for det utvalget han presenterer? Er nyoversettelsene til Fosse, Linneberg, Grip og Hagerup gjort spesielt for denne antologien?

Slike spørsmål hadde det vært naturlig at Grip hadde besvart i en innledning eller i et etterord. Isteden overlater han etterordet til Arild Linneberg, som ikke nevner de norske gjendikterne med et eneste ord! Det Linneberg imidlertid gjør, er å fortelle om sitt eget møte med Brechts tekster, det vil si med Brecht på tysk, og akkurat det gjør han veldig bra. Linneberg spør, indirekte, gjennom sin lesning, hvor Brechts gyldighet er å finne for en norsk leser i dag. Det er ingen tvil om at svaret på dette er et annet enn for eksempel i 1957. Den gang gjorde en artikkel i Vinduet, som blir sitert i antologien, Brechts kvalitet avhengig av om han var en "kynisk revolusjonær"eller den "humanist og fredsvenn han gav seg ut for." Det er da man på ekte nittitallsmanèr får lyst til å spørre: må det være enten/eller, hva med både og? Dette spørsmålet kan kanskje være enerverende i mange sammenhenger, men ikke når vi snakker om Augsburgs store sønn. Mackie knivens credo fra Tolvskillingsoperaen passer godt på den godeste Bertolt Eugen: "Es geht auch anders, aber so geht es auch!" Denne livsvisdommen foreligger i to versjoner på norsk. I Halldis Moren Vesaas’ oversettelse for Det Norske Teateret, sier Mackie: "Det kan gå annleis, men slik går det óg." Hos Jens Bjørneboe heter det: "Det kan skje omvendt, det går opp i opp."

Jeg vil tippe at de færreste av Lyrikkklubbens medlemmer valgte å avbestille denne antologien. For den er en fin bok å se på og å ha i hendene. På omslaget poserer dikteren med penn og papir, skinnjakke og hvit skjorte – og selvfølgelig med den karakteristiske sigaren. Dette portrettfotografiet er en del av en serie som den bayerske hoff-fotografen Konrad Reler tok av den den gang 29 år gamle Brecht. Fotografiene ble funnet ved en tilfeldighet så sent som i 1986, og de spilte en vesentlig rolle i den tyske kulturindustriens overveldende feiring av hundreårsjubileet. Her er det forfatterstjernen i tjuetallets Berlin som viser seg fram som dandy og forfører. Lengre fra statuen som står foran Berliner Ensemble i Øst-Berlin er det vel knapt mulig å komme. Der sitter Brecht tekkelig på sokkel med hendene i fanget og ser mest av alt ut som en blanding mellom Mao og Kon-fu-tse. Dette portrettet av den didaktiske dikter i folkets tjeneste slo godt an i det tidligere DDR, og det er jo ingen tvil om at Brecht hadde denne siden i seg også.

Men hvor ligger så Brechts gyldighet i dag? Og er den mulig å oversette? Et apropos: Tilfellet vil ha det slik at akkurat i det øyeblikk disse spørsmålene skrives, så sender NRK P2 opplesning (like etter programposten "Ønskediktet") fra "Krigens ABC", oversatt av Ivan Marinovski og Georg Johannesen, lest av Anne Mari Dale:

Når hæren skal ut og marsjere er det mange som ikke vet at fienden marsjerer i spissen. Den stemmen som kommanderer er fiendens stemme. Den som taler om fienden er selv fienden.

General, din tank er en sterk vogn. Den bryter ned en skog og knuser hundre mennesker. Men den har en feil: Den trenger en sjåfør.

General, ditt bombefly er sterkt. Det flyr fortere enn stormen og bærer mer enn elefanten. Men det har en feil:
Det trenger en montør.

General, mennesket er meget nyttig. Det kan flyve og det kan drepe. Men det har en feil: Det kan tenke.
[...]

Med all respekt for oppleserens modne kvinnerøst og østlandsdiksjon: Det svinger ikke akkurat. Det nesten forurettede gravalvoret i framføringen blir nesten mer enn hva disse diktene kan bære. Men valget av massemedium er helt rett. Brecht skrev dette med forhåpninger om at ordene skulle slynges ut fra hans danske eksil gjennom radioen til sine landsmenn i Hitlers Tyskland. Oppleseren insisterer indirekte på innholdets relevans i dag ved å opplyse om at hun donerer hele honoraret sitt til flyktningene i Kosovo. Er det bare der den ligger, relevansen? At Brecht også levde "in finsteren Zeiten", i mørke tider, som han selv uttrykte det? At det var krig i Europa den gang som nå? Som en velkommen kontrast spiller hallomannen i radioen umiddelbart etterpå tre tonsatte dikt som det svinger voldsomt av: Mack the knife (Sting), The canon song (Fowlerbrothers), og The soldiers wife (Marianne Faithful).

Så følger, av alle ting, undervisningsradioen som i kveld har tysk på programmet, der veteranen Svein Wiel Jørgensen presenterer punk-bandet "Die toten Hosen" som forkynner: "Einmal hat Gott die Welt erklärt, aber ich schuf den Himmel und die Erde." Der har du Deutschland. Sjøl punkerne blander uten å nøle bibelallusjoner inn i tekstene sine, slik punkeren fra Augsburg også gjorde det. I en annen låt synger vokalisten: "Mir kannst du nicht vertrauen, darauf ist verlab . Mein Name ist Mensch." ("Meg kan du ikke stole på, så mye er sikkert. Mitt navn er menneske.") Har Die toten Hosen lest Brecht?

I et av de tidlige diktene til Brecht, "Vom armen B.B" ("Om den stakkars B.B"), leser vi følgende setning: "in mir habt ihr einen, auf den könnt ihr nicht bauen". Georg Johannesen oversetter disse linjene som følger: "I meg har dere en på hvem dere ikke kan bygge." Det er vel ikke godt norsk, eller? Han innleder leddsetningen med det oppstyltete "på hvem". Dette er nok ikke tilfeldig. Johannesen vil her på død og liv beholde Brechts setningsrytme. (Men merkelig er det uansett. Brecht skriver da vitterlig: "I meg har dere en (komma) på han kan dere ikke bygge"?)

Det fine med Linnebergs etterord er at han er oppmerksom på at det er noe i nettopp setningsrytmen, i språket hos Brecht, gjerne omtalt som Brecht-tonen, som gjør tekstene hans så lette å kjenne igjen. (Dette er en av grunnene til at det er så vanskelig svelge kritikken om at Brechts medarbeidere skal ha æren for sentrale verk som Tolvskillingsoperaen, Herr Puntila, hans Knekt Matti og lignende.) Linneberg nevner spesielt det sentrale essayet "Uber reimlose lyrik mit ungleichen Rythmen" ("Om rimløs lyrikk med ujevne rytmer"), skrevet i dansk eksil i 1938. Her kommer Brecht med en systematisk kritikk av den opphøyde, skriftlige lyrikken og tar til orde for en poesi som tar utgangspunkt i talespråket. Dette var naturlig, som Brecht selv sier det, da han på denne tiden i hovedsak var teaterdikter. Hvert ord skulle fungere i munnen på den talende.

Brechts særegne tone beror altså ikke på tilfeldigheter. Den er i høyeste grad kunst-gjort – i all sin enkelhet. Trikset Brecht hadde med seg fra teaterprøvene, var at det enkelte vers skulle stemme overens med skuespillerens bevegelse – eller gestikk. Brecht siterer følgende tekststed fra Bibelen (som Linneberg ikke tar med, det burde han ha gjort; det ville gjort utlegningen hans her klarerere): "Reiß das Auge aus, das dich ärgert" ("Riv ut øyet, som ergrer deg"). Slik sagt, mener Brecht, tar setningsbygningen kraften fra utsagnet.

Da er det noe annet med denne versjonen: "Wenn Dich Dein Auge ärgert: reiß es aus!" Altså: "Hvis øyet ergrer deg, riv det ut!" Brecht erstatter en hovedsetning og en leddsetning med to sidestilte hovedsetninger. Først kommer hypotesen: Hvis det nå er slik at øyet ergrer deg ... og så kommaet, pausen, et øyeblikks rådsløshet ... til det overraskende rådet kommer. Ja, så riv det ut!

Brecht er også innom jazzen i samme essay. Våre akustiske omgivelser har endret seg radikalt, skriver Brecht. Tenk på alle lydene i den moderne byen! Brecht hadde sett en film, hvor Fred Astaire stepper i ein maskinhall og han var forbløffet over sammenhengen mellom stepperytmene og jazzen. Rytme er noe de ulike kunstartene har felles. Rytmen i en teaterskuespillers kropp lar seg gjenskape i diktet: "Wenn Dich Dein Auge ärgert, reib es aus!!" Sjelden kan vi se Brechts vidløftige teorier så vellykket gjennomført som i dette essayet. For her kommer dikteren fram til teorien etter å ha studert (egen) praksis – og ikke motsatt.

I Max Frischs dagboknotater fra like etter krigen kan vi lese en fin betraktning om hvordan diktene til Brecht - på sitt beste - tåler å bli lest rett fram, uten noen form for staffasje. Stearinlys, rødvin, og affektert stemmebruk er ikke nødvendig. Det er som om diktene tåler - for eksempel en avbrytelse. Frisch ser for seg en mann som leser Brechts dikt for en forsamling, i det en fyr plutselig braser inn døren. Men oppleseren reagerer knapt, sier bare: Ja, jeg er i gang med et dikt. Før han fortsetter uforstyrret videre med noe som ikke er en opp-lesning, men snarere en meddelelse fortalt rett fram uten at man gjør noe mer utav det. Max Frisch snakker om "das jederzeit Sagbare" i Brechts dikt. Det som kan sies når som helst og hvorsomhelst. Det allmennngyldige.


"Hvem dere så søker, meg er det ikke," skriver Brecht i Fjerde salme i Huspostillen (1927). Enhver leser går til Brecht på leit etter noe. Arild Linneberg oppsøkte Brecht og Kafka som tjueåring på sommerkurs i Gøttingen, får vi vite i etterordet. Hos Brecht fant han forgjengeligheten. Dette var ikke dikteren som blir ødelagt av bylivet, skriver Linneberg. Dette er dikter-jeget som går på kneiper og sover urolig om natta fordi han er ødelagt av at byene kan ødelegges!

Når man vandrer gjennom gjendiktiningene av Brecht på norsk, så ser man tydelige spor etter den enkelte forfatteren og hvordan han og hun har søkt etter seg selv i Brechts dikt. Det allmengyldige blir med hver oversettelse tildelt en ny tid, et nytt sted og et nytt språk. Olav H. Hauge plukker dikt fra eksildikteren Brecht, og fra Brechts siste år i et slags indre eksil i forstaden Bukow utenfor Øst-Berlin. Disse strofene fra "Tanker i eksil" stammer fra tiden Brecht bodde ved landsbyen Svendborg på Fyn i Danmark:

Slå ikkje ein spikar i veggen
kast frakken på ein stol
Kvi leggja planar for fire dagar?
I morgon er du heime att.

Lat treet stå uten vatn!
Kvi planta eit tre til?
Fyrr det er i høgd med dørstokken
gjeng du glad herifrå.

Denne rastløsheten skriver altså Hauge seg inn i. Han som var så bodenständig, så fast ved jorden der inne i Hardanger. Når diktene fra Svendborg og de seine Elegiene fra Bukow står tett ved hverandre i Hauges oversettelse, forsvinner tidsspennet mellom dem, og leseren sklir att og fram på en akse mellom Øst-Berlin, Svendborg og Ulvik. Vi kan velge å leve oss inn i Brechts situasjon. Frykten for at der Anstreicher, veggmaleren som Brecht kalte Hitler, skulle hærta Danmark, gjør at Brecht og familien lever på nåler, klare til å stikke videre når som helst. Eller man kan velge å se for seg Hauge. Hvorfor skulle han nå plante et tre til, han som var uten avkom? Før treet kommer over dørstokken går han glad derfra, ut av det jordiske livet? Er det døden som puster den aldrende mannen (han som liksom alltid har vært gammel som moren min sa engang) i nakken?

"Brecht er en moraliserende dikter. Det vil si klassisk," skriver Arild Linneberg i etterordet, og legger til et godt eksempel: Brechts kjente punchline; "Først kommer maten, så moralen," er et moralsk utsagn i seg selv. I samme åndedrag kan vi si: Brecht er en av de store didaktikerne i verdenslitteraturen. Ikke uten grunn kalte han diktene sine ofte for Vorschläge (forslag), teaterstykkene ofte for Lehrstücke (lærestykker). Koblet sammen med hans andre store tema, forgjengeligheten, får man dikt som dette, her i Georg Johannesens oversettelse:

Jeg trenger ingen gravskrift,
men hvis dere trenger en gravskrift over meg
skulle jeg ønske at der stod:
Han kom med forslag. Vi
har prøvd dem.
Med en slik innskrift ville
vi alle bli æret.

Og så Hauge:

Eg treng ingen gravstein, men
synest de eg treng ein
ynkjer eg det sto på han:
Han kom med framlegg. Me har godteke dei. Av ei slik gravskrift fekk me alle ære.

Disse to versjonene skiller lag ved ordet "angenommen" (direkte oversatt: "antatt"), som Johannesen oversetter med "har prøvd". Hauge velger "har godteke". Hva er best? Hauge går vel litt langt når han med "godteke" forstår jeg’et i diktet dithen at det forlanger at de som kommer etter skulle godta forslagene hans. Det er vel mer et ønske her, over at en dialog skulle komme i stand.

I Brechts forfatterskap møter vi didaktikeren i svært mange forkledninger. Kjell Askildsen (Tysk krigs ABC), Arnljot Eggen (Mor Courage og barna hennes), Inger Hagerup (Det gode mennesket fra Sezuan), og Paal Helge Haugen (Svejk i den andre verdenskrigen), har alle gitt en bred presentasjon av den Brecht som ønsket å oppdra sitt publikum, om disse nå var arbeidere, Wehrmacht-soldater eller den nye kultureliten i DDR. Det er i disse tekstene man kommer nærmest den politisk tenkende, marxistisk analyserende Brecht. Men det finnes også en ganske annen type didaktikk hos Brecht, som her, i den storslåtte Lesebok for byfolk i Georg Johannesens oversettelse:

Blasfemi

Fins det noe
som du kan få for penger
så skaff deg pengene.
Ser du en som har penger
så slå ham ned og ta pengene.
Du kan det.

Vil du ha et hus?
Gå inn i et hus.
Legg deg i sengen
og når fruen kommer
få henne til sengs.
Faller taket ned, så gå.
Du kan det.

[...]

... og nok et eksempel fra Hagerup/Grips oversettelse:

[...] Kom hit! Hvorfor kommer du så sent? Vent nå! Nei, ikke du, han der! Du kan forresten bare pelle deg vekk, vi kjenner deg, det har slett ingen hensikt at du drar deg hitover. Stopp, hvor hen?
Dere, gi ham en på kjeften. Så
nå vet han beskjed! Hva, babler han fremdeles?

Dette er noe Brecht elsker; å kle sine meddelelser inn i paradokser og kontradiksjoner. Si det ene og påstå det motsatte. Finn så det egnete språket med stadige avbrytelser, kolon, semikolon og en variasjon mellom korte og lange setningsperioder. Det skal svinge av det. Teksten skal kunne synges, eventuelt ræppes. Linneberg omtaler Brecht som en kynisk humanist og nå for tiden er det vel kanskje spesielt da det svinger av Brecht: når vi se denne kyniske humanismen utfolde seg i språket. Et av mange gøyale grep i Tolvskillingsoperaen er at Brecht utstyrer tiggerkonger og smågangstere med et halvintellektuelt, oppstyltet språk som de overhodet ikke behersker. Das ist Verfremdung for you.

Haldis Moren Vesaas, min personlige favoritt blant gjendikterne, sier i forordet (til den første utgaven som kom på Oktober forlag i 1992) at den største utfordringen med å oversette Brecht lå i å få sangtekstene til å passe til Kurt Weills musikk, "å få skikk på dei", som hun sier. Men måten hun får skikk på han på, er ved å gjøre figurene enda mer uskikkelige. "Dei språklege snobbane som gjerne vil snakke fint" utstyrer hun ofte med et språk som er flere hakk mer dirty enn det Bertolt la i munnen på dem, for Moren Vesaas er seg bevisst at terskelen for dirty language er blitt blitt temmelig høy blant 90-tallets teaterpublikum. Det må sterkere lut til for å få fram det ubestridelige faktum at Brecht var et råskinn – også.

Diktene til Henning Hagerup, Johan Grip, Jon Fosse og Arild Linneberg, som blir publisert for første gang i denne antologien, er med på å utvide vårt bilde av Brecht. Hagerup og Grip har funnet noen fine stubber fra Brechts tid i eksil i Hollywood, som denne her:

Hollywood

Hver morgen, for å tjene til mitt brød,
går jeg til markedet hvor løgner blir kjøpt.
Håpefull
stiller jeg meg opp i rekken av selgere.

Arild Linneberg har forsynt seg av et utvalg kjærlighetsdikt som Brecht- arvingene først frigjorde i 1982, hvor vi finner titler av typen: "Kom, jente la deg proppe", "Når ei hore liker det", og "Sonette om et gjennomsnittlig samleie". Av disse diktene kan dagens blaserte leser le godt av og tenke: Sannelig, Bertolt var et råskinn – i poesien også. Dessuten kan man reflektere over hvordan tidene forandrer seg, og nye sider av Brecht vekker interesse mens andre sider virker litt forslitte. Med nyoversettelsene har Grip trolig villet legge til et kapittel i den norske Brecht-resepsjonen som kommer etter de lidenskapelige Brecht-studiene til en del venstreorienterte forfattere på søttitallet. I hvilken grad dette siste kapittelet er et uttrykk for at det finnes en reell hop entusiastiske Brecht-lesere i dagens Gnore vites ikke.

Med Brecht på norsk har Den norske Lyrikkklubben sørget for at nye lesere i det minste ikke behøver å grave i timevis på Deichmann etter Brecht i norsk språkdrakt. Samtidig er det på sin plass med en advarsel: Antologien kan gi en følelse av falsk trygghet. Vi vet fortsatt lite eller ingenting om hva Bertolt har betydd for norske diktere. Et eksempel: Ryktene vil ha det til at Klaus Hagerup er en av de store Brecht-kjennerne her til lands. Har ikke han oversatt noe? Da Olav H. Hauge ga ut sin samling Brecht dikt "Til ettertidi" på Oktober forlag i 1978, kom det med et forord av Klaus Hagerup (dette får jeg ikke vite av Johan Grip, som har forsynt Brecht på norsk med en rotete og ufullstendig bibliografi, men av Jan Erik Vold i "Under Hauges ord"). Også disse forordene er en del av Brecht på norsk. De forteller noe om alle møtene mellom det tyske og det norske som har funnet sted, og den soga leverer ikke Den norske Lyrikklubben i denne omgang. Det er nok å ta tak i for den som vil skrive resten av historien om Brecht på Norsk.

Publisert 12. mai 1999 | Til toppen av siden