Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Anmeldelse

Hjernen er ikke alene
av Marius Aronsen

Svend Åge Madsen
Finder sted
Gyldendal 1998


En dansk journalist ynket seg nylig over at en eller annen mediefigur hadde begynt å bruke signaturen Hjerne-Madsen. Helt siden en anmelder for et snes år siden skrev at det sydet og boblet i Hjerne-Madsens jydske laboratorium, har tilnavnet vært koblet til den litt sære, men ekstremt fortellingskåte Svend Åge Madsen. Jydens hjernevindinger yter fortsatt maksimalt for å skape narrative krumspring av sjeldent merke. I tillegg har noen av hjernens mindre kjente funksjoner en vesentlig plass i Madsens seinere bøker. Finder sted handler om en mann med en meget følsom hjerne. Det er gledelig å se at også hjertet er til stede. Og det pumper slik at det opprettholdes et bra trøkk gjennom alle eskapadene. Det er få unt å kunne skrive så underholdende og medrivende om eksistensielle temaer.

Egentlig kan man ikke gi et reelt referat av Finder sted. For det første er komposisjonen litt for innfløkt. For det andre dukker det opp en mengde personer med snodige livshistorier eller ideer som påvirker hovedpersonens handlinger. For det tredje er romanen på ett plan en krimhistorie, der helten må renvaske seg fra mistanke for å vinne tilbake kjærligheten. Anmelderen skal imidlertid forsøke.

Finder sted åpner med at Kaare Brink-Michelsen blir utskrevet etter et selvmordsforsøk. Utenfor sykehuset tar en fremmed kvinne kontakt med han og tilbyr et merkelig oppdrag. Han skal la seg skygge; gi dem som skygger ham en real utfordring, men ikke riste dem av seg på alvor. Han skal heller ikke forsøke å finne ut hvem de er. Dette skal han så få brukbart betalt for. Kaare går inn for oppgaven med glød. Han begynner med trivielle, men samtidig ekstreme sysler som å reise gjennom alle byens bussruter, eller å tråkke seg opp og ned trappene i alle byens høyhus. Hver dag gjør han ting i et omfang som andre ville brukt et år på. Han får etter hvert nok. Kanskje er det mannen han møter som forteller om sin angst for at det er satt en kvantitativ grense for menneskets utfoldelse – at dommedag for eksempel kommer når man har satt seg i lenestolen for enmillionfirehundredeogtolvte gang, eller spist sin tusende biff – som får Kaare til å bryte ut og reise til Madeira.

På den Portugisiske øya treffer Kaare den vakre Catarina, som han forelsker seg fullstendig i. Han oppdager snart at han har evnen til å få henne til å gjøre ting via tankene, men at kommunikasjonen også går den motsatte veien. Den tidligere selvmordskandidaten ser ut til å ha funnet lykken, men en machomann ved navn Luis stiller seg i veien for dette. Han viser Kaare hvordan han har skapt sin egen "hjerne" i en datamaskin ved å legge inn alle sine opplevelser og linke alle assosiasjoner. Luis påstår at Catarina er hans, at han har skapt henne. Før Kaare har funnet ut av dette, banker politiet på og anklager ham for drapet på en dansk turist. De klarer ikke å bevise noe, men utviser Kaare fra øya. Tilbake i Danmark får Kaare et nytt sammenbrudd. En psykolog tilbyr han en ny og tilfreds personlighet, men Kaare avslår. Han får impulser til å prøve å finne ut av hva som egentlig skjedde på Madeira. Det blir en granskning av hvordan hans egen identitet ble til, for så å bli ødelagt. Men det finnes en løsning – en mening.

Problemet med å gjenfortelle angår ikke bare en stakkars anmelder som står overfor en mangslungen roman. I romanens åpningskapittel, "Første sted", står fortelleren fram og stiller spørsmål om diskursens troverdighet, for så å servere oss åpningen på nytt. Fortelleren vurderer hvilken form som vil fenge leseren, og om han i det hele tatt kan fortelle om en person som står ham "så fjernt". Denne avkledning av fiksjonen varsler oss om at sannhetsgehalten i hendelsene og personskildringene vi står overfor kan diskuteres. Men ærligheten i fortellerens holdning, hans ironiske avstand, gir paradoksalt nok også leseren tro på at fortelleren har ærlige hensikter – at han har viktige ting på hjertet. Finder sted tar form etter relativt realistiske kjærlighets- og krimromaner. De fantastiske elementene peker ut mot noe mer enn det som normalt finnes innenfor disse sjangeres definisjoner.

Et slikt fantastisk innslag er den telepatiske forbindelsen Kaare får med kvinnen han forelsker seg i. Ikke bare sprenger dette romanens realistiske rammer, men det gir også mulighet for en fortettet handling når Kaare sliter med å finne ut av livet i Danmark, samtidig som han følger Catarina på Madeira via tankene. Et lekent, narrativt grep, men også noe som griper rett inn i et av romanens eksistensielle spørsmål: Er mennesket alene? Eller som det blir uttalt av personer i romanen: "Ifølge sin natur er enhver legemliggjort ånd dømt til at lide og nyde i ensomhed. Ethvert menneske er en ø." Denne pessimistiske Huxley-setningen siteres av flere personer gjennom romanen og blir nærmest en påstand som Kaare må motbevise for å finne en mening i tilværelsen. Den første som siterer Huxley, er en tidligere suffløse som Kaare treffer på flyet til Madeira. Hun har hatt evner bortimot det telepatiske, der hun sufflerte uten å åpne munnen. Dette skulle jo tilsi en helt annen holdning enn i det ovennevnte sitatet, men hun kan fortelle en besynderlig historie om svik og hevn som endret hennes syn. Som om ikke det skulle være en skjebne god nok for en bifigur, har hun i tillegg en lammelse i halve ansiktet. Fra den ene siden kan man se en smilende, engasjert kvinne, mens fra den andre siden kan man se et livløst og trist ansikt. I dette paradoksale ansiktet kan Kaare speile seg. Hans egne problemer startet da hans kone begynte å sette ut løgnaktige historier om ham. Hun klarte å bygge opp en ny oppfatning av ham blant vennene, et bilde som var totalt annerledes enn hans eget. Grunnen under hans føtter sprakk. Det var plutselig to verdener; hans og deres. For å få oppfatningene til å stemme, måtte han prøve å leve etter deres bilde. Og det var en ytterst uheldig levemåte. Dette kan leses som nok et klassisk Madsen-eksempel på en episk lov som sier at verden er lik utstrekningen av de fortellinger man kjenner og at den sterkeste fortellingen vinner – og dermed endrer verden.

Kaare klarer å bryte ensomheten. Han får ikke bare kontakt med et annet menneske, han smelter mentalt sett sammen med denne kvinnen. Telepatien blir et bilde på den totale forening av to mennesker. Men for fortellingen skaper det igjen et dialektisk forhold der det er uklart hvem som styrer hvem. Er det Kaare som får Catarina til å handle, eller er det Catarina som gjør det slik at han styrer henne. To bevisstheter veksler om å regjere. Dette er ikke ulikt den såkalte "bevissthetsvandring", ukjent i vår verden, men et begrep innenfor den Madsenske fiksjonsverdenen. Tidligere har Madsen brukt lignende fortellingsgrep. Spesielt vellykket var det i ungdomsromanen Jagten på et menneske. Der forteller en mann om samfunnet han lever i, som har innført jakt på arbeidsledige mellom klokka 9 og 14. De arbeidsledige må slite for å overleve, noe som skal gi dem mening. Jegerne må betale jaktskatt, noe som gir penger til ledighetstrygd. Når fortelleren sover, drømmer han at han lever i et samfunn der man trekker lodd om hvem som skal arbeide og ikke. De som får frinummer kan gjøre hva de vil. Når fortelleren sovner i dette samfunnet, drømmer han at han lever i et samfunn med jakt på arbeidsledige. Slik veksler det, og man kan ikke si hva som er romanens primære nivå – hvem som drømmer om hvem – eller hvilket samfunn som er det "riktige". Denne type "bevissthetsvandringer" er hos Madsen blitt et narrativt grep som underbygger en verdirelativistisk grunnholdning hos forfatteren. Dette grepet er til stede i mange av Madsens romaner, i hans hovedverk fra 1970-tallet Tugt og utugt i mellemtiden, og i hans kanskje beste roman fra 1990-tallet, Syv aldres galskap.

Tittelen på fjorårets roman, Finder sted, spiller på hendelser, at noe skjer. Det kan også vise til rom, nemlig det å finne seg en plass. Romanen har (selvfølgelig) et paradoksalt motto av Luiz Vaz de Camões som lyder: "Disse hændelser har aldrig fundet sted/ de skal ikke finne sted/ de finder sted". Hva er det som både er og ikke er? Jeg kan ikke se annet et at det sammenfaller litt med den Madsenske fortellingen. Den står utenfor både tid og sted. Det vil si: Fortellingens tid er et sted. Madsen har stadig skildringer av tidsopplevelse som minner om den Kurt Vonneguts "Tralfamadorianere" har i Slakterhus 5. De opplever tiden billedlig som en fjerde dimensjon: "Alle øyeblikk, i fortid, fremtid og nåtid, har alltid eksistert og vil alltid eksistere. […] Det er bare en illusjon vi har her på jorden at et øyeblikk følger et annet, som perler på en snor, og at når et øyeblikk er gått er det borte for alltid." Tiden oppleves her som et landskap man kan skue utover. Luis i Finder sted har lagt alle sine erindringer med intrikate linker inn på en harddisk. Harddisken skal altså fungere som hans hjerne. I den finner man hele hans liv på ett plan utenfor tiden, og han kaller det et "mentalt landskap". Liksom "Tralfamadorianerne" kan han "se" alle øyeblikk på samme måte som vi nyter et panorama av et fjellområde.

Vi går ikke ut av Finder sted med et menneskesyn like pessimistisk som Huxleys. Snarere er romanen beslektet med John Donnes originale benektelse "Ingen mann er en øy" – og er vi øyer, så står vi i det minste knyttet sammen på en sokkel langt der nede. Ironisk er det selvfølgelig at Kaare finner lykken nettopp på en øy. Her kommer han seg ut av sin skyggetilværelse i Ponta do Sol, eller "solpunktet". Som et bakteppe for romanen ligger Camões’ Vergil-inspirerte heltedikt Os Lusíadas, som Kaare en gang skrev speciale om, og som han vil oversette til dansk. Under denne fortellingen om Kaare ligger det altså en fortelling der heltene lokkes av jomfruer på denne Venus’ øy, som så gjemmer seg for å frambringe heltenes lengsel. Under hele Madsens fascinerende fortellingslek, et forsøk på illustrere hjernevindingenes arbeid, eller mange finurlige bilder på menneskets identitetsproblemer, ligger også hjertets lengsel som en drivkraft. Dette gir Finder sted en episk tyngde – og antyder en sammenheng som gjør det mulig for leseren å følge Madsens krumspring. Når det klaffer for Madsen, skriver han en litteratur som kan tilfredstille både hjerne og hjerte, og denne gangen har det virkelig klaffet.

Publisert 16. juni 1999 | Til toppen av siden