Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kεre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Anmeldelse

Selvydmykelse eller ufrivillig stillψshet?
av Trond Haugen og Tom Egil Hverven

Jan Kjærstad
Oppdageren
Aschehoug 1999


Oppdageren
kan leses mot 1. Korinterbrev, mot Sofokles og Kierkegaard, mot Goethe, Robert M. Pirsig og Gianni Vattimo. Trilogien kan leses som en fragmentert dannelsesfortelling, og Oppdageren som en kjærlighetsroman. Den siste delen av trilogien kan leses som en oppgivelse av Jan Kjærstads kaleidoskopiske roman-prosjekter, der litteraturen utgjør en uuttømmelig forskning på mennesket og dets forhold til verden.

Trond Haugen og Tom Egil Hverven går mange omveier, men vender hele tiden tilbake til Kjærstads egen tekst. For hvordan skriver man egentlig en samtidskritikk av et verk på over 1500 sider? Ideen til en dialog ble til på e-post mellom redaktør Riley og kritikerne Hverven og Haugen. Også selve kritikken er blitt til i løpet av seks uker på e-post, mens Trond Haugen har beveget seg fra stipendiatstilling ved Universitetet i Oslo til forskningsopphold i Los Angeles, USA.

Kjærstads romaner blir møtt med stadig større åpenhet og entusiasme, særlig blant utenlandske kritikere, men også blant norske. Haugen og Hverven er ikke udelt begeistrede lesere av Kjærstads verk før Oppdageren, men de er forholdsvis hemningsløse når det gjelder Rand (1990), den siste romanen Kjærstad ga ut før han begynte på trilogien om Jonas Wergeland. Hverven har skrevet et kapittel om Rand i essaysamlingen Å lese etter familien, som kommer på forlaget Tiden i slutten av november.

Sentralt i de to kritikernes første lesning av trilogien som helhet ligger én observasjon: Kjærstad foretar i og med Oppdageren en kraftig dreining bort fra den løsslupne erkjennelsestrangen som har preget forfatterskapet hittil, mot en form for etisk ansvarlighet, en forpliktelse på det nære forholdet til ett annet menneske.

Tom Egil Hverven:

Kjærstads trilogi har fra første stund kretset omkring et eneste, fryktelig øyeblikk i Jonas Wergelands liv: Han kommer hjem etter en utenlandsreise og finner sin kone Margrete skutt på stuegulvet.

Wergelands enorme status som programleder gjør skandalen desto større idet han selv havner i fengsel, dømt for drapet på sin kone. De to foregående bøkene har rullet opp det storslagne livet fram til fengselsoppholdet, et liv i forføring og erobring, som titlene har antydet og vel så det.

Når Kjærstad kaller den tredje boka Oppdageren, tenker i alle fall jeg at Jonas skal oppdage noe som har med Margretes død å gjøre. Og jeg blir ikke skuffet. Der de to foregående bøkene stadig har utvidet perspektivet og spunnet utallige tråder over Wergelands livsløp fra Grorud til verdensberømmelse, går det tredje bindet mer kompromissløst i innover i Jonas' liv. Når Oppdageren gjør enda større inntrykk enn de to foregående romanene, skyldes det at boka i det store og hele er preget av kompromissløs litterær kvalitet. I tillegg til at den stadig refererer til dette:

«Om jeg kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet,» heter det i Paulus' 1. Korintierbrev. Den berømte lovprisningen av kjærligheten er hovedtråden i den enorme veven Kjærstad spenner ut i Oppdageren.

Prosjektet er storslagent og ikke så lite typisk mannlig: Jonas vil bokstavelig talt favne all tilgjengelig kunnskap, alle hemmeligheter om det å tenke stort i et lite land som Norge, for å vinne og holde på Margretes kjærlighet. Men han glemmer å holde rundt henne. Og å bli holdt av henne. Det er hans tragedie.

Når det tredje bindet føres i pennen av datteren Kristin og delvis av Jonas selv gjennom notater Kristin redigerer, kommer leseren mye nærmere Jonas enn i de foregående bøkene. Det gir en enorm stigning i en trilogi som allerede har plassert Kjærstad blant de største fortellerne i nordisk samtidslitteratur.

Trond Haugen:

«Om jeg kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap …». Jo, jeg tror du har rett når du antyder at dette sitatet fra Paulus' brev kan si oss noe vesentlig om Kjærstads prosjekt i Oppdageren. Kanskje vi rett og slett skulle la sitatet være den prismen vi forsøker å lese hele trilogien om Jonas Wergeland, Forføreren, Erobreren og Oppdageren gjennom? Men før jeg går inn på hvordan 1. Korinterbrev 13:2 belyser Kjærstads trilogi har jeg lyst til å stoppe litt ved en av de sentrale passasjene i Oppdageren. Jeg siterer:

En sjelden gang kunne jeg fremdeles våkne om natten av at hun gråt. Jeg strakte ut en hånd. Jeg visste at det ikke nyttet. Innimellom grep jeg meg allikevel i å holde pusten, som om kroppen, utenfor hjernens kontroll, ville gjøre et siste forsøk på å redde henne.

En natt sa hun: «Hvorfor ligger du med ryggen mot meg?»

Jeg sa: «Du holder ikke rundt meg.»

Kjærligheten og tiden. Det hender jeg ser for meg kjærligheten som disse tavlene på øyelegens kontor, med bokstaver som blir mindre og mindre, vanskeligere og vanskeligere å lese, samme hvor godt syn du har. Til slutt er det bare meningsløse tegn.

*

Som for å vise at hun anså mine foranstaltninger med knuter som en foraktelig vits, en falsk sikkerhet, bar hun aldri perlekjedet igjen. Den kvelden jeg kom hjem fra Sevilla og fant henne død, kunne jeg ikke unngå å tenke at hun endelig hadde klart det: å rive over tråden, sitt eget livs kjede. Jeg hadde ikke forstått noe.

Jeg sto og så ned på henne der hun lå mitt i stuen, omgitt av vegger dekket med bokhyller. Jeg kunne formelig se plastduker med skrift blafre i sirkler utenfor sirkler rundt meg. Dette, Margrete død på gulvet, var en sann omorganisering av all kunnskap. Jeg så nå hva som manglet i mitt Prosjekt X: et menneske i sentrum. Et menneske som var et annet enn meg selv.

(Oppdageren: 400–401)

I dette utdraget er det den visjonære tv-produsenten Jonas Wergeland selv som fører pennen. Det tilhører dermed den delen av Oppdageren som kan kalles Jonas Wergelands selvbiografi. I romanen får vi vite at denne selvbiografien består av to notatbøker som han har overlatt til datteren Kristin, og som hun har innlemmet i sin biografi om faren, som altså har tittelen Oppdageren.

Der Forføreren var ført i pennen av Kamala Varma, og Erobreren av den uidentifiserte biografen som noterte fortellingen etter Jonas' søster Rakels fortelling, er det datteren Kristin som er hovedfortelleren i Oppdageren.

I rammefortellingen til Oppdageren forteller Kristin om en reise Jonas foretar innover i Sognefjorden, sammen med nettopp Kamala Varma (hans nye kjærlighet) og en avantgardegruppe innenfor moderne kommunikasjonsteknologi som kaller seg OAK Quartet og hvor blant andre Kristin er med.

Til forskjell fra Forføreren og Erobreren dreier ikke Oppdageren seg så mye om Jonas Wergelands evne til å forføre og erobre, å utløse og la seg opplyse av den sanselige nytelsen i møte med mat, kvinner, kunnskap, arkitektur etc. I den siste delen av trilogien er det kjærligheten som står i høysetet – en kjærlighet som nærmest antar etiske og religiøse dimensjoner.

Den avdempede tonen i det anførte utdraget sier mye om det etiske alvoret som preger Oppdageren. Passasjen åpner med et tilbakeblikk hvor Jonas Wergeland erindrer hvordan han kunne våkne om natten av at konen Margrete Boeck lå og gråt. Gjenkallelsen av den nattlige scenen er preget av selvoppgjør, Jonas Wergelands innsikt i at forsøkene hans på å berøre henne var mislykkede forsøk. Uten at Jonas Wergeland selv innser det – i hvert fall i det hendelsen finner sted – antyder det intime spørsmålet hun stiller ham hennes stille fortvilelse. Dermed forblir Jonas' svar defensivt. I det øyeblikket Jonas Wergeland svarer, fraskriver han seg paradoksalt nok ansvaret for sin egen bristende kjærlighetsevne. Han skyver byrden over på Margrete. Selv et menneske som besitter hans 'visjonære' blikk kan være blind.

Interessant nok sammenlikner Jonas Wergeland kjærligheten med synsprøvetavlene hos øyelegene. Similen understreker hvor vanskelig det er å forstå kjærlighet. I siste instans hviler kjærligheten på noe det er umulig å se. Et vesenstrekk ved kjærligheten er at den ikke kan begrunnes og tvinges under begrep annet enn gjennom negative betegnelser som f.eks. 'meningsløse tegn'.

Idet Jonas' fortelling vender tilbake til scenen hvor han finner Margrete død, beskriver han denne hendelsen som selve det øyeblikket hvor han erkjenner sin egen blindhet i forhold til kjærlighetens 'vesen' Kjærligheten viser seg å hvile i en radikal annethet. Og denne radikale annetheten er det andre mennesket. Kanskje er det nettopp anerkjennelsen av kjærlighetens absolutte og irrasjonelle krav Jonas Wergeland har manglet i sine prosjekter – både i tv-serien Å tenke stort og i det prosjektet han omtaler som Prosjekt X – et prosjekt med sikte på å omorganisere og reklassifisere all eksisterende kunnskap i verden for å bringe frem nye og tankesprengende forbindelser, og dermed bringe (patetisk nok) menneskets åndelige eksistens et skritt videre i evolusjonen.

I lys av Oppdageren blir det mulig å lese Forføreren og Erobreren som biografiene om to negative sider ved Jonas Wergelands vilje til å skape seg et navn. I den første er han den postmoderne forføreren, i den andre den kynisk selvopptatte og markedstilpassede erobreren. Det er først i Oppdageren at den først genierklærte og deretter utskjelte tv-produsenten Jonas Wergeland oppdager feilen i sitt eget liv – det som danner utgangspunktet for hans 'tragedie'. Dermed fremstår Oppdageren som en innsiktens roman.

Så tilbake til bibelstedet ditt. Den vakre devisen fra Korinterbrevet berører mer enn ett aspekt ved dette verket. For det første er kjærligheten, som du fremholder, den tematiske hovedtråden i trilogien, dvs. Jonas Wergelands manglende evne til å holde og bli holdt av konen sin. Det er dette som er hans svakhet – det som gjør tilværelsen hans (til tross for alle de hemmelighetene han kjenner og all kunnskapen han eier) til intet (Jf. Paulus).

For det andre er trilogien Forføreren, Erobreren og Oppdageren skrevet mot slutten av det århundret hvor nettopp den sekulære troen på kjennskapen til alle hemmeligheter og besittelsen av all kunnskap har vært tapt konstant. Som litterært prosjekt kan Forføreren, Erobreren og Oppdageren leses som et forsøk på å yte rettferdighet til denne erfaringen. Erfaringen av det den ungarske romanteoretikeren Georg Lukacs i Romanens teori ville ha kalt en transcendental hjemløshet («Transcendental Obdachslosigkeit») – dvs. av at alle religiøse og metafysiske forklaringsmodeller er gått tapt. Det som er blitt kalt Kjærstads postmodernisme er hans bejaelse av fortellingens mulighet i denne tilintetgjorte tilværelsen – har fremstått som et konstruktivt prosjekt i forhold til protomodernismens fragmenterte estetikk. Fortellergleden hos Kjærstad er nettopp blitt lest som et forsøk på å få kjennskap til andre, mulige hemmeligheter og ta en annen og mulig kunnskap i besittelse. Det er kanskje her man finner kjernen i Kjærstads poetologiske prosjekt: å fremvise de uendelige mulighetene som ligger i fortellingens evne til å skrive om og omskrive mennesket og historien.

For det tredje antyder Korinterbrevet, ved å hevde at en tilintetgjørelse av tilværelsen springer ut av fraværet av kjærlighet, at vi står overfor et prosjekt som innerst inne er et etisk eller religiøst prosjekt.

Det spørsmålet jeg sitter igjen med etter å ha lest Oppdageren – og som jeg tenkte jeg ville stille deg – er: Hvorfor tror du den 'postmoderne' forfatteren Jan Kjærstad går denne veien i Oppdageren? Er det noe ved hans tidligere prosjekter, (ikke bare i Forføreren og Erobreren, men også i hans beste roman hittil Rand, og romaner som Homo Falsus og Det store eventyret) som gjør det nødvendig for ham å vektlegge det etiske? Og som får ham til å nedtone bejaelsen av fortellingens evige evne til omskrivning, ja, til og med antyde en slags 'feil' i sine mer programmatisk postmoderne romaner?

Tom Egil Hverven:

Hvorfor går forfatteren en ny vei med Oppdageren? Det er et stort spørsmål som kan ha mange svar, også i forfatterens psykologi eller biografi. Som kritikere skal vi ikke dit i denne omgang.

Men for likevel å starte med emosjoner (det er nå engang falt i min lodd å beskrive den nye inderligheten i litteraturen på 1990-tallet. Og neppe har noen overgått Oppdageren i inderlighet): Jeg føler meg både lettet og beklemt over at du stiller spørsmålene på den måten du gjør. Lettet fordi det leder inn mot spørsmål jeg har arbeidet med i mange måneder, i forbindelse med essaysamlingen Å lese etter familien. Der har jeg valgt å skrive et essay om Rand. Men jeg blir beklemt på grunn av det samme, fordi det fort kan bli uinteressant om jeg antyder at Kjærstad og jeg beveger oss langs parallelle spor. Ville det ikke være lammende å slå fast her og nå at den avantgarde, postmoderne Kjærstad med Oppdageren er blitt en tradisjonell, religiøs familie-forfatter?

Kanskje ikke. Utsagnet kan i beste fall provosere. Og jeg har lyst til å skjerpe provokasjonen: Jonas Wergeland ligner en av de utallige næringslivslederne som står fram i portrettintervjuer akkurat idet de passerer toppen av karrieren (eller litt senere) og innrømmer at de nok skulle ha brukt mer tid på familien. De skulle sett sine nærmestes behov, og ikke vært ensidig opptatt av jobben og karrieren.

Er Jonas så enkel? Fra en allmennmenneskelig side sett: Ja.

Litterært sett er Jonas heldigvis langt mer kompleks.

Påstanden om at Jonas ligner en angrende næringslivsleder og familiefar, krever et litt lenger resonnement. For jeg mener det finnes antikke forelegg for Jonas' innsikter i tillegg til 1. Korinterbrevs 13. kapittel. Paulus legger forresten enda mer vekt på erkjennelse og kunnskap enn det vi har løftet fram hittil. Tenk bare på setningene: «Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg forstå fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.» Det må vi komme tilbake til.

Jeg tenker på det greske begrepet anagnorisis – gjenkjennelse, som ifølge Litteraturvitenskaplig leksikon (Kunnskapsforlaget 1997) betyr «kritisk punkt i et dramatisk handlingsforløp der en rollefigur, oftest helten, gjenkjenner/erkjenner sin egentlige identitet og dermed avdekker den egentlige sammenhengen». Sofokles Oidipus er kroneksemplet, der kongesønnen erkjenner at han har drept sin egen far. I forhold til Margretes død er dette også en ganske eksakt beskrivelse av hva som skjer med Jonas i Oppdageren. Forskjellen er at Jonas ikke benytter seg av innsikten til å underordne seg en eller annen form for gudegitt eller abstrakt skjebne, slik den greske tragediens helter gjør. Jonas Wergelands konklusjon er tvert imot at han hittil ikke har forstått noen ting, og at han må begynne på nytt igjen. I det siste ligger for så vidt et slags håp.

Jeg kan ikke svare uttømmende på hvorfor forfatteren Jan Kjærstad vender seg mot etikken i avslutningen av trilogien om Jonas Wergeland. Men jeg kan peke på en åpenbar motsetning mellom Jonas og «heltene» (en navnløs massemorder) og fortelleren i Rand: Til tross for at han dreper seks-sju mennesker han tilfeldigvis treffer på gaten, reflekterer hovedpersonen aldri over hvorfor han dreper. Nettopp det som er selve den positive motoren i Erobreren, Forføreren og Oppdageren – å finne ut hvorfor Margrete ligger død på stuegulvet – er i Rand en negativ motor. Derfor vil jeg gjerne peke på noen av motsetningene – og likhetene – mellom de to hovedpersonene i Rand og i trilogien:

Under lesningen av Rand drives leseren i økende fortvilelse fra side til side på jakt etter et motiv, en aldri så liten innrømmelse av at massemorderen reflekterer over hva han holder på med. Men alt vi sitter igjen med, er romanens kyniske forteller som klarer å manipulere seg inn i selve etterforskningen av drapene, og som på romanens siste sider sitter fornøyd ved den høyeste etterforskerens, Theo Zakariassens, høyre hånd. Riktignok er han fremdeles positiv og full av ideer til hvordan drapene kan oppklares, men han er tilsynelatende uendelig langt fra å kunne reflektere over sin egen befatning med dem.

Interessant nok er den samme massemorderen også ute av stand til å reflektere over historien, og over sine egne røtter, det vil si familien. I likhet med Jonas Wergeland leser han ikke bøker. Morderen lever i et lykkelig, men distansert samliv med en kone, selv om samlivet er adskillig mer overflatisk beskrevet enn i trilogien. I Rand er det hun som reiser uavlatelig - som flyvertinne. Hver gang hun kommer hjem, elsker de forskjellige steder rundt om i leiligheten, mens familieportrettene på veggene stirrer ned på dem. Det gir en praktfull antydning av det doble forholdet helten har til historien og forfedrene.

Også seinere i romanen fester morderen seg gang på gang ved bildene av forfedre og slektsgårder på veggene: «Ingeborg har gått fra et liv på en fjellhylle til et liv i luften; fra en fjellhylle til hele verden på tre generasjoner.» (Rand: 147). Mobiliteten - en tiltagende, ekstrem mobilitet - er en avgjørende forutsetning i alle Kjærstads romaner. Bildene på veggen i Rand blir symboler på den enorme frigjøringen fra sted og tid, med en tilsvarende angst for å henge fast i fortida. For morderen, som for de fleste av oss, er det slik at familien og historien er vevd inn i hverandre, tettere enn vi vanligvis liker å tenke. Denne innsikten blir formidlet negativt i Rand, som utfylling av mitt bilde av familien i 1990-tallslitteraturen, slik det blir beskrevet i den kommende boka Å lese etter familien.

Så vidt jeg kan registrere, er disse stirrende bildene av forfedrene en av de ytterst få kontaktene hovedpersonen i romanen har med sin egen fortid, bortsett fra en for ham svært ubehagelig episode i en modell av Gamle Enerhaugen på Norsk Folkemuseum. Oppdagelsen av hans eget bosted Enerhaugen som museumsgjenstand gir ham den mest ubehagelige opplevelsen i hele romanen:

Hvor lenge siden. Hvor … Det hadde ikke noe med meg å gjøre. Umulig. Århundrer imellom.

Jeg sto ved et hus fra det gamle Enerhaugen, et hus fra det stedet jeg nå selv bodde, jeg sto med ansiktet mot vinduet og fornektet. Sa nei til denne veggen, til denne begrensningen, denne … stillstanden.

(Rand:130)

I romanens gjennomgående oppglødde stemning, er det som følger helt unikt, uten sidestykke. Fortelleren blir slått av skrekk, han blir for stille, handlingslammet, deprimert og rammet av tvil.

Hva er det hovedpersonen i Rand fornekter? Er det tiden, tilgangen til hukommelsen, tilgangen til en annen form for hukommelse? Eller er det stedet han ikke tåler, dette å sette seg i en annens sted? Er det slik at denne personens avskyelige handlinger er avhengig av å kunne tenke bort historien, ikke bare den konkrete, biografiske historien til de menneskene han dreper, men selve Historien, menneskehetens historie? Påminnelsene om fortida er påminnelser om ufrihet:

Som om det gamle museale Enerhaugen fremdeles sto igjen. I min leilighet. Og verre: Som om det jeg gjorde (det jeg sitter og gjør nå), skrev (skriver), tilhørte fortiden. En annen verden.

Det hadde vært et … slag. Jeg kom i tvil, i anfektelse, vil jeg si. Jeg trodde jeg var på vei, men oppdaget gitteret, at jeg satt fast. Som en tiger i bur. Stillstand. Ubevegelighet. Eller bevegelighet innenfor snevre grenser. En arv fra en fjellhylle mellom himmel og hav.

(Rand:168)

Felles for både hovedpersonen i Rand og Jonas Wergeland er at de setter store krav til frihet og bevegelighet. Slik sett er de typiske romanhelter fra senkapitalismens ultramobile tidsalder. Det er nettopp denne mobiliteten som setter familien og etikken i spill mot hverandre. Hvordan kan Jonas elske og holde rundt en kone han knapt nok ser? Hvordan unngå at selv ektefeller blir isolerte, atomære individer og fremmede for hverandre i en verden av flyt og stedløshet?

* * *

Men hvordan er det, Trond, lar du deg provosere av at jeg mener Jonas Wergeland ligner en litt trøtt og oppgitt næringslivsleder?

Trond Haugen:

Nei, overhodet ikke. Fordi det på mange måter er helt riktig. Jonas Wergeland er en trøtt karakter fra det du kaller vår senkapitalistiske, ultramobile tid. Og la meg føre analogien din ett skritt videre. Som enhver næringslivsleder er også Jonas Wergeland utstyrt med en form for sikkerhet. Hans gylne fallskjerm er håpet. Dette håpet (jeg merket meg den forsiktige reservasjonen din i forhold til det) mener jeg likevel forblir stående uforløst i trilogien om Jonas Wergeland. Og kanskje er det nødt til å forbli det.

Men la meg vente litt med å svare på det spørsmålet som ligger i bunnen av provokasjonen din, spørsmålet om det ikke ville være lammende å slå fast at den postmoderne Kjærstad med Oppdageren er blitt en tradisjonell, religiøs familie-forfatter. Jeg har først lyst til å holde fast ved det du sier om Rand.

Dersom jeg har forstått deg riktig, Tom Egil, mener du å finne en negativ motor i Rand som er knyttet til hovedpersonens fornektelse av tiden og dermed også historien. For å kunne utføre mordene, de gruoppvekkende handlingene i sentrum av Oslo på slutten av 80-tallet, er han altså avhengig av å tenke vekk historien, selve menneskehetens historie.

Jeg tror det er et overbevisende poeng når det gjelder Rand. Jeg tenker for eksempel på den fiktive sensuren i romanen, foretatt i et språk som tilhører en annen verden, ja, kanskje til og med en annen galakse. I tillegg henger tidsfortrengningen i Rand sammen med det litterære eksperimentet i boken. Stryk m'en fra de daterte mordene og du sitter igjen med ordene. Morderens perverse fascinasjon for mordene og ordene i Rand er ikke tilfeldig. Det er som om morderen ønsker å fryse ordenes betydning i sin fortelling – og dermed i en eller annen forstand fryse den tiden eller historien som daterer dem. Likevel besitter disse ordene en rand som nettopp overskyter den historisk bestemte betydningen. Og denne betydningsproduksjonen som morderen aldri makter å arrestere, utgjør den borden ettertidens lesere en gang vil komme i berøring med, når 1980-tallet er blitt et fjern, fjernt tiår i et annet årtusen.

Antar du at Wergeland-trilogien etter Rand forsøker å omvende fortrengningen eller glemselen av tid, til en mer aktiv, eller positiv omskrivning av tiden eller historien? Og at Kjærstad – ved å la hovedpersonen i denne trilogien gjenkjenne/erkjenne sin egen feil i en manglende etisk og kanskje religiøst betinget kjærlighetsevne, dvs. i en sviktende relasjon til et annet menneske (Margrete) – antyder at det historiske hviler i en etisk fordring? Betyr det i så fall at den 'estetiske' fortellingen og gjenfortellingen av et menneskes liv, bare kan bli 'historie' ved å fremstilles som et etisk prosjekt? Og dermed at en postmoderne forfører bare kan skrive tiden inn i litteraturen ved å vende seg bakover i erindringen og fremover mot håpet?

I så fall er ikke dette noe nytt problem. Forskjellen mellom de ulike bøkene i trilogien om Jonas Wergeland minner meg på en måte om konflikten mellom estetikeren A.'s papirer og Assessor Wilhelms papirer i Kierkegaards Enten-Eller. Et Livsfragment.

I et brev med den svimlende tittelen «Ligevægten mellem det Æsthetiske og Ethiske i Personlighedens Udarbeidelse» fra «Anden Deel indeholdende B.'s Papirer, Breve til A.», henvender Assessor Wilhelm seg til A. og oppfordrer ham til å se sitt eget liv som fortvilelse:

Det viser sig altså, at enhver æsthetisk Livs-Anskuelse er Fortvivlelse, og at Enhver, der lever æsthetisk, er fortvivlet, enten han så veed det eller ikke. Men når man veed dette, og det veed Du jo, så er en høiere Form af Tilværelsen en uafviselig Fordring (1962: 180).

Fortvilelsen er, ifølge assessor Wilhelm, knyttet til det at mennesket er forgjengelig, eller at det står i et forhold til denne forgjengeligheten som ikke velger i henhold til en høyere, og i Enten-Eller etisk fordring. Litt senere hevder assessor Wilhelm at det er her, i 'Valget' at mennesket oppdager at det har en historie (og her virker det som om vi er vitne til selve incitamentet til Oppdageren):

Han opdager nu, at det Selv, han vælger, har en uendelig Mangfoldighed i sig, forsåvidt det har en Historie, en Historie, i hvilken han vedkjender sig Identiteten med sig selv. Denne Historie er af forskjellig Art, thi i denne Historie ståer han i Forhold til andre individer i Slægten og til hele Slægten, og denne Historie indeholder noget Smerteligt, og dog er han kun Den, han er, ved denne Historie. […] Han angrer sig tilbake i sig selv, tilbage i Familien, tilbage i Slægten, indtil han finder sig selv i Gud (ibid.: 200f).

Som du skjønner synes jeg ikke det ville være lammende å slå fast at den postmoderne Kjærstad med Oppdageren er blitt en tradisjonell, religiøs familie-forfatter. Det er et aspekt ved trilogien om Jonas Wergeland som er like relevant som mange andre. Her kan nettopp en tematisering av familien (eller strengt tatt kanskje ekteskapet) forsvare sin relevans i forhold til et litterært eksperiment.

Det som ville provosere meg var imidlertid dersom familielitteraturen e.l. ble et label for svært ulike litterære uttrykk på 90-tallet. Og at merkelappen førte til at man bare plasserte litteraturen der, uten å lese den så nøye, dvs. ikke tok det så nøye å felle kvalitative, tematiske og formelt orienterte dommer om de verkene man plassert i denne kategorien. Jeg ville også la meg provosere dersom du mente at det var et tegn på kvalitet at Kjærstad gikk denne veien. Men jeg utsetter spørsmålet om kvalitet ennå en stund.

Er det virkelig en slik bevegelse, fra det estetiske (forføreriske, erobrende) til det etisk-religiøse (oppdagende), som fremstilles i trilogien om Jonas Wergeland?

Jeg kan ikke noe for det, men etter å ha lest ferdig trilogien har jeg flere ganger tenkt på et annet litterært prosjekt som skildrer en utvikling som likner den Jonas Wergeland gjennomgår. Jeg tenker på Goethes dannelsesroman Wilhelm Meisters Lehrjahre (1795). I likhet med Wilhelm Meister forsøker Jonas Wergeland å realisere en kunstnerisk visjon, et kreativt prosjekt som er ment å være 'heltens' telos, hans mål og mening. I Wilhelm Meisters Lehrjahre viser denne estetiske drømmen seg som Wilhelms forsøk på å bli et teatergeni – enten gjennom å skrive det perfekte drama, eller ved å produsere eller regissere den perfekte oppsetningen av Shakespeares Hamlet. Gjennom fortellerens ironi utsettes imidlertid Wilhelm Meister for en uforsonlig kritikk. Det er ikke i kunsten mennesket kan realisere sine evner.

Innenfor kunstverket Wilhelm Meisters Lehrjahre fungerer denne kritikken som en romantisk ironi (og her vet jeg at jeg er dilettant på et område du behersker i langt større grad enn meg, Tom Egil), hvor kunstverket så å si kritiserer seg selv og i en forstand avkler sitt eget prosjekt som fåfengt. Først idet Wilhelm velger familien i form av ekteskapet med Natalie – et liv hvor den idealistiske drømmen inngår i en legering med en borgerlig, praktisk og aktivt handlende virksomhet – er han i stand til å fullføre eller innløse en tilværelse som ‘stemmer' overens med den skjebnerullen han har fått et glimt av under besøket hos det mystiske tårnselskapet.

Likevel er den lykkelige avslutningen i Goethes store dannelsesroman merket av en ironi som etterlater tvil. Det patetiske og tilfeldige i Wilhelms funn av lykken åpner for at også dette prosjektet holdes fast i Wilhelms i en forstand estetiserende stormannsgalskap.

Deren Ihr Euch nicht schämen sollet, sowenig man sich seiner Abkunft zu schämen hat. Die Zeiten waren gut, und ich muß lachen, wenn ich dich ansehe: du kommst mir vor wie Saul, der Sohn Kis', der ausging, seines Vaters Eselinnen zu suchen, und ein Königreich fand.

«Ich kenne den Wert eines Königreichs nicht», versetzte Wilhelm, «aber ich weiß, daß ich ein Glück erlangt habe, das ich nicht verdiene und das ich mit nichts in der Welt vertauschen möchte.» (Wilhelm Meisters Lehrjahre, Poetische Werke 1962: 640).

På en liknende måte er det vanskelig ikke å lese Jonas Wergelands prosjekter i både Forføreren og Erobreren som forfeilede prosjekter. Men det er altså først i trilogiens siste del Oppdageren at feilen i prosjektet viser seg tydelig. Oppdageren kan leses som siste del i en dannelsesroman, en gradvis vei ut av et 'postmoderne' mørke. I siste del av trilogien avsløres Jonas Wergelands hjerte som et svakt hjerte. Et hjerte som ikke har utholdt den andre, som har forført og erobret, men ikke oppdaget – ikke før nå, i hans egen fortolkning av sitt eget liv i de selvbiografiske notatbøkene – at man mister seg selv i det øyeblikket man mister den andre.

Dermed antyder Oppdageren at nettopp det vi er fristet til å lese som Kjærstads program i de to første bindene i trilogien omvendes til noe helt annet.

Jeg har lyst til å stoppe litt ved et par steder i Forføreren og Erobreren hvor Jonas Wergeland høres ut som Kjærstads postmoderne talerør, men hvor Oppdageren bidrar til å gi Jonas Wergelands 'postmoderne korrekthet' et preg av forfengelighet og feiltrinn.

I Forføreren er den scenen Wergelands kusine og fiende Veronica Røed intervjuer tv-produsenten bare ett av de stedene Jonas Wergeland ytrer seg som en klassisk postmodernist. I vendepunktet for intervjuet, etter at Veronica har hatt Jonas Wergeland på defensiven i over en halv time, og Jonas Wergeland kommer seg ovenpå ved å hevde fantasiens appell, stiller Veronica et betydningsfullt spørsmål:

Veronica skjønner at triumfen hennes glipper: ‘Du har ikke svart på hvor det blir av sannheten i alt dette forføreriske snakket,' sier hun, forbannet.

‘Jeg er ikke prest,' sier Jonas, ‘jeg er forteller, […]

(Forføreren: 512)

Selv om det virker som om Jonas Wergeland vinner denne duellen, kan man i lys av Oppdageren, stille spørsmålet om Jonas Wergelands omgåelse av spørsmålet om sannhet er karakteristisk for feilen i det prosjektet han forsøker å realisere i tv-kunsten.

I Erobreren er Jonas Wergelands prosjekt fremstilt mer som en frenetisk vilje til å eie verden i en annen, men minst like misforstått forstand. Boken avslører Jonas' kjærlighet til Margrete som en obskøn eiertrang. Selv om fremstillingen av Jonas Wergeland avviser at det er det det dreier seg om, resulterer erobrer- og eiertrangen hans i voldsom sjalusi. Jonas Wergeland blir en morder i denne romanen fordi han ikke utholder den andre. Den måten Erobreren fremstiller Jonas Wergeland på, er langt på vei som en usympatisk karakter, et menneske som kynisk vet å sno seg, en slags moderne storskrytende soldat (uten at Kjærstad av den grunn har valgt å gjøre ham til en komisk figur). Det er karakteristisk for Erobreren at det først er etter å ha knust glassmaleriet i Grorud kirke med en puck, og sluppet unna med en forklaring som hevder at han forsøkte å stoppe en tyv i kirken, at Jonas aner det mulighetenes rike som ligger åpent foran ham:

I det øyeblikket, og enda mer i dagene som fulgte – da han, tross ulykken med vinduet, ble fremstilt som en slags redningsmann, en mindre helt – innså Jonas hvilke sjanser som lå foran ham. At det er mer enn orgelspillingens juks – kunne være en alternativ vei, en måte å overleve på. Han hadde oppdaget folks generøse fantasi. Deres vilje til å tro på ham. Og enda mer: At løgn ikke var en synd, men et talent (s. 451).

Jeg mener begge disse passasjene fra Forføreren og Erobreren bidrar til å undergrave en oppfatning av Jonas Wergeland som en positiv helt. Det som virker som en estetiserende elastisitet i forhold til begrep som ærlighet og sannhet (og som åpner mulighetene for Jonas), blir gjennom Oppdageren offer for en rammende kritikk.

Oppdageren forteller at det er løgnen hos Jonas Wergeland som gjør ham til en antihelt. Og det er denne løgnaktigheten ved ham som gjør at det blir vanskelig å snakke om en virkelig omvending, eller som du nevner en anagnorisis i Oppdageren – hvor Jonas Wergeland gjenkjenner/erkjenner sin egentlige identitet og avdekker sammenhengen.

I forbindelse med Jonas Wergelands gjenkjennelse/erkjennelse nevner du nevner kong Oidipus. Men, Tom Egil, er det ikke noe med kong Oidipus som i motsetning til Jonas Wergeland, gir ham en helt annen og brutal tragisk storhet? Kong Oidipus bærer innsikten i sin egen blindhet ved å vende lys om til mørke. Idet han blinder seg selv ved å stikke ut øynene, dømmer han seg selv, til tross for at hans hamartia i en forstand har vært uomgjengelig. Alle kan se hans skyld, og koret beklager ham, men uten at lovbruddet hans rammes av bystatens jurisdiksjon. Det er kong Oidipus selv som forviser seg til eksil. Dermed soner Oidipus i en kompromissløs ærlighet. Og i en tragisk konflikt hvor han sønderrives mellom kjærligheten til folket og kjærligheten til familien.

Dette kan man ikke si om Jonas Wergeland. Når han påtar seg skylden for Margretes død, det som altså i den siste 'biografien' om ham fremstilles som et selvmord, soner han uten Oidipus' ærlighet. Han fordrer å bli dømt offentlig av det samfunnet han lever i, etter de lovene han lever under. I en forstand er det absurd, ettersom kjærligheten, kjærligheten til et annet menneske, nettopp er det i vårt samfunn som ikke fanges inn av det politiko-juridiske systemet. I vår moderne verden kan man ikke straffes for – selv om man selvsagt kan lide under – en manglende evne til kjærlighet.

Spørsmålet er dermed om Jonas Wergeland påtar seg skylden uten å ta steget ut av løgnen. Han lar seg dømme, men er fortsatt så besatt av storhet, at han fordrer en offentlig domfellelse. I det øyeblikket han tilstår, gjentar han forførelsen og erobringens løgn. Og denne mangelen på evnen til å sone i ærlighet, bevitner kan hende hans manglende evne til å leve – i kjærlighet.

Tilsynelatende utgjør Oppdageren den etiske vendingen i trilogien om medie-helten Jonas Wergeland, men hvor etisk er den? Jeg innbiller meg at en dypfølt skyld ville ytre seg på en annen og mye strengere måte enn Jonas' jeg-har-vært-lite-streit-og-går-frivillig-i-fengsel-for-det-holdning.

Jeg skal forsøke å oppsummere dette innspillet i form av noen spørsmål. For det første: Forholdet mellom det estetiske og det etisk-religiøse, mellom menneskets realisering i kunsten i motsetning til i livet, er ikke nye spørsmål. Hva er det som gjør Kjærstads trilogi til en moderne romantrilogi, en samtidig tematisering av disse etiske og religiøse spørsmålene?

For det andre: Lykkes Kjærstad i å fremstille denne etiske vendingen? Hvorfor lar Kjærstad Jonas Wergeland velge å påta seg en offentlig, medieshow-soning, i stedet for å velge en ærligere skyld – gjør det det mulig å snakke om en ironisk utgang på romanen, en fremstilling av en 'antihelt', hvor helten tross alt bevarer en rekke av de mindre sympatiske trekkene fra Forføreren og Erobreren?

For det tredje: Kan jeg kalle verket en slags såpeoperatragedie – utspilt i et samfunn hvor det ikke lenger finnes lover, religiøse eller samfunnsmessige, som er sterke nok til å stå imot en gjennomkynisk moderne medietaktiker? Er vi vitne til forsøket på rekonstruksjonen av en lov som kan sette seg til motverge mot en 'løgner' av Jonas Wergelands kaliber? Er denne loven i så fall kjærligheten? Er dette en guddommelig kjærlighet? Og er det mulig å snakke om nåde i forbindelse med Oppdageren?

Tom Egil Hverven:

Hva er nåde?

Jeg vet ikke om dette er noen snarvei til besvarelse av spørsmålene som hoper seg opp, men jeg vil ta deg med på følgende reise:

Ved overgangen til 1980-tallet begynte jeg å lese filosofi. Jeg kjøpte blant annet fakkel-boka Sannhet og system av G.W.F.Hegel (Gyldendal 1971) og prøvde å lese fortalen til Åndens fenomenologi, den monumentale, dannelsesromanaktige sammenskrivingen av filosofiens og menneskehetens historie som først for noen måneder siden kom på norsk i sin helhet (Pax 1999). Som nittenåring skjønte jeg ingenting. Men jeg var sterkt fascinert av de såkalt store fortellingene, lykkelig ulykkelig uvitende om den tiltrekningskraften de små fortellingene skulle øve noen år seinere.

På begynnelsen av 1980-tallet kom jeg også over romanen av Robert M. Pirsig: Zen and the Art of Motor Cycle Maintenance (1974, oversatt til norsk først i 1994, igjen ved det vanvittig utholdende forlaget Pax – og Knut Johansen). I innledningen til denne boka, som er en slags omskrivning av hele den vestlige filosofitradisjonen inspirert av østlig mystikk (altså ikke helt ulik Kjærstad), skriver fortelleren om såkalte chautauqua, omreisende folkeakademier som fartet rundt på teltturneer over hele USA. Han mener denne populære formen for folkeopplysning blir fortrengt av nye kanaler: radio, film og TV, som beveger seg i et langt større tempo. Han innrømmer sin gjeld til den gamle opplysningstradisjonen. Undertittelen på boka er en norsk kommisjon verdig: «En undersøkelse av verdier.» Heller enn å spørre «Hva er siste nytt?» som alle de nye kanalene spør om hele tiden, vil fortelleren mudre de gamle kanalene ved å spørre

'Hva er det beste?', et spørsmål som går i dybden snarere enn i bredden og som kan få slammet til å bevege seg nedover med strømmen. Det har vært epoker i menneskehetens historie da kanalene ble gjort for dype og ingen forandring var mulig og det aldri skjedde noe nytt og «det beste» var et spørsmål om dogmer, men det er ikke tilfellet i dag. Nå ser det nærmest ut til at den kollektive bevissthetsstrømmen er i ferd med å utviske sine bredder, miste retningen og tape sitt egentlige mål av syne. De lavereliggende områdene blir oversvømt og de høyereliggende områdene blir avskåret og isolert fra hverandre, og alt ser ut til å skje uten noen bestemt hensikt. Strømmen er blitt så voldsom at den ikke lenger lar seg styre, men bare flommer utover til alle kanter av egen kraft. Jeg tror tiden er inne til å grave kanalene dypere igjen.

(Pirsig 1994:17–18).

Dette bildet med kanalene og mudringen har ligget langt bak i hodet mitt lenge og dukket opp igjen under lesningen av trilogien om Jonas Wergeland. Det er nettopp en slags mudring, en omkalfatring av hele den vestlige organiseringen av kunnskap som er målet hans med Prosjekt X i Oppdageren.

Men hele dette enorme prosjektet ender med noe jeg vil kalle selvydmykelse.

Jeg har trodd jeg har forstått bakteppet for Wergeland-trilogien. Stort sett har det sett ut som den er skrevet på bakgrunn av de mønstrene i menneskelig kunnskap som dannet seg etter Hegel: Venstre og høyre i politikken (riktignok forvitret etter murens fall i 1989), historiseringen av mennesket og menneskelig kunnskap, positivismens vekst og fall, metafysikk-kritikken, nihilismen og eksistensialismen, for å nevne noe. Det ser jo voldsomt ut når jeg ramser det opp slik, men Jonas Wergelands ambisjoner må forstås i denne litt stormannsgale retningen.

I tiden som er gått siden jeg skrev mitt forrige innlegg, har jeg lest en ny bok som har snudd opp ned på den idéhistoriske horisonten jeg så bak Jan Kjærstads forfatterskap. Boka heter Jeg tror at jeg tror (Frederiksberg: Forlaget ANIS 1999, overs. fra italiensk: Credere di credere, Milano: Garzanti 1996) og er skrevet av den katolske filosofen Gianni Vattimo (f. 1936).

Når jeg snakker om idéhistorisk horisont, tenker jeg altså på den delen av filosofihistorien som ligger nærmest teologien, og som Jon Fosse og Jan Kjærstad har nærmet seg på forskjellige måter i tidsskriftet Bøk (Aschehoug 1993-). Vattimo er en italiensk filosof som er ekspert på filosofi som grenser opp mot den litteraturteorien som har vært dominerende i Bøk. Han har også en forbindelse til den jødisk-algiersk-franske filosofen Jacques Derrida (f. 1930).

De siste månedene, mens jeg har forsøkt å skrive om noen av Fosses og Kjærstads bøker i forbindelse med boka Å lese etter familien, har jeg lest en del i nyere bøker av Derrida. En av de siste bøkene med ham som forfatter og redaktør heter kort og godt Religion (Cambridge: Polity Press 1998), og er resultatet av et seminar på øya Capri i 1994, der Derrida sammen med den nevnte Gianni Vattimo var vertskap for en gruppe framtredende filosofer, blant annet Hans Georg Gadamer, som snakket sammen om religionens gjenkomst i filosofien.

En sak er at Derrida i sitt innlegg antyder at det er på tide å revurdere hele forholdet mellom det rasjonalistiske og seinere kulturradikale begrepet «opplysning» og lysmetaforene som er knyttet til forskjellige former for religiøs praksis. Derrida peker på at metaforene for religiøs innsikt og rasjonell opplysning har samme opphav: «Overalt dikterer lyset det som helt til i går naivt ble påstått å være fritt for religion, eller til og med i motsetning til den. Framtida for [opplysningen] må tenkes gjennom på nytt.» Derrida mener fornuft, kritikk og vitenskap, ja, tenkning generelt har samme kilde som den jødisk-latinsk-kristne religionen. (Derrida og Vattimo 1998: 6, min overs.).

En annen sak er at Gianni Vattimo går mer radikalt til verks i det personlige essayet jeg nevnte: Jeg tror at jeg tror. Der beskriver han sin ferd fra nihilisme til kristendom, eller rettere sagt fra nihilisme til nihilisme som en form for kristendom.

Essayet beskriver hvordan Vattimo har beveget seg (som en av Italias fremste Nietzsche- og Heidegger-eksperter) fra å være en senmodernistisk eksistensialist til å påstå at den anti-metafysiske nihilismen fra Hegel via Kierkegaard og Nietzsche til Heidegger fullfører et sentralt anliggende i Det nye testamente. Gjennom Vattimos fortolkning av filosofihistorien forvandles sekulariseringen fra å være en svekkelse av kristendommens budskap til å bli en positiv effekt av Jesu lære. Han ser Nietzsches og Heideggers filosofi som en «svekkelsens filosofi», en tenkning som svekker falske og undertrykkende autoriteter. Metafysikk-kritikken er kort sagt enda en omdreining i kritikken av naturlig religion, som Jesus og hans første fortolkere er historiens fremste eksempel på.

Utgangspunktet er et omdiskutert teologisk tema: Hva betyr inkarnasjonen? Hva betyr det at Gud blir menneske?

«Jeg kaller dere ikke lenger tjenere […] Jeg kaller dere venner,» sier Jesus i evangeliget etter Johannes (15,15). «Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og var mennesker lik,» heter det i Filipperbrevet (2,7). Gjennom et lengre resonnement som jeg ikke har plass til å gjengi i sin fulle bredde her, viser Vattimo hvordan det gir mening å se på moderniteten og dermed tenkningens historie i vårt århundre som en fullføring av den kenosis – selvydmykelse – som Det nye testamente antyder at Gud utsetter seg for i bibelsitater som de to ovenfor:

Sekularisering som positiv kendsgerning betyder, at opløsningen af det kristne samfunds sakrale strukturer, overgangen til en autonomiens etik, til den verdslige stat, til en mindre streng bogstavelighed i fortolkningen af dogmer og normer, ikke skal forstås som en reduktion eller en tagen afsked med kristendommen, men som en mere fuldstændig virkeliggørelse af dens sandhed, der, lad os minde om det, er kenosis, Guds selvydmygelse, afvisningen av guddommens «naturlige» træk.

(Vattimo 1999:43)

Oppgivelsen av den positivistiske rasjonalismen, og andre forsøk på metafysisk begrunnelse av menneskets væren, fører til en frisetting av subjektet som Vattimo sidestiller med «frelsens historie». Det er først nå, i 1980- og 1990-årene at denne metafysikk-kritikken er ført til et stadium hvor man kan begynne å snakke om religion - for ikke å si kristendom - på en ny måte. Og jeg mener dette viser seg i norsk litteratur, også utenfor Kjærstads forfatterskap.

Antagelig er dette et drøyt stykke fra lesningen av Oppdageren for de fleste. Men jeg vil hevde at en rekke av de grepene Kjærstad gjør i denne romanen framstår klarere i lys av Vattimos dristige nyskriving av filosofihistorien.

Hva er resultatet av Guds selvydmykelse – kenosis? Det er en nådig Gud, en gud som ikke er en opphøyet, absurd og tilfeldig dommer, en gud som ikke kan reduseres til en gammeltestamentlig gud, henfallen til blind vold. Det er en Gud som viser seg som venn, som menneske. Dette har kompliserende teologiske konsekvenser, som Vattimo er blitt kritisert for. Men det lar jeg ligge her. Jeg vil bare antyde at det er de samme konfliktene om gudsbildet som ligger til grunn for Professor Andersens natt av Dag Solstad (1996), Renselse av Tore Renberg (1998) og hele Jon Fosses forfatterskap. Sammen med Kjærstads er disse bøkene alene nok til å snakke om religionens gjenkomst i norsk litteratur. I tillegg finnes det mange andre forfattere som kretser om det samme.

Med dette Vattimos gudsbilde i bakgrunnen, blir det lettere å forstå hvorfor Oppdageren begynner med de siste ordene Pilatus sier til folkemengden før de roper korsfest: «Se dette menneske» (Oppdageren: 7; Joh. 19, 5. Uttrykket finnes også flere steder i de tre bøkene om Jonas Wergeland).

Utbruddet «Se dette mennesket» uttrykker kjernen i hele Kjærstads forfatterskap: Hva er et menneske?

Kanskje kommer ikke Kjærstads Jonas (som bærer samme navn som den mest isolerte av alle gammeltestamentlige profeter, han som havnet i den store fiskens buk i tre dager og tre netter) nærmere dette guddommelige menneskebildet enn da han etter Margretes død ydmyker seg og innfører ordet nåde i fortellingen (riktignok etter å ha forberedt det grundig, slik det ofte skjer i denne trilogien, gjennom en innskutt historie, en slags moralsk parabel om Herr Bastesen som gir major Næs nåde). Deretter går han igjen tilbake til situasjonen der Jonas sitter ved den døde konen Margrete:

[…] jeg husker at jeg knelte ned på gulvet, rett ved kroppen hennes, og mumlet det. Eller jeg forsøkte først forgjeves. Ordet bød liksom på fysisk motstand. Jeg måtte kremte flere ganger, ta sats før jeg til slutt fikk det over leppene: «Nåde,» mumlet jeg. Flere ganger: «Nåde. Nåde. Nåde.» Og straks jeg uttalte det, merket jeg igjen en smerte i brystet, som om ordet stakk hull på noe i meg […] Jeg tror – nei jeg vet at det var her, på knærne foran en død hustru, mitt fulle potensial begynte å folde seg ut. Først nå, i disse sekundene, begynte jeg å overskride meg selv.

(Oppdageren: 415)

Hvem ber Jonas om nåde? Det gir ikke Oppdageren noe svar på. Men romanen antyder at det er en sammenheng mellom dette utbruddet og det faktum at han i det hele tatt overlever (417) og skriver noe som kan bli en del av den teksten leseren holder i hendene (416). Samtidig fastholder han selve skrivingen som fortsettelsen av isolasjon. Det er Jonas' selvydmykelse – kenosis – som bringer ham ut av isolasjonen og gjør at han er istand til å motta den kvinnen som bringer ham tilbake til en eller annen form for liv, Kamala Varma.

* * *

Dette ble en lang omvei, Trond. Før jeg slipper deg til, vil jeg bare antyde at spørsmålet om selvydmykelse og isolasjon ikke bare er luftige religiøse begreper. De henger i høyeste grad sammen med romanens kraftige politiske budskap i de første kapitlene.

Fortelleren (som viser seg å være datteren Kristin) gjengir en lang monolog av Jonas ved asylmottaket Harastølen innerst i Sognefjorden, der 340 bosniere ble internert etter beste FrP-politikk på begynnelsen av 1990-tallet, en av de mest uvettige handlinger i norsk asylpolitikk (Oppdageren: 66). Jonas ser dette feilgrepet som et typisk utslag av Norges isolasjonistiske politikk, ikke bare overfor flyktninger, men overfor hele omverdenen på 1980- og 1990-tallet. Men så utbryter fortelleren, i en bevegelse som først hentes inn igjen ved slutten av romanen, slik jeg har antydet ovenfor:

Jeg er ikke i stand til å uttrykke det klart, men jeg er overbevist om at Jonas Wergelands monolog ved Harastølen – hans anklagende ord om å isolere seg – handlet mest om ham selv. […] Jonas Wergeland følte trang til å […] be om tilgivelse for sin nasjons uforstand, for dens iver etter å bygge om landet til en uinntakelig festning. Hvis da ikke også dette, når alt kommer til alt, ble gjort av personlige grunner.

(Oppdageren: 69)

At indiske Kamala Varma blir Jonas' nærmeste seinere i romanen, er en logisk følge av dette.

* * *

Jeg har forsøkt, via en lang omvei å besvare noen av spørsmålene dine. Bare en tråd til. Du skrev tidligere:

Det som ville provosere meg var imidlertid dersom familielitteraturen e.l. ble et label for svært ulike litterære uttrykk på 90-tallet. Og at merkelappen førte til at man bare plasserte litteraturen der, uten å lese den så nøye, dvs. ikke tok det så nøye å felle kvalitative, tematiske og formelt orienterte dommer om de verkene man plassert i denne kategorien. Jeg ville også la meg provosere dersom du mente at det var et tegn på kvalitet at Kjærstad gikk denne veien. Men jeg utsetter spørsmålet om kvalitet ennå en stund.

Dette kan jeg ikke annet enn si meg enig i. Familien garanterer ikke kvalitet verken i livet eller litteraturen. Bare for å slå det fast en gang for alle.

Men hva er kvalitet?

Trond Haugen:

Sitter på Heathrow, venter på avgangen til Los Angeles og tenker på spørsmålet ditt: hva er kvalitet? Eller kanskje: hva er litteratur? Utenfor flyvinduet utspiller det seg (som på en tv-skjerm på høykant) en stum likegyldig scene: sjauerne fra British Airlines laster bagasje av og på trallene. Her og nå har jeg virkelig en følelse av å forlate det Jonas Wergeland kaller Festung Norwegen – landet som i Kjærstads trilogi nådeløst blir utlevert som et land ute av stand til å skjelne mellom det gode og det dårlige, det geniale og det middelmådige. Men, jeg skal forsøke å unngå de lange omveiene.

* * *

Problemet med Kjærstads trilogi er at den ofte faller igjennom. Den er rett og slett ikke godt nok skrevet. Jeg innrømmer at jeg alltid har vært fascinert av Kjærstad. Jeg likte Homo Falsus fordi den spilte med så komplekse fortellertekniske strukturer. Jeg leste Det store eventyret flere ganger, delvis av samme grunn, men også fordi jeg (sentimentalt, men ærlig ment) falt for en roman som handlet om et menneske som gikk den lange veien fra bildene til språket, og en roman som idet den avsluttes viser seg å være hovedpersonens siste desperate forsøk på å vinne den gåtefulle Shoshana Moira (meta, meta, nudge, nudge). Rand er allerede en klassiker.

Men nettopp derfor syntes jeg det var en skuffelse å lese Forføreren. Det samme gjelder Erobreren. I Oppdageren skjer det likevel et eller annet – og jeg tror vi har vært inne på noen aspekter ved dette 'et-eller-annet' – som bidrar til å løfte de to første romanene i trilogien i hvert fall et lite hakk opp.

Forresten. La meg likevel ta en omvei for å utdype denne kritikken. Da Schlegel skrev sin kommentar til Goethes Wilhelm Meister, «Über Goethes Meister», beskrev han dette verket slik: «Diese wunderbare Prosa ist Prosa und doch Poesie» (Schriften und Fragmente 1956: 28). Ikke at dette er spesielt dypsindig og forklarende, men det er en enkel og direkte karakteristikk av kvaliteten i Goethes stil i denne romanen. Selv om Wilhelm Meisters Lehrjahre var skrevet på prosa (og var prosaisk i forstand av at den behandlet svært borgerlige temaer), hadde den kvaliteter ved seg som fikk Schlegel til å trekke frem det romantiske honnørordet poetisk. Jeg tror ikke Schlegel mente dette normativt, dvs. at all prosa som fortjener betegnelsen litteratur skal være poetisk. Innenfor Schlegels tyske romantiske diksjon antar jeg at dette begrepet om det 'poetiske' referer til den særegne språklige og dels ironiske tonen som utgjør Goethes mesterskap i Wilhelm Meisters Lehrjahre.

Altfor ofte savner jeg en slik sikker 'poetisk' tone i Kjærstads trilogi om Jonas Wergeland. Jeg mener selvfølgelig ikke at Kjærstad burde skrive som Goethe, men jeg skulle ønske det satt bedre. På makronivået jobber han med temaer og narrative strukturer som er svært spennende. Men på mikronivået, på setningsplanet snubler han ofte og dratter ned i det klumsete, banale eller selvsagte. I Erobreren er det ett kapittel som illustrere dette ved å stå i et slags negativt forhold til resten av romanen. Det er et kapittel skrevet i parentes – som om det står utenfor trilogien (og samtidig utgjør det nesten trilogiens sentrum). Etter en triviell og politisk enkel passasje om Ørn og Jonas' oppdagelse av 'monopolkapitalismens' produksjon av økonomiske og sosiale forskjeller kommer kapitlet med tittelen «4'33»:

(Hun sitter plutselig taus. Det har ikke skjedd før. At hun tier så lenge. Jeg tror hun gråter. Nei, hun gråter ikke. Bare ser ut i mørket, stirrer. Som mot et fly, en farkost, uten lys, uten lyd. Engler. Alle historier handler om det som ikke sies, ikke skrives. Tid for stillhet. Tid for å føle vekten av sin egen kropp. Tid for å lytte til hjertets slag. Dette mirakel. Å leve. Å få et nytt sekund. Og enda et. Enda et. Enda et.)

(Erobreren: 290)

Da jeg leste dette kapitlet for første gang, Tom Egil, var det som å få et knyttneveslag i mellomgulvet. Fortellerne hadde skravlet seg gjennom mer eller mindre interessante erotiske erobringer og anekdoter fra Jonas' oppvekst. Sårt står det bare der – bang! – sju linjer om stillhet. Om tid. Sentimentalt, ja, men med en stringens i uttrykket som utmerker seg fra resten av Erobreren og som dermed, paradoksalt nok vitner om fraværet av en stringent tone i resten av verket. Det er vanskelig å si hva det er. Men du kjenner det mot ganen – det smaker godt. Rand er en god roman på grunn av denne umiskjennelige stilistiske stramheten.

Nå er riktignok Oppdageren en bedre roman enn de to første i trilogien. Likevel kan jeg ikke unngå å tenke at fraværet av 'poesi' i Kjærstads trilogi også er med på å rive ned interessen for de store, dristige og svært interessante temaene han tar opp i Oppdageren. Det er som om det er vanskelig, ja nesten umulig, å ta på alvor romaner som behandler uendelig store temaer som kjærlighet og nåde, dersom de ikke er godt skrevet. Jeg tror du nevnte og siterte det øyeblikket hvor Jonas Wergeland står foran Harastølen asylmottak. Jeg gjentar deler av sitatet ditt og ber deg legge merke til den tonen det fører:

Jeg gikk mot bilen, og da han ikke kom, snudde jeg meg. Jeg snudde meg tidsnok til å se at han knelte ned på trappen utenfor bygningen, utenfor det han hadde kalt et monument over var brutale holdning til det ikke-norske. Jeg fikk umiddelbart en assosiasjon til den tyske kansleren Willy Brandt, som en gang knelte i Auschwitz, på vegne av det tyske folk. Jeg tror, om enn i mindre målestokk, Jonas Wergeland følte trang til å gjøre noe tilsvarende her; be om tilgivelse for sin nasjons uforstand, for dens iver etter å bygge om landet til en uinntakelig festning. Hvis da ikke også dette, når alt kom til alt, ble gjort av personlige grunner.

(Oppdageren: 69).

Det er altså datteren Kristin som ser og som fører pennen. Diksjonen hennes er dramatisk, og svært høytidelig, ja nærmest sakral, i forhold til farens handling.

En rekke faktorer bidrar til å gjøre dette mindre bra: Gjentakelsen av Kristins vending, hennes overseriøse gjengivelse av farens heldigvis ganske common sense-karakteristikk og fortolkning av asylmottaket, hennes patetiske og svulstige sammenlikning mellom faren og Willy Brandt (en assosiasjon!) som dels blir svulstig ved den måten hun beskriver Brandt på – «som en gang knelte i Auschwitz, på vegne av det tyske folk» (en i og for seg grei sentimental beskrivelse, men helt ute av proporsjoner når den bare brukes som sammenlikningsledd i beskrivelsen av Jonas knefall foran asylmottaket, fordi den dermed reduserer det uhyggelig alvoret i Brandts politiske handling), den helt unødvendige, for ikke å si pinlige presiseringen av sammenlikningen, og så til slutt hennes tilbaketrekning fra sin egen fortolkning, som virker pedantisk og på grensen til det helt irrelevante etter at hun først har valgt å gjengi sin egen 'assosiasjon'.

Selv om jeg skulle velge å lese denne passasjen ironisk, ville jeg få problemer. Det politiske budskapet er jo tydelig og svært sympatisk, og hvem skulle da denne ironien ramme? Privatpersonen Jonas Wergeland, som uten Brandts politiske kraft utfører en symbolsk handling i et oppblåst egoistisk forsøk på å be om nåde, som minner om en slags tilgivelse for seg selv og nasjonen? Fortelleren Kristin, som antageligvis elsker faren sin og dermed kanskje har et forståelig behov for å forklare og skrive apologi for faren etter de to andre biografiene Forføreren og Erobreren? Eller hele trilogien (slik at trilogien om Jonas Wergeland dermed viser seg å være Kjærstads kritikk av en skjønnlitteratur som setter seg fore å gi et mylder av ulike svar på spørsmålet «Hva er et menneske?»?

Som du skjønner er jeg litt forvirret av passasjer av dette slaget i Kjærstads trilogi om Jonas Wergeland. Og jeg tror ikke det er en produktiv eller god forvirring. En rekke liknende passasjer gjør meg skeptisk til Kjærstads stil i disse bøkene. De mangler den strengheten som gjorde Rand så bra. For å slippe unna med en så tydelig symbolikk og så grundig forklarende fortolkning som preger deler av denne trilogien, måtte den rett og slett ha vært bedre skrevet.

Dermed spør jeg meg også, Tom Egil, om det ikke er slik at dette er nødt til å ramme lesningen av den tematikken du trakk frem i ditt forrige innlegg – Jonas' selvydmykelse, eller kenosis. Jeg anerkjenner begrepet i en religiøs kontekst – det Gudsbildet du tegner opp med referanse til Vattimo virker forsonende. Jeg anerkjenner også at begrepsparet isolasjon/selvydmykelse er et 'begrepspar' som kan gis politiske implikasjoner.

Men det betyr ikke at jeg er sikker på om det virkelig er en selvydmykelse vi er vitne til i trilogien om Jonas Wergeland. Det var det jeg mente med å understreke hvor ulikt Jonas Wergeland og kong Oidipus påtar seg skylden for egen feilbarlighet. Så vidt jeg kan se ydmyker aldri Jonas Wergeland seg selv. Kanskje skiller vi lag i de dommene vi feller om dette imponerende verket akkurat her, Tom Egil?

For meg forblir det noe vedvarende selvrettferdig i den merkelige skikkelsen Jonas Wergeland, selv etter at han har hevdet å gjenkjenne/erkjenne feilen i sitt eget liv. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg tror nettopp det delvis henger sammen med Kjærstads stil i Forføreren, Erobreren og Oppdageren.

Er det noe riktig i dette, Tom Egil, eller tar jeg feil? Er dette en kritikk som rammer Kjærstad. Uansett – hva er det som gjør denne trilogien mindre bra enn Rand?

Tom Egil Hverven:

Ja, kanskje vi skiller lag. Om vi gjør det fordi formen krever det (to stemmer om ett verk vil nødvendigvis forsøke å være to stemmer) eller fordi lesningen krever det, kan bare fortsatt lesning gi svaret på. Og det virker som vi alle fall er enige om at verket gir grunn til dét.

Jeg er enig i at Rand har en stemme som er adskillig mer gjennomført og overbevisende enn de sprikende stemmene i trilogien om Jonas Wergeland (verger han landet Norge, eller er han som nordmenn flest mest opptatt av å verge seg selv?). Likevel gir du, Trond, et av de beste argumentene jeg kan finne for at denne trilogien – og Oppdageren i særdeleshet – har en særegen kvalitet, en kvalitet som er annerledes enn Rands. Jeg tenker på sitatet i parentes fra side 290 i Erobreren som du gjengir ovenfor.

Denne merkelige parentesen …

Jeg fikk en innskytelse og bladde gjennom alle trilogiens drøye 1500 sider. Sitatet er det eneste som står i parentes i hele verket. Som for å markere at det som fortelles er utilgjengelig for resten av teksten, utilgjengelig for Jonas Wergeland. Utilgjengelig for leseren, for enhver leser?

Omtrent midt i trilogien, står det, som et varsel om det som skal komme. Erfaringen av det som skjer i parentesen kommer Jonas Wergeland tilbake til i Oppdageren, der han reflekterer over hvilken mulighet han fundamentalt sett har til å sette seg inn i et annet menneskes handlinger og tenkemåte, dets kultur, med utgangspunkt i misjonæren og språkforskeren Lars Skrefsruds unike innsats for santalene:

Jeg vet ikke, men jeg har alltid tenkt at jeg burde ha arbeidet mer med Skrefsrud. Da kunne jeg muligens ha tilegnet meg mer mot, ikke rygget så skrekkslagen og feig tilbake i møtet med mitt livs viktigste fremmede kultur: en kvinne. Jeg kan ikke fri meg fra tanken: Kanskje ville Margrete da ha levd i dag.

Å forstå et annet menneske. A Grammar of the Language of Love. Jeg sto i et hus i Ullevål Hageby og så Margrete slå hodet i veggen, og jeg tenkte: Jeg forstår henne ikke. Dette er en annen kultur. Med en annen gud. Et ugjennomtrengelig språk.

(Oppdageren: 189)

Den veggen Margrete slår hodet mot, er også romanens vegg. Som veggen inn til en perle (Margrete betyr perle, derfor trilogiens mange henvisninger til perlekjedet). Veggen er det andre mennesket. Å forstå et annet menneske fordrer å forstå en annen gud. Derfor slår romanen også hodet mot religionen eller teologien.

For meg er sporet du viste til, Trond, med utgangspunkt i den unike parentesen i Erobreren, et spor som viser til en slags stringens og tone i verket – ikke uten feil og mangler, slik du påpeker – men likevel med en tone som overbeviser meg om at jeg er på sporet av noe stort og godt. Noe kunne vi fortsatt å diskutere lenge, tror jeg. Litterær kvalitet har de verkene man ikke blir ferdig med å diskutere, som dermed blir kanon. Men vi må slutte her.

* * *

Litteraturen kan ikke gjøre mennesker gode. Men den kan vise oss konsekvensene av å feile, være onde eller likegyldige. Trilogien om Jonas, alias Jan Kjærstad, feiler. Jonas prøver og feiler igjen, og han feiler bedre i Oppdageren. For meg representerer romanen et sammenfall av forfatterens og litteraturens selvydmykelse.

Publisert 1. november 1999 | Til toppen av siden