Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Anmeldelse

Er denne boka nødvendig?
av Frederik Lønstad

Thure Erik Lund
Grøftetildragelsesmysteriet
273 s.
Aschehoug 1999


Eagle bites the weasle.
Weasle bites back.
They fly up to nowhere.
Weasle keeps hangin’ on.
Together forever.
And me? I’m goin’ in circles.
I’m circling around.
And if I open my mouth now
I’ll fall to the ground.

Laurie Anderson, fra «Speechless (The Eagle and the Weasle)».

Er Grøftetildragelsesmysteriet nødvendig? Ja, man kunne selvfølgelig være fristet til å spørre om noen av høstens bøker er nødvendige, men at spørsmålet reiser seg akkurat i forbindelse med Lunds bok er ikke tilfeldig. Hva er det, et grøftetildragelsesmysterium? Jeg mener rent bortsett fra en lang nydannelse av et ord: lover teksten oss et kriminalmysterium, et religiøst mysterium, et naturmysterium (er det en New Age-bok?), alt dette eller noe helt annet?

Boka begynner med at forteller, Tomas Olsen Myrbråten, befinner seg på denne institusjonen som han selv kaller «den sosiale teknologiske institusjon», og derfra nøstes historien opp, som utlagt blir omtrent slik: Grøftetildragelsesmysteriet handler om Tomas Olsen Myrbråtens vekst og fall. Myrbråten vokser opp på indre Østlandet, sønn av småbrukerforeldere, med en psykisk utviklingshemmet bror. Han er imidlertid skoleflink selv, om enn noe sosialt begrenset, og han drar etter gymnaset til Oslo for å realisere sine åndsevner. Dette kuliminerer med et oppdrag for kulturdepartementet. Han skal skrive en rapport (eller betenkning som han kaller det) om våre kulturminnesmerker, men det skjærer seg. Myrbråtens konklusjon er ikke akseptabel for kulturdepartementet, fordi selve grunnlaget for kulturminnebevaring utfordres av hans betenkning. Den økonomiske situasjonen blir som følge av dette vanskelig for ham, og han glir inn i et alkoholisert og forsoffent miljø, men bryter ut og reiser hjem for å overta familiebruket og ta vare på sin åndssvake bror. Heller ikke dette lykkes noe særlig bra, og med kreditorer og loven i helene, rømmer han til skogs hvor han gjemmer seg for myndighetene i en lengre periode – til slutt ender han (sannsynligvis) opp på en institusjon for psykiatriske pasienter. Oppe i det hele har han òg et forhold til en kvinne, som det ikke overraskende går dårlig med. Teksten er delt i tre: (1) «Åndsmennesket», (2) «Livet viser seg fram» og (3) «Skoggangsmannen». De tre delene korresponderer grovt sett til bylivet, bygdelivet og skoglivet; samfunnet, familien og ensomheten etc., det vil si en bevegelse som kan betraktes som regressiv.

Konturene av en klassisk vekst- og fall-historie med en skomaker-bli-ved-din-lest-moral trer tydelig fram: Myrbråten skulle ha blitt hjemme og tatt over småbruket, tatt vare på familien og gjort som generasjoner før ham. Men som alle vet er det ikke det man skal gjøre i dagens Norge, tvert om er det de som har reist fra periferien til sentrum det har gått vel med, de er progressive, på lag med historien. I alle fall er det slik i litteraturen, det har vi lest om i bok etter bok av Fløgstad og Solstad. Dette er på ett plan enkle konkretiseringer av de sosiodemografiske forandringer som Norge har gjennomgått i etterkrigstiden. Materielt har vi som nasjon vokst og blitt stor og velfødd og fornøyd, fordi forholdet teknologisk utvikling / naturressurser i denne historiske perioden har falt ut til Norges fordel. Men framvekst av noe skjer alltid på bekostning av noe annet. Jeg tror det var historikeren Kåre Lunden som sa at han kunne se på etternavnet til sine kolleger om de var optimistiske eller pessimistiske historikere: de med etternavn av typen Hansen og Møller er optimister (fordi dem har det gått godt med her i verden som gruppe), mens historikere med navn av typen Nordvik og Østgård er pessimister (fordi dem har det som gruppe gått nedover med her i verden). Sagt på en annen måte: Framveksten av en velbeslått arbeiderklasse har skjedd på bekostning av bondeklassen. Detaljene rundt disse forandringene overlater vi til historikerne, men vi biter oss merke i navnet Tomas Olsen Myrbråten; hans historie er nemlig sterkt kritisk til den konsensus makten har skapt om seg selv i dette landet.

Ja, så langt går det at Tomas Olsen Myrbråten stemples som nynazist, fordi han nærmer seg det som makta ofret når de sosioøkonomiske mulighetene den teknologiske utviklingen åpnet for, skulle innfris. Myrbråten lærer seg kroppsarbeid i ungdommen, han vokser opp som en av de siste barn i et førindustrielt jordbruk, eller i det minste et jordbruk fremdeles dominert av en førindustriell tenkning, hvor det å ta et tak, å holde kjeft og ta i et tak, er mannens adelsmerke. Prating er støy og forstyrring av det nødvendige, og det nødvendige er sprunget ut av nøden. Om Tomas’ far leser vi at han bare snakket i «faste uttrykk, som om han fortsatt befant seg i den tid da naturen bare tillot en begrenset mengde med ord å komme fram i mennesket, som ble ekstra verdifulle fordi de var så nødtørftige» (s. 141). Imidlertid har, i Myrbråtens identifikatoriske selvforståelse, verdensmaskineriet skapt en verden der mennesket må prate, produsere informasjon og forbruke, fordi det lever i en verden hvor Spinning Jenny for lengst har fjernet den nakne kvinnen som nødvendighet, om enn ikke realitet. Da Tomas’ far dør, etterlater han seg en livsforsikring som gjør at moren ikke trenger jobbe for å overleve, og «siden hun aldri gjorde noe unødvendig, gjorde hun heller aldri noe hvis hun ikke måtte, for den slags holdning, å gjøre noe bare for å ha noe å gjøre, det reduserte alt som i utgangspunktet var viktig til noe uviktig» (s. 149). Så idet Myrbråten søker tilbake til en naturlig måte å leve på, forankret i det antimusealt norske, er det med forestilling om at maskinene har overtatt verden, som en verdensmaskin. En forestilling som minner om den vi finner i The Matrix, men bare så mye mer skremmende (men også morsommere) fordi den er mer diffus. Der matriseteorien enten må oppfattes rent faktisk (usannsynlig) eller allegorisk (overtydelig, dilettantisk reaksjonær og kjedelig moralsk) likner verdensmaskinen i Grøftetildragelsesmysteriet mer en bil som konstant befinner seg i blindsonen, inntil man selv forandrer hastighet eller snur seg.

Men altså, Myrbråten forsøker å finne ut av verdensmaskinen, og etter at det har skåret seg med kulturminnebetenkningen, mener han at han er på sporet av noe i bygdenorges vrengeside, den reklamen elsker å ironisere over, for han mener at: «disse såkalte negative egenskaper var i grunnen ikke annet enn rent nødverge, som da i sum blir selve det ekte, for det er i nødens stund det ekte blir tydelig, kommer fram og vil klare seg» (s. 98), og det er denne emosjonelle beskjeftigelsen med «selve det ekte» som bringer Myrbråten på kant med samfunnet, og vi leser også at «kanskje sa jeg mer enn et par ting jeg ikke skulle» (s.102). Navnet hans knyttes til den nasjonalsosialistiske vrengesiden, og han klager:

jeg [ble] en slags kjendis, ikke ordentlig kjendis, men en slags navnekjendis, med dette Myrbråten-navnet, for det var dette «nynazistiske» Myrbråten-navnet mitt som ble kjendis, det var navnet mitt, Myrbråten, som alle visstnok satte i samme bås som Krogstad, Vikernes, Blücher, Myrdal og Eiternes, og slik stemplet Myrbråten-navnet mitt meg selv, og min egen person, fordi massemediene rett og slett trengte et navn, som Myrbråten-navnet, og nynazister og rasister var et evig tema i tiden, både som fortielse og som sensasjon. Siden jeg var av den sjenerte, nervøse, fåmælte typen, maktet jeg ikke stå fram og forsøke å rydde opp i denne hylende urettferdige, idiotiske situasjonen. Jeg hadde, uten å gjøre noe selv, altså fått rotet meg ut i en håpløs retorisk hengemyr med dette fordømte navnet mitt. (s.104)

Myrbråten ville nok som historiker tilhørt den pessimistiske typen. Nå er det imidlertid ikke så mye den foreliggende historien om materielt og sosialt forfall som er Myrbråtens historie, men den ufortalte historien, blindsonens historie så å si. Det er selvfølgelig et spørsmål om både form, retorikk og hva som er leselig: Hva og hvordan er det mulig å skrive i Norge det neste årtusenet? Hvordan kan man overskride det fascistoide som ligger i ensrettingen; påstanden om at vi alle er sosialdemokrater, at kommersialiseringen er uunngåelig, at informasjon per se er av det gode, etc.? Går det an å skrive om noe slik uten at det enten blir kraftløst eller uleselig? Vi befinner oss altså i en nødsituasjon og ut i fra den springer også Grøftetildragelsesmysteriets nødvendighet; helt ned i noe så konkret som selve ordet grøftetildragelsesmysteriet. Det er en merkelig neologisme som, til tross for at det er en nydannelse, gir inntrykk av noe gammeldags og naturlig, kanskje først og fremst på grunn av ordet tildragelse. Dessuten er jo grøftene det som drenerer myrene, og i boka er det òg Myrbråtens første prosjekt da han vender hjem til Myrbråten-gården – han setter igang med å grave grøfter. Slik fungerer hele tiden teksten konkret og metaforisk om hverandre, på en måte som peker mot en nød og en nødvendighet: myra er vassjuk og død (det hersker nød), grøftingen skal gjøre myra fruktbar (som er en nødvendighet for liv). På samme måte som grøfting skaper et fruktbart jordsmonn, skaper boka et eget rom og dermed sin egen nødvendighet. Derfor er det også et åpent spørsmål om Myrbråtens historie er en fallhistorie. For er det kanskje slik at det er en nødvendig utvikling for Myrbråten, at myra så å si dreneres og blir fruktbar gjennom den tildragelse hans historie er? Gis det med andre ord en overskridelse av kulturen, en mulighet for kunsten rett og slett? Det må nødvendigvis ethvert kunstverk ha som mulighetsbetingelse: sin egen nødvendighet. Det kan være på sin plass å minne om dét i all støyen verdensmaskinen og kulturen generer for holde oss i gang – selv om man alltid skal passe seg for å bli selvhøytidelig, som Myrbråten sier: «det kan vel hende jeg følte meg litt vel høyt oppe i agronomien etter å ha fått gravd noen usle grøfter» (s. 176). For det er slik at Myrbråtens grøftingsprosjekt forblir et mysterium på flere måter. Først og fremst fordi disse grøften ikke egentlig gjør Myrbråten-jorda mer fruktbar, men blir stående som åpne sår i landskapet, som meningsløs menneskelig inngripen. Myrbråten vet nemlig innerst inne at det ikke er

den vassjuke jorda som var årsaken til elendige avlinger og dårlig økonomi. Men den var et tegn på en mer grunnleggende mistrøstighet, slik at hvis jeg nå fikk grøfta åkerne, hadde jeg et håp om at alt ville bli så mye bedre, grøftingen ville være det første spadestikket som igangsatte en selvstyrende forbedring av livsvilkårene her på Myrbråtenflata, være den symbolske nådehandling som skulle berike gården, gjøre gårdsdriften nødvendig og dermed meningsfull, selv om jeg egentlig visste at hele grøfteprosjektet var unødvendig, at det var et påfunn. (s. 151)

Dermed framstår Grøftetildragelsesmysteriet og mysteriet med grøftetildragelse som nødvendig og som en nød-vending: Først bokas egen nøden gjør boka nødvendig, først Myrbråtens egen vassjuke gjør grøftingen nødvendig. Denne nød-vendingen viser seg også i en jeg-forteller med et modernistisk-monolittisk preg parret med en thoreausk «skogen-taler»-optimisme. Spørsmålet er hva Myrbråten «skriver», der han står rett opp og ned, i skogen i bokas slutt eller på institusjonen i bokas begynnelse. Kort sagt: Hvem er det som kommer til ordet? Er det Myrbråten, er det naturen, eller er det verdensmaskineriet? Er det naturen gjennom Myrbråten, er det verdensmaskineriet gjennom Myrbråten? Det forblir uavklart.

Flere avgjørende elementer ved teksten forblir også uavklarte fordi de forblir uberørt av oss, for eksempel det merkelige Gråsprengbråtanfolket og Helene, Myrbråtens «kone». Dette uavklarte forblir dermed òg noe mystisk, og kan nok oppleves utilfredsstillende og uforståelig for enkelte.

Vi svarer likevel et klart ja på spørsmålet om dette er en nødvendig bok. Det er en viktig bok, det er slike bøker som minner en på hvorfor man beskjeftiger seg med litteratur. Vi påstår videre: Dette er en kritisk bok i ordets beste betydning: en engasjert bok om skyggesidene, det vil si det som samfunnet ikke finner rom for. Mysteriet med tildragelsen i grøftene, mysteriet med grøftetildragelsen og mysteriet med grøftene i tildragelsen, er livets, menneskets og kunstens mysterium. Det er fire år siden forrige bok fra Lunds hånd, om de merkelige zalepianerene, og resultatet er verd ventetiden. Lund forandrer farten, eller snur hodet vårt, slik at vi får øye på det som befinner seg i blindsonen – og det kan være vakkert og det kan være trist:

Tomas Olsen Myrbråten: Hver bidige dag må jeg tilbringe et par langdryge timer ved kjøkkenbordet for å gråte. Ikke annet enn akkurat dette høyst triste: Å ligge med overkroppen utover bordet og gråte over verdens elendighet. Ja, så trist er det blitt, at jeg hver dag må gråte over verdens elendighet. Og så langt har jeg drevet det til nå, at den eneste trøst er at det ikke lenger er noe skam å si at jeg gråter, ettersom alt det sørgelige jeg gråter over har overmannet meg. Denne overmannelsen har grepet om seg, den har tatt over selve gråten, og da, når det er på det aller sørgeligste, er det ikke jeg som gråter, men det er verden, verden som gråter, i meg. (s. 7)

Publisert 15. november 1999 | Til toppen av siden