Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Anmeldelse

Stilleben fra Oslo. Nå
av Bjørn Gabrielsen

Marion Hagen
Akt
Aschehoug 1999


Hvis du er ung, har høy utdannelse og er kulturelt interessert har du garantert vært på fest sammen med skikkelsene i «Akt».

Oslos unge, seksuelt eksperimenterende og café latte-slurpende bohemer som lever på studielån og arbeidsledighetstrygd utgjør ikke en nevneverdig del av landets befolkning. Men av og til virker det sånn. Dette sjikt skildres med nærmest klinisk presisjon av Marion Hagen (f. 1970) i hennes debutroman «Akt».

Bokens fortellerstemme tilhører en kvinne i slutten av tyveårene som livnærer seg som modell i kunstskoler og i reklame. Som den reneste legemliggjøring av den moderne kvinne slik denne fremstilles i statistikkene til Dagbladets helgebilag, går det relativt kort tid i hennes liv mellom hver gang hun inntar en alkoholholdig drikk eller får seg en ny partner.

Alle elementer som har en slik forunderlig tendens til å dukke opp hver gang man konverserer med medlemmer av frie teatergrupper og redaktører av litterære tidsskrift passerer her revy: Ambivalens i forhold til ens aner i distriktene, årene som servicepersonale i London, de delte gleder ved å leve i et bofellesskap, referanser til «Pulp Fiction» og «Friends», forskning i ens potensielle homoseksualitet samt den obligatoriske, fascinerende og alltid destruktive eks-kjæresten som er bosatt i en storby i utlandet.

Hvis ikke Marion Hagen kjenner Sankthanshaugen og lysløypa mellom bryggeriene til Ringnes og Schous, så er hun i hvert fall flink til å late som.

«Akt» oppleves som en slags fugemasse som fyller igjen sprekkene mellom bøker målgruppen kan formodes å ha lest i løpet av de siste årene. Den fremstår som et kvinnelig motstykke til Roger Kurlands «Lekestue», som et hjemmestrikket svar på Helen Fieldings «Bridget Jones' Diary», og som en urban variant av Janicke Evelids oppvekstskildring fra Harryland, «Jeg ler i Forden». Den er dessuten mer velskrevet enn Trond Davidsens «Triggerhappy».

Bokens tittel kan henspille på at forfatteren ikke har hatt andre ambisjoner enn å ta et visst miljø og en viss tidsånd på kornet. I dette har hun til en viss grad også lykkes, til tross for (og, som alltid i sammenhenger som denne, På Grunn Av:) karikaturer og enkelte barokke innslag.

Men «Akt» åpner også for andre lesemåter. I en mindre blasert og utmattet tid enn vår ville bokens kjønnsaspekt sørget for at den fikk rikelig med oppmerksomhet. Den type freidig, om enn ikke uproblematiske, seksualitet hovedpersonen legger for dagen er historisk sett av helt ny dato. I land der man ikke er fullt så oppdatert på den nyeste forskningen omkring Norske Kvinners preferanser, ville disse innslagene kanskje vært gjenstand for mer fargerike tolkninger enn Hagen kan vente seg på sitt morsmål.

Dessuten gjøres adskillige betraktninger omkring kropp, skamfering, lemlestelse og amputasjon. Her finner man blant annet en av litteraturhistoriens ytterst få beskrivelser av aerobic-trening.

Det er i utgangspunktet likegyldig at denne anmelder har en håndfull havarerte roman-prosjekter bak seg, og at disse i stor grad utspiller seg i nøyaktig samme miljø som Marion Hagen skildrer i «Akt» – altså unge mennesker som drikker over evne, deler leilighet med hverandre og som hver for seg har like mange partnere som min samlede bekjentskapskrets til sammen. Dette nevnes allikevel fordi enkelte grep også er gjenkjennelige, for eksempel bipersonenes mangel på egennavn. I «Akt» kalles de for «den mystiske mannen», «min ganske gode venninne» &c. En årsak til dette kan være et ønske om å poengtere at mellommenneskelige forhold i storbyene er utskiftbare og erstattelige: Man søker ikke lenger etter enkeltmennesker men etter personlighetstrekk og «typer».

En annen tolkning, selvfølgelig, er at Marion Hagen har vært inne på harddisken min.

«Akt» er en hyggelig liten roman som vil mane fram gjenkjennende nikk hos alle som har drukket på Fru Hagen og danset på Jazid senere på kvelden. Hvorvidt Marion Hagen har de helt store litterære aspirasjonene gjenstår å se.

Publisert 20. desember 1999 | Til toppen av siden