Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Debattinnlegg

Ex-pat. Knut Hamsun død i 50 år
av Bjørn Rudborg

19. februar 2002 er det femti år siden dikteren Knut Hamsun døde. Den store reformator av romankunsten døde som en lutfattig olding, på gården Nørholm. Kjempen endte sitt liv som blind og tunghørt. Men hans bøker ble aldri lukket, hans språklige perler smelter fortsatt våre stive masker, og hans skildringer av menneskehetens mangfoldige og uransakelige sjelsliv vil stå som en evig påle i verdenslitteraturen. Det er mange av våre patrioter som har prøvd å lukke hans munn. Men Hamsun tier ikke, og det blir heller aldri tyst.


Det flagges ikke i Norges byer på Hamsuns dødsdag. Universitetets Aula åpnes ikke på denne dag. Det avdukes heller ikke monumenter eller minnesmerker over Knut Hamsun. Femti år er ikke nok. Den offentlige stillhet er fortsatt overdøvende. Slik har det vært med Hamsun helt siden hans fatale skriverier under den okkupasjonsperiode som har dominert hele vår historie de siste 50–60 år. I stillhet ble også Hamsuns urne stående inne på Nørholm i nesten 8 år, før den, uten offentlighetens fokus, ble senket i uvigslet jord noen meter fra hans hjem gjennom 34 år. På en høy granittsokkel over graven troner en vakker byste, laget av billedkunstner Wilhelm Rasmussen fra Skien. Det finnes ikke så mange andre byster eller bautaer over Knut Hamsun. Patriotene vil det ikke, og kanskje vil ikke Hamsun det selv heller. Allerede mot slutten av attenhundretallet kommenterte dikteren den framtidige Hamsun-debatten om minnesmerker og festivitas: «Jeg har aldrig sværmet for den hæder som lå i store broncestatuer av mig omkring i byerne i Norge, tværtimot, hver gang jeg har tænkt på disse statuer efter min død har jeg heller ønsket mig værdierne for dem nu, – hit med kontanterne!»

Forklaringen på den offisielle Hamsun-stillheten er et tragisk paradoks. Vi kommer ikke bort fra at ni av ti Hamsun-debatter blir preget av hans tyskvennlige holdning under den annen verdenskrig. For gode nordmenn, en nasjon av helter og patrioter, blir tyskvennligheten det altoverskyggende i synet på vår fremste åndshøvding og internasjonale litterære kapasitet gjennom tidene. Paradokset blir derfor kulturelt betinget, for hvilke verdier var det nettopp patriotene sloss for? Hvor er samfunnets demokratiforståelse blitt av i Hamsun-debatten? Det er et paradoks at kampen mot nazisme og fascisme får som resultat at vi knebler ytringsfriheten; at vi fornekter vår egen nære historie. Var det dette patriotene slåss for?

Hamsun-debatten avspeiler på mange måter vårt kulturnivå. Et eksempel på dette er følgende påstand: Norsk selvisk engasjement i utenlandske konfliktområder konsentrerer seg høylytt om tilgivelse. Jo lenger unna i geografien det er til den utenlandske konflikten, desto sterkere forkynner vi tilgivelsens budskap. Her hjemme skal det derimot bare råde én historisk oppfatning av vår egen store konflikt i moderne tid, den annen verdenskrig, og alt som bryter med den skal aldri tilgis. Det skal heller ikke stilles kritiske spørsmål til historieskrivernes nesegruse beundring over patriotenes innsats.

Det er femti år siden Knut Hamsun døde, og tiden er moden for at vi legger bak oss hans feiltrinn som vi alle sammen skulle sett ugjort. Men gjort er gjort, og dømt er dømt. Hans avisartikler, der flere hadde soleklare sympatier med okkupasjonsmakten, kunne nasjonen med stor fordel sett upublisert. Det samme gjelder handlinger utført av Hamsun-familien for øvrig. Men gjort er gjort, og Hamsun selv var mer enn villig til å ta sitt ansvar. Det var rettsnasjonens ansvar å dømme Hamsun, så vel som 54 000 andre nordmenn, for handlinger som var av kriminell eller skadelig karakter. Det tilhører en rettsnasjons verdighet at handlingene under den annen verdenskrig ble satt under juridisk forhandling, og at rettferd skjer fyllest. Så også med Knut Hamsun.

Den 18. februar 1946 oversender riksadvokat Svein Arntzen straffesaken mot Knut Hamsun til statsadvokaten for landssviksaker i Aust-Agder, med den korte og konkrete konklusjon at han gir påtaleunnlatelse. Med andre ord: Straffesaken mot Knut Hamsun henlegges, og arrestanten er en fri mann. Hamsun var ikke lenger å forstå som landsforræder eller kriminell, og ble heller ikke fradømt noen form for borgerrettigheter.

Dette var tøft for mange, ikke minst Knut Hamsun selv. Han uttalte i meget klare ord at han ønsket rettssak, han ville stå for sine handlinger, og han ville både slåss for sin sak, og ta de nødvendige konsekvenser. Han skrev da også et langt brev til riksadvokaten, som konkluderte med: «Men De, herr riksadvokat, slo våpenet ut av min hånd.»

Men gjort er gjort, og dømt er dømt. Hamsun ble ikke straffedømt. Etter frifinnelsen ble det tatt ut stevning mot ham fra Erstatningsdirektoratet. Her ble Hamsun ilagt en bot, en erstatning, på kr. 325 000. Denne erstatningen var Hamsuns andel av den kollektive straff alle NS-medlemmer måtte betale til den norske stat. Erstatningssaken ble, på lik linje med straffesaken og påstanden om landssvik, etterforsket og behandlet av landets juridiske og dømmende myndigheter. Erstatningsdommen er ikke på grunnlag av de forhatte avisskriveriene, men ut fra at dommeren fant det «godtgjort» at Hamsun hadde vært medlem av NS. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det faktum at dommen ble gjort på grunnlag av særdeles svake indisier, helt uten dokumenterbare bevis. Jeg skal heller ikke spekulere i det demokratiske svake punkt med kollektivt erstatningsansvar, og lovgivning med tilbakevirkende kraft. Det holder å konkludere med at Knut Hamsun ble idømt en erstatning, men ble frikjent for både straffeanklager og påstander om landsforræderi og landssvik. Det må også holde for alle oss andre, så lenge vi aksepterer den dømmende myndighets rolle i vårt demokratiske kultursamfunn. Var det ikke slike verdier patriotene sloss for?

Som et ordets ironi ble Knut Hamsun boende på Landvik Gamlehjem i perioden september 1945 – desember 1947. Først 1 måned som arrestant, og så ett år og 10 måneder som beboer. Navnet Landvik skiller seg ikke mye fra ordet landssvik, men det mangler en dobbel s. Det holder ikke at dobbel SS får de gamle patrioter til å se rødt. Hamsun blir ikke mer landssviker av den grunn. Det kreves mer enn to s’er til for å krampeholde på vår suverene evne til straffeeksersis til evig tid. Tiden er overmoden for på nytt å høste fritt av Hamsuns forfatterskap, og plassere ham på det nivå dikteren rettmessig hører hjemme. Det var i 1946, under sitt opphold på Landvik, at Knut Hamsun ble frikjent for landssvik. De doble s’er har forlatt landet for mange, mange år siden.

Ironi og paradokser har gode vekstvilkår i vårt kultursamfunn, og får god støtte av vår redaktørstand. Å diskutere Hamsun, det er å diskutrere Norge; eller, det er å diskutere vår kultur. Den aller minste offisielle honnør til Hamsun, så er helvete løs. Dikteren selv forutså denne situasjonen, og beskriver det på sin selvironiske måte: «Jeg mister en Smule Navn i Verden, et Billede, en Byste, det vilde vel neppe ha blit en Rytterstaty.»

I løpet av de femti år det har gått siden Knut Hamsun døde, har dikterens ettermæle vært gjenstand for en uverdig og injurierende oppmerksomhet. Hamsun er plassert i syndebukkens krets, for å bruke en kjent Ebba Haslund-termonologi. Først patriotene som offerlam, så Hamsun som syndebukk. At andre enkeltpersoner, politikere, næringslivsledere og statstjenestemenn har dømmende landsforrædersaker bak seg, stilles fullstendig i skyggen av Knut Hamsun. Mange av disse er blitt repatrierte og høyt respekterte samfunnsborgere, politikere og kunstnere. Så langt er vi kommet at Knut Hamsun alene automatisk blir assosiert med et evig levende nazi-mas.

Hamsun-navnet er kulturelt detonert i det innenrikspolitiske, offisielle Norge, der patriotene har lykkes i å synonymisere navnet med svik, høyforræderi og nazisme. De tøffeste guttene trekker også Hamsuns litteratur inn i dette bildet; for dem er Hamsun intet mindre enn en Blut und Boden-forfatter. Men utenrikspolitisk profilerer vi Knut Hamsuns som et kjært eksport-ikon. I Utenriksdepartementets korridorer kan man tid om annet beskue meter på meter fra tidligere framstøt med Norges-reklame, der profileringstavler og storslåtte billedverk om Knut Hamsun vises på mange språk. I Moskva, Paris og Madrid har våre utenriksstasjoner velvillig bidratt med sine gode navn og velmente bevilgninger. Ingenting er bedre, men det er nok et paradoks at Hamsun-satsingen i utlandet blir et omvendt barometer på vårt innenrikspolitiske kultursamfunn.

Publisert 20. februar 2002 | Til toppen av siden