Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

 

Björk: en ufullstendig biografi – så langt
av Jón Sveinbjørn Jónsson

Sett fra perspektivet til en tvangsutvandret islending er øya egentlig ikke mer enn en kaffeholme, nærmere Grønland enn Norge, nærmere USA enn Europa. Til tross for denne utlendighet har jeg likevel møtt Islands kunst on and off i tredve år og opplevd at islandske kunstnere i den siste delen av hundreåret har tydd til Europa for påvirkninger og innvirkninger, snarere enn USA. For å ta de hippe: Maleren Erro dro til Paris, de unge kunstnerne i SúM dro til Holland og Björk med bandmedlemmer, pluss Sjón, dro til London, for bare å nevne noen.

Rundt årsskiftet 1985–86 oversatte jeg Einar Már Gudmundsson. I løpet av våre samtaler om det som den gang var den unge islandske litteraturen fortalte Már meg om Sjón, som drev sitt Medúsa – et motkulturprosjekt som skulle vise seg å få et viktig nedslag i den islandske litteraturen. Sjón (Syn) eller Sigurdjón Birgir Sigurdsson (eller Johnny Triumph), kunne i sin tur fortelle meg om Sykurmálarnir/The Sugarcubes – som jeg ikke kjente. De holdt til i London. Jeg visste ikke annet om Björk enn at hun hadde hatt en større suksess på Island da hun var elleve år gammel. Det var den gang Mégas (Islands Dylan) var stor og den unge kunsten beveget seg i retning av Europa.

Det er sagt om Björk at hun har jobbet intenst med musikk helt siden hun var fem år gammel. Hun er født 21. november 1965, og brukte barndommen på å utdanne seg på Barnamúsikskóli Reykjavikar, der hun gikk til hun fylte femten. Hun studerte bl.a. fløyte og piano. Den første skiva hun lagde het Björk og solgte til platina (bl.a. med Beatles-låta «Fool on the Hill», oversatt til «Alfur út úr hól»). I 1979 dannet hun jentebandet Spit and snot, og som trommis jóg hun opp islandsk rock. Året etter ble det jazz-punk-fusion i gruppa Exodus, nok et band av kortvarig eksistens. I 1982 lagde hun bandet Korken i hekseræva – som er en plump og direkte oversettelse av det islandske bandnavnet: Tappi Tíkarass. Bandet lagde to album før det ga opp. Björk gikk videre: K.U.K.L. ble hennes neste viktige uttrykk. Bandnavnet betyr trolldom, og hun har beskrevet trøkket i deres musikk som «eksistensiell punk-jazz» eller «energimusikk». Skivene kom i 1984, på vinyl, gjenutgitt i 1997 på CD. I 1984 utga hun også en diktsamling: Um úrnot frá Björk (100 eks.). Når så K.U.K.L. brøt opp i 1986, dannet hun gruppa The Elgar Sisters, og med dem spilte hun inn flere låter som ikke ble sluppet før noen år senere, da Björk gikk solo. Samme år utviklet hun en slags organisasjon som besto av folk som senere skulle bli medlemmer av Sykurmálarnir/Sugarcubes. Opplegget ble kalt Smekkleysa, som betyr smakløshet; på engelsk er de kjent som Bad Taste. Sugarcubes ble et kultband straks etter Afmæli i 1987. Gruppa ga ut flere skiver, men gikk på tomgang mot 1990, da Björk, med Gudmundur Ingólfssons Trio, spilte inn en islandskspråklig skive, Gling-Gló. Igjen en bestselger på Island. I 1992 kom så Sugarcubes' tredje album, Stick Around For Joy som ble en internasjonal hit. Samme år fulgte en remix av tidligere plater, It's-It.

Så gikk Björk solo, om det er mulig å si det på den måten. For hun har hele tida hatt et nært samarbeide med musikere både hjemme og ute. Debut kom i 1993, og markerte på et vis en stor overgang tekstmessig fra tida med Sugarcubes. Som for eksempel i førstesporet:

there's definitely, definitely, definitely no logic
to human behaviour
but yet so, yet so irristible
han-meehee-ee-an-mathier
and there's no map
an-sehect-eehh

De uforståelige lydene – som refreng? – en blanding av islandsk og engelsk eller et blandingsspråk à la Kurt Schwitters, kan kanskje være en reaksjon på at Einar i Sugarcubes ikke er med på denne skiva. (I Sugarcubes hadde Björk og Einar vekslet med hverandre i syra duetter.) Flere av låtene på Debut utvikler dette grepet, som i «Venus as a Boy» og «Big Time Sensuality», samtidig som hun ikke frir seg fra streit, men moderne islandsk naturlyrikk, for eksempel i «The Anchor Song»:

I live by the ocean
and during the night
I dive into it
down to the bottom
underneath all currents
and drop my anchor
this is where I'm staying
this is my home.

Post fulgte i 1995. Elleve låter, sju hits og nå krediteres Björk for første gang som låtskriver. «Isobel» er kanskje et av de beste kuttene tekstmessig fra denne skiva. Björk skrev den med Nellee Hooper, Marius de Vries og – Sjón. Deres kontakt hadde startet mye tidligere – han inviterte henne med i Medusa – men slo først ut platemessig med Post og «Isobel». Sjón var også redaktør/forfatter av boka Post.

Sprangene er store i «Isobel»:

in a forest pitch-dark
glowed the insect spark
it burst into flame
like me
like me

my name is isobel
married to myself
my love isobel
living by herself.

Igjen naturlyrikk ispedd (kvinne)historier og Sjóns surrealistiske visjoner. Det er verdt å merke seg remix'en fra PostTelegram – hvor Björk trekker fram og utvikler sider ved tekstene sine; se/hør «Possibly Maybe», «Hyperballad», (med Brodsky Quartet) og særlig «Isobel» (med Deodato) – remix'ene trekker gjerne fram sider ved lyrikken de ordinære slippene kanskje ikke gjør?

Samarbeidet mellom Björk og Sjón slo virkelig ut etter Post. I 1997 kom Homogenic. Tekstene hennes skjærer nå politisk igjennom der de før kanskje var mer svevende:

i'm going hunting
i'm the hunter
i'll bring back the goods
but i don't know when

thought i could organise freedom
how Scandinavian of me
you sussed it out, didn't you?

Björk har tidligere kritisert «skandinavisk poesi» for å være «sosiologisk», noe som fra hennes side er å betrakte som et skjellsord. Tekstene på Homogenic virker både mørkere og modnere enn på tidligere skiver:

Pluto

excuse me

but i just have to
explode

explode this body
off me

wake-up tomorrow
brand new

a little tired

but brand new

* * *

Björks store stemmeregister, koblet med utviklingen av stemmen som rent instrument og tekster som må sies å gå dypere enn det meste av dagens rock, gjør henne til en unik dikter. På Post – etter min mening et høydepunkt i hennes karriere så langt – var hun fortsatt preget av surrealismen og sitt møte med Medusa på åttitallet. Men Björk mener seg å ha en egen variant av retningen: «Surrealisme handler ikke om å gå med en hummer på huet.» På Homogenic har hun tekstmessig strukket prosjektet sitt videre. Dermed har hun gått fra engel, via muse til en gryende duende*. Lorca har sammenfattet det slik «engelen blender … musen dikterer … Engel og muse kommer utenfra, engelen gir lys, og musen gir former … Men duenden må man vekke i blodets fjerneste boliger.»

NOTE

* Duende er et spansk uttrykk som brukes om en dyp, inderlig og ekte sang; «blodets sang(er)». Tilsvarer omtrent det norske «å ha dôm i spelet». [Tilbake]

Publisert 14. august 2000 | Til toppen av siden