Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kεre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Anmeldelse

Godhetens gruoppvekkende apologet
av Thomas Lundbo

Michel Houellebecq
De grunnleggende bestanddeler
Oversatt av Per E. Fosser
Cappelen, 2000


Alle samfunnsdannelser blant mennesker og dyr setter i stand forskjellige hierarkiske differensieringsmekanismer, som kan være basert på familie (aristokratisk system), rikdom, skjønnhet, fysisk styrke, intelligens, talent … For øvrig synes jeg alle disse kriteriene er like foraktelige; jeg forkaster dem; den eneste overmakten jeg anerkjenner, er godheten. Nå for tiden orienterer vi oss etter et system med to dimensjoner: erotisk tiltrekningskraft og penger.1

Michel Houellebecq


Michel Houellebecq har de siste årene vært den franske litteraturens eneste virkelige superstjerne. Han blir diskutert av kritikerne og lest av massene, han får uttale seg hyppig i offentligheten og bøkene hans blir vekselvis omfavnet og utskjelt i de viktigste mediene. Houellebecq er blitt den enfant terrible fransk litteratur så lenge har savnet, av den typen man «enten elsker eller hater», som klisjeen sier.

Utover et sporadisk virke som kortfilmregissør gjorde Houellebecq seg først bemerket som redaktør for det venstreradikale tidsskriftet Perpendiculaire. Han har senere skrevet essays, dikt og i år sågar gitt ut plate2, men det er romanforfatteren Houellebecq som har rystet fransk offentlighet. Romandebuten kom i 1994 med Extension du domaine de la lutte (dansk tittel: «Utvidelse av kampsonen») som umiddelbart ble en kultroman – i den grad kultromaner kan være bestsellere – kalt «vår generasjons 'lille røde'» av bladet Inrockuptibles. Det definitive gjennombruddet kom med Les particules élémentaires (direkte oversatt: «Elementærpartiklene», et begrep fra atomfysikken) i 1998, som er oversatt til en rekke språk. Nå foreligger boka også på norsk, med den noe omstendelige tittelen De grunnleggende bestanddeler, oversatt av Per E. Fosser, som stort sett3 har klart oppgaven bra.

Det er ikke så vanskelig å forstå at boka har vakt oppstyr. De grunnleggende bestanddeler fortoner seg i sitt innhold som et sammenhengende angrep på alt det den etter hvert så sagnomsuste 68er-generasjonen sto for, og det er fort gjort å slå Houellebecq i hartkorn med de mest reaksjonære sutrepavene på høyresiden. I likhet med en del norske romaner de siste årene, tar Houellebecq utgangspunkt i oppløsningen av kjernefamilestrukturen. Vi møter to halvbrødre, Michel (vitenskapsmann) og Bruno (lærer). Utover at de har samme mor, har de det til felles at de begge ble mer eller mindre overlatt til seg selv i barneårene. De har individualistiske foreldre som finner ut at «den kjedsommelige omsorg som kreves for å ale opp et lite barn» er uforenelig med «deres forestilling om personlig frihet» (s. 27). Omsorgen for barna overlates til besteforeldrene, og Bruno havner etter hvert på internatskole hvor han ydmykes og tortureres av eldre medelever4.

Dette problemfeltet er som nevnt ikke nytt for norske lesere, men i motsetning til de forfatterne for eksempel en Tom Egil Hverven har studert5, knytter Houellebecq familietematikken til en mer generell samfunnsteori. De grunnleggende bestanddeler er en roman som hele tiden søker å forklare hendelsene det berettes om, med grunnlag både i innsikter fra både natur- og samfunnsvitenskapene. Og foreldregenerasjonens svik settes særlig i sammenheng med den seksuelle frigjøringen og den tiltagende oppløsningen av det monogame parforholdet. I den grad familien er en seksuell enhet, basert på at mor og far holder seg til hverandre, realiseres den seksuelle frigjøringen som en løsrivelse fra familiebåndene. Mor og far bryter ut av familien for å finne nye partnere. I De grunnleggende bestanddeler er det særlig mor det dreier seg om. Mens den tradisjonelle kvinnen er oppofrende på grensen til det selvutslettende, er den moderne kvinnen selvstendig og driftig, i mer enn én forstand: Bruno og Michels mor Janine setter nettopp driftslivet over foreldreansvaret. Hun forlater barna først og fremst for å kunne utfolde seg seksuelt, og havner etter hvert i sektlignende grupperinger «basert på seksuell frigjøring og psykedeliske rusgiftstoffer» (s. 29). Janine er framstilt som en foregangskvinne i et samfunn som i stadig større grad bedriver «masseforbruk av sex som underholdning» (s. 25).

I dette samfunnet går den perverterte seksualiteten i arv. I romanen sies det eksplitt, med henvisning til studier av rhesus-aper, at barn som «berøves fra kontakten med moren under barndommen» får «alvorlige forstyrrelser i seksuell atferd» (s. 61). For Bruno og Michel blir kjærlighet først og fremst et spørsmål om begjær, et begjær de begge er ute av stand til å mestre. Michel, den asketiske vitenskapsmannen, er følelsesløs og avvisende, mens Bruno har det helt motsatte problemet. Han er konstant kåt; han onanerer foran tenåringsjenter på bussen, har et stort forbruk av telefonsex, porno og horer, og bedrar sin kone så ofte han kan. Brunos største problem er imidlertid at han ikke kan. For ifølge Houellebecq har den seksuelle liberalismen akkurat den samme konsekvensen som den økonomiske liberalismen: Det oppstår hierarkiske klasseskiller som bestemmer tilgangen på godene. Og Bruno tilhører dette klassesamfunnets absolutte pariakaste: Han er sjenert, stygg, feit, full av komplekser – på ingen måte «cool» nok til å få sin del av kaka. Han lider under et voldsomt begjær som aldri tilfredsstilles.

Houellebecq formulerte denne tesen om seksuell hierarkisering allerede i sin første roman, Extension du domaine de la lutte6. I De grunnleggende bestanddeler får den også en historisk forankring:

… menneskene er snare til å danne hierarkier, og de streber alt de kan etter å føle seg bedre enn sine likemenn. Sverige og Danmark, som tjente som eksempler for de europeiske demokratiene på vei mot økonomisk likestilling, kom også til å stå som et forbilde for seksuell frihet. Innenfor […] middelklassen, som etter hvert omfattet både arbeidere og funksjonærer – eller mer presist uttrykt: blant barna til denne middelklassen – åpnet det seg nå et nytt område for den narsissistiske kappestrid. (s. 66)

Houellebecqs poeng er at 68ernes frihetsideologi bare var en videreføring av den kapitalistiske ideologien de mente de bekjempet. I begge tilfeller er det snakk om en tøylesløs individualisme, enten nå individet skal få utfolde seg fritt økonomisk, eller fritt få dyrke sin egen seksualitet, løsrevet fra tradisjonelle verdier som ansvarsfølelse for familien.

I dette universet er den virkelige kjærligheten, den genuine ømheten og respekten for et – altså ett – annet menneske, blitt en umulig utopi. Begge de to ensomme sjelene får i løpet av romanen oppleve kjærligheten; Bruno med den frisinnede Christiane, Michel med barndomsvenninnen Annabelle, men gleden er kortvarig. Kjærlighetens død i samfunnet blir konkretisert i handlingen ved at begge disse to kvinnene dør, nokså kort tid etter at den lille gnisten av håp er tent. Og man får inntrykk av at det ikke kunne gå annerledes: «Selvfølgelig hadde de ikke en sjanse, omgitt som de var av et Vesten som var i ferd med å begå selvmord,» (s. 252) insisterer fortelleren. I et samfunn basert på individets selvhevdelse eksisterer kjærligheten kun som et ideal. Sanseligheten er ikke lenger noe forelskede deler seg imellom, også den er blitt en arena for «narsissistisk differensiering»:

I et monogamt system, dominert av romantikk og forelskelse, er det bare den man elsker, og som i prinsippet er enestående, som kan framkalle [begjæret og nytelsen]. I det liberale samfunnet Bruno og Christiane levde i, var eventyret den seksuelle modell som var blitt framhevet av den offisielle kultur (reklame, tidsskrifter, sosiale organisasjoner og offentlig helsevesen), og innenfor et slikt system blir begjær og nytelse produkter av en forførelsesprosess, som legger vekt på nyhet, sanseopplevelser og individuell kreativitet (for øvrig de samme kvaliteter som forventes hos ledersjiktet i yrkeslivet).

Den seksuelle frigjøringen fører altså ikke til mer (eller mer ekte) kjærlighet: erotikken er blitt en del av en utvidet varekapitalisme hvor alle kjemper mot alle i jakten på godene. Denne tilstanden opphever familiebåndene – Bruno ser på sin sønn som en framtidig rival i kampen om kvinners gunst («en naturlig tilstand for menn» (s. 178) – og går på tvers av kjønnsgrensene: Etter kvinnefrigjøringen og feminismen er også kvinnene innlemmet i denne typisk maskuline kappestriden. Ved en lumsk dialektikk er hippienes devise «make love not war» blitt snudd fullstendig på hodet; volden er i Houellebecqs univers det naturlige sluttproduktet når de seksuelle driftene ikke lenger tøyles av en allment akseptert moral. Mennesket reduseres til dyr, hvis natur er et «ufyselig svineri, et evig blodbad» (s. 175). Gjennom et nokså fyldig referat av Daniel Macmillans bok From Lust to Murder: a Generation, trekkes tilfellet David di Meola fram som illustrasjon: Di Meola var først del av et hippiemiljø som prekte fri kjærlighet7, men i sin jakt på stadig mer raffinerte seksuelle nytelser endte han som sektmedlem og var med på å torturere, lemleste og drepe tilfeldig valgte ofre under satanistiske ritualer. Og slik det framlegges i Macmillans bok (og refereres i Houellebecqs) er Di Meola på langt nær noe enestående tilfelle: «Etter å ha uttømt alle seksuelle nytelser, er det normalt for individer uten vanlige moralske hemninger å vende seg til grusomhetens noe mer utvidede nytelsesområde.» (s. 224). Macmillan ser en direkte linje fra «60-årenes hippies» til «90-tallets serial killers» (s. 224).

Som man ser, er Houellebecqs budskap i grunnen såre enkelt: Han ønsker seg et samfunn hvor godhet og nestekjærlighet settes høyere enn enkeltindividets umiddelbare interesser. Og et slikt standpunkt skulle det vel ikke være så vanskelig å fatte sympati for. Når boka imidlertid blir såpass problematisk – og har blitt såpass kontroversiell – tror jeg det beror på et formproblem, som det kan være litt vanskelig å få øye på. For De elementære bestanddeler er en roman som til en viss grad skjuler sine formelle grep. Fra første side signaliserer denne romanen at hva som sies er viktigere enn hvordan. Houellebecq har også i flere intervjuer kritisert deler av samtidslitteraturen for å være altfor opphengt i formproblematikk8. Men den formelle dimensjonen forsvinner selvsagt ikke av den grunn; også Houellebecqs klare budskap er formidlet og må leses og tolkes.

På ettårsdagen for utgivelsen av De elementære bestanddeler, hadde litteraturprofessoren Thomas Clerc en kronikk i den store og viktige avisa Libération9. Clerc prøver her å nylese boka etter at stormen hadde lagt seg, og søker bortenfor romanens ideologi, som han for øvrig reserverer seg mot, mot de estetiske kvalitetene. Ifølge Clerc er disse i all hovedsak fundert i en «revitalisering av idéromanen (le roman à theses)» og oppfinnelsen av en «ikke-stil»: Houellebecq søker en form som ligger utenfor det rent romaneske, som tenderer mot en allment sannferdig diskurs om vårt samfunn.

Houellebecqs bok er nemlig svært bredt anlagt. I grunnen rommer den to fortellinger, hvorav fortellingen om de to halvbrødrenes liv og levnet egentlig bare er Den Lille Fortellingen. Den Store Fortellingen handler om hele den vestlige sivilisasjonens historiske utvikling, og alt som skjer på det mikrohistoriske planet er underlagt dette bredere makrohistoriske planet: Hendelsene rundt Bruno, Michel og deres nærmeste blir satt i sammenheng med generelle historiske strømninger, eller også, og svært ofte, forklart med innsikter fra naturvitenskapene. I bokas klimaks konvergerer disse to linjene i beretningen om Michel Djerzinskis (vitenskapsmannen) spekulasjoner og teorier: Ved å kombinere innsikter fra genteknologien og atomfysikken legger han grunnlaget for en vitenskapelig revolusjon. Kort fortalt finner Djerzinski en metode som overflødiggjør seksualiteten. Mennesket kan fra nå av formere seg ved celledeling, og overvinner samtidig døden. Stikk i strid med de fleste rådende teorier finner nemlig Djerzinski ut at den seksuelle forplantingen hemmer utviklingen: «Alt liv som er avhengig av kjønnet formering er nødvendigvis dødelig.» (s. 315). Selv om dette sujettet i aller høyeste grad er fiktivt, er det utgangspunkt for en samfunnskritikk som med alle sine vitenskapelige referanser gir seg ut for å være «sannferdig». I så måte er De grunnleggende bestanddeler science fiction i ordets egentlige betydning.

Fortelleren er altså situert i en fiktiv ettertid, etter en gigantisk «metafysisk revolusjon», og fra dette perspektivet ruller han opp historien om det moderne samfunnets siste tider, «en ulykkelig tid, full av bekymringer» (s. 5). Det er intet mindre enn historien om den vestlige sivilisasjonens undergang. Det egentlige dramaet i De elementære bestanddeler utspiller seg således ikke så mye mellom enkeltindivider som mellom abstrakte størrelser som «individualismen», «seksualiteten», «underholdningsindustrien» etc. på den ene siden og «mennesket», «kjærligheten», «vitenskapen» på den andre. Denne idéromanen (i en nesten platonsk betydning) har som utgang at Mennesket overvinner Seksualiteten – «en unyttig, farlig og regressiv funksjon» (s. 282) – og finner tilbake til Nestekjærligheten. Menneskets «hjelper» i denne sammenhengen er ikke så mye enkeltindividet Michel som selve Vitenskapen. For i dette spillet er Bruno og Michel kun biaktører, eller snarere symptomer på den samfunnssykdommen som ligger (lå) latent i Vesten. De grunnleggende bestanddeler er på mange måter en sykdomshistorie hvor Den Lille Fortellingen, fortellingen om Bruno og Michel, tilsvarer beskrivelsen av symptomene.

I dette ligger det også en sammenheng mellom form og innhold: I en roman som på det ideologiske plan er en kritikk av individualismen, er det bare helt naturlig at individene, altså hovedpersonene i Den Lille Fortellingen, ikke tillegges samme betydning som i en tradisjonell, realistisk roman. «Jeget er en periodisk nevrose,» (s. 224) sier Michel i en av sine monologer. Individualismen er en falsk ideologi, en del av en historisk betinget mentalitet, akkurat som individet i seg selv helt og holdent er underlagt historiske strømninger:

Menneskelig atferd er forutbestemt, både når det gjelder prinsipp og handlinger; den tillater ikke mange avvik, og dem er det bare få som følger opp. (s. 87)

Kunne Bruno anses som et individ? […] det nytelsessyke livssynet hans, og de krefter som styrte hans samvittighet og hans lengsler, var noe som tilhørte hele hans generasjon. (s. 190)

Ifølge den «kontrakten» som etableres mellom leser og forteller, er altså hovedpersonene i Den Lille Fortellingen kun interessante som «eksempler». De er typer: Michel er «asketen», vitenskapsmannen som har trukket seg tilbake fra verden10, Bruno er hva vi med et begrep lånt fra Eivind Tjønneland kan kalle «masochisten»11, taperen som lar seg pine i seksualitetens klassesamfunn. Det dreier seg i begge tilfeller om eksistenser som ikke klarer å hanskes med den nihilismen de opplever i samfunnet. På den andre siden har vi en type som moren Janine, «foregangskvinnen» som er på høyde med utviklingen, og opererer innenfor de perverterte spillereglene i sin tids samfunn. Når fortelleren i første del av romanen ruller opp først besteforeldrenes historie, siden foreldrenes og så Bruno og Michels barndom, legges det i beste «Historien om»-stil vekt på typiske trekk og hendelser: Janines seksuelle utskeielser, Michels tidlige utviklede vitenskapelige nysgjerrighet, hans lek med kjemisettet og hans gode resultater på skolen, og Brunos opplevelser av ydmykelse i forholdet til jenter: «Den aller første opplevelsen Bruno kunne huske, gikk tilbake til da han var fire år gammel: en ydmykelse.» (s. 38)

Denne framstillingsformen er rådende i romanens første del, men i andre delen, hvor «symptomene» beskrives mer inngående, og Den Lille Fortellingen blir mer dominerende, virker det mer og mer som Houellebecq forlater den idéromanen han har satt seg fore å skrive. Her blir De grunnleggende bestanddeler en mer tradisjonell, realistisk roman med enkeltskjebnene i sentrum. Og idet Bruno og Michel tilsynelatende blir reflekterte individer som styrer hendelsene, bryter også enheten mellom form og innhold sammen, og samtidig flyter det makrohistoriske planet over i det mikrohistoriske. Fortelleren forlater sitt nøytrale ståsted, og ser handlingen gjennom hovedpersonenes øyne, som en tradisjonell allvitende forteller. Den stadig mer utstrakte bruken av fri indirekte stil (gjengivelse av personenes tanker integrert i fortellingen) er i så måte symptomatisk. Parallelt forflyttes stadig mer av den vitenskapelige refleksjonen (eller spekulasjonen, om man vil) over i hovedpersonenes tanker og replikker. Bruno og Michel overtar fortellerrollen; de gjengir selv handlingen i direkte tale, og setter selv hendelsene inn i en større sammenheng.

I dette ligger mye av problemet med De elementære bestanddeler. Det er i og for seg ikke noe galt med denne vinglingen mellom idéroman og realistisk roman – i utgangspunktet skal de to nivåene utfylle hverandre. Men når den vitenskapelige diskursen overføres til realistisk framstilte romanskikkelser, blir det mye vanskeligere for leseren å opprettholde den nødvendige distansen til de «sannheter» som presenteres. På den ene siden blir tankene nå mer spissformulert – virkelighetens mennesker snakker jo ofte i affekt – på den andre siden oppleves innholdet mer direkte. Stilt overfor «realistiske» romanskikkelser har vi som lesere en tendens til å leve oss inn i handlingen; vi identifiserer oss, som man gjerne sier, med hovedpersonenes gleder og sorger. En stakkar som Bruno føler man umiddelbart sympati for, selv om han egentlig er et svin. Og verst av alt: man har lyst til å være enig med ham. Parakdoksalt nok er det mye vanskeligere å bli konfrontert med De grunnleggende bestanddelers tankegods når det formidles av en tvers igjennom fiktiv romanperson, enn når det er tillagt en nøytral, «sannferdig» fortellerstemme. Ekstra ille blir det når dette tankegodset formidles gjennom en Bruno på randen av galskap:

Vi misunner og beundrer negrene fordi vi ønsker å bli dyr igjen, liksom de – dyr som er utstyrt med en stor pikk og en bitteliten hjerne som nærmest er et vedheng til pikken. (s. 208)

Bruno mente for eksempel at det var helt feilaktig å snakke om homoseksuelle. Selv hadde han aldri, eller praktisk talt aldri, møtt noen som var homoseksuelle. Derimot kjente han mange sopere […] legg merke til to sopere sammen, pleide Bruno å si, legg nøye merke til dem: iblant kan de ha sympati for hverandre, ja, nesten en slags gjensidig affeksjon. Men betyr det at de begjærer hverandre? Aldri i livet. Så snart de ser en liten rund rumpe på mellom femten og tjuefem, river og sliter de hverandre i stykker, som to gamle pantere på retur. (s. 110)

En ting er at disse utsagnene i seg selv er provoserende. Verre er det imidlertid at de synes å inngå i en sammenhengende koherent diskurs med vitenskapelige pretensjoner. Når de attpåtil er tillagt en romanperson som vi som lesere gjerne vil like, ja da blir det nesten motbydelig.

I et av sine resepsjonsteoretiske essays i Literaturgeschichte als Provokation12, viser Hans Robert Jauss i en liten passasje til tilfellet Madame Bovary. Årsaken til kontroversen rundt Flauberts roman, var, ifølge Jauss, ikke at romanen i seg selv var spesielt krenkende. Årsaken var heller at Flaubert var forut for sin tid; Flaubert hadde funnet opp et helt nytt stilistisk virkemiddel, den frie indirekte tale. Her går referatet av hovedpersonens tanker i ett med fortellerstemmen. Og skal man tro Jauss, var ikke samtidens romanlesende publikum forberedt på dette. Flauberts stilistiske nyvinninger skjøt utenfor den allmenne forventningshorisonten; leserne trodde rett og slett at Flaubert «mente» det Emma Bovary tenkte, at han oppfordret direkte til ekteskapsbrudd.

Det er noe av det samme som rammer Houellebecq. Ikke det at De grunnleggende bestanddeler er spesielt revolusjonerende i formspråket; Houellebecqs problem er vel heller at han ikke helt klarer å gjennomføre formspråket. Han havner i klem mellom to forskjellige sjangere. En roman som i utgangspunktet skal presentere sannferdige teser om vårt samfunn, blir i stedet en tumleplass for mer eller mindre rabiate individer, som synes å snakke det samme språket som den «nøytrale» fortelleren. Som lesere får vi svært lett for å tro at Houellebecq selv står inne for sine romanpersoners replikker.

En annen ting er at denne utglidningen gir opphav til en rekke interne motsetninger, hovedsakelig av stilistisk art. I skildringen av Bruno og Christianes eskapader i Paris swingers-miljøer, blir for eksempel de frisinnede parisernes erotiske krumspring beskrevet som «fantastiske seksuelle øvelser» som mest av alt ligner «rene imitasjoner av gang bang-scene fra 'mote'-pornoen på Canal+» (s. 258). Det er sanselighetens død vi bevitner. Men Houellebecq selv unndrar seg ikke for å bli pornograf når han beskriver denne omgangsformen, og når denne skildringen til tider iblandes den sedvanlige dosen vitenskapelighet, får det nokså bisarre utslag:

Med sin tretten centimeter lange pikk og sine spredte ereksjoner […] hørte Bruno egentlig slett ikke hjemme i slike omgivelser. […] Fittene [til kvinnene] var blitt uproporsjonalt utvidet gjennom serieknull og brutale fingerøvelser (ofte med flere fingre på en gang, for ikke å si hele hånden), og var etter hvert like følsomme som en klump fleskefett. (s. 259)

I så måte blir De grunnleggende bestanddeler selv et symptom på den samfunnssykdommen som beskrives. Den er sexfiksert, voldsom, kynisk, til tider spekulativ og dessuten (har det vist seg) svært salgbar. Den inneholder få eksempler på den godheten Houellebecq etterlyser; det finnes innimellom noen få poetiske passasjer i fortellingen om hovedpersonenes barndom og deres korte glimt av genuin kjærlighet, men i alt det vesentlig er stilen det min mormor ville kalt «rå».

Houellebecq er altså mer av en provokatør enn en profet. Men det er ikke tvil om at han evner å vekke sine lesere: Provokasjonen rommer alltid en viss sårhet; den intensiteten som legges for dagen kan også sees som et slags uartikulert skrik i desperasjon over det ensomme livet i dagens samfunn, et samfunn uten noe allment akseptert moralsk fundament13. Og Houellebecq får oss til å lytte til dette skriket. Derfor tror jeg De elementære bestanddeler er en viktig roman. Om den ikke er helt vellykket rent estetisk – Houellebecqs første roman er egentlig bedre i en slik sammenheng – gir den i det minste inntrykk av å være skrevet av en forfatter som mener noe. Når Houellebecq forsøker å uttrykke en generell samfunnsteori i romans form, er det i seg selv et modig grep. Man kan mene hva man vil om den ideologien som presenteres, og man kan tro hva man vil om den vitenskapelige gehalten – her må jeg selv melde pass – men det er vanskelig å stille seg likegyldig: Houellebecq har greid det mesterstykke å ta opp problemer som oppleves som – nettopp – problematiske for en stor masse av samtidige lesere.

NOTER

1 Sitatet er hentet fra et intervju i Art Press i 1995, etter utgivelsen av Houellebecqs første roman Extension du domaine de la lutte. Gjengitt i Interventions, Flammarion, Paris 1998 (s. 41). Min oversettelse. [Tilbake]

2 Présence humaine er et samarbeid med musikeren og komponisten Bertrand Burgalat, hvor Houellebecq leser/synger sine dikt oppå et slags «industrielt» lydteppe. [Tilbake]

3 Jeg sier «stort sett» fordi jeg ikke kan dy meg for å pirke litt: Som i veldig mange andre oversettelser av fransk skjønnlitteratur, synes jeg stilleiet i De grunnleggende bestanddeler er litt vel høytidelig og oppstyltret. Nå skal det sies at Houellebecq selv ikke alltid er like elegant. Verre er det imidlertid at en del franske slanguttrykk blir stående uoversatt. Når en norsk leser for eksempel hører at «Bruno levde i en verden av kanoner og kjøttpølser,» er det langt fra sikkert at han skjønner at de franske ordene «canon» og «boudin» kan bety henholdsvis en veldig «fin» eller «støgg» dame. [Tilbake]

4 Det dreier seg her om et selvbiografisk trekk. Houellebecq ble selv sendt på internatskole av selvsentrerte foreldre. «Det var forferdelig, et selvmord hver måned,» kan man lese på høyre klaff i den norske utgivelsen. [Tilbake]

5 Jeg tenker selvfølgelig på Hvervens etter hvert herostratisk berømte essay «Kjære familie, det finnes ingen familie». Se Å lese etter familien, Tiden, Oslo 2000, s. 55–79. [Tilbake]

6 «… i vårt samfunn utgjør seksualiteten utvilsomt det annet differensieringssystem, helt uavhengig av pengemakten; og som differensieringssystem er den minst like ubarmhjertig. De to systemene har imidlertid helt sammenfallende konsekvenser. Akkurat som en tøylesløs økonomisk liberalisme, og av tilsvarende årsaker, skaper den seksuelle liberalismen tilfeller av absolutt fattigdom. Noen har sex hver dag, andre fem eller seks ganger i livet, eller aldri. Noen har sex med flere titalls kvinner, andre med ingen. Det er det som kalles 'markedets lov'.» Michel Houellebecq: Extension du domaine de la lutte, Maurice Nadeau, Paris 1994, s. 114 (min overs.). [Tilbake]

7 I romanen er moren Janine elskerinnen til Fransesco di Meola og deltar i disse samfunnene. Hit tar hun med Bruno og Michel og hans barndomsvenninne Annabelle i håp om å innvie dem i seksualitetens mysterier. Som vi skal se er denne konstante utvekslingen mellom den «lille» og den «store» historien et typisk trekk ved De grunnleggende bestanddeler. [Tilbake]

8 «… romanen, som er fanget av en kvelende behavourisme, vender seg til slutt mot sin siste redningsplanke: «skriften» på dette stadiet er ordet «stil» nesten ikke brukt lenger; det er ikke imponerende nok, det har for lite mystikk i seg. […] Jeg gjentar ofte Schopenhauers læresetning for meg selv: 'Den viktigste – og egentlig den eneste – betingelsen for en god stil, er å ha noe å si.'» Se «Lettre à Lakis Produiguis» i Interventions, op. cit., s. 53. [Tilbake]

9 Libération 14.9.99. [Tilbake]

10 I et schopenhauersk perspektiv virker Michels eremittiske tilbaketrekning som et forsøk på å unngå verdensviljens, i denne sammenhengen begjærets, voldsomme herjinger gjennom asketisk likegyldighet, en følelse av intethet: «Han følte seg adskilt fra verden gjennom et tomrom på noen centimeter som dannet et panser eller en rustning omkring ham.» (s. 90). Se Kjetil Jakobsens lesning av T. Singer, «Romanen om ingenmannslandet», i Arr 1-00. [Tilbake]

11 Det virker nesten hele tiden som om Bruno selv oppsøker ydmykelsen: «… jeg kunne merke at han foraktet meg, og det gjorde meg godt.» (s. 201). For Bruno blir alle mulighetene den seksuelle frigjøringen tross alt innebærer, en kilde til selvpining. De grunnleggende bestanddeler kan utmerket godt stå som illustrasjon på Eivind Tjønnelands teorier om den moderne masochismen. Se Tjønnelands essays «The Culture of Masochism» (Arr 2-99) og «Kulturradikalismens fjerde fase» (Vagant 4-99). [Tilbake]

12 Jeg har bare den franske utgaven for hånden: Se Pour une esthétique de la réception, Gallimard, Paris 1978, s. 56-57. [Tilbake]

13 I en artikkel for Die Zeit om det han kaller «kapitalismens designervold», framhever Thomas Assheuer nettopp språkløsheten hos de individene som beskrives i bl.a. Fight Club, Glamorama og De grunnleggende bestanddeler (se oversettelse i Morgenbladet 7.4.00). Nå er riktignok Houellebecqs romanpersoner nokså snakkesalige, men særlig hos Bruno er det et voldsomt raseri som bobler under de til tider vitenskapelige formuleringene. Og i de siste scenene er han blitt ravende gal. [Tilbake]

Publisert 21. august 2000 | Til toppen av siden