Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kεre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Artikkel

Om ε sparke fotball med menneskehoder
Et mψte med Aleksandar Hemon og The Question of Bruno
av Aage Storm Borchgrevink

«The Serbs are not killing out of hatred, but out of despair. And to kill out of despair is the work of the killer and God, while to kill out of hatred is the work of the killer and the Devil. God is responsible for Serbian crimes, while the crimes of those others are the work of the Devil.»
– Poet og deputert i det serbiske parlamentet, B. Crncevic.

«My hovercraft is filled with eels.»
– J. Cleese.

1

«Stay out of this. Stick to literature.» Dette rådet fikk Aleksandar Hemon (f. 1965 i Sarajevo) av sin litteraturprofessor Nikola Koljevic, da han som journalist dekket en pressekonferanse i Bosnia i 1991. Professor Koljevic var en av lederne i Srpska Demokratska Stranka (SDS), det nasjonalistiske partiet ledet av psykiateren og poeten Radovan Karadzic. På det tidspunktet var ennå ingen krigsforbrytelser begått i Bosnia.

2

Noen måneder senere, i april 1992, befant Hemon seg i USA. Etter folkeavstemingen om uavhengighet, som SDS boikottet, startet krigen mot Bosnia. I Sarajevo var det gatekamper. I Bijelina i Øst-Bosnia skar serbiske paramilitære over strupene på muslimske innbyggere. Hemon snakket med foreldre og venner på telefon. Han hadde returbillett til Sarajevo 1 mai. Samme dag ble imidlertid beleiringen av byen innledet. Den varte i over tre år.

3

Hemon ble i USA og bosatte seg i Chicago. Han hadde et utall forskjellige jobber, lærte å skrive engelsk, publiserte etter hvert noen historier og giftet seg. I 1999 utkom The Question of Bruno. Boken var et litterært samtaleemne allerede før lanseringen og ble møtt med et allment jubelbrus som har ført boken verden over i forbløffende fart. Til Norge kom den i høst under tittelen Hvem er Bruno?.

4

Selv traff jeg Hemon da han var innom Oslo 19. september i år, like etter at jeg hadde lest boken hans. I dagene etterpå gikk jeg gjennom en del intervjuer han hadde gitt til forskjellige tidsskrifter og aviser. Denne teksten er et forsøk på å si noe om boka til Hemon, blant annet ved å sitere fra intervjuene han har gitt – men først og fremst basert på min egen samtale med ham.

5

The Question of Bruno er en samling av åtte enkeltstående historier, løselig forbundet med hverandre gjennom forskjellige kryssreferanser og tekniske grep. Samlingen knyttes først og fremst sammen på to måter: 1) selvbiografiens spesielle autoritet ligger tydelig under en del av tekstene, og 2) de kan alle leses som respons på bokens tittel, The Question of Bruno, som mest av alt er et spørsmål om identitet: Hvem er Bruno? Dessuten er samtlige historier besjelet av den samme langsomme og dype sansen for humor som også gjorde stort inntrykk i møtet med personen Aleksandar Hemon.

6

Genre=bastard: Historienes form er så sprikende at man må være vant med å bære staur for ikke å la seg forvirre av bruddene i stil og språk. Selv om mange av historiene er selvbiografiske, skifter fortellerperspektivet og -stemmene hele tiden. «The Life and Work of Alphonse Kauders» er en montepythonsk gag, noe ala Woody Allens Zelig, der flere av det tyvende århundres politiske/historiske ikoner (Stalin, Rosa Luxemburg, Göbbels, Tito) blir staffasje i beskrivelsen av den amorøse mesterpromperen Kauders pornografiske, aforistiske og agronome bedrifter. «Islands» og «Imitation of Life», derimot, er sobre barndomserindringer (hhv. fra den dalmatiske sommerferiekysten og oppvekststrøket i Sarajevo) der fokuset på detaljene fra barndommens verden implisitt (men akutt) minner leseren om barndommens forgjengelighet – og egentlig på alle tings forgjengelighet, i og med at landet dette skjedde i ikke lenger eksisterer, mens byen der hovedpersonen vokste opp er ødelagt på et vis som gjør at dens fortid er ugjenkallelig tapt. Det insisterende fokuset på detaljer fra fortiden gir historiene en slags dokumenterende, arkeologisk eller museal funksjon, og er samtidig en implisitt påminnelse om at det i tilfellet Bosnia ikke finnes noen kontinuitet mellom nåtid og fortid. Krigen klippet over den røde tråden fra da til nå, og Hemon befant seg i en situasjon der han måtte begynne helt på nytt i Chicago, hjemsøkt av irrelevante minner om et tidligere liv.

7

Mellom disse ytterpunktene finnes de andre historiene. I «The Sorge Spy Ring» blandes historien om fortellerens far med historien om Richard Sorge, spionen som rapporterte om Tysklands invasjonsplaner til Sovjetunionen. Farens arrestasjon og dom speiles på besynderlig vis i fotnotene som omhandler Sorges arrestasjon og dom. Når Sorges henrettelse beskrives i fotnotene, ender den «virkelige» historien opp med ikke farens, men Titos død. Marskalk Titos død varsler, som Hektors proleptiske død i Iliaden, en større slutt, nemlig Jugoslavias død ti år senere. Et slikt dobbelt fokus finnes også i «A Coin», der den kvinnelige fortellerens krigstilværelse i Sarajevo beskrives parallelt med en tidligere bekjents eksil i USA: de er to sider av samme mynt. Den lengste historien heter «Blind Josef Pronek and the Dead Souls» og omhandler Josef (Prone)Ks traumatiske møte med sitt nye hjemland USA. Også denne historien har en dobbelthet ved seg: innimellom bryter det inn et fortellende «vi», som på nifst vis synes å ha en form for kontroll over eksil-bosnieren.

8

Jeg skal forfølge The Question of Bruno slik spørsmålet er reflektert i bokens forhold til begrepene stamme (tribe), eksil og historie, og slik det fremsto i min egen samtale med ham.

9

Hemon: Koljevic, som var professor i litteratur og min lærer på universitetet, underviste i nykritikk. Han forleste om kunstverkets autonomi, om kunstverket i seg selv – uavhengig av sin sammenheng. Ingenting annet betyr noe, sa han til meg. Men samtidig med at jeg studerte kunst og litteratur etter hans anvisninger, var han travelt opptatt med å organisere et fascistisk parti! Slikt får en til å føle seg ... dum ... Så jeg går på denne pressekonferansen der han og Karadzic sitter. Du har vel ikke truffet Karadzic noen gang? Radovan Karadzic er en ruvende skikkelse, svært høy med et enormt hode. Jeg burde jo ha slått til ham, men hvem kunne vite hva som kom til å skje på den tiden? Uansett: Jeg hilser på læreren min og så sier han: «Stay out of this. Stick to literature».

En av de andre universitetslærerne mine, som jeg riktignok mislikte intenst fra begynnelsen av, het Maksimovic. Han var Shakespeare-ekspert med flere opphold ved amerikanske universiteter bak seg. Han pleide å slå om seg med sitater fra skuespillene. Da krigen kom havnet han på den serbiske siden. Han var en av de tre som ledet den etniske rensingen av Foca i Øst-Bosnia. Foca var forferdelig: drap, massakrer, voldtektsleire. Det finnes et fotografi av Maksimovic i Foca mens han sparker fotball med et menneskehode ...

Disse lærerne mine var typiske representanter for kulturpersonligheter og intellektuelle i det tidligere Jugoslavia. Når Koljevic endte opp med å benekte fakta, med å si at ting som hadde skjedd ikke hadde skjedd, tror jeg det var et par ting som spilte inn: Kultur er for det første alltid nasjonal kultur, de internasjonale eller fellesmenneskelige aspektene ved kulturen er svake. Den logiske konsekvensen av blandingen nasjonal kultur og nasjonale prosjekter (som oppstår idet en gruppe eller nasjon står mot en annen) er ekstrem nasjonalisme. I en atmosfære av ekstrem nasjonalisme har sannheten – fakta – ingen betydning, og de intellektuelle konsentrerer seg om å utarbeide teorier om forskjeller mellom grupper av mennesker. Slik konstruerte nazistiske ideologer forskjeller mellom jøder og tyskere, slik finnes det i USA i dag en skjult gradering av amerikanskhet der afrikanere, folk fra de karibiske øyene og asiater kommer dårligst ut. For det andre: Det humanistiske premisset om at litteratur, kunst og kultur gjør deg til et bedre menneske er feil i utgangspunktet. Muligens kan det på et plan gjøre deg til en bedre borger, i betydningen nasjonal borger, men ikke til et bedre menneske. Kultur og kunst anses for å være det ypperste av den menneskelige erfaring og derfor adskilt fra – høyere enn – politikk. Men det jeg lærte av alt dette er at kulturen aldri er noen ding an sich, isolert og opphøyet, men alltid sammenvevd med ideologier og interesser – med politikk. Litteraturen kan heller ikke ta utgangspunkt i det eksplisitt politiske for så å heve seg ut av sammenhengen og tilby et tilfluktssted eller et priviligert motstandspunkt – den er ikke i stand til å gjenskape en tapt orden i verden. Men dette er samtidig å innrømme at jeg på et vis har skrevet en politisk roman, noe som alltid inviterer en masse trettende oppmerksomhet – jeg burde antagelig late som det hele er selvbiografisk, for å slippe å være en politisk forfatter.

10

I hotellbaren på Bristol hadde Aleksandar Hemon snakket seg varm, og han uttalte seg på dette tidspunktet kanskje litt mer kategorisk enn vanlig. I boken uttrykker Alphonse Kauders (mesterpromperen) større usikkerhet når det gjelder litteraturens muligheter:

A firm system still exists only in the minds of madmen. In other people's minds, there's nothing but chaos, as well as around them. Perhaps art is one of the last pockets of resistance to chaos. And then again, maybe it isn't. Who the hell cares?

Kauders antyder at spørsmålet om litteraturens status er irrelevant, kanskje fordi det er fylt av implikasjoner om borgerlig, intellektuelt og elitistisk snobberi, og at nykritikkens premisser er lagt av galninger. Samtidig er han paradoksalt nok selv en litterær skikkelse i begrepets mest bokstavelige forstand, noe som føyer seg inn i rekken av dobbeltheter og ironi som går igjen i boken. Men selv om det skulle være sånn at litteraturen er uten mulighet til å skape mening ut av kaos i en generell forstand, er The Question of Bruno stadig opptatt av å beskrive, kanskje til og med etablere, alternative systemer, f.eks. hva gjelder begrepet stamme.

11

I fortellingen «Exchange of Pleasant Words» bestemmer Aleksandars onkel Teodor seg for å stevne hele Hemon-klanen til en Hemoniade (onkel Teodor er inspirert av olympiaden i Sarajevo), der slektninger fra hele det tidligere Jugoslavia samles for å høre på det Aleksandars mor kaller for «Hemon-propaganda», dvs. fantasifulle utlegninger om slektens historie fra antikkens Hellas via Bretagne til Ukraina og deretter til Bosnia og Serbia. Midt under de hemonske festlighetene våkner Aleksandars smått senile bestefar:

... Grandfather burst to the surface of the day, looked around in genuine astonishment and asked me, since I was sitting next to him:
«Who are these people?»
I said, «They're your tribe, Grandpa.»
«I've never seen them in my life.»
«Yes, you have, Grandpa.»
«And who are you?»
«I'm one of your grandchildren.»
«I've never seen you in my life.»
«Well, now you can see me.»
«Where are we?»
«We're home, Grandpa.»
That seemed to satisfy him, so he dropped his head to his chest, and was back in the boat crossing the Lethe.

Senile besteforeldre og galninger går igjen i boken, og ofte er det de som stiller de essensielle spørsmålene, for eksempel spørsmålet om Bruno. I dette tilfellet uttrykker bestefaren nyvåken overraskelse ved at en vilkårlig samling mennesker utgjør hans stamme (tribe). En vilkårlighet som i denne historien gjøres enda mer absurd ved at militær-kjøretøyer med soldater som hilser med tre fingre i været (serbisk stammetegn) stadig kjører forbi Onkel Teodors hus. Hemoniaden foregår i juni 1991, og ideer om stammetilhørighet og nasjonale prosjekter tilspisses i forkant av krigen: folk skal snart begynne å drepe hverandre ut fra forestillingen om de at de tilhører forskjellige stammer.

12

Onkel Teodors Hemoniade er et alternativ til nasjonalismen til Koljevic og Maksimovic: den fantasifulle slektshistorien lar Hemon'ene streife gjennom en mengde land og områder i Europa. De er dermed ikke forbundet til et spesielt språk, en kultur eller et spesielt territorie, et spesielt arnested – og har følgelig heller ingen drøm eller pretensjon om å opprette et etnisk homogent Stor-Hemonia. Hemon'ene er heller ikke knyttet opp til en spesiell stat eller religion, men har gjennom historien måttet innfinne seg med å være kanonføde og kasteballer for Napoleon, Russland, Polen og Østerrike-Ungarn, samt forskjellige jugoslaviske faksjoner. Det finnes ingen hemonsk statsdrøm eller politisk utopi. Hvis Hemon-stammen har et prosjekt har det vært å stake seg ut en hverdag, sentrert rundt birøkting, midt oppe i den turbulente historien: et av kjerne-elementene i «Hemon-propagandaen» er fortellingen om hvorledes den første bosniske Hemon introduserte bikuber i Bosnia.

13

I flere av historiene i boken dukker det opp andre Hemon'er, til og med Aleksandar Hemon'er. I fotnotene til «The Sorge Spy Ring» finnes det en mystisk «Gimon» (japansk for Hemon?), i tillegg til en «Herr Alexander Hemon, a researcher at the German Foreign Office Archives». En fransk dragon ved navn Alexandre Hemon er sentral i onkel Teodors Hemon-propaganda. I «Blind Josef Pronek and the Dead Souls» møter hovedpersonen en karibisk (dominikansk) Hemon som peker på seg selv, sier «Macmannaman» og later som han sparker en fotball. Som Eminem ville ha sagt: «I guess there's an Aleksandar Hemon in everyone». Til sammen utgjør alle disse avatarene en internasjonal Hemon-konspirasjon som krysser nasjonale, kontinentale, rasemessige og institusjonelle grenser, og som samles rundt fundamentale ting som fotball og bier.

Hemon: 'Nettverksstammen' kaller jeg denne formen for identitet. I stedet for simpelthen å avskaffe stammetilhørighet som en konsekvens av nasjonalismen til Koljevic og Maksimovic – noe som er den instinktive reaksjonen på det grufulle, men som ville være en alvorlig feiltakelse, en umulighet – forsøker jeg å konstruere et fellesskap som foregår samtidig, på kryss og tvers. En stamme som fungerer som et nettverk, flerstemt, ikke ensrettet og monomant som nasjonalismen. Nasjonalismen ser alltid tilbake mot ett bestemt opphav og fremover mot et utopisk mål. Dette nettverket mitt fungerer her og nå, og har ikke grenser mot andre stammer. Det er slik jeg foretrekker å tenke på familie, på stamme.

14

Eksil spalter livet i to: i før og etter, i her og der, i øst og vest, i en drøm om fortiden og ambivalens til nåtiden, i «En mynt»s to sider. Disse dobbelthetene går inn til det løkaktige hjertet av The Question of Bruno. Eksil er ikke et valg, men en skjebne. Likevel innebærer eksilet visse privilegier. Man unngår å bli drept, voldtatt eller torturert. Man unnslipper dødsangsten, blodbadet og ødeleggelsene som hjemsøker beleirete byer som Sarajevo. Eksil kan dermed også oppleves som en slags unnasluntring. Og det kan oppleves som meningsløst: man er ikke der det foregår, man burde være til stede for å undertrykkes og massakreres slik det skjer med ens venner og bekjente. Hvis man drar tilbake igjen, for eksempel til Sarajevo etter krigen, kan man være sikker på å bli minnet på at man ikke var der den gang det smalt som verst. Dessuten, hva kommer man egentlig tilbake til?

Hemon: Etter krigen besøkte jeg min mors slektninger i Bijelina i Øst-Bosnia. Byen ligger nå i den serbiske delen av Bosnia. Slektningene mine er modige mennesker som har protestert mot krigen og krigsherrene siden starten. Fremdeles bor de i byen de har levd i i ni generasjoner, selv om Bijelina nå er en spøkelsesby. Muslimene er borte, familiene med «blandete ekteskap» (ingen tenkte på ekteskapene som «blandete» før!) er borte. Jeg bodde hos fetteren min. En dag vinket han til meg mens han sto ved vinduet og pekte på en mann på gaten, en mann som gikk tur med et to-tre år gammelt barn. «Ta en titt på han der,» sa fetteren min, «han kom kjørende med en lastebil om nettene for å hente naboene våre.» Slik lever gruen videre. Det var en helt vanlig mann som gikk ettermiddagstur med sin lille datter. I begynnelsen av krigen kom han om natten for å hente mennesker, de som forsvant. Men slektningene mine blir i Bijelina. De er serbere. De har ikke noe annet sted å dra.

15

Krigspsykosen er ikke over når forbryterne fortsatt går rundt i gatene. Det finnes ikke noe Bosnia å vende tilbake til for den fordrevne. Veien er stengt. På den annen side innebærer eksilet et ydmykende møte med en annen (vestlig) virkelighet, der mangelen på språk og sosiale koder («What's your team in the Superbawl?») infantiliserer flyktningen som allerede er isolert gjennom sine irrelevante øst-europeiske erindringer og referanser. Situasjonen er nærmest håpløs: den fordrevne avvises fra alle hold. Spørsmålet er hvordan han kan finne fotfeste igjen.

16

Josef Pronek i «Josef Pronek and the Dead Souls» er den av karakterene i boka som i første rekke utsettes for eksilets mange prøvelser. Mangelen på kontroll understrekes ved at en mystisk kollektiv fortellerstemme stiger inn og ut av historien med kommentarer og presiseringer. Dette vi'et er på et plan Amerikas stemme, som lett overberærende forklarer oss ting som at: «Garth Brooks, of course, is one of our finest country musicians.» Grepet er nifst fordi Pronek ikke er klar over stemmen som betrakter, kommenterer og kontrollerer ham. Den fordrevne er like maktesløs som en fiktiv karakter i en historie: definert, kommentert og manipulert av andre. Dobbelthetene ved eksil-tilværelsen leder Pronek til slutt inn i den totale fremmedgjøring: han spaltes:

He began thinking of himself as someone else – a cartoon character, a dog, a detective, a madman – and began fantasizing of abandoning his body altogether and becoming nothing, switching it off like the TV.

Fremmedgjøringen («himself as somenone else») leder uvegerlig i retning av selvutslettelsen («becoming nothing»). Pronek er ved nullpunktet. Men selvutslettelsen blir samtidig et vendepunkt: Kun når han er renset for sitt tidligere jeg, begynner han på et vis å fungere i Amerika. Langsomt bygger han seg opp en slags spøkelsesaktig tilværelse igjen i Chicago: jobb, leilighet, rutiner. I mellomtiden tar krigen slutt, noe som gir Pronek en sjanse til å vende tilbake til Sarajevo igjen. Møtet med den tapte fortiden betyr at dobbeltheten ved livet hans reaktiveres: Hvem er Pronek nå? Til sist i «Josef Pronek and the Dead Souls» sitter Pronek på flyplassen i Wien, midtveis i transit mellom de to polene i livet hans, da han motvillig oppfatter at navnet hans kalles opp fra gate'n. Han tar noen møysommelige skritt i retning av flyet til USA, mens han tygger på en Mozart-kule:

He stopped and looked around, as if waiting for a signal, or the audience applauding. Then he looked towards us, but he couldn't see us behind the gate. We were waiting, knowing that he had nowhere else to go. But he showed no desire to get over there. He made a couple of wobbly steps and then stopped, unwrapped another Mozart globe, bit into it, and just stood before the gate, chewing and smiling at us, as if he knew we were there.

Å gå inn eller ikke å gå inn gate'n, det er spørsmålet. Til sist har Pronek tilrevet seg et rom for valg, en grad av kontroll og bevissthet om sin egen litteraritet – han venter på publikums applaus. Fortellingen gir ikke noe entydig svar på Proneks spørsmål, men reisen tilbake til det tapte hjemlandet har i alle fall gitt ham en større grad av innsikt i eksilets dobbeltheter og spøkelsesaktighet og en bedre evne til å balansere på de usynlige grensene mellom før og nå og mellom øst og vest. Den «blinde» Josef Proneks innsikt i sin egen litteraritet, sin egen spøkelsesaktighet – i eksilets natur – synes å innebære en mulighet for et nytt fotfeste og for å ta sine første barnlige «wobbly steps» inn i en ny tilværelse.

17

The Question of Bruno er et spørsmål om eksil og identitet: Hvem er jeg? Hvorfor er jeg her? Hva har skjedd? Hva skal jeg gjøre? Dette er også et spørsmål om form: om å finne en form som kan favne en tapt tid (barndommen, Jugoslavia), eksilet (bruddet, ydmykelsen, skammen) og katastrofen (krigen, løgnene, ødeleggelsene). I et intervju,1 beskriver Hemon sine tidligere (bosniske) litterære tekster slik:

Hemon: It was some kind of minimalist shit ... A book of my short stories was supposed to come out [in Bosnia] in the summer of '92. Stopping that was the best thing the war ever did. They were a symptom of helplessness. There was so much overwhelming stuff around there was really no point in writing stories. They had this inherent meaninglessness that I couldn't overcome ...

Salon: How are your new stories different to you?

Hemon: I'm happy with them because something has been resolved while I was writing them. I understood something writing these stories, even if 50 years from now they just look like babbling.

«Resolve» og «understand», løse og forstå, er hovedbegrepene Hemon bruker når han snakker om de nye historiene sine. I The Question of Bruno samles de gåtefulle glasskårene, fragmentene av «so much overwhelming stuff», og settes sammen i en anti-minimalistisk mosaikk som gir nye sammenhenger og nettverk. Det mytiske og det faktiske, det biografiske og det historiske, det tragiske og det komiske, eksesser og askese forenes i en kaleidoskopisk bok som avsluttes av historien «Imitation of Life», en oversettelse av begrepet mimesis. Formen er en gjengivelse av, men også et forsøk på å finne en løsning på, det kaoset som ifølge Alphonse Kauders eksisterer både i folks sinn og rundt dem.

18

Så kan man jo spørre seg hvor grensen går mellom selvbiografiske fakta og litterær fiksjon. Kanskje var Hemons far spion for Sovjet, slik det antydes i «The Sorge Spy Ring». Eller kanskje ikke. «Who the hell cares,» ville Kauders ha sagt. I det virkelige livet, som i den virkelige litteraturen, er ikke disse grensene så enkle å trekke. Hadde det ikke vært slik, ville begge deler vært mindre interessante. Ta for eksempel begrepet historie. Det har to motstridende betydninger: 1) vitenskapelig disiplin som kartlegger og organiserer begivenheter og handlinger diakront og 2) eventyr, fortelling, oppspinn. Og slik den vitenskapelige historieskrivingen er strukturert over narrative mønstre fra litteratur og myter, er eventyret ofte inspirert av historiske hendelser.

19

Nettopp begrepet historie er et av de tilbakevendende spørsmålene i The Question of Bruno. Spørsmålet er hvordan noe som er stort, altså historien, som dreier seg om store menn (og enkelte kvinner) samt store ukontrollerbare begivenheter, «overwhelming stuff», kan approprieres av noe som er lite, slik som mennesker, «vanlige» mennesker, Hemon'er. Spørsmålet om hvem historien tilhører tas opp i et annet intervju med Hemon:2

Feed: Several of the stories in your bok are based on historical events. Why do you find this a useful starting point?

Hemon: It is a way to reinsert yourself back into historical narratives. Usually, historical narratives are rendered as important events plus great men. Just watch biographies on TV – there is always a president who has to make a tough decision, and then he does, and then there is something like Vietnam. That, of course, is an ideological move. History is represented as something that happened to someone else a long time ago, and to someone far more important than you. And related to this is a narrative – say, fiction – in which the individual is so far removed from history that there is nothing left but psychology and «private» things. I cannot imagine living outside of history. It has happened to me, and to everyone I know. It is always here, and we are producing it. We need to take it over from the «great men.»

En av måtene å ta historien tilbake på, er å utplassere Hemon'er, representanter for et nettverk av «vanlige» mennesker, inn i ikoniske historiske øyeblikk, for eksempel ved å la de siste tonene Erkehertug Franz Ferdinand lytter til i sekundene før han myrdes i Sarajevo i 1914, komme fra Aleksandars oldefars trekkspill. En annen er å la bisarre og komiske og innsiktsfulle figurer som Alphonse Kauders prompe på ikoniske historiske personer som Stalin og Tito. Denne formen for komedie må man ta alvorlig: den har som mål å alminneliggjøre, man kunne si demokratisere, vitenskapelig/politisk/kulturelt opphøyde truismer. På samme vis som Monty Python i sin tid lot greske og tyske filosofer møte hverandre i en fotball-finale, Marx, Mao, Lenin og Che Guevara delta i en spørrekonkurranse om FA-cup'en, og profeten Brian bli korsfestet.

Hemon: Vi så på Monty Python på TV i Bosnia for lenge siden. Det var et priviligium som fikk meg til å føle meg utvalgt. Jeg bærer det i meg ennå, selv om jeg har et annet forhold til dem nå, etter at jeg behersker engelsk. I en av scenene jeg husker er John Cleese ungarsk turist i London utstyrt med en ordbok fylt av grammatisk korrekte, men totalt meningsløse fraser. Han går inn i en butikk og sier «My hovercraft is filled with eels» til ekspeditøren. Da jeg og min kone var i Shanghai i vår sa vi det hele tiden: «My hovercraft is filled with eels». Det er en nesten perfekt respons til enhver situasjon.

20

Fotografiet av Shakespeare-professoren som sparker fotball med et menneskehode står for meg som selve emblemet for krigen i Bosnia: en mørk og moderne utgave av Hamlet med Yoricks skalle i hånden. Fotografiet stiller et spørsmål, et overwhelming spørsmål. Ved å holde seg til litteraturen («stick to literature») har Aleksandar Hemon trosset sin lærer Koljevics råd om å «stay out of this» og konfrontert spørsmålet fotografiet stiller. Og ved hjelp av en kaleidoskopisk og uren form har Hemon maktet å løse en floke som streng minimalisme, basert på kriteriet om politikkens og litteraturens adskilthet, ikke kunne løse for ham. The Question of Bruno fremstår som den modigste, personligste og mest adekvate respons på gåten om Shakespeare-professoren og menneskehodet jeg hittil har møtt.

Publisert 23. oktober 2000 | Til toppen av siden