Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kεre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Anmeldelse

Dritt i arv
av Henrik H. Langeland

Jonny Halberg
Flommen
Kolon Forlag 2000


Jonny Halberg er en av landets beste romanforfattere; i dobbelt forstand – for det er landet det dreier seg om i romanene hans, Norge og bygda.

Etter Halbergs fortellerkunst å dømme står det ikke særlig godt til på det norske bondelandet om dagen, hvis det i det hele tatt noen gang har gjort det; her går dritten i generasjoner, det flommer over av fyll og vold og hor og arvefeider og innavl og fadermord og brodermord. Og all faenskapen er konsist og dyptloddende og spenningsladet og rett og slett rasende godt fortalt. «Gud er i detaljene» skal den nederlandske arkitekten Mies van der Rohe ha sagt. I Halbergs litterære byggverk er det Djevelen som er i detaljene.

Ingen av personene som befolker Halbergs skjønnlitterære univers får det noe særlig til her i livet. Alle har sitt å stri med, og skeis går det uansett hva de forsøker seg på. Særlig går jævelskapen i generasjoner i familien Gjørstad, som holder til på Meløya ute i elven Kvenna: «Det hadde alltid vært noe med Gjørstad, med Georg og Grete og søsknene hennes. Det var som om slekta var hyllet inn i en sky av uvillighet og faenskap. Du kunne se på dem at de lette etter noe tull å stikke nesa si borti, og hvis det ikke fantes, var de mer enn villige til å lage det.»

Bedre blir det ikke av at Kvenna stiger i et faretruende tempo. Fortsatt sitter bildene av de store flommene på Østlandet i andre halvdel av nittitallet på netthinnen. Som togulykker og fergeulykker har flomkatastrofer alt som skal til for å skape godt mediestoff: høyspent dramatikk, uregjerlige naturkrefter, syndebukker, besserwissere, materielle ødeleggelser og personlige tragedier. Men Halberg gir oss ikke medieoverflaten, han gir oss innsiden. Flommen er en innsiktsfull skildring av hva som skjer i et allerede skakkjørt bygdesamfunn og i de enkelte innbyggernes indre når alt man har klart å karre sammen her i livet – hus, bil og buskap – bokstavelig talt går fløyten.

Ta for eksempel reaksjonen til den saktmodige Tråseth, naboen til Gjørstad-familien ute på Meløya, idet jeg-fortelleren Robert har rodd båten over jordet for å redde ham. I andre etasje sitter «Tråsethen» helt perpleks og stirrer ut i lufta:

«Har du sett ut på elva?» sa jeg.
«Jeg har ikke gjort noe,» mumla han.
«Se ut av vinduet,» sa jeg.
Han dro seg i nesa og lente seg fram og så ut.
«Hva er det du ser?» sa jeg.
«Ekornet,» sa han og stirra ut.
«Hva for et ekorn?» sa jeg.
«Et vanlig rødt ekorn,» sa han og blei stille. Han satte seg tilbake. Jeg så ut, men fikk ikke øye på noe ekorn.

Under en time senere, idet Robert har fått naboen og familien sin trygt over på land, oppdager Tråsethen at hjemmet hans gjennom tredve år kommer seilende nedover Kvennas leirflod:

Ved føttene hans, i søla, sto den vesle brune pappkofferten. Han hadde satt den ned. Det kunne se ut som om han ikke brøy seg om huset, men pappkofferten sa noe anna. Det skjedde noe, et eller annet som ikke kunne sees i øynene, på hendene eller munnen hans. Jeg så for meg krigsbataljer ute på en oppharva slagmark, stål som kræsja, dumpe smell i ødelagte trevogner, skadde hester som kava i gjørma mellom oppflerrede uniformer.

Halberg får fram hvilken psykologiske og sosiale dynamikk som settes i sving når alt flommer over, hvordan avmaktsfølelsen går hånd i hånd med sjelelige slagmarker. For en som satt trygt i sin Oslo-leilighet tredve mil unna og fulgte de direktesendte flomkatastrofene – og som til og med trakk litt på smilebåndet over å se kjøleskap og sofaer og det ene med det andre komme seilende nedover Glommas virvlende gjørmehav, gir Flommen et sterkt og troverdig bilde av de psykiske blokkeringsmekanismene som inntreffer i menneskesinnet når grunnen rives vekk under ens føtter. Men Halberg skildrer ikke bare enkeltmenneskers krisereaksjoner, også bygdesamfunnet vrenger innsiden ut når katastrofen er et faktum. Halberg gir oss all den mellommenneskelige gjørma som flommen veller opp til overflaten.

Oppfølger

I Flommen holder Halberg seg innenfor den samme sosiale konteksten som i Trass, hans første roman fra 1996 (skjønt sjangerbetegnelsen på tittelbladet er «fortelling»). Vi har forflyttet oss fra Enevarg til Melhus, men Melhus kan ikke ligge mange kilometerene unna, ettersom «knarkerne og alkisene» fra Enevarg henger rundt spilleautomatene på puben til Morten på Melhus. Personene i Flommen og i Trass grenser tett opptil hverandre. Det minner litt om Faulkners måte å bevege seg på innenfor det samme tette personmiljøet gjennom flere romaner. I tillegg bruker Halberg et flomvarsel som åpningsmekanisme i begge romanene.

Også i formen ligner Flommen og Trass på hverandre. Halberg strukturerer romanene sine ved å legge perspektivet til forskjellige personer i hvert kapittel. I Trass vekslet han mellom tre forskjellige synsvinkler pluss en fortellerprolog. Det ble etter min oppfatning litt for mye; Halberg har ikke tilstrekkelig variasjon i det språklige registeret sitt til å gi en separat stemme til en forteller og tre så ulike skikkelser som søsknene Tomas, Axel og Sonja. De tenkte og snakket og betraktet omgivelsene for likt. I Flommen har han redusert perspektiv-vekslingen til to personer, og det fungerer mye bedre. Selv om Robert Gjørstads og Stein Ove Sands ytre livsvalg er temmelig forskjellige, er de to nok ikke så ulike på innsiden, når alt kommer til alt. Politimannen Stein Ove Sand er stein over sand, en stein på utsiden og sand innvendig, og han roper ut sitt S.O.S. uten at noen synes å bry seg. Bonden Robert Gjørstad har ikke samme tydelige navnesymbolikk (i hvert fall ikke som jeg kan se), men han og Stein Ove bærer på den samme grunnstemningen og livsslitasjen. Robert Gjørstad har dessuten påfallende mange personlighetstrekk til felles med Axel-skikkelsen i Trass. Begge vil det gode, men det er det ingen som forstår, eller i det hele tatt vil forstå, og hverken Axel eller Robert har annet språk å gjøre opp for uretten med enn knyttnevene. Når det slår Robert at «jeg gikk ikke rundt og oppsøkte trøbbel, men det kom uansett, det var som om trøbbelet klistra seg fast til meg», kunne det likeså godt ha vært Axels ord. Begge utviser en hard, men oppriktig omsorg for det som er svakere enn dem, enten det er den skadede faren til Axel eller den stumme broren til Robert omsorgen retter seg mot. Selv synes jeg nok at det er disse skikkelsene Jonny Halberg har best grep om, disse som befinner seg helt ute ved samfunnets tregrense.

Bygdedyret

På Kvennas overflate stiger stadig vannstanden, snart flommer det over, men i understrømmene lurer gjedda – bygdedyret i romanen.

I tredje kapittel fisker Robert og den stumme broren Jonny gjedde. De drar opp en rugg på ti og en halv kilo. Jonny renser den på kjøkkenet, men det er en drittjobb, for «jo mer en skyller gjedder, desto mer slim kommer det». De spretter magesekken, og da viser det seg at den har slukt en annen mindre gjedde. «De spiser hverandre,» roper søsteren Nina og ler.

Egentlig er det Robert som har fisket både denne gjedda og den forrige sværingen på tolv, «som vrei på seg og virka sjuk», men Robert gir alltid æren til Jonny. Kanskje ikke så rart, siden også Jonny Halberg kan sies å fiske den slimete og kannibalske bygdesamfunns-gjedda fra Melhus kommune, «full av mark», opp til overflaten. Jonny haler'n så å si opp gjennom teksten. Det er Halberg som «tar gjedda under gjellene, drar fram kniven, setter seg overskrevs på den, setter spissen i den knallharde brusken mellom øynene og denger til med håndflaten på skaftet». Og det er Halberg som flår beistet, røsker ut innvollene og skyller vekk slimet. For Jonny (Halberg) spiller det ingen rolle at «jo mer en skyller gjedder, desto mer slim kommer det» for «han kunne stå en halv dag og skylle». På et tidspunkt forsøker Jonny å sage hodet til gjeddebeistet av med en sag, men det må sterkere verktøy til: Robert hugger det av med en øks og hjelper Jonny med å spikre det opp på veggen, så det «står til evig tid» – hugget inn i romanens skrift. Det er med andre ord ikke uten grunn at Roberts stumme lillebror bærer forfatterens fornavn.

På do

Toalettbesøk er sjelden viktig romanstoff. Men jeg kan ikke erindre å ha lest en eneste roman der personene må så ofte på do som i Flommen. Et eksempel: Under et politiavhør må Terje Trøgstad, en slu bilselgersønn og medioker dansebandmusiker, på toalettet. Etter å ha gjort sitt fornødne, kiler buksesmekken hans seg fast, men «han ga opp, og kom inn». Selv om de fleste står i med hverandre i tide og utide i Melhus kommune, klarer de imidlertid stort sett å dra opp smekken etter seg. Derimot har Halbergs romanfigurer det til felles at sjelen deres går med åpen buksesmekk.

De hyppige toalettbesøkene blir et konkret uttrykk for å ville kvitte seg med bygdesamfunnets dritt, og det kunne også være fristende å tolke tittelen «Flommen» med referanse til alle de dotrengte skikkelsene, men det blir for enkelt, for det er ikke løs mage eller trykk i urinblæra som gjør at de må på toalettet hele tiden, det er uroen. Det er ikke bare Kvenna som holder på å gå over sine bredder; så godt som samtlige av romanens karakterer er nær ved å flomme over i psykisk forstand. Her er det ikke mye harmoni å spore; nervøsiteten og mestringsangsten ligger tykt utenpå dem, og når de føler seg presset, og det gjør de stadig vekk, så bærer det rett på dass, en velkjent psykologisk reaksjon ved sterkt stress. At Terje Trøgstad må på do midt under politiavhøret skyldes for eksempel at han plutselig får følelsen av at politiet ikke tror på ham – «Tror dere jeg står her og juger?» – og blir så oppstresset at han «forsvant ut på do».

Jonny innleder dosymbolikken på side 27, da han tror at Robert har forlatt ham på en kafé, og i fortvilelsen går inn på dassen og stikker seg til blods med en gaffel. Noen sider senere er det Roberts tur til å forsvinne inn på toalettet i bekymring over hva hans svært pubertale lillesøster Nina egentlig driver med om kvelden. Og doturene blir stadig hyppigere jo mer Kvenna stiger. På side 101 forteller Robert: «Jeg gikk inn på dassen og pissa og dro ned. Oppe i gangen stansa jeg ved kottet og åpna døra, stakk hånda inn bak hylla med spikereskene, hvor jeg hadde satt ei legespritflaske. Den skulle bare tas fram når nøden var stor. Nå syntes jeg den var stor.» Fem sider senere får vi høre om hvordan han skjønte han at han var blitt forelsket i Siv, Stein Ove Sands fraseparerte kone, og hvordan Robert ble så forlegen at han «gikk ut av rommet og inn på do. Jeg sto på do og veide for og imot som en gammal kjerring».

I tillegg til romaner og filmmanuskripter har Halberg skrevet noen glitrende noveller; den siste jeg leste var i litteraturmagasinet Motell. Flommen inneholder mange novellespor. Den lengste inkorporerte «novellen» er bekjennelsen til Stein Ove Sands bestefar, som ligger for døden. Med stort pustebesvær forteller han at han egentlig er halvbror til nazisten Ludvik Gjørstad, slik at Stein Ove Sand oppdager at han er tremenning til Robert Gjørstad. Det blir for overveldende for S.O.S.. Reaksjon: «Jeg gikk ut på do.» Ved neste sykebesøk forteller bestefaren at mens han fikk «både i pose og sekk, med elektrisitet og vannklosett», levde halvbroren Ludvik som en villmann, «åt kjøtt med fingra og dreit på granbar». Og når bestefaren skjønner at slutten nærmer seg raskt, stavrer han seg inn ... på do.

Etter evakueringen blir familien på Melhus nødt til å ta inn hos Hugo, storebroren som Robert jaget fra gården etter at faren deres omkom. Hugo er ute når de ankommer, men snart hører Robert «at lastebilen rygget opp foran garasjen og ble satt i fri. Der satt han. Hugo. Storebroren min. Jeg skvatt til da han slamret bildøra igjen etter seg. Jeg gikk inn på badet, pissa, gikk ut igjen, åpna døra til gangen og gikk bort til trappa. Han kom gjennom gangen med tunge støveltramp.» Det er duket for den store konfrontasjonen. Under denne familiemiddagen – hvis man kan kalle den forserte sammenkomsten noe slikt – går det rimelig iltert for seg, og da Hugo kommer med noen ondsinnede insinuasjoner om Robert og lillesøsteren Nina, stormer Nina ut ... på do. Til slutt forlater Robert middagen i raseri, og stikker på puben til Morten. Der forsøker han seg på ett av sine sjeldne og fåfengte kontaktsøk: «'Morten?' sa jeg. Han så opp. 'Ja?' Jeg holdt blikket hans. 'Nei, ingenting,' sa jeg, og gikk inn på dass. Jeg måtte skjerpe meg.»

Femte kapittel innledes med at Robert våkner på sofaen i huset til Hugo morgenen etter familiefeiden. Han er naturlig nok usedvanlig anspent etter at han kvelden før har fått rede på de andres komplott mot ham (som jeg ikke skal røpe), og skjelver på hendene: «Jeg kunne sitte og vente på det, men reiste meg og stabba mot dass. Jeg låste døra og fant en bøtte, satte meg på ringen, bøyde meg fram og lot det stå til.» Robert får knapt kneppet opp før bråket er igang igjen: Ute på gårdstunet står en illsint innehaver av et hjem for mongoloide med det ikke helt ukjente litterære navnet Kjærstad, omkranset av en gruppe ungdommer med Downs syndrom. Kjærstad er illsint fordi moren til Robert og Hugo har skrevet negativt om institusjonen i lokalavisa, et patetisk leserinnlegg. Konfrontert med den rasende Kjærstad og de «rautende mongoloide» blir situasjonen mer stressende for Robert enn han takler: «Jeg gikk tilbake til trappa, tok den i ett klyv, smelte døra igjen bak meg og sprang inn på dass.» Robert drar ned til lokalavisa for å få redaksjonen til å skrive en beklagelse over at de har satt på trykk noe så våsete – «har dere ikke anstendighet nok til å beskytte folk mot seg sjøl?» – og stikker etter et opprivende møte ned til det gamle torget, der han stiller seg bak det gamle rådhuset og ... slår lens.

Slik går det fra det ene toalettbesøket til det andre hver gang situasjonene blir så anspente at uroen og stresset tar overhånd, som da Robert etter å ha sett Hugo utenfor et kafévindu «gikk inn på dass», eller når han skjønner at Hugo virkelig drepte faren og han merker at «det kommer en buring nede fra magan min», eller da Hugo under politiavhøret, etter å ha blitt konfrontert med farens utroskap, «ba om å få gå på do». Også dokulturen går i arv; faren til Robert og Hugo hadde det med å «rusle bak fjøset og mige» når ting gikk i stampe.

Livsgnister

De få gangene Halbergs skakkjørte personer opplever noe som likner en harmonisk sinnstilstand, er når de gjør eller ser noe de synes er vakkert. Under all angsten og uroen og stresset ligger både det et estetisk blikk og et estetisk uttrykksbehov. Dette er tydelig helt fra første side, der Robert står på Statoil-stasjonen med en Statoil-burger i kjeften og skuer utover dalen:

Jeg så utover hjemstedet mitt. [...] Gjennom dalføret rant Kvenna som et sølvbånd, glitrende og rolig brei. Jeg syntes om elva, den var som en slags nær slektning eller en venn jeg ikke kunne tenke meg å leve uten. Jeg likte å være i båten min, ro stille av gårde, eller bare flyte med strømmen, sitte og se på den røde låven på Orkerød, eller bygningene og fjøset på Vasshaug, og var jeg ute i kveldinga, satt jeg og kikka på det glorete Statoil-skiltet oppe på Brekke. Sauene oppi lia idet sola sto opp over Hammeren. Kuene mine som gumla gras og stirra på meg med tomme sølvskjeøyne.

Flommen inneholder en rekke andre slike eksempler på små glimt av estetisk glede i en ellers traurig tilværelse. Både Stein Ove Sand, Robert Gjørstad og Tråsethen finner av og til noen smykker i den gjørma de vasser i. Disse spinkle små gledesstundene holder dem gående, gir den nødvendige livsgnisten for å holde de daukjørte livsmotorene deres i gang, om ikke i bevegelse, så i hvert fall på tomgang. Det estetiske uttrykksbehovet kan virke både patetisk og komisk, men det er i det minste ektefølt. Som når Robert får øye på at hans stive og forsagte nabo Tråseth danser litt på morgenkvisten:

En tidlig morra kom jeg ut på tunet og fikk se at han stod og dansa på berget nede ved brygga si. Jeg tuller ikke. Det sto ikke på noen musikk i nærheten, men han dansa for seg sjøl i morrastillheten, tungt og klønete som en sirkuselefant. En klampedans med noen tjohei-bevegelser med armene. Det var så fælt å se på at jeg håpa at han skulle snuble og brekke beinet, men det gjorde han ikke. I stedet slutta han brått å danse, som om noen hadde dratt ut et støpsel av ryggen hans, og gikk inn igjen.

Stein Ove Sand får sin estetiske åpenbaring under en konsert i det lokale kulturhuset. Der trakterer en ung og talentfull fiolinist sitt instrument så vakkert at Stein Ove Sand rett og slett begynner å grine i en fullsatt sal: «Jeg ante ikke hva de spilte, men det var det samme, for plutselig merket jeg at noe skled ut for meg. Jeg ble rørt, og kom til å ta til tårene.» Men «kultureliten på Melhus», som S.O.S. ikke har annet enn forståelig forakt overfor, tror i sine perfide sinn at politimannen griner på grunn av bruddet med konen Siv. «På min venstre side satt kona til kultursjefen. Jeg kikket på henne. Hun glodde på meg med store øyne. Jeg syntes at ansiktet hennes hadde et grådig og ulekkert drag, som om hun hadde kastet seg over en kake som var så fet og ekkel at ingen med vettet i behold ville orke å røre den.»

Men det er bare på overflaten at det er vakkert i Melhus kommune, som Stein Ove Sand bemerker: «Jeg så over på gården med hovedhuset, det lave, svarte fjøset, skjulene og hønsehuset. Det lå fint til nede ved Kvenna, hadde jeg vært turist, ville jeg stoppet og sittet bak rattet og tenkt at dette landet kunne være ubeskrivelig vakkert. Men jeg var ikke turist, jeg hadde vokst opp i Melhus.» Under ligger dritten, i lag på lag.

Selv om «Flommen» er en passende og mangetydig tittel, synes jeg «Trass» var et bedre valg. Den ubestemte entallsformen «Flom» hadde i mine øyne bedre reflektert Halbergs skrivestil. Eller, siden Flommen er en slags «Trass II», der stemningen blir stadig mer oppjaget og krakilsk etter hvert som Kvenna stiger, kunne kanskje «Stress» vært en bedre tittel? Uansett tittelvalg bekrefter Halberg til fulle Ibsens bevingede ord om at små steder avler små sjeler, og han gjør det i et renskåret språk og på en spennende og dyptpløyende måte. Flommen inneholder stor fortellerkunst og har potensial til å bli julens store roman. I skrivende stund melder NRK Alltid Nyheter at årets flom på Østlandet nå har nådd toppen, men denne anmelderen kan i alle fall melde et annet Flom-varsel.

Publisert 20. november 2000 | Til toppen av siden