Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Samtale

En dialog om dikt
– med utgangspunkt i det norske lyrikkåret 2000
av Mariann Enge og Nora Simonhjell

For en tid tilbake fikk vi to i oppgave å vurdere det norske lyrikkåret 2000. Etter å ha lest alle norske lyrikkutgivelser på forlagene Gyldendal, Aschehoug, Cappelen, Tiden, Kolon, Oktober, Samlaget og Solum dette året, hvilket vil si i overkant av 50 diktsamlinger, opplevde vi oppgaven som nokså overveldende og til dels ubehagelig. Ubehagelig fordi vi syntes at en god del av det vi hadde lest, var ganske likegyldige, genrebekreftende utgivelser. Det gjorde oss til tider sure og gretne. Hvis vi hadde villet, kunne vi godt ha malt bildet av den norske lyrikken ganske svart – eller kanskje snarere grått

Men vi følte ikke for å bruke krefter på å slakte noen, og vi følte heller ikke for å kaste oss inn i de jevnlig tilbakevendende diskusjonene omkring innkjøpsordning, nullingsavgjørelser eller forlagenes utgivelsespolitikk. Vi hadde mye mer lyst til å formidle de gode leseropplevelsene vi hadde hatt. Ikke bare på grunn av ubehaget ved den negative kritikken, men fordi det når det kommer til stykket, er dette som opptar oss: den gode litteraturen. For ja, den finnes – og den fortjener mer oppmerksomhet.

Da vi møttes en aprilkveld for en samtale om lyrikken 2000, valgte vi altså å snakke hovedsakelig om de utgivelsene som skilte seg positivt ut, og vi forsøkte å si noe om hva det er ved hver enkelt av disse bøkene som gjør inntrykk på oss, hva det er ved dem som gjør at vi mener de er interessante. Våre vurderinger er naturligvis høyst subjektive, og enigheten er da heller ikke absolutt oss imellom. Det er dessuten svært viktig for oss å få understreket at selv om de bøkene vi trekker fram her, er de vi finner mest leseverdige, så mener vi ikke at er de er de eneste. Samtalen fungerer som punktnedslag

Eldrid Lunden

Mariann: Eldrid Lundens Til stades (Aschehoug 2000) er en spennende bok, skrevet av en av våre desidert vesentligste lyrikere. Lundens siste bok er deilig å lese fordi hun tar inn så mye forskjellig, også tekster som kanskje ikke egentlig er dikt. Forskjellige stilnivåer og genrer blandes, og på den måten skriver hun litt urent, selv om språkføringen hennes er ganske så ren sammenliknet med Øyvind Bergs. Lundens siste utgivelse gir inntrykk av å være en slags notatbok, hvor det som tas med, er det som av en eller annen grunn opptar forfatteren, uavhengig av genreforventninger.

Nora: Du har jo skrevet om denne boken, Mariann, og kjenner den best. For meg er det spennet i boken som overrasker. Til stades er en sammensatt bok. Den er en notatbok, en poetikk, en dagbok.

Mariann: Det en bok hvor det foregår en god del estetisk refleksjon, blandet med sterke personlige dikt, og det fikk meg til å tenke på den type reflekterende litteratur som man for eksempel kan finne i svenske Aris Fioretos' bøker, hvor kunst- og litteraturkritikk blandes med mer personlige tekster. Selv om Lunden først og fremst forblir lyriker med Til stades, så oppfatter jeg at hun legger seg nær opptil en slik genreoverskridende form for litteratur.

Nora: Ja, som rett og slett har et grunnleggende kunstfilosofisk og estetisk kontemplativt tilsnitt. Uten at det blir som sånne overtydelige dypt tenkende, tydelige klammer rundt diktene av den grunn.

Mariann: Det er en bok som gir veldig mye, både på et intellektuelt nivå og på et personlig nivå.

Nora: Og så er det Eldrid Lundens stemme. Den er så tydelig her, og så tydelig i alt hun har gjort tidligere. Lunden har et forfatterskap som er sterkt, konsentrert og konsekvent, men likevel gjentar hun ikke seg selv.

Mariann: Til stades er interessant i forhold til forfatterskapet, ettersom den stadig er preget av hennes stemme, som du sier, samtidig som den er litt annerledes i formen og tematikken. Det må imidlertid sies at det finnes ansatser til noe av det samme i Lundens forrige bok, Slikt sett (1996), hvor det også finnes en del islett av kunstrefleksjoner og tekster som beveger seg litt bort fra det rent lyriske. Det er som om Lunden i sin siste bok tar helt ut noe som av og til var synlig i den forrige boka.

Nora: Jeg ble sittende og tenke på et ganske stort ord. Både når jeg leser gamle ting av henne og når jeg leser forfatterskapet i sammenheng, så blir jeg sittende og tenke på ordet klok … det er noe fordømt klokt der. Det er sjelden jeg har lyst til å bruke det ordet, men det kommer i alle fall fram som en tanke.

Mariann: Det er et stort ord, ja … jeg tenker ikke akkurat på Eldrid Lunden som representant for «visdomsdiktningen», som kan sies å være en relativt utbredt genre her i landet. Men jeg skjønner hva du mener. Lunden har forresten skrevet et av de beste to-linjersdiktene jeg har lest:

Eg høyrer ikkje kva du seier
Eg har død i øyra (s. 25)

Diktet er et godt eksempel på Lundens evne til å kombinere gravalvor og komikk.

Det eneste jeg ikke liker ved bøkene hennes, er bokomslagene. De er fryktelige, i alle fall de to hun har gitt ut på Aschehoug. De er så symbolske og fæle …

Nora: De er rett og slett stygge! Hvis jeg ikke hadde visst at det var Lunden som hadde skrevet den, så hadde jeg aldri kommet til å ta i den. Den ser ut som en sånn diktbok jeg må konsentrere meg sterkt om å selge (jobber i bokhandel). Til stades ser ut som en slik nisjebok for gamle damer – «dikt til sorg», «dikt om kjærlighet» eller «dikt til vemod». Gu', de er så klamme, de bøkene …

Terje Dragseth

Nora: Terje Dragseth har skrevet en interessant bok, Fundament for dannelse av kaos (Tiden 2000), noe som er en treffende tittel i forhold til den boka.

Mariann: Jeg ble så glad da jeg leste begynnelsen av Terje Dragseths bok! Med en gang var det helt tydelig at dette ikke er et knippe tilfeldig sammenraskede tekster, men en velkomponert og fokusert bok hvor de enkelte diktene står i relasjon til hverandre. Dette er en tekst som klarer å holde fast ved en tanke og videreutvikle den. Boka åpner med en rekke dikt som oppretter et betydningsfelt knyttet til øyet, blikket, menneskets registrering av verden. Imperativet «Følg det med øynene» gjentas en rekke ganger. Også setningen «Det er uklart hvem som ses der» gjentas, som i diktet på side 11:

Det er uklart hvem som ses der
i en taus dalside.
Et barket ansikt så ugjenkallelig forbi
i rumlingen fra stridsvogners beltesko over tørre
                                   planker og
murstein.
En glemt arm i barnevognen.

Det er uklart hvem som ses der
i et formidabelt forsvinningsnummer, et optisk
                                   bedrag,
en oppløsning av parallellitet og
                                   gjenkjennelsesøvelser.
Det er uklart hvem som ses der i blodige klær,
i det uklart identiske der ute,
med tøystoffrester i håndflaten,
slitte nerveforbindelser, brutte mottakere,
kamuflerte meddelere avsendere.

Øyet, synet, blikket forsøker å fokusere en voldsom brutalitet, en krigens brutalitet. Men hos Dragseth tilhører ikke blikket entydig en uskyldig observatør – blikket kan også i flere av tekstene sies å være identiske med voldsutøverens blikk, som for eksempel i dette sitatet:

[…]
Det er huset.
Perspektivet gjennom siktet.
Huset.
Ladegrep
avtrekker
forskjeftet
løpet
pust og temperaturen i tungen. (s. 25)

Fundament for dannelse av kaos er en bok hvor perspektiv og betydninger stadig forskyves, så selv om jeg på den ene siden opplever den som veldig fokusert og enhetlig, så gir den også et svært komplekst, for ikke å si kaotisk inntrykk.

Nora: Ja, det er forskyvninger, måten han bruker elementene sine på, vrir på motivene, vrir på sine egne bilder: et veldig gjennomført stykke arbeid. Jeg synes, som jeg antydet, at tittelen dekker det inn. Tittelen Fundament for dannelse av kaos, kler den boka så godt nettopp fordi Dragseth lener seg mot et prosjekt fundert i tradisjonen, samtidig som han setter den samme til side. Dette skjer gjennom motivbruken og gjennom språklige forskyvninger. Dragseth danner et skjørt fundament som hele tiden trues av kaoset i den kreative spensten, eller eventuelt kaoset i teksten, i blikket, i verden, i måten å se verden på … Det skjer noe der, i det motivmessige, eller i det billedlige, det flytende i språket blir lagt ut som et gulvteppe det lyriske jeg-et turner på.

Mariann: Terje Dragseth er også blant de forfatterne som virkelig klarer å skape noe man ikke helt forstår, som man ikke helt får oversikt over.

Nora: Det er jo også det som er kaoset, ikke sant; det kan ikke gripes. Selv om fundamentet blir forsøkt lagt, og blir lagt på en måte, men hele tiden sklir det jo unna også. Noe som jeg også synes er interessant i hans bok, er at du kan se at han ikke bare har en konsekvens i sitt eget forfatterskap. Jeg synes denne utgivelsen stiller seg stødig inn i forhold til det han har gjort før. Han forholder seg aktivt til spesielt den danske sen-modernistiske lyrikken. Du ser at han skriver seg opp mot og inn i en tradisjon, eller forsøker på det, og du kan se at han har et bevisst språkprosjekt. Det er ingen likegyldig utvelgelse av verken dikt eller tanke, og det synes jeg er verdt å berømme.

Mariann: Dragseth har integritet. Det er et ord som jeg synes er veldig dekkende i forhold til hans forfatterskap. Fundament for dannelse av kaos er absolutt en bok det er verdt å lese.

Nora: Og så er det en fin bok. Å se på. Det er også viktig, synes jeg.

Mariann: Ja, men den er ikke så lekker som Analfabetisk, som er utstyrt med det desidert mest smakfulle designet Egil Haraldsen har skjenket Steinar Opstad til nå …

Øyvind Berg

Mariann: Øyvind Berg er jo ikke til å komme utenom. Selv om det er et eller annet ved bøkene hans som gjør at jeg ikke klarer å opprette noe sterkt personlig forhold til forfatterskapet, så er det ingen tvil om at det han gjør er spennende. Han går inn i rollen som hoffnarr med et stort alvor og et like stort flir. Med Nede fortelling (Kolon 2000) er Berg langt fra «nede for telling» som forfatter: Han har ikke bare fått overstrømmende positive kritikker, men også taletid i Dagsrevyen …

Nora: Det er tøft det han gjør.

Mariann: Jeg ble positivt overrasket, faktisk, for jeg blir ellers lett litt sliten av Øyvind Berg. Tor Ulven beskriver i et essay Øyvind Bergs dikt som «fremført i en kjekkasaktig tone som umiddelbart virker irriterende».1 Jeg må innrømme at jeg har problemer med den kjekkasaktige tonen ikke først og fremst umiddelbart, men særlig i lengden. Det kan være utmattende å lese Bergs tekster. Men da jeg leste Nede fortelling nå, opplevde jeg ikke egentlig kjekkaseriet som så veldig dominerende. Jeg ble i minst like stor grad slått av den seriøsiteten og melankolien som preger boka.

Nora: Jeg synes vel at humoren hans er både mye mer dempa og mye mer framtredende i denne boka her, enn i de forrige. Denne dempa framtredelsen er kledelig. Humoren kommer tydeligere fram når en ikke blir slått i hodet med altfor mye tydelighet. Det er også spennende å se hvordan Berg slipper seg løs og leker seg. Boka er fri, både i omgangen sin med verden, tradisjonen, genrene og språket. Ta for eksempel den måten han bruker balladeformen på. Dette er en overskuddsbok. Den er kritisk og krass og full av faen … og det er noe en kan berømme! Dette er for øvrig den eneste boka jeg har skrevet om. En kan si at Nede fortelling selv oppsummerer sin poetikk. Vi leser «du skriver litt urent». Det er kanskje noe av denne urenheten som gjorde at denne boka ble fin å arbeide med for meg. Jeg synes den overrasker meg hele tiden. Du vet ikke hva du får på neste linje, og det er deilig. Jeg liker litt at bøker spytter meg i ansiktet. Renheten skal ikke være så absolutt.

Mariann: Det er ingen andre her i landet enn Øyvind Berg som klarer å være Øyvind Berg … Jeg opplever at jeg har lest noen forsøk på å være Øyvind Berg, og som ikke er særlig vellykkede. Det virker som om enkelte har fanget opp den kjekkastonen, og så kjører de på den, og tror at det blir bra. Men det er ikke morsomt lenger når et slikt grep overdrives. Det som gjør Øyvind Berg til Øyvind Berg, er ikke bare kjekkastonen og det rølpete preget. Det som gjør forfatterskapet interessant, er snarere den dynamikken han etablerer mellom det finstemte og det røffe.

Nora: Og så er det noe burlesk over han til tider, men der har du jo igjen lekenheten og det at han tillater seg det som hos andre faller for selvsensur. Selv om diktene er burleske og plumpe, så er de også vanvittig spekka med litteratur. Det intertekstuelle rommet er stort. Og så liker jeg faktisk den måten han forholder seg til verden på. Den litt samfunnskritiske bassen som ligger under det hele. Selv om jeg ikke er noe glad i politisk diktning, så synes jeg den måten han spyr på, er forbilledlig. Den måten han spyr på Jens, de der Kjell'ene og de andre Carlene … ja, jeg tror flere skulle ha spydd på dem!

Inger Elisabeth Hansen

Mariann: Inger Elisabeth Hansens Fraværsdokumenter (Aschehoug 2000) syntes jeg også var bra. Det er politisk diktning, en bok som jobber med retorikken, og som peker på den ansvarsfraskrivelsen som skjer i språket. Etter at jeg hadde anmeldt den, kom jeg over et lite intervju med Carl I. Hagen i Dagsavisen, hvor han kom med en uttalelse som virkelig illustrerer bokas aktualitet. Jeg siterer: «Når vi diskuterer flyktning- eller innvandringspolitikk, må vi gjøre vårt beste for ikke å si noe som er støtende eller krenkende for mennesker eller grupper. Vi skal snakke om politikk, og det er noe helt annet enn mennesker (uth. her)». Tenk at han kan si noe sånt! Det er nettopp slike retoriske forsøk på å unngå å forholde seg til mennesker som Inger Elisabeth Hansen fokuserer på i sin siste bok.

Nora: Utrolig! Sa han virkelig det?? Hvordan kan han? Han avslører Fraværshjerne. Inger Elisabeth Hansens bok Fraværsdokumenter er todelt, og jeg har mest sans for den siste delen, «13,5 dikt til Regjeringa», jeg synes kanskje hun skriver seg litt bort i den første. Den retoriske utsondringa hennes synes jeg kanskje blir noe grunn. Det som gjør den andre delen interessant for meg, er at jeg kan se den i sammenheng med det hun gjorde sammen med afghanske Maryam Azimi, med lyrikk/prosa-boka Det brente hjertet (1999). Konsekvensen mellom det prosjektet og den siste delen av Fraværsdokumenter er sterk. Selv om jeg har ganske store problemer med ytre meningskrav til kunst, så synes jeg hun balanserer innenfor linja til det som fremdeles gjør det til kunst og ikke propaganda. Selv om hun har en mening og et budskap, så har hun likevel språklig styrke til å bære prosjektet sitt. Det er kanskje derfor jeg liker den andre delen best også, for der har hun en type befriende humor som er med på å befeste tekstene i noe annet enn ideologi, selv om det ideologiske alltid er der som en viktig og styrende del. Kombinasjonen der synes jeg er spenstig, og jeg synes det er bra at sånne bøker også kan skrives. Men nå snakker jeg jo med kløyvd tunge igjen, siden jeg jo egentlig har problemer med politisk diktning.

Mariann: Jeg opplever for øvrig Fraværsdokumenter som et høydepunkt i forfatterskapet, sammen med den forrige I rosen (1993). Jeg leste gjennom forfatterskapet da jeg skulle skrive om henne, og mens 70-tallsbøkene hennes er mer traurig-politiske, veldig eksplisitt politiske sånn som det skulle være på 70-tallet, så var 80-tallsbøkene veldig lekne språklig sett, litt små-surrealistiske, jeg-gestaltende. Nå opplever jeg at hun har klart på et eller annet vis å kombinere de to posisjonene, at hun har klart å kombinere det politiske engasjementet sitt med en skrift som er mer kompleks og leken. Hun har fått det politiske over på et språklig nivå. Jeg tror man lett kan lese de nye tekstene hennes litt for fort – de er faktisk ikke så lette å bli klok på.

Nora: Det har du rett i. Jeg tror det er det som kløyver tungen min.

Steinar Opstad

Nora: Steinar Opstad synes jeg står i en klasse for seg selv. Det lyriske prosjektet hans er så gjennomført og konsekvent. Han har en sterk lyrisk integritet. Opstad har gjennom sine tre bøker skapt seg et eget språklig rom. Han har en sterk forankring i den litterære tradisjonen, samtidig som han gjør noe helt, helt eget. Den siste boken hans, Analfabetisk (Kolon 2000), er så ferdig, så gjennomarbeidet og stødig. For meg står den boka virkelig som en påle! Det jeg synes er så bra med den, er at det er så mange ting der som jeg ikke forstår – eller som en ikke kan gripe eller språkliggjøre på noen annen måte. Det gjør sterkt inntrykk. Jeg får sånne rykk i skallen av ting jeg ikke forstår. Det synes jeg er et kriterium som er med på å befeste kvalitet. Det samme kan du bl.a. finne hos Eldrid Lunden til tider – alle de måtene hun lar personer, bilder og steder gå inn i teksten på som uropunkt, og du kan finne det hos Øyvind Berg. For eksempel i de plumpe tingene som han har putta inn i diktene sine. Det er noe som gjør at den neste linja i diktet blir noe du ikke helt har forventet deg. Det er spennende, synes jeg. Dessverre synes jeg mange av de lyrikksamlingene som kom ut i fjor, var preget av en flat, flink og kjedelig pyntelighet.

Mariann: Jeg er enig i at Steinar Opstad har en helt særegen og distinkt stemme, som skiller seg positivt ut. Samtidig som han har en stemme som er gjenkjennelig fra bok til bok, viser han en sterk evne til å videreutvikle og forskyve skriften. Selv om Analfabetisk har klare likhetstrekk både språklig og tematisk med de to foregående samlingene, Tavler og bud (1996) og Den alminnelige (1998), så skjer det også noe nytt i denne boka. Jeg opplever at det er et enda sterkere fokus på dikteren, den skrivende – på skriften som kall, livsoppgave. I Analfabetisk forholder han seg også, som du er inne på, til en litterær tradisjon, og det på en tydeligere måte enn tidligere. Det er mange litterære referanser her – eksempelvis til Inger Christensens Alfabet og til dikteren Gunnar Björling, som siteres på side 11: «'Vi måste gripa nya postulat med händerna', / skrev dikteren / som bodde ved parken hele livet». Samtidig gjør det personlige preget ved diktene inntrykk. Han klarer også i denne boka å skrive personlig innenfor et mytologisk-litterært univers. Jeg synes dette diktet er et godt eksempel på den kombinasjonen av det personlige og det mytologiske som særpreger Opstads diktning:

Gravlund

Du sier at du blir matt
hvis jeg tar for mye på deg
og at jeg bør gå noen skritt unna
og rundt oss går ikke enkeltmennesker,
men hele selskap og grupper
Solen lyser i hjernen på folk,
ikke på himmelen
og grusgangene er bunnløse

Hun het «Mor», sier du,
ikke dette navnet i sirlig skrift
Sorg er oppskrytt og jeg sier
«La oss gå hver til vårt»
Jeg leser ord som «engel» og «hellig»
og senere: et hvitt ark
der ikke noe navn står oppført
ikke ditt, ikke din mors, men mitt
og jeg er blitt tegnet inn
som en skikkelse: En sønn.
(s. 38)

Som du sier er det nesten alltid noe ved Opstads dikt som ikke helt kan forstås, ikke helt lar seg plassere. Diktene er gjennomgående tvetydige og yter sterk motstand mot kategorisering og forenklende lesninger. Dermed er Analfabetisk en bok som gir meg en ny opplevelse hver gang jeg leser den.

Kjersti Bronken Senderud

Nora: La oss hoppe langt. For eksempel til Kjersti Bronken Senderud. En kan si mye om hennes bøker, men hun har i alle fall en eksperimenterende vilje. En vilje til å gjøre sine egne ting. Det er interessant å se noen utfordre konvensjonene. Det hun gjør i En reise fra (Oktober 2000) og som hun har gjort i de to andre bøkene sine viser igjen. Det er i alle fall noe der, en vilje til å gjøre noe eget, en vilje til å bryte genrekonvensjoner, en vilje til å utforske – rytmen, språket, betydningen – vri på den måten vi leser og tenker de små forskyvningene mellom ord, dikt og tekst på – som jeg synes hennes skrift bør berømmes for. En kan også se at hun forholder seg til en tradisjon – og overskrider den samme også.

Mariann: Jeg vet ikke riktig … Jeg er enig i at hun bør berømmes for at hun i år 2000 er den eneste som beveger seg litt utenfor et vanlig diktoppsett og som utfordrer leseren på den måten. Det er godt at det i det hele tatt finnes noen som ikke grafisk sett er helt lik alle andre. Jeg savner formeksperimenter i norsk lyrikk! Jeg ble ganske matt av å lese så mange diktsamlinger som formelt sett er så like. Det er rett venstremarg så godt som overalt … Men selv om Bronken Senderud bør berømmes for valg av en annerledes form, synes jeg ikke det hun gjør med denne formen, er så veldig spennende. Sammenliknet med representanter for den «bruddestetiske» tradisjonen jeg leser henne i forhold til, som er særlig sterk i Frankrike, med Stéphane Mallarmés Un Coup de Dès (1897) som et tidlig eksempel, og med nålevende representanter som Claude Royet-Journoud og Anne-Marie Albiach, synes jeg det Senderud presenterer er ganske ensporet, forutsigbart, lite dynamisk. Jeg finner ingen nivåforskjeller i boka, den likner seg selv hele veien. Men det er kanskje urettferdig å sammenlikne henne med disse franske; hun er enda mer minimal i uttrykket, de er mer intellektuelle. Uansett synes jeg det er mye slitsomt klisjéspråk hos Bronken Senderud. For meg er en tekst som den følgende først og fremst en opphopning av klisjéer – som bare blir understreket av bruddestetikken som jeg i dette tilfellet også oppfatter som ganske klisjémessig:

åpen          død



og gro

Sårets kant




I                                        mellom

Nora: Samtidig er jo tekstene hennes fulle av, ja, hva skal jeg kalle det, en slags «humoristisk» eller «lett» lekenhet. Den måten tekstene er oppsatt på siden på, gjør at du kan lese dem på flere måter. Du kan egentlig begynne hvor som helst på siden, og det gir forskjellige dikt. Hennes vilje til å gjøre noe annet, noe som jeg ikke nødvendigvis forstår hva er, gjør at det er en av de bøkene jeg stadig har vendt tilbake til. Det er også et kriterium for kvalitet, synes jeg, at jeg vender tilbake, at det er ting jeg ikke blir ferdig med. Det kan være formelle ting, det kan være rytmiske ting, ting jeg ikke forstår, eller ting som jeg lurer på – hvorfor står nå det her her, da? Hva er dette? Det gir en type undring, og til tider en sterk irritasjon, men det fører alltid til at jeg går teksten i møte enda en gang. Det er en befriende provokasjon, for det er mye av den norske lyrikken som er utrolig forutsigbar. Vi har en modernistisk språkkritisk tradisjon og en naturlyrisk tradisjon som fremdeles hevder seg ganske sterkt. Og ikke minst så har vi den nesten sementerte nynorske lyrikktradisjon …. Jeg tar meg nesten i å tenke: Du vet hva du får, og du får det. Det er jo fint det, men jeg vet ikke hvor interessant det er. Det er utrolig mange genrebekreftende utgivelser. Men hjelp! Nå kaster jeg visst stein i glasshus!

Øyvind Rimbereid

Nora: Øyvind Rimbereid har skrevet en interessant bok. Ikke bare fordi han skriver på dialekt – han er en av de få, bortsett fra de her Prøysen-epigonene, som prøver på det. Jeg liker den måten han utsonderer terreng, landskap, minne, blikk og erindring på. Den måten det lyriske subjektet går, observerer, tenker i og gjennom de konkrete observasjonene på. Tittelen Seine topografiar (Gyldendal 2000) indikerer jo også en aktiv spatial kontemplasjon over landskapets konkrethet. Fortidens og nåtidens hendelser utfyller og glir over i hverandre i det observerte. En kan se at Rimbereid har en sterk retorisk bevissthet og en klar vilje bak det han driver på med.

Mariann: Det med stavangerdialekten bringer jo inn en type muntlighet, men for meg som ikke er i nærheten av å beherske stavangerdialekt, så har det en merkelig, fremmedgjørende funksjon. Det blir ikke noe muntlig over det, egentlig, for meg, det er mer sånn at det gjør skriften litt skrudd, det lager skurr i skriften. Det blir en motstand som bremser lesningen. For eksempel så er det første ordet i boka «Itte», og da leste jeg det først som «Ikke», men så skjønte jeg etter hvert at det var «Etter» det dreide seg om. «Itte fem tusen år i den trofaste hjemkomstens tjeneste», lyder samlingens førstelinje. Jeg måtte lære meg flere nye ord underveis …

Nora: Jeg ble innhenta av stavangernostalgien min. Du kan følge gate på gate, og du vet hvilken buss han tar osv. osv.. Jeg tenker at for dem som virkelig er stavangerfolk, må jo dette være balsam … Men misforstå meg rett: Denne boken har kvaliteter langt ut over det å være «heimstaddiktning» – som jo i seg selv er en helt forferdelig og totalt ubrukelig term. Syns du ikke? Men, men … Den retoriske bevisstheten i samlingen løfter det lyriske prosjektet uendelig høyt over Valbergtårnet, for å si det sånn. Det er noe med dette erindringsprosjektet hans som støtter opp under, og punkterer, den nostalgien som det dialektnære språket danner, synes jeg. Det er også noen flotte enkeltdikt i denne boken. Ta for eksempel dette sorgdiktet til den avdøde søsteren, «For Randi Brit» som er en sterk elegi, eller kanskje ikke elegi … rett og slett en utrolig sterk tekst. Det retoriske prosjektet er videre gjennomført i hele samlingen. Det er fundert, det er en utskriving av både det landskapet han går i rent fysisk, men også det landskapet han er i, eller har vært i, som tenkende, lesende og levende. Litteraturen danner også et landskap. I denne samlingen er det intertekstuelle rommet like konkret og viktig for det lyriske jeg-ets sondering som det geografiske. Som jeg allerede antydet, så tar tittelen Seine topografiar også det opp i seg. De sene topografiene kan være både forsinka og uttrykte, utdradde. Samlingen har en sterk konsekvens. Og det er også interessant å se at en så tydelig prosaist som Rimbereid har vært med novellesamlingene sine og romanen sin, faktisk også kan skrive gode dikt. Det er sjelden du ser folk gå den veien, og tøft å se det funke. Jeg tror denne boka er et eksempel på noe jeg alltid har ment, at så lenge tekstene i seg selv er interessante, så er genre underordnet. Genreskiftet er med på å gjøre forfatterskapet spenstigere.

Mariann: Han kommer og skriver dikt som faktisk skiller seg litt ut i terrenget. Lange fortellende, konkrete dikt – mange av dem ser grafisk sett ut som bølger på siden. Jeg synes det er interessant å sammenlikne med prosadikterne, som ofte skriver parataktisk og metaformettet innenfor et statisk, firkantet prosaoppsett, mens Rimbereid tar med seg det narrative fra prosaen sin og skriver fortellende, men med et friere, mer kreativt diktoppsett.

Nora: Boken har videre en sterk rytmisk kvalitet ved det dialektnære språket. Diktets rytme ligger der, men samtidig er det også noe med bruddene med den «bløde bølge». Tekstene overskrider den rytmen også, og får en egen kvalitet. Til tider ser en jo også en dramatisk kvalitet i disse tekstene.

Henrik Nor-Hansen

Nora: Jeg synes det er litt interessant å trekke en parallell til Henrik Nor-Hansens bok Realitetene (Tiden 2000). Den har også noe av den samme topografiske vandringa, den konkrete befestelsen av det geografiske og det biografiske. Nor-Hansens tekster har ikke den samme gjennomgående retoriske bevissthet og ikke en så gjennomført språklig fundering som hos Rimbereid, men jeg synes at det er likhetstrekk mellom de to bøkene. Slik jeg leser disse to samlingene, så er det mye mer enn den geografiske affiniteten som er slående. Begge har de et konkret erindringsprosjekt og en utsondering av den konkrete ytre observasjonen. Det musikalske i Nor-Hansens bok er også svært interessant. På sin helt selvstendige måte leker tekstene med det rytmiske. Og så må jeg jo si at til tross for den grunnleggende melankolien en finner i denne boka, finner en også en underfundig humor. Dette potensialet ved tekstene blir tydeligere for hver gang en leser.

Nor-Hansen har videre en vilje til å prøve ut mange forskjellige uttrykk, og i denne boka spiller han på flere registre. En finner prosalyriske skisser, noen dikt er bare rene lister, en finner barndomserindringer, og så videre. Når jeg skal prøve å gjøre meg opp en mening om den boka, så har du alle disse likhetstrekkene til Rimbereids bok, og så har den ett virkelig godt dikt, som gjør at jeg ser forbi mye annet:

Du er tabu
du, jeg kan ikke tenke
for du er tabu
jeg får ikke lov
du er grunnleggende
så uvirkelig vakker
og god og klok og
i disse synene jeg ikke vil ha, tankene
en frivillig aldring
for du er bare altfor mye
du er tabu
(s. 116)

Det er et sterkt og godt dikt. Og samtidig er det et plumpt og klamt dikt, som bare står der og roper i all sin nakenhet. Ja, det gjør det hele til et vanvittig godt dikt.

Mariann: Jeg liker også denne boka. På sitt beste har Nor-Hansen et sug i skriften som fanger meg, og jeg har sans for den personlige, for ikke å si intime henvendelsen. Men interessen min glipper litt underveis, jeg har særlig en tendens til å falle av der hvor jeg opplever at ordleken blir til transportetapper eller fyllmasse.

Nora: Tenker du på ordspillene hans, for eksempel?

Mariann: Ja, det er jo en del totalt platte, nesten pinlige ting som «ensomhet – en som het» … hvem har ikke en gang skriblet det. Men selv om jeg har litt problemer med det, ser jeg at det har en funksjon i Realitetene, som er en mørkt melankolsk bok. Skriften blir til babbel innimellom … en type meningsløs tvetydighet.

Nora: Jeg oppfatter vel prosjektet som et forsøk på å utskrive alt, utskrive pinlighetene, det forbudte, det erindra, det leste, det opplevde, det drømte, det spiste, det tenkte, det elska … i dette prosjektet leser jeg også den pinligheten. Boka er preget av en ekstrem lede, men det er … Hva skal jeg si? Går det an å snakke om en ikke-destruktiv lede?

Jeg har forresten hatt store problemer med størrelsen på de norske lyrikksamlingene i år. I forlengelsen (latter) av dette synes jeg at Henrik Nor-Hansen sin er en av de få som forsvarer sin lengde, nettopp fordi jeg leser den som et uttømmingsprosjekt.

Mariann: Henrik Nor-Hansen har dessuten noen ordsammensetninger som virkelig treffer, jeg tenker særlig på «trehundreogsekstigradersangst» og «legoliv». Ordsammensetninger er ellers et grep som brukes ganske mye i norsk lyrikk for tiden, av og til kanskje litt for mye – hos en del virker det litt forsert, synes jeg, det blir noe «jeg vil også være Celan» over det. Men Nor-Hansen bruker det med måte og med presisjon.

Markus Midré, Silje Vethal, Henning H. Bergsvåg, Lars R. Engebretsen

Mariann: Ellers har både Markus Midré og Silje Vethal skrevet stemningsfulle bøker som har noe eget ved seg. Den naivistiske «naturlyrikken» som preger kom alle mennesker (Tiden 2000) representerer noe nytt hos Midré, som inntil nå har framstått som prosadikter. Boka har en del svakere partier, synes jeg, men det er en henvendt bok, en bok som vil noe, og som jeg konkluderte med i anmeldelsen jeg skrev, så er det en bok som berørte meg. Den ga meg ikke de store rykkene i bevisstheten, men snek seg snarere innunder huden, med enkle små dikt som dette:

du vil ikke våkne

gresset gror inn i kroppen
bregnene tar deg til seg (s.33)

Snek seg under huden gjorde også Silje Vethals Lynne, som er en stillferdig, men fascinerende bok, preget av språklig presisjon. I sin nye bok tar Vethal i stor grad opp tråden fra debuten Terreng (Tiden 1998). Hun viderefører både de formelle grepene, stemningen og tematikken fra debuten, og det er givende å lese de to bøkene i sammenheng. Jeg synes Silje Vethal er en av de yngre lyrikerne som skiller seg positivt ut, og det kan bli interessant å følge med henne videre.

Vethals Lynne har forresten en del likhetstrekk med Henning H. Bergsvågs Newfoundland (Gyldendal 2000), som jeg synes er den desidert beste debuten i 2000. Både Vethal og Bergsvåg gir diktene en stedlig forankring, en forankring til et spesielt (natur)landskap eller terreng, og begge antyder en dramatisk forhistorie. Dessuten er de utseendemessig nokså like – begge bøkene er lyseblå med hvite kanter. Og en enda mer kuriøs parallell: Begge har et dikt med sel i! Vethals seldikt går som følger:

Plutselig ligger den gråselen der. Duppende i                                         vannflata
Det kraftige, bare hodet. Et gammelt menneske. Et                                         voldsomt barn
(s. 46)

– og Bergsvågs seldikt er slik:

Med vinteren kommer selen. Den betrakter døgnet. Teller, regner. Fjordene mørkner.

En diskré inngang. En liten plakett sier oss noe om dine største verk. Ved andre gangs observasjon skimter vi en liten figur nede i hjørnet, en pike som kneler. Selv grenene er ikke i ro.

Newfoundland, ingen lyder du har hørt før. (s. 15)

På tross av likhetstrekkene, fremstår både Vethal og Bergsvåg som selvstendige, tydelige stemmer. Det med den stedlige forankringen har de jo også til felles med Midré, Opstad og en del andre yngre lyrikere.

Nora: Jo, det er noe i det du sier der, selv om jeg ikke er altfor opptatt av sel … Jeg synes også Bergsvågs debut lover godt. Han har skrevet en polert og gjennomført bok. Det skal bli spennende å se hva han gjør videre. Newfoundland er en bok som lever opp til sine egne intensjoner og sitt eget estetisk-geografiske univers. Jeg synes videre det er viktig å trekke fram Lars R. Engebretsens debut Transevannet, som kom ut på Oktober. Jeg skjønner lite av all den pepperen denne boka har blitt møtt med. Transevannet er strukturert rundt en uhyre sensibel persepsjon. Diktene utforsker dessuten det rytmiske og musikalske på en svært gjennomført og spennende måte. Videre ligger det en episk linje i den flukturerende bevegelsen som spennes ut, i og mellom transen og vannet. Dette er med på å gjøre Transevannet til en avansert samling tekster. For meg er det denne debutboken som står igjen når jeg tenker «lyrikk 2000».

NOTE

1 Tor Ulven: «Non Olet? Om Øyvind Bergs bidrag til forsøplingen av norsk poesi», i Essays (1997) [Tilbake]

Publisert 2. juli 2001 | Til toppen av siden