Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Artikkel

Oppslukt anmelderinne
av Eivind Røssaak

Etter at jeg hadde skrevet 1000 fragmenter og levert dem inn til forlaget, oppsøkte jeg verden.* Jeg gikk på vårens Mammut-salg.ª Ved siden av Pantagruel, Den nye Héloïse, Les Fleurs du Mal og Leopardis essays fant jeg ei bok av David Markson – den òg på om lag 1000 fragmenter.# Malapropos, forlaget kalte mine fragmenter «essays», Marksons norske forlag kalte hans fragmenter «roman».© Jeg skal ikke her skrive ergodisk om forskjellene og de pussige likhetene mellom Marksons og min bok, men ad libitum og på oppfordring om anmelderinnen som ble oppslukt – av Marksons «roman» (tittel: Lesesperre, oversatt til norsk av Grethe Fosse, Solum 1999, originalens tittel: Reader's Block, utkom 1996).¨

* *

*

Du leser ei setning, stopper opp, og du får dette underlige draget over ansiktet, en slags leseaktens signatur, like sært som et fingeravtrykk, men kulturbetinget; i klostrene og på lesesalene er dette selve atmosfæren.§ Alle ser opp, jo yngre man er, tror jeg, jo mer ser man opp, mellom setningene, etter pikante ord og uttrykk – eller idet det dukker opp en ubuden gjest i form av en fotnote; blikket går ikke ned til sidebunnen, men opp og ut i rommet.% Plutselig kan leseren overfor deg stirre deg rett i trynet uten å mene det, det kan til og med være en kvinne som gjør det, og du klør deg på nesa for å være sikker på at alle parafernalia er på plass, og hvis konsentrasjonen er dårlig vil den lesende etter hvert begynne å bite lekende på blyanten, og hvis sola skinner kan tankene raskt være utenfor teksten – på vei til steder hvor det ikke finnes annet enn irrelevante, utagerende utskeielse som kan bli brukt mot deg den dagen du står foran drømmeprinsessen og må snakke åpenhjertig til pressen om ditt liv som utadvendt leser.Ã Noe helt annet er det hvis du leser at bokas tittel er Lesesperre.Ä Da stopper du opp, i hvert fall et øyeblikk – innrøm det – og lurer på hva dette er for noe.¥ Og en Dagblad-anmelderinne skrev at denne boka, som der kalles «en montasje»,@ bare består «av korte meldinger og fragmenter … et utall digresjoner, anekdoter [og] sladder» og at det ikke finnes noen story.& Og så kom konklusjonen:£ «Lesesperre er verken spesielt teknisk elegant, sjangermessig grensesprengende eller innholdsmessig original.¿ Men det er veldig lenge siden jeg har vært så oppslukt av en bok som av denne.» Anmelderinnen ble altså oppslukt, mer oppslukt enn på lenge, av ei bok som hverken var original, grensesprengende eller elegant.a Hva skal man si?e En raus, men knepen konklusjon?= En ærlig dom?Q En uærlig, men likevel personlig dom?¤ En lærd avsløring, men en vennlig innstilt evne til å bli oppslukt?Ó En oppslukt avsløring?ß Oppslukt, men i ettertankens liv, livet i sluket, bokas belly, en aldri så liten innrømmelse:Ô jeg lot meg spise av et makkverk, et uelegant og uoriginalt makkverk, en grensesprengendeløs platthet av et verk – som spiste meg?Õ Jeg vet ikke, jeg har egentlig stor sans og medynk for henne.Ü Jeg vil først og fremst si at hun er både ærlig og uærlig, det bør man kunne slå fast, uten å bli beskyldt for hverken smisking eller nedlatenhet.Ý Jeg har selvfølgelig stor eller størst sans for, la meg si:Þ uforbeholden sans for hennes evne til å bli oppslukt, men det gjorde meg grusomt skeptisk, til og begynne med.® Det finnes ingen vaksine mot folk som blir oppslukt av uelegante og uoriginale verk, og det er bra, litteraturen lever av å ete den slags lesere, både den gode og den dårlige litteraturen. Men, og litt finurlig, hvor originalt kan et verk bli, før det blir umulig å la seg sluke?w Det er i dag risikofylt å si at et verk er høyst originalt, grensesprengende og usedvanlig nyskapende både form- og innholdsmessig; du blir fort arrestert for å være en ignorant, du kjenner ikke historien, du er ikke bevandret i avantgardismens eksesser før og nå; det er rett og slett umulig i dag å påstå denslags med æren i behold, så sant man ikke er en allvitende polyhistor av den typen som det fantes et par–tre stykker av under renessansen.¬ Og det vet anmelderinnen. Hun gir faen i hele det evinnelige kutymegalleriet som preger anmelderiet – om at man bare skal falle for originale verk – og sier rett ut at jeg ble slukt av ei uoriginal bok. Problemet er bare at hun tar feil, hun tar feil, og det har hun fullstendig rett til. Jeg vil nemlig påstå det stikk motsatte: Lesesperre er original (det kan jeg selvfølgelig ikke si), men jeg ble ikke slukt av den, jeg ble faktisk sittende der og stusse over alle sitatene, alle anekdotene, alle urimelighetene og alle storyskissene, personutkastene og namedroppingen; jeg hadde på forunderlig vis hørt, lest og sett alt sammen før, og, jeg kan delvis forstå anmelderinnen, i partier var bruddstykkene komponert på en slik måte at man uforberedt ble rørt, grepet, pirret, på akkurat samme måte som i lesningen av en roman med en såkalt streit eller tradisjonell story.+ Slik jeg ser det, finnes det i dette eksperimentet riktignok ingen «originale» tanker, men boka utfordrer Romanen, med stor R, ved å resirkulere ikke-romanaktig, ikke-narrativt stoff på en slik måte at det romanaktige fornyes, kunne hun kanskje ha sagt.' Og oversetteren Grethe Fosse har originalisert oversettelsen ytterligere; hun har faktisk, ser det ut som, tillatt seg å legge inn et par–tre Jon Fosse-sitater, hvis de kan kalles det: «Nokon kjem vel til å komme?» og flere varianter over dette som: «Vel, eg er heilt åleine her no.»" Og David Markson har fortsatt med sin romanenterror i årets roman. Den heter This is not a Novel: A Novel.~ Det var en gang the novel var det nye, nå er den ikke det lenger, men man kan late som om …± En annen amerikansk forfatter, David Foster Wallace, skrev i en anmeldelse at Marksons romaner er «pretty much the high point of experimental fiction in this country».µ Men dette er vel en altfor raus omtale?q

NOTER

* Ariosto skreiv femtiseks versjonar av opninga til Orlando Furioso (David Markson: Lesesperre, s. 59). [Tilbake]

ª Først og fremst tenkjer eg på meg sjølv som ein lesar. BORGES (epigraf i Lesesperre). [Tilbake]

# Mary Shelley var nitten då ho gjorde ferdig Frankenstein (op.cit. 64). [Tilbake]

© Eller kanskje ikkje ein roman? (op.cit. s. 47). [Tilbake]

¨ Eit år før han døydde, medan han alt var sjuk, og det nye arbeidet hans fekk dårleg omtale, viste nokon Baudelaire essays som lovpriste han, skrivne av to poetar på eit par og tjue år. Ingen av dei hadde utgitt eigne bøker, så namna deira sa han ikkje noko.
Paul Verlaine. Stéphane Mallarmé (s. 54). [Tilbake]

§ Boccaccio var uekte barn. Og fekk sjølv fem uekte barn med ulike elskarinner.
Då angeren tok han seinare i livet, og han til og med ønskte han ikkje hadde skrive Dekameronen, vurderte han å la seg ordinere.
Men lét seg overtale til ikkje å gjere det av Petrarca (56). [Tilbake]

% Henry James tok timar for å lære å sykle (56). [Tilbake]

à Seneca, Lucian og Petronius fekk alle ordre om å ta livet av seg av Nero. Alle opna dei ei åre (65). [Tilbake]

Ä Isaac Newton døydde som jomfru (64). [Tilbake]

¥ Balzac skreiv åttifem romanar på tjue år (67). [Tilbake]

@ Ikkje-lineær. Diskontinuerlig. Collage-aktig. Ein montasje.
[…]
Eller ikkje av nokon bestemmeleg sjanger?
[…]
Ein semifiktiv semifiksjon? Kubistisk?
[…]
Og delvis også ein fjern slektning av A Skeleton Key to Finnegans Wake?
[…]
Uansett med trassige kryssreferansar og ein kryptisk interkonnektiv syntaks (171). [Tilbake]

& Ein roman av intellektuelle referansar og allusjonar, så å seie uten mykje av romanen? (71). [Tilbake]

£ Ein mann endevender gjerne eit halvt bibliotek for å skrive ei bok, sa Johnson (72). [Tilbake]

¿ Arkimedes måtte dragast med makt til badekaret (75). [Tilbake]

Då Poe, tjuesju år gammal, gifte seg med kusina si, Virginia Clemm, var ho tretten. Og hadde tæring.
I Tyskland ikkje mykje før hadde Novalis vore forlova med ei jente på tolv. Men ho døydde (81) [Tilbake]

a Hvis Hovedperson skal ha undervist, har det vore berre kort. Og/ eller deltid. Kanskje på skrivekurs (83). [Tilbake]

e Mona Lisa har ikkje augnebryn (82). [Tilbake]

= Beckett skreiv Molly, Malone Dies, The Unnamable og Waiting for Godot på mindre enn to år seint på 40-talet.
Og levde så å seie utan anna inntekt enn dei få centimane kona tente på kjolesøm (96). [Tilbake]

Q Platon fullførte Lovene då han var seint i syttiåra, mellom anna med å tilrå dødsstraff for dei som sår tvil om statsreligionen (97). [Tilbake]

¤ Det første arbeidet Schopenhauer fekk utgitt var avhandlinga Om prinsippet om den tilstrekkelege fornuftas firefaldige rot.
Mor hans, som var romanforfattar, sa at det høyrdest ut som noko for apotekarar (111). [Tilbake]

Ó Ein går ut frå at Randall Jarrell tok livet av seg. Det ser ut til at han ganske med vilje gjekk ut i vegbana til bilen som drap han (111). [Tilbake]

ß I The Concise Cambridge History of English Literature frå 1941 står det at ingen nokon gong vil lese Ulysses, sjølv ikkje om ein gav den bort (121). [Tilbake]

Ô Becketts Murphy blei refusert av førtito forlag (123). [Tilbake]

Õ Legender frå mellomalderen fortel at liket etter Aquinas blei kokt og beina tatt vare på som relikviar (132). [Tilbake]

Ü Evripides blei sitert oftare av både Platon og Aristoteles enn nokon anna dramatikar. Plutark fortel at også Aleksander siterte han ofte. I eit samkome ikkje lenge før han døydde sa han fram ein heil scene (134). [Tilbake]

Ý Då John Stuart Mills hushjelp i vanvare brende det einaste manuskriptet som fanst av Carlyles French Revolution, hadde Carlyle alt øydelagt notatane sine. Han sa seinare til Tennyson at å prøve å skrive det om att var som å symje utan vatn (134). [Tilbake]

Þ Eg klarte ikkje å lese den. Menneskehjernen er ikkje så kompleks.
Sa Einstein då han levert tilbake ei Kafka-bok til Thomas Mann (140) [Tilbake]

® Rilke las aldri ei avis (142). [Tilbake]

Sapfos dikt blei brende minst tre gonger av kyrkja. Mindre enn sju hundre liner finst att av det som sannsynlegvis var tolv tusen (143). [Tilbake]

w Ifølge legenda drukna Li Po då han var full og fall ut av ein båt, fordi han lente seg for å kysse gjenskinet av månen (144). [Tilbake]

¬ Valéry sa at han aldri kunne skrive ein roman av ein uoverstigeleg grunn. Han ville bli nøydd til å ha med setningar som Greven gjekk ut klokka fem (155). [Tilbake]

Tennyson las i Cymbeline då han døydde. Eksemplaret hans av skodespelet blei lagt i kista med han. [Tilbake]

+ Sei til dei andre at det ikkje er vits i å vente på meg lenger no.
Sa Crazy Horse, som blei stuken i ryggen med bajonett ved Fort Robinson (163). [Tilbake]

' Denne setninga er ei løgn (164). [Tilbake]

" Héloïse og Abelard ligg gravlagd i eit einkelt gravkammer på Père Lachaise (168). [Tilbake]

Mikhail Bakhtin miste ein fot på grunn av ein skjelettsjukdom (180). [Tilbake]

~ Vi kan bare imitere en gest som alltid er forutgående, aldri original. Den som kommer etter maleren, plagiatoren, bærer ikke lenger i seg lidenskaper, humor, følelser og inntrykk, men snarere det enorme leksikonet han henter fra (Sherrie Levine sitert i Lars Fr. H. Svendsen: Kunst, 2000). [Tilbake]

± De Kooning: Ein fyr kom inn i atelieret mitt i femten minutt og skreiv noko det tok seks timar å lese (195). [Tilbake]

µ Pierre Menard (216). [Tilbake]

q Mange bøker sluttar ikkje (231). [Tilbake]

Publisert 3. september 2001 | Til toppen av siden