Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Artikkel

«Dypdykk» i anmelderkunsten
Æres den som æres bør – og omvendt
av Erik Skjeveland

«Svært få bøker får den oppmerksomheten de fortjener.» Det skriver John Erik Riley i introduksjonen til denne artikkelserien. Det samme kan sies om mange bokanmeldelser: svært få bokanmeldelser får den oppmerksomheten de fortjener. Noen kritikker får ufortjent mye oppmerksomhet, andre får ufortjent lite. En bokmelding i en av landets største aviser kommer ut i et enormt opplag og har et vidt nedslagsfelt. En diktsamling kommer ut i et meget begrenset opplag og leses av spesielt interesserte. Ut fra dette kan vi ane konturene av et retorisk maktforhold mellom kulturformidlere og kulturprodusenter. Det er dagspressens kulturformidlere som har størst makt, og dermed også størst ansvar, i dette forholdet – iallfall på kort sikt. Jeg tenkte derfor at jeg ville benytte anledningen til å gi en bokanmeldelse fra dagspressen litt velfortjent oppmerksomhet.

I oktober 2000 skrev Øystein Rottem en «megetsigende» anmeldelse av Øyvind Rimbereids diktsamling Seine topografiar. Denne anmeldelsen skal jeg ta litt nærmere i øyesyn. For å komme skikkelig under huden på Rottems anmelderstil vil jeg benytte et av dagspressens mest pregnante språkgrep: det som på godt norsk kalles en «blurb», det vil si et fyndig sitat tatt ut av sin sammenheng og plassert inn i en annen. Jeg begynner med noen «blurbs» fra andre anmeldere som gir litt bakgrunnsinfo om Rimbereids bok:

Seine topografiar er på mange måter preget av dikterisk mot.
Espen Stueland i Aftenposten

Rimbereid har en sterk retorisk bevissthet og en klar vilje bak det han driver på med. […] Det er noe med dette erindringsprosjektet hans som støtter opp under, og punkterer, den nostalgien som det dialektnære språket danner, synes jeg.
Nora Simonhjell i Vinduets nettutgave

[…] diktsamlinga Rimbereid gav ut i fjor, kan skake gløden fram i støvet frå ein morken sjangertradisjon og ei kulturform i forvitring.
Ingrid Nymoen i Dag og Tid

Han kommer og skriver dikt som faktisk skiller seg litt ut i terrenget.
Mariann Enge i Vinduets nettutgave

Det er en egen dynamikk i diktene, episke langdikt som veksler mellom innfall og erindring, med en stemme som vil fortelle, og som har politiske ansatser og krass samtidskritikk.
Kjell Eriksson i Sarpsborg Arbeiderblad

Rimbereids poesi er litterær stedskunst. De beste diktene i denne boka (som er de lengste) har karakter av vandringer eller svev gjennom det tid-rommet som utgjør våre omgivelser. De har form av nærmest essayistiske «vandringer», eller undersøkelser, der innsiktene meddeles med spørsmålstegn etter. De er knyttet til det faktiske, materielle, og forstår dermed noe dypt essensielt ved mennesketilværelsen […]
Peter Svalheim i Stavanger Aftenblad

Seine topografiar
er skrevet på stavangerdialekt. Det forekommer meg å være et ypperlig valg.
Espen Stueland i Aftenposten

Dialekten skal ikke være noe poeng i seg selv, men den er med på å gi diktene en klang som står til motivene […]
Øyvind Rimbereid i Rogalands Avis

Det er bare en ting: En må være konsentrert når en leser dikt. Konsentrasjon er kanskje den ypperste luksus en kan ha i dag.
Øyvind Rimbereid i Stavanger Aftenblad

Øystein Rottem er en av våre mest erfarne og profilerte litteraturkritikere, og han ser «klarere» enn de fleste. Hans «konsise» anmeldelse av Seine topografiar tjener til å utdype de mer «overfladiske» bokmeldingene som er sitert ovenfor. La oss nå se på et utvalg av «blurbs» fra Rottems kompakte og «skarpsynte» bokmelding:

Skjeve smil i olje. Tunge og ordrike dikt om hva oljealder og markedskrefter har gjort med Stavanger.

Disse setningene er tatt fra overskriften på Rottems anmeldelse. Her informerer han på poengtert vis om bokens «hovedtema». Selv om bare ett av de 23 diktene i Seine topografiar egentlig handler om Stavanger, er nok Rottem inne på «noe» her. Han glemmer bare å presisere at han snakker om språk og ikke innhold. Alle diktene er jo skrevet på sørvestnorsk stavangerdialekt og således handler de, i sin form, om et viktig språktopografisk aspekt ved den norske oljehovedstaden. Det er nok dette han hentyder til med metaforen «skjeve smil i olje». Oljeboomen og det påfølgende pengekjøret har selvfølgelig satt sitt preg på stavangerdialekten. Alle som har sett en episode av Offshore skjønner dette godt.

Siden Seine topografiar «handler om» Stavanger i oljealderen gir Rottem oss først et innblikk i de kulturelle forholdene der i byen:

Stavanger er på hogget i vår samtidslitteratur. I løpet av 90-tallet er det ene talentet etter det andre dukket opp som sopp etter regn. Øyvind Rimbereid er en av de mest framtredende […]

Også Rottem er på hugget. Han trekker her frem en av de «viktigste» kvalitetene ved boken Seine topografiar, nemlig at dens forfatter er en fremtredende «sopp» fra Stavanger. Det er svært viktig for en litteraturkritiker i dagspressen å få plassert en boks forfatter i en lettfattelig bås før han tar for seg selve boken. Slike båser tjener til å vekke avislesernes flyktige oppmerksomhet, akkurat som en fyndig overskrift gjør det. Derfor bruker Rottem ekstra plass på å omtale miljøet i Rimbereids hjemby. Her er Rottem «eksemplarisk». (Jeg burde nok selv ha klarlagt hvor i Norge Rottem kommer fra, for dermed å stadfeste hvilken gruppering av kritikere han kan kategoriseres under, men for å være helt ærlig har jeg ingen anelse om hvor han stammer fra – leseren får ha meg unnskyldt. Rottems oljeglatte språkbruk gir oss ingen pekepinn om dette, han skriver like nøytralt og bokmålsk som undertegnede, og jeg er født i USA!) Rottem fortsetter med å gi en kort analyse av «Stavangerbølgen» i norsk kulturliv:

Er det hurtigtogsfarten inn i oljealderen som har satt denne gjæringen i gang? Mye kan tyde på det. Som ingen andre steder i landet brytes gammelt og nytt mot hverandre her hvor diskorytmene blander seg med salmesang i kveldstimene.

Her plasseres Stavanger i skjæringspunktet mellom traust, mørk pietisme og blinkende, dionysiske fremtidsrytmer. Slik har ingen omtalt Stavanger før! På finurlig vis trekker Rottem også en linje mellom «sopp etter regn» og gjærsopp «i kveldstimene». Nest etter Bergen er nok Stavanger en av Norges mest «fuktige» byer, både på den ene og andre måten; her har Rottem «så absolutt» et poeng: i Stavangers natteliv skvulper ølgjæren i flere glass enn i noen annen norsk by. Han setter således Seine topografiar inn i en gjærende sammenheng som de andre anmelderne har oversett.

Når han slik har bås-satt Rimbereid, klart og ettertrykkelig, er Rottem endelig(!) klar til å si noe om selve boken:

Dikteren ser framtida i møte med en angst som er sterkere og en uro som er større, en frykt for at den totale vareøkonomien vil legge alle bevaringsverdige verdier øde.

Rottem fremhever her to sentrale aspekter ved Rimbereids dikt: angst og uro. Hva angsten er sterkere enn, og hva uroen er større enn, er derimot litt uklart for meg; sannsynligvis mener Rottem at de er større og sterkere enn selve fremtiden, og da må de være ganske store og sterke for fremtiden er som kjent uendelig stor og sterk (eller sirkulær om du vil), men pytt pytt, dette er mindre viktig, det vesentlige her er at disse to meget sentrale tendensene (angst og uro!) fremheves.

Mot slutten av sin melding nevner Rottem språkbruken i boken:

Samtlige dikt er skrevet på Stavanger-dialekt.

Som nevnt er det nettopp denne språkbruken som støtter Rottems påstand om at boken «handler om» Stavanger. Det er derfor naturlig at han ikke drøfter dette nærmere her, han bare nevner det, i forbifarten, for de leserne som ikke alt har skjønt det. Rottem har jo allerede kommentert språket i Seine topografiar gjennom sitt valg av «oljefikserte» ord og uttrykk som «smil i olje» og «tunge ordrike dikt». Oljemetaforene dominerer anmeldelsen fullstendig, nærmest som trykksverte. Denne metaforbruken kan tolkes som en tilslørt kritikk av den «tunge» stavangerdialekten. Referansen til «sopp etter regn» kan også oppfattes som et bilde på den «lave» dialekten som stavangersk er. Stavangermålet må jo sies å være et av landets mest klumsete og uestetiske målformer, det gir inntrykk av å være tilsmusset av både mørk jærmold, seigt oljesøl og skitne oljepenger. Når diktene i Seine topografiar vekker assosiasjoner til «angst og uro» hos Rottem, kan dette tolkes som en reaksjon på den «ufine» språkbruken i boken. For en litteraturkritiker, som er opptatt av språkets høyverdige, skjønnskriftlige uttrykksformer, må det unektelig vekke ubehag å lese en diktbok skrevet på denne lavkulturelle, muntlige målformen der ureglementerte slangord florerer hemningsløst.

En av de største ulempene ved muntlig språkbruk er at den ofte virker plaprete og full av overflødigheter. Rottem, som gjennom sin erfaring fra dagspressen er «velkjent» med denne problematikken, ser et drag av dette i Rimbereids dikt:

De fleste er lange og litt for ordrike, og jeg vil nok mene at Rimbereid har gjort bedre ting som prosaforfatter.

Selv om over halvparten av diktene i Seine topografiar er relativt korte med en lengde på under én side, så er Rottem inne på «noe» her, det er nemlig de lange, episke diktene som skiller seg mest ut. Rottems knappe og konsise anmeldelse står selv i klar kontrast til Rimbereids lange, «ordrike» bok på over 60(!) sider. Også her ser Rottem «klarere» enn de andre anmelderne, mange av dem påstår nemlig at Rimbereids lange, essayistiske prosadikt er de beste, dessuten er de fleste av disse andre anmeldelsene for lange og «tungleste». Her kan unge kritikere lære mye av Rottems presise og lettbeinte anmeldelse på 370(!) «gjennomtenkte» ord.

Rottem avslutter sin kritikk på «lyrisk» vis, han skriver om Rimbereid:

Men også som lyriker har han sin egen stemme, en egen tung rytme, lik oljeskvulp mot en øde strand som skjuler seg i framtidas mørke.

Her velter de tunge oljemetaforene over oss igjen! Hva er dette «oljeskvulp mot en øde strand som skjuler seg i framtidas mørke»? Jo, det er et bilde på Rottems angst og uro overfor stavangerdialekten, denne dialekten som bølger gjennom Stavangers regnvåte, oljeglinsende og soppbefengte gater på grovt og udannet vis, som brer seg via fjernsynskanaler og radiobølger over det ganske land og som i år 2001 til og med har invadert hovedstadens klamme kinomørke; denne mongo-aktige dialekten uten annen musikalitet enn oljebrønnenes grådige dur og Nordsjøens fantasiløse drønn mot den tilsølte gråsteinen på vestkysten.

Den som forsøker å skrive seriøse dikt på en slik dialekt må ha misforstått noe vesentlig ved diktekunsten. Vi må likevel ikke glemme at bare det å bli anmeldt av en så fremtredende kritiker som Øystein Rottem må ansees som en anerkjennelse. «All PR er god PR.» Også litteraturen trenger sine PR-folk. Dermed ser vi at Rottem makter det «kunststykket» å reklamere for Rimbereids soppspirende talent, som han tross alt synes å ha tro på, samtidig som han «kyndig» avslører viktige svakheter ved stavangerboken Seine topografiar. Slett ikke «dårlig gjort

Til slutt

Noe av det vanskeligste med det å skrive for dagspressen må være den minimale spalteplassen og de korte tidsfristene en må forholde seg til der. Rottem er en av dem som til vanlig behersker denne tilpasningskunsten. Selv har jeg allerede brukt over 1400 ord mer enn Rottem bruker i hele sin anmeldelse, og det til tross for at jeg har gjort utstrakt bruk av kortfattede «blurbs»! Tidspress og liten spalteplass er to sider av samme sak. Når en så habil kritiker som Øystein Rottem ikke makter å unngå forhastete slutninger, må en anta at faren er stor for at mindre erfarne skribenter kan komme til å gjøre den samme feilen. Det er menneskelig å feile. Sett i et slikt lys er kanskje forfatternes og akademikernes velkjente skepsis overfor dagspressen ikke helt ubegrunnet, men tvert om ganske sunn. På den annen side er det viktig ikke å bli «stiv av skepsis» (eller sunnhet). Her gjelder det å holde tungen rett i munnen. Aviskritikere bør nok passe seg fra å komme med altfor bombastiske slutninger når de skriver ekstremt korte og kjappe anmeldelser, selv om redaktørene er aldri så glade i (be)fengende, svart-hvite formuleringer. Den veldig korte avisanmeldelsen egner seg ikke til analyser og konklusjoner, den egner seg kun til opplysende og refererende notiser av typen: «Øyvind Rimbereid debuterer som poet med særpregede dikt skrevet på stavangerdialekt.» Den seriøse vurderingen av litteratur bør nok overlates til de fora som setter av tid og plass til den konsentrerte lesningen, som nettopp er litteraturens luksuriøse gave til leseren.

PS:

Øyvind Rimbereid kommer i høst ut med en ny diktsamling, Trådreiser, også den skrevet på stavangerdialekt. For min egen del gleder jeg meg til å lese den. Særlig er jeg spent på om Rimbereid har videreutviklet den særegne essayistiske diktformen som han briljerte slik med i Seine topografiar.

Det har selvfølgelig ingenting med saken å gjøre at jeg selv snakker stavangersk.

Publisert 24. september 2001 | Til toppen av siden