Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Kortprosa

To korttekster
av Frode Alexander Brøndbo

ETTERSOM PRIKKINGEN AVTOK, ble den erstattet av en følelse av å bli dradd mot bakken, som om gravitasjonen i løpet av noen tideler ble mangedoblet, og hun kjente at svikten i knea ikke lenger var noe hun innbilte seg, hun ble langsomt presset ned mot den våte asfalten, og hun kjente hvor behagelig det ville vært å gi etter, være fri for motstand, komme nærmere bakken, la seg langsomt synke ned i avgrunnen, ikke som et fall, men som et press, å bli presset ned av en ukjent kraft, en usynlig hånd som presset henne ned, under det tynne laget med asfalt og dypere ned i jorda, forbi kabler, rottråder og søppelrester, halvt oppløst og oppråtnet, og å kjenne at kroppen etter hvert ville smuldre i takt med dette presset, og at hun ikke lenger var den som blei senka ned, men at hun etter hvert selv utgjorde dette presset som omgivelsene øvde på et fremmed individ.


HAN STÅR ALDELES ROLIG midt på stuegulvet med glasset, halvtømt, i den venstre handa, og ser ut av vinduet, gjennom det skitne glasset, halvt skjult av ei brun gardin som så vidt klarer å dekke for den lave solas blendende stråler som er nokså skarpe nå, omtrent klokka ett på formiddagen, ser over fjorden, der, på andre sida av dalen, ligger ei bratt fjellside med snø på toppen, ei fjellside som om sommeren er delt av en hvit stripe av rennende vann, noen måneder – omtrent fire – før alt igjen går tilbake til det normale (eller kanskje det ville være mer presist å si det vante) med de hvite flekkene på toppen av fjellet som etter hvert som vinteren nærmer seg, sakte beveger seg nedover fjellsiden, kryper ned mot vannet som da forlengst er islagt med omtrent en halv meter is når temperaturen når sitt kaldeste, tenker han, før han med et rykk, som om han tvang seg selv bort fra en pornografisk scene, snur seg og går over den nedslitte parketten som har begynt å svikte langs midten, setter seg ned i sofaen mens isbitene klirrer i glasset, tenner en sigarett, sitter rolig i den myke sofaen med det grønne boblestoffet, fortsetter å se ut av vinduet, bare halve fjellet synlig nå, fjorden kuttet bort i det nye perspektivet, det hvite, snøen, ligner skyer over en mørklagt himmel, en mørklagt himmel midt på dagen.

Publisert 22. april 2002 | Til toppen av siden