Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Oversatt lyrikk

Rått og romersk
av Thea Selliaas Thorsen

Sanselighet er et markant trekk i romersk poesi. Her er tre eksempler, gjendiktet av Thea Selliaas Thorsen. Diktene er gjengitt i det opprinnelige versemålet, det elegiske distikon; hvilket vil si et daktylisk heksameter alternert med et daktylisk pentameter.1 Diktet Amores 1.5 er hentet fra Amores – kjærlighetseventyr som vil bli utgitt i sin helhet på Gyldendal høsten 2002, i Thea Selliaas Thorsens gjendiktning.

Properts

Properts levde fra 50–16 f.Kr. og befant seg, sammen med Vergil og Horats, i dikterkretsen rundt den prototypiske mesenen Maecenas, en betrodd rådgiver og venn av keiser Augustus. Properts skrev fire diktsamlinger, hvorav de tre første utmerker seg som høydepunkter innen den romerske kjærlighetselegien. Til tross for Properts' forbindelse til keiseren gjennom mesenen, er hans diktning ofte politisk ukorrekt. Slik er det også i det foreliggende diktet, der jubelen over en deilig natt med den elskede Cynthia leder dikteren over i en kritikk av Romas militære seire. Diktets opposisjonelle brodd er på sitt skarpeste i den dystre linjen om sjøslaget ved Actium, der Augustus slo motstanderne Antonius og Kleopatra og dermed befestet sin enevoldsmakt.

2.15

Å, jeg er lykkelig! Å for en strålende natt jeg har hatt, du
     deilige seng som er blitt signet av glede og fryd!
Sånn som vi pratet ved siden av lampa, så lenge den skinte,
     sånn som vi herjet og slåss, etter at lyset var slokt.
For, under kjærlighetskampen, da kjempet hun både som toppløs
     og hun lot brystene bli skjult under drakten på ert.
Hun var det, da jeg ble søvnig, som åpnet mitt lukkede øye,
     hun sa: «din trøtting, våkn opp! Ligg ikke stille og sov!»
Sånn som vi deretter grep om hverandre med ivrige hender,
     sånn som jeg lot mine kyss dekke din deilige munn!
Gleden ved sex blir spolert hvis man ikke får se det som hender,
     vet du det ikke, så hør: Elskov blir anført av blikk.
Den gang den nakne Lakaina stod opp og forlot Menelaos'
     ekteseng, da, blir det sagt, falt prinsen Paris pladask.2
Naken forførte Endymion Solgudens skinnende søster,
     naken, det sier man òg, tok hun ham ømt i sin favn.3
Derfor, hvis din intensjon er å krype til køys med pysjamas,
     da vil pysjamasen bli revet i stykker av meg,
faktisk, hvis jeg skulle hisses opp enda et hakk, ja da kan du
     vise en blåmerket arm gråtende frem til din mor.
Ennå forhindres du ikke fra leken av hengende pupper,
     dette er bare en skam for den som alt har fått barn.
La våre øyne bli mettet av kjærlighet, nå, mens vi lever:
     Natten skal en gang bli lang. Dagen vil svinne for godt.
Kunne du bare ha bundet oss, omslynget, sammen i lenker
     som ingen dag kunne ha maktet å bryte itu!
Duene, spleiset i kjærlighet, dem kan du ta som eksempel,
     her har du hannkjønn og hunn, to som samtidig er ett.
Den tar så feil, som forsøker å stanse sin kjærlighets vanvidd,
     kjærlighet, ekte og sann, kan aldri bli kontrollert.
Jorden vil heller forhåne sin bonde med sviktende avling,
     Solen vil spenne sin vogn fast til et mørkskimlet spann,
elven vil snarere kalle hver bølge tilbake til kilden,
     fisken vil òg ligge tørst nedi en støvete kulp,
førenn jeg makter å smugle min smerte til andre enn henne,
     hennes forblir jeg i Liv, hennes forblir jeg i Død.
Men om hun ser meg i nåde igjen og lar netter som denne
     deles med meg, da vil ett år bli så langt som et liv.
Og hvis hun skjenker meg mange, da blir jeg udødelig, for en
     natt som i natt kan få skapt hvem som helst om til en gud!
Hvis bare alle begjærte å leve sitt liv som jeg lever,
     og å få ligge på rygg, tynget av ublandet vin,
da ville verken besudlende sverd eller krigsskip ha fantes,
     eller soldatenes lik flytt inn mot Actiums kyst,
da ville Roma, som stadig beleires av egne triumfer,
     ikke vært nødt til å la håret bli løsnet i sorg.
Denne fortjenesten kan i det minste de kommende slekter
     lovprise: Ikke én gud krenket Properts med sitt slag.
Du, mens det ennå fins livslys, forkast ikke nytelsens frukter!
     Hvis du ga alle de kyss du kunne gi, ga du få!
Nettopp som blader fra blomstene i våre visnede kranser
     faller og flyter omkring, slik som du ser, i mitt glass,
slik kan det hende at vi, som nå puster forelskede sammen,
     taktfast og dypt, kan forgå, ja – selv i morgen den dag.

Ovid

Ovids livsløp strekker seg over det tidsrommet som er blitt kalt den augusteiske gullalderen i romersk litteraturhistorie. Han blir født i 43 f.Kr., samme år man antar at Vergil begynte på Eklogene og han dør, som den siste betydelige dikter i epoken, etter å ha skrevet sitt siste verk i 18 e.Kr. Sammen med kjærlighetselegikeren Tibull var også Ovid knyttet til en mesen med nære forbindelser til keiseren, nærmere bestemt Mesalla. Ovids forfatterskap er det største som er overlevert fra antikken til i dag og krones av hovedverket Forvandlingenes bøker. Amores – Kjærlighetseventyr er ifølge dikteren selv det første verket han resiterte offentlig fra, og fyller tre bøker. Amores 1.5 og Properts 2.15 er de eneste augusteiske diktene som over en viss lengde skildrer et vellykket erotisk møte. Kjærlighetselegien handler først og fremst om lengsel, fravær og alt som hindrer elskerens tilgang til den elskede, hvilket for øvrig er så smertefullt for elegikeren fordi han selv har hatt sanselige erfaringer som beskrevet i dette diktet:

Amores 1.5

Brennende hett var det, viseren pekte mot middagens time,
     jeg hadde lagt meg til ro, midt i min ensomme seng.
Bare den ene av vinduets skodder stod åpen, den andre
     hadde jeg lukket, det var dunkelt, som inni en skog,
eller som skumringens dempede skinn idet Foibos forsvinner,
     eller som nattens sorti før en ny dag er begynt.
Dette er lys som er ypperlig egnet for ærbare jenter,
     her kan sjenanse og skam håpe å finne et skjul.
Plutselig trådte Corinna imot meg med oppkneppet kjole,
     nakken lå strålende hvit mellom det todelte hår,
slik som det sies at vakre Semiramis gikk til sitt kammer,
     eller lik Lais som ble elsket av mengder av menn.4
Straks rev jeg av hennes tøy, skjønt det knapt gjorde skade, så florlett,
     hun kjempet selvsagt imot, hun ville bære sin drakt,
samtidig kjempet hun som om hun egentlig ønsket å tape,
     så – ved sitt forræderi – tapte hun, uten problem.
Der stod hun foran mitt blikk med sin påkledning kastet til gulvet,
     på hennes deilige kropp fantes det ikke en plett.
For noen skuldrer og for noen armer jeg så og berørte,
     for en vidunderlig barm, egnet til kjærtegn og kos,
å – for en silkemyk mage, der, under det feilfrie brystet,
     for en grasil silhuett, for et ungdommelig lår!
Men, hvorfor skal jeg fortelle detaljer? Jeg så kun rosverdig
     skjønnhet og dro henne slik, avkledd, inntil min kropp.
Hvem kjenner ikke det følgende? Utslitte hvilte vi begge.
     Måtte en middag som den komme igjen og igjen!

Martial

Martial, ca. 40–103/4 e.Kr., var opprinnelig fra Spania og skrev blant annet en bok om sirkusleker til innvielsen av Colosseum i år 80. Mest kjent er han for sine over 1500 epigrammer, som til sammen fyller 14 bøker. Innholdet i disse epigrammene spenner vidt, hovedsaklig innenfor dagliglivets rammer, og i et dikt der han behandler forskjellen på sine egne tekster og den opphøyde tragedien, sier han: «De (sc. tragediene) blir vel ansett, disse blir lest.» I klar motsetning til det greske epigrammet, som ikke har noe markert sluttpoeng, utviklet Martial det trekket som har kjennetegnet sjangeren siden, nemlig en slående punchline, som vel må sies å være ivaretatt også i det foreliggende diktet.

11.43

Kone, du finner meg her med en yngling og skjeller og smeller
     vilt, og forteller at du også besitter en stump.
Dette sa Hera uendelig ofte til Zevs i hans kåtskap!
     Han ligger likevel støtt med Ganymedes, så stor!
Herakles slapp ofte buen og bøyde sin Hylas på knærne.
     Innbiller du deg at hans Megara manglet en ræv?
Dafne på flukt drev Apollon til vanvidd, men denne
     galskapen maktet en ung gutt ganske fort å få slokt.
Trass i at Briseis uavbrutt vendte sin rygg til Akhillevs,
     lå liksom likevel hans venn stadig mye mer nær.
Derfor, min kone, hold opp med å kalle din ende ved mannsnavn,
     skjønn at det antallet med fitter du har, det er to.

NOTER

1 Heksameterlinjen består av fem daktyliske verseføtter der hver fot inneholder én betont stavelse etterfulgt av to ubetonte, pluss én troke, altså en betont stavelse etterfulgt av en ubetont (= seks føtter). Pentameteret består av to og en halv daktyl (se beskrivelse over) ganger to (= fem føtter). [Tilbake]

2 «Lakaina» er Helena, kona til den spartanske kongen Menelaos. Helena ble som kjent røvet av den trojanske prinsen Paris til Troja, som dermed skapte foranledningen til trojanerkrigen. [Tilbake]

3 «Solgudens skinnende søster» er månen, kalt Foibe. Hennes forelskelse i unggutten Endymion er legendarisk. [Tilbake]

4 «Semiramis» dronning av Babylon, «Lais» en hetære fra Korinth. [Tilbake]

Publisert 29. april 2002 | Til toppen av siden