Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Debattinnlegg

Skriv ut denne tekstenSkriv ut
Tips en venn eller fiende om denne tekstenTips andre

Om forfatteren
Eivind Tjønneland

Følg debatten
1. Syv tips til slette kritikere
2. Thure Erik Lunds Om naturen
3. Nazisme og bonderomantikk

Nazisme og bonderomantikk
av Eivind Tjønneland

Kritikken av min anmeldelse av Thure Erik Lunds essaysamling Om naturen i Morgenbladet fortsetter. Først rykket Lund selv ut, deretter fulgte Riley opp med en lengre kommentar på Vinduets nettsider. Der har også Torunn Borge publisert en anmeldelse av Lunds bok. Endelig rykker Borge ut i Morgenbladet 4.08. og reagerer kraftig på min påstand om at det er islett av nazistisk tankegods i Lunds kulturkritikk. Ikke noe som hittil er kommet frem i debatten om Lunds essaysamling rokker ved denne påstanden. Jeg vil i denne sammenheng begrense meg til å dokumentere det bonderomantiske eller det jeg har kalt det regressivt-nostalgiske i Lunds bok. Det science-fiction-futuristiske hos Lund lar jeg ligge.

Mange som på forhånd trodde de visste hva nazisme og nazistisk filosofi var, fikk nyansert sine synspunkter kraftig i den debatten om Martin Heideggers forhold til nazismen som ble satt i gang av Viktor Farias i 1987. Oppgaven er ikke lettere når det gjelder forholdet mellom nasjonalsosialisme og litteratur. Enda mer komplisert blir dette når man ser på hvilke forfattere nasjonalsosialistene selv påberopte seg som sine forgjengere. Friedrich Hölderlin ble f.eks. dyrket av naziideologen Alfred Rosenberg som «tyskernes største sanger». Det ville likevel være meget forhastet å konkludere med at Hölderlin var nazist. Lignende problemer oppstår når det gjelder spørsmålet om nazismens «røtter» i Norge.

I 1975 publiserte Bjarte Birkeland og Stein Ugelvik Larsen antologien Nazismen og norsk litteratur, en bok som kom i sterkt forøket utgave i 1995. Publikasjonen hadde sine forgjengere, bl.a. Nils-Aage Sørgaards lille bok fra 1973 om Sven Elvestad, Finn Halvorsen, Øvre Richter-Frich og Trygve Gulbranssen: Fire forfattere og norsk fascisme. Sørgaard var klar over metodeproblemene forbundet med å definere fascismen. Dette skyldes delvis de mange selvmotsigende trekk i bevegelsen. Han la særlig vekt på motsetningen mellom «teknofascisme» og bonderomantikk. I tillegg kommer at nasjonalsosialistiske tekster ofte kan være overraskende lesning, noe Atle Kittang har fremhevet godt:

[...] dersom ein i dag gir seg til å studere dei ulike formene for NS-propaganda (praktverk, litterære antologiar, biletblad, opprop, osv.), vil ein gjerne i første omgang reagere på det framandvorne og oppstylta kulturbiletet som ein møter. Men ein vil nok òg finne mange element som er velkjende, - som ein kanskje kvepp over å finne der, fordi ein gjerne meir eller mindre umedvite reknar dei som sjølvsagde delar av vår eigen nåtidige kulturbakgrunn.

Lund argumenterer i store deler av Om naturen for at kulturen forfaller fordi vi har fjernet oss fra naturen. Kroppsarbeidet er borte fra landsbygda; tilbake er turisme, bingo, fjernsyn og andre uhumskheter. Pengekulturen styrer alt, og den norske bonde og hans kultur er i forfall. Denne utpregede interessen for bondekulturens forfall, at materialisme og jåleri er blitt viktigere enn «Gud, ætt og fedreland», var et viktig element i nazistisk ideologi her i landet i perioden 1933-45. Den gamle bondekulturen spilles ut mot den syke kulturen: «TV-kikking, søtsakspising, narkotikabruk, bilisme, telefonbruk, penger, pervers sex, internettbruk» «er blitt større og sterkere enn Gud, fedreland og ætt». (s. 99) Når Riley forsøker å redde Lund ved å tilskrive tekststeder som dette en ironisk stil, blir viljen til bortforklaring litt for tydelig. Den åpenbare likheten mellom Lund og nazismen i synet på bonden som et alternativ til kulturforfallet, er nok til å snakke om islett av nazistisk tankegods i Lunds essaysamling. Jeg har aldri hevdet at Lunds tekst som helhet er nazistisk. Jeg skrev også i anmeldelsen at det er vanskelig å vise at disse synsmåtene er spesifikt nazistiske. Klima og geografi kombinert med en idealisering av odelsbonden som paradigme på det norske har vært viktige elementer i norsk nasjonalitetstenkning i århundrer. Derfor skrev jeg at det riktignok er islett av nazistisk tankegods i Lunds bok, men at det ikke var noen grunn til å «legge den død» fordi Lund beveger seg i brune spor, slik mange oppfattet Hans Fredrik Dahls anmeldelse av Kaj Skagens essaysamling i 1983. For disse brune sporene går lenger tilbake enn mange forestiller seg. Nazismen oppsto ikke ut fra intet. Lund er ikke rasist, tilhenger av førerkulturen eller en korporativ stat der motsetningen mellom klasser erstattes av et næringsting. Men i den regressivt-nostalgiske delen av sin naturfilosofi viser han likevel åpenbare berøringspunkter med nazistisk tenkning. Jeg gjorde det også klart i anmeldelsen at Lunds bok inneholder en rekke andre elementer enn dem jeg har nevnt ovenfor.

For Lund er det moderne mennesket fremmedgjort fra det opprinnelige, egentlige eller naturlige. Jeg har derfor kalt denne delen av hans naturforestilling et arkeologisk prosjekt som man også kan finne formulert hos f.eks. Gulbrand Lunde. Naturen og den som er preget av naturkreftene er ekte og ærlig, den som er underlagt den syke skinnkulturen er falsk. Et lag av syk kultur fjerner mennesket fra sin sanne og egentlige natur. Lund har heldigvis ikke et politisk program som vil organisere samfunnet ut fra klima, geografi og ætt. På den annen side har han heller ikke noe positivt å si om demokrati, offentlighet eller moderne politiske institusjoner. Samfunnet bedømmes utelukkende ut fra et naturstandpunkt. La oss sitere Lund utførlig for å dokumentere hans synspunkter.

Men livet finnes et helt annet sted, det faktisk levende livet later nå til å befinne seg i teknologien, i samfunnet, på TV, i den masseproduserte fritiden, i vitenskapen; der kan menneskene boltre seg, mens det nakne menneskelivet er meningsløst, det er ytterst få av de moderne mennesker som kun er mennesker, og som orker å leve i den menneskelige grunnsubstans. Ellers lever vi i en slags trygg forvissning om at vi på bunnen er mennesker, noe som igrunnen gjør menneskebegrepet vårt til noe tredjerangs, da vi ikke lenger er avhengig av å være naturlige mennesker, og derfor finner behag i å bruke menneskebegrepet i en stadig omseggripende pyntesyke. (Om naturen, s. 15-16)

Det finnes ikke snev av ironi her. Vi er altså blitt tredjerangs mennesker fordi vi er fjernet fra naturen. Og ikke bare tredjerangs: Vi er «blitt falske, kultiverte, kunstige. Et moderne menneske er intet menneske.» (s. 25) Når kulturen har gjort oss til ikke-mennesker, hva skjer da med menneskeverdet? Stikk i strid med Rileys utlegning, er det i omtalen av menneskeverd og toleranse at Lund blir ironisk:

Familien, slektskapet og den slitsomme kjærligheten framstår som en perversitet i forhold til de livsbetingelser som den moderne teknologi tilbyr oss. Men det forhindrer ikke teknologien i å utnytte de gamle naturlige menneskeegenskaper for egen styrkeoppbygging. Mye bedre da med fargerikt fellesskap, forelskelsestilstander og statlig nedskrevne overenskomster om «menneskeverd», «toleranse» og «frihet». (s. 34)

Det gamle bondesamfunnet ble ødelagt av pengesamfunnets inntreden. «Landbruket som stedsbunden autonom næring eksisterer ikke lenger», beklager Lund. (s. 64) Bondens liv har forfalt, og den gamle bondekulturen «finnes kun som turistmessig og reklameinteressant reminisens». «Det å drive et moderne gårdsbruk er ikke lenger en uunngåelig bestemt måte å leve på som skiller seg ut fra andre livsformer, slik det var i tidligere tider, og som derigjennom, ved denne helt nødvendige måten å utføre både de daglige og de årvisse gjøremål på, i hundrevis av år har gjennomsyret bondens liv fullstendig og som således skapte den norske bondekultur.» (s. 64-65) Dette fører til at byfolk har mistet den grunnleggende respekt for den norske bonden. (s. 68) Den norske bonden resignerer og blir sugd opp i den moderne fritidskultur. Bøndene gir opp; «de orker ikke lenger denne falskheten, denne løgnaktige friheten, i stedet bestemmer de seg for å ta en lang ferie, og så selger de dyr og maskiner, tar seg jobb på kommunen, pynter opp gårdstunet, kapper ned flaggstanga for å få bedre utsikt, kjøper parabol og drar på sydenturer.» (s. 71) Med pengeøkonomien «følger en forkvakling av hver enkelts forhold til selve naturen, og dermed til sitt eget liv». (s. 76) Men det finnes likevel håp for Lund hinsides ødeleggelsen av de norske bygdemenneskenes sjel og den moderne pengeøkonomiske fråtsemanien, nemlig hos enkelte fåmælte fremmedfiendtlige bygdegutter: «(...) i virkeligheten er disse tagale fremmedfiendtlige bygdegutter snart de eneste her i landet som helt av seg selv virkelig kan gjøre noe, de har en nevenyttig oppfinnsomhet, i sin verden er de suverene og hele mennesker». (s. 77)

Jeg utfordrer hvem som helst som har kjennskap til mellomkrigstidens idéhistorie til å motbevise at disse - helt uironiske - påstandene fra Lund bærer i seg et umiskjennelig islett av nazistisk tankegods. Borge og Riley har foreløpig ikke dokumentert kunnskaper om de ideologiske strømninger som her står til debatt. Tvert imot kan det virke som om affektnivået i deres artikler er omvendt proporsjonalt med den historiske innsikten. Dette fremmer ikke saklighetsnivået i debatten. Som referanse for det nasjonalsosialistiske synet på bonden, kunne man valgt mange tekster. I denne sammenheng vil jeg trekke frem Søren Øverlands: «Norsk bondekultur. Gjennom forfall og kulturell oppløsning - til nasjonal selvfølelse og en ny bondekultur», publisert i første del av nasjonalverket Det nye Norge, tilegnet Vidkun Quisling og utgitt av Nasjonal Samlings Propaganda-avdeling i kommisjon hos Blix Forlag, Oslo 1941. Her blir det også tydelig at «de brune sporene» går lenger tilbake enn mellomkrigstiden: «Da det nye Norge skulle bygges i 1814, så var fedrene på Eidsvoll enige om å bygge på bonden og bygdenes eldgamle kultur. Grunnloven la derfor den politiske makt i bøndenes hender. Henrik Wergeland ble det unge Norges begeistrede talsmann, og han så, at bonden var margen i folket, og at det var fra bondesamfunnet at folket i framtiden måtte hente sin styrke.» (s. 98-99) Men dessverre begynte bygdekulturen å forfalle rundt 1850, ifølge Øverland. For det «er i denne tid at resultatet av de store oppfinnelser kommer til Norge, den første jernbane bygges, og den første dampbåt kommer inn i fjorden. De nye samferdsmidler la bygdene åpne for tidens nye strømninger, som grov grunnen vekk under det gamle bondesamfunn». (s. 100) Liberalismen kommer. Det blir «forlokkende lett å pantsette gården og gjøre slektens verdi i penger. Alle slags billige industrivarer strømmet inn over bygden, og bonden sluttet med å lage sine bruksting selv.» Jordbruket går fra selvberging til handelsjordbruk, og den norske bonde blir et offer for materialisme og pengetenkning. Resultatet er trelldom og kulturell oppløsning. «De norske bygdemenneskenes sjel» blir ødelagt, for å si det med Lund. Øverland ønsket å gjenreise den norske bonden i sin opprinnelige verdighet. Han kunne hatt god bruk for den naturlige substansen til Lunds fremmedfiendtlige bygdegutter. Men slett ikke tredjerangs mennesker.

I en tid da formannen i Rederforbundet ønsker å fremstå som «raddis» i Dagens Næringsliv, og høyremannen Terje Osmundsen bekjenner seg til Marx i Dagbladet, er det heller ikke så merkverdig at min kritikk av Lund oppfattes som reaksjonær, bakstreversk og stupid av Borge. Det er blitt radikalt å være konservativ, og i bakvendtland kan alt skje.

For egen del synes jeg imidlertid fortsatt at det er stor forskjell på kulturradikalisme og agrarfascisme.

Publisert 28. august 2000 | Til toppen av siden