Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Dikt

Fire dikt
av Steinar Opstad

Avlåst område

Parken er låst om kvelden
og Gud er der inne.
Profeten sover utenfor i mørke
i ei skjorte som engang var hvit
som en gjerningsmanns hender
eller en morder
som aldri blir avslørt.

Jeg stryker profetens rygg
for jeg handler når jeg skriver:
Jeg er en som dikter, men er ikke en dikter.
Øyet mitt er borte fra Gud.
Jesus og et gjerde skiller oss
og noen spør
om ikke engang Gud kan redde meg.

«Nei, ikke engang Gud»,
skriver jeg og smiler
for jeg kjenner de troskyldige
uten å omgås dem
de jeg omgås er forbrytere
som skriver ord over ord
og maler bilder over bilder.

Det sist sagte

Jeg ser over til gårdene
på den andre siden av parken
der profetene bor i slitne etasjer.
Trærne og fasadene og ungene som leker,
alt er gammelt.
Jeg ser ikke bakover eller framover,
men inn i etasjene
der menneskene løper omkring.

Jeg hører stemmer
som har smøget seg inn i barna
som hyler og leker mellom stativene:
Ikke se ut i natten.
Ikke våk ved vinduet, for utsikten
blir snart en annen.

Profetene er alle sønner, som deg
de er enkle
men fulle av sår som natten har gitt dem.
Men du er ikke blant dem som skal overleve
for du får bare en datter, ikke en sønn
og du reiser fra hus til hus og møter en kvinne
og så en ny, og så enda en.

Du har et glattbarbert hode
så mørket kan vokse deg til tinningene.
Du navngir utsikten
og barnet du var, gutten du ble
og himmelen du mistet.

Bibliofil

Jordbrukerne ligger musealt under glass
så hvor kommer maten fra?
Etter at bøndene, historisk sett,
har gjort sitt arbeid
ekskrementeres restene ut.
Jeg som skriver er bare en mislykket gjest
hos de som er huslige med bøker.

Jeg kjenner universitetet fra innsiden
med reoler disker skjermer og terminaler
og menneskene som blar og som leser.
Det er bare klovner og teatermennesker
som lever videre.

Latinske inskripsjoner
og greske sannheter
og eselkultur mer enn hest og kjerre
eller rødmalte låver og grisehus
rundt et nyrestaurert panteon.

Stygg som en dikter, tørr i huden
har jeg ikke draget på menn eller kvinner.
Døden er å være av bondeherkomst
Døden er de lange reolene av gotiske skrifter
Døden er en penis
slått flat mellom to permer
Døden er en rose i sæden
en rose i skriften.
Jeg går diskret mellom reolene
for det er jeg som er Narren
og det er ikke støv jeg blåser av bøkene
Det er jord.

Avsønning

Ned i intet, ned i intet,
sier livet til de fattige
og jeg som går på kirkegården
holder navnet tett mot kroppen
og hvisker, ved mitt navn
at døden neppe er farlig.
Og jeg som tror at de andre har skjønnhet
løfter armene opp mot en mørkeblå himmel.
Jeg har skjønt at den som forblir en sønn
bare kan hate seg selv.

Navnet ble endret dagen før dåpen
av en ubestemmelig mor
og mer enn å føde spadde hun meg opp
fra intets jord.

Mors pust i vårnettene
og stemmen som er så sliten
at den smuldrer mellom fingrene.
Gravene er i snøens grav
og jeg er støtten, urnen
eller blomstene
eller en som sier:
«Ned i intet – og ut av intet».
For det sanne er alltid en åpning.


Diktsamlingen Synsverk utgis i september 2002.

Publisert 21. juni 2002 | Til toppen av siden