Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Debattinnlegg

På seg selv kjenner man andre
av Erik Skjeveland

«Kjenn deg selv» lyder et visdomsord. «Kjenn din fiende» lyder et annet. En syntese av disse to kunne vært: «Vis meg din fiende og jeg skal si deg hvem du er». I sin omdiskuterte artikkel om kulturradikalismen (og i diverse avisinnlegg) fremstiller Eivind Tjønneland sine «fiender» på friskt og polemisk vis. Disse beskrives blant annet som religiøse «lemengjengere» og som «kulturmasochister». Slike karakteristikker er morsomme og til dels tatt på kornet, men når det hentydes til «en ny fascisme» og «en ny militant vitalisme», får polemikken et langt alvorligere preg, som fort tørker smilet av leserens ansikt. Tjønneland mener tilsynelatende blodig alvor, og det er dette momentet ved hans retorikk som har vekket indignert oppmerksomhet.

I sin artikkel skriver Tjønneland at «Kulturradikalismen i alle tre faser handler mer eller mindre om å gjennomskue dobbeltmoralen. Den ville hente frem og videreutvikle et individuelt erfaringssjikt som skulle være egnet til å stå imot samfunnets represjon. Idealet var båret av drømmen om 'det frie mennesket'.» (Tjønneland 1999:23). Ordet «dobbeltmoral» har en langt større retorisk slagkraft enn ordet «kulturradikalisme». Det er den lunkne og selvgode likegyldigheten Tjønneland vil til livs. Dessverre nærmer han seg denne problematikken via en omstendelig drøfting av selve kulturradikalismen. Slik jeg leser hans artikkel mangler den et klart nok fokus på selve dobbeltmoralen, og frontlinjene han trekker opp blir derfor feilaktige. Således står han i fare for å støte fra seg mulige forbundsfeller i kampen mot dobbeltmoralen. La oss se på et eksempel.

Mot slutten av artikkelen skriver Tjønneland: «Fienden er ikke Hollywood. I tradisjonen fra Kielland over Arnulf Øverland til Georg Johannesen må vi mobilisere mot den nypuritanistiske landeplagen, mot reteologiseringen av norsk skjønnlitteratur, mot at tradisjonen fra Ronald Fangen og andre kristenkonservative får vind i seilene» (Tjønneland 1999:27). (Uttrykket «den nypuritanske landeplagen» har Tjønneland for øvrig lånt fra Øverland, som kalte kristendommen «den tiende landeplagen».) Denne uttalelsen vekket min interesse for Fangens forfatterskap. Tilfeldigvis hadde jeg en samling av hans essays stående ulest i bokhyllen. Det gikk opp for meg at den stod ulest fordi jeg delte Tjønnelands motvilje overfor de kristenkonservative konnotasjonene som er forbundet med Fangens navn. Hans forfatterskap er forankret i en kristen etikk som Tjønneland ser som en konservativ motpol til kulturradikalismens frigjøringsprosjekt. Kjølv Egeland skriver i Norges litteraturhistorie at Fangen ofte blir «plassert som bannerfører for anti-radikalismens løse grupperinger. Men han var ikke fastmurt i posisjoner, ikke urokkelig verken i meninger eller kampmål.» (Beyer 1991:145). Dette oppdager en raskt når en leser Fangens essays. I et av de aller siste, som heter «Sekt eller helhet», uttrykker han således en oppriktig beundring og takknemlighet overfor bohemenes virke:

Den krets av skribenter jeg møtte i Norge som pur ung, ennu før jeg var 20 år, Norges siste bohemer, var gjennomgående i 40-50-årsalderen. Det var rikt begavede, meget rikere utrustet enn deres produksjon gir uttrykk for [...] Jeg skal ikke forsøke å vurdere dem, hverken som krets eller som enkeltmenn; det er bare én ting ved dem jeg ofte tenker på med stor takknemlighet: vidden, rummeligheten i deres erkjennelse, det åpent udogmatiske i deres tanke, mottagelighet og kritikk, deres instinktive avsky for det sektvesen, som fornekter helheten, for den analyse, som dyrker seg selv og ikke vil tjene syntesen. (Fangen:286)

På spennende vis fungerer Fangens essay som komplementær lesning til Tjønnelands artikkel. Fangen ser kulturradikalismen fra en annen synsvinkel, fra motpartens perspektiv, og han kan dermed beskrive sider ved den som Tjønneland ikke har blikk for. Jeg skal trekke frem noen flere eksempler. Et annet sted i det samme essayet beskriver Fangen «den moderne åndsarbeider» på en måte som synes å forutse dekonstruksjonens fremvekst:

[...] de flyktet for det uoverskuelige og uoverkommelige inn i forenklingen; de hadde fått tak på en partialsannhet og proklamerte at den var nøkkelen til all sannhet; de eksperimenterte med en universell reduksjonstabell, en regnemaskin som utelukkende regnet divisjon og minus. De opfant hemmelighetsfulle riter og bygget utilgjengelige dogmatiske systemer, vel vitende at slike herligheter virker både fryktinngytende og dragende på mennesker. (Fangen 1965:285)

Fangen benytter på ironisk vis et religiøst farget språk («sektvesen», «proklamerte», «hemmelighetsfulle riter», «herligheter») for å kritisere moderne, ateistiske kritikere. Han ser med skarpt blikk kulturradikalismens svakhet: «Moderne diktning og kritikk er sterk i analysen, svak i syntesen» (s.st.). Når en leser denne setningen krymper årene mellom 1946 og 2000 inn til ingenting. Der er lite nytt under solen. Også Tjønneland ser at kulturradikalismen synes å mangle en syntese. Han skriver: «Hva er så den positive oppgaven? [...] Har ikke kulturradikalismen noen egen moral?» (Tjønneland 1999:25). Her renner etter hvert hans resonnement ut i sanden uten å gi noe konkret svar. Analysen er villig, men syntesen er svak.

Men på seg selv kjenner man andre. Også Fangen kunne til tider være «svak i syntesen». Jeg tar med et eksempel fra essayet «Om frihet»:

«Frihet for de fangne» — det er kristendommens budskap. Og kristendommen er den eneste makt i verden som overhodet har våget å forkynne et slikt budskap. Den forkynner det ikke i determinismens eller det naturlige menneskets navn. Den forkynner det i hans navn som brøt determinismen og som var Guds handling til frigjørelsen av det naturlige menneske. (Fangen 1965:260)

Slike enøyde trosbekjennelser svekker helhetsinntrykket av Fangens essays. Heldigvis balanseres de som oftest av mer vidtenkte betraktninger. Det er når han er tvi- eller vidsynt han ser best. Samtidig ser en i dette sitatet at Fangen deler kulturradikalernes frihetslengsel. Han velger bare en annen strategi i kampen for å vinne friheten. Dessuten stiller han krav til den. For Fangen har ikke friheten noen verdi i seg selv. I det samme essayet heter det: «Alt for lenge siden har det vært klart for mange at friheten var blitt en ren elendighet for den store mengde av europeisk ungdom. Hvorfor? Fordi den ikke visste hva den skulle bruke den til.» (Fangen 1965:264). Og litt senere: «Men de som ikke har kjempet for den [friheten] og som ikke i sitt eget liv har erfart menneskets trelldom og den moralske frihetslengsel som livets hellige prinsipp, – de forfaller i den ytre frihet som døgenikter i rikdom.» (Fangen 1965:265). Dette utsagnet avslører også kulturradikalismens store svakhet: den vet ikke hva den skal bruke friheten til.

I det hele tatt virker det som et bomskudd å koble Fangen opp til en «nypuritansk landeplage». For hva er en puritaner? Jo, opprinnelig betegnet det en protestant som ville «rense» kirken for all katolsk påvirkning. Selve ordet «puritaner» stammer fra det latinske ordet for renhet (puritas). Den som leser Fangens essays vil raskt oppdage at han langtfra var noen trangsynt puritaner. Jeg lar et sitat fra essayet om frihet tale for seg selv:

Usaklig holdning er straks en prinsipiell fornektelse av åndsfrihetens idé. Selvsagt er friheten der for å bli brukt, ikke til lek, men til blodig alvor, – til kamp for det man holder for riktig og sant mot alt man holder for fusk og fare. Men at et kultursamfund er fritt, betyr nødvendigvis at det rummer motsetninger. I det samme øyeblikk som motsetningene, friksjonen, spenningen forsvinner, har friheten intet funksjon og opgave. Det frie kultursamfunds forutsetning er alltid en positiv vurdering av motsetningers nødvendighet og nytte for alt åndsliv. Vil f.eks. den kristne falanks i et land forby, eller ved maktmidler og intoleranse undertrykke ikke-kristen eller anti-kristen tanke, da fornekter den åndsfriheten. Det burde være utenkelig [...] (Fangen 1965:253)

Dette er kloke og veloverveide ord. Fangen kjente selv meget godt til frihetens pris. I 1940 ble han arrestert av nazistene på grunn av essayet «Om troskap». I kampen mot nazisme, fascisme, fanatisme og andre former for usaklig puritanisme, stod han i fremste rekke.

Det taler til Tjønnelands fordel at han har maktet å få frem motsetninger og skape friksjon i kulturdebatten den siste tiden. Selv kan jeg takke hans initiativ for at jeg endelig fikk øynene opp for Fangens eminente essays. Derimot virker det helt unødvendig å stille Ronald Fangen opp som en slags fiende. Man bør som kjent velge sine fiender med omhu. Her har Tjønneland en tendens til å være litt for kjapp i avtrekkeren, både når det gjelder den ene og den andre «fienden». Mitt inntrykk er at han egentlig er mest opptatt av konnotasjonene rundt Fangens navn og ikke av selve hans forfatterskap. Det er «tradisjonen fra Ronald Fangen» han går til angrep mot. Men i Fangens tilfelle synes ikke konnotasjonene tilknyttet hans navn å stemme overens med det faktiske forfatterskapet.

Her kommer vi tilbake til min opprinnelige innvending mot Tjønnelands artikkel: Den mangler et klart nok fokus på kulturradikalismens egentlige hovedfiende: dobbeltmoralen. De frontlinjene han trekker opp blir dermed for vage. Når han skriver at «Religionen må avsløres for å vise hvorledes den uttrykker sosiale problemer i forvansket form.» (Tjønneland 1999:25) tolker jeg ham slik at det er den religiøse dobbeltmoralen han angriper. Hvis han derimot mener at han vil renske samfunnet for alle oppriktige former for religiøsitet, så gjør han seg bare til talsmann for en ateistisk form for puritanisme.

I kampen mot likegyldigheten og dobbeltmoralen trenger en all den hjelpen en kan få. Dobbeltmoral er dobbeltmoral enten den er religiøs, ateistisk eller agnostisk. Den er sneversynt og statisk, selvsentrert og likegyldig, intolerant og uten glimt i øyet. Dermed blir det en av kulturradikalismens positive oppgaver å fremme engasjement, vidsyn og rommelighet i samfunnet. Samtidig er det ikke nok å kjempe for frigjøring, en må også ta stilling til hva friheten skal brukes til.

LITTERATUR

Beyer, Edvard (red.): Norges Litteraturhistorie Bind 5, Cappelen, Oslo 1991.
Fangen, Ronald: Essays, Gyldendal, Oslo 1965.
Tjønneland, Eivind: «Kulturradikalismens fjerde fase» i Vagant, nr. 4/1999.

Publisert 25. september 2000 | Til toppen av siden