Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Artikkel

Hva er det med Flaubert?
Bokkommentar om Gustave Flauberts Tre fortellinger og Klichéordbogen
av Claire Thévenin

Høsten 2001 kom det kjente franske litteraturtidsskrift Magazine littéraire ut med et spesialnummer om Gustave Flaubert. Tidligere samme år viet den nasjonale radiostasjonen France-Culture hele ti dager til Flaubert, med ikke mindre enn 30 programmer om 1800-tallsforfatteren. I september kom det første bindet av en ny og revidert storutgivelse av Flauberts samlede verker ut i Pleiadeutgaven. Forlaget regner med å gi ut ett bind annet hvert år og har planlagt fem bind til sammen.

I Norge følger man opp denne fornyede interessen for Flauberts forfatterskap. Aschehoug kom i fjor med en ny oversettelse av klassikeren Madame Bovary fire år etter å ha oversatt L'Éducation Sentimentale – Frédéric Moreau, en ung manns historie. Og i høst er Bokvennen forlag ute med Tre fortellinger, det siste fullførte verket til Flaubert, kronen på verket ifølge de fleste. Samtidig gir det danske forlaget Basilisk ut Le dictionnaire des idées reçues, Klichéordbogen, et ironisk oppslagsverk over klisjéer og «politisk korrekte» plattheter man trygt kan ty til i konversasjonsøyemed.

Så hva er det med Flaubert? Hvorfor denne interessen nå? Noe av oppmerksomheten skyldes kanskje forskernes gjenoppdagelse av forfatteren gjennom hans manuskripter. I Frankrike er myten om Flaubert som en litteraturens Kristus ganske utbredt. Han er den franske litteraturens svar på lille Marius som døde av for mye latin. Brevene til forfatteren vitner om ensomhet, utrettelig arbeide og utmattelse. Overanstrengelse er antakeligvis årsaken til hjerneslaget som tok hans liv i 1880. Det asketiske og enorme arbeidet resulterte i en stor mengde manuskripter som han beholdt med tanke på fremtiden. Manuskriptene til nærmest alle verkene er oppbevart, de fleste på Bibliothèque Nationale i Paris, og utgjør ca. 30 000 sider til sammen. Bare manuskriptene til Madame Bovary utgjør én meters hylle med A3-hefter. Sidene er dekket, recto verso, med mer eller mindre leselig skrift. Der kan man se at samme avsnitt, samme scene ble skrevet om og om igjen til forfatteren ble tilfreds med resultatet, dvs. når sammensetningen av ord, fraser og perioder tålte det han kalte for brøletesten eller l'épreuve du gueuloir. Han sto i arbeidsværelset og brølte ut setningene for å teste rytmen og musikaliteten deres. I gjennomsnitt finner man seks-sju varianter av hvert tekststykke.

Disse manuskriptene har de siste årene vært gjenstand for en omfattende genetisk forskning som har vært viktig både for fortolkerne og for opprettelsen av nye utgivelser. Arbeidet går ut på å utforske de håndskrevne kladdene og tyde all den informasjonen de kan gi oss. Man gjenoppretter og transkriberer strøket tekst, tilleggstekst mellom linjene, notater i margen osv., og kartlegger hvordan de forskjellige fortekstene eller variantene utvikler seg i forhold til den publiserte teksten. Genetikken kom først i gang for alvor på 80-tallet, og når det gjelder Flaubert-forskningen, er det nå blitt en selvfølge å forholde seg til dette feltet. Det mest synlige resultatet av innsatsen innenfor den genetiske forskningen er de nye utgivelsene vi refererte til tidligere – storsatsingen til Pleiaden er representativ i så henseende.

Flauberts aktualitet viser seg også i Norge. Madame Bovary selger, som alltid – mellom 1973 og 1999 er Peter Rokseths oversettelse av boka blitt utgitt seks ganger, den nye oversettelsen to ganger, og Frédéric Moreau, en ung manns historie fra 1997 kom i ny utgivelse i fjor.

La oss se litt nærmere på den siste oversettelsen på norsk, Tre fortellinger. Verket har en helt spesielt plass i forfatterskapet. Det ble publisert i 1877 og er den siste boken Flaubert fullførte før han døde i 1880. Det er også den eneste novellesamlingen i rekken av verkene hans. De tre fortellingene, som er på omtrent tretti sider hver, henter motiver fra helt ulike tider og tonen i hver av dem tilpasses inspirasjonsmaterialet. Fortellingene kan likevel samles rundt åpenbaringsmotivet. I den sammenheng er det viktig å påpeke at skildringen av åpenbaringene preges av det fantastiske, noe som gir dem kun kvasireligiøs verdi. Le merveilleux chrétien, et fransk begrep som betegner det man kanskje kunne kalle det mirakuløst vidunderlige i litteraturen, har en sterk folkelig appell og inngår som hovedingrediens i en av de retningene genren conte eller fortelling tar. De eventyrlige, nesten magiske hendelsene som inntrer i hver av de tre fortellingene bidrar til å innfri forventningene til den genren boka annonserer i tittelen Trois contes.

«En enkel sjel», fortellingen som åpner samlingen, er plassert i Flauberts nåtid. Vi finner i den den samme ironiske tonen som i de andre 'nåtidsromanene' (Madame Bovary og Frédéric Moreau), men sterkt nedtonet. Det finnes en ømhet i forhold til hovedkarakteren som er unik i forfatterskapet. «En enkel sjel» forteller historien om en nesten enfoldig tjenestepike, Félicité, og hennes merkelige vei mot åndelig apoteose. Bondepiken er hardbarket og hjertet hennes er værbitt, men hun er likevel i stand til å erfare store sinnsbevegelser. Hun viser en rørende hengivenhet til nevøen Victor og til Virginie, datteren i huset hvor hun tjener. Mest av alt forguder hun Loulou, papegøyen hun arver etter en av de fine fruene i småbyen. Félicités tilbedelsen av fuglen blir nærmest grotesk, med sterkt komiske, erotiske og hedenske konnotasjoner. Årsaken til at det oppstår en helt spesiell tone i denne novellen er at Flaubert aldri lar bildene tippe fullstendig over i det groteske. Den skadefro ironien triumferer aldri slik den gjør det for eksempel i beskrivelsen av Homais i Madame Bovary: før man ler blir man grepet av den renheten kun de enfoldige, som Félicité, kan utstråle. Det uoppgjorte møtet mellom det groteske og det rene når et klimaks i slutten av fortellingen. På sitt dødsleie, idet hun utånder, har Félicité en visjon. Himmelen åpner seg i en fargerik kjempepapegøye:

En himmelblå damp steg opp til Félicités værelse. Hun spilte neseborene opp og trakk den inn med mystisk sanselighet; så lukket hun øynene. Leppene smilte. Hjerteslagene ble langsommere og langsommere, mer nølende for hver gang; stillere, som en kilde som tørker inn, som et døende ekko; og da hun åndet ut sitt siste sukk, syntes hun at hun så himmelen åpne seg og en kjempestor papegøye sveve over hodet sitt.

Leseren klarer ikke helt å gi seg hen til det komiske i denne scenen. Enkle sjeler viser seg å være vakre sjeler. Leseren ender med å vakle mellom lattermildhet og det alvoret som alltid følger med erfaringen av det vakre.

De fleste kommentatorene av Tre fortellinger mener det er viktig å se samlingen som en slags syntese, en sammenfattende versjon i miniatyr av Flauberts øvrige forfatterskap. I et slikt system kan man lese nåtidshistoriene i forhold til hverandre, slik vi nettopp gjorde når vi sammenlignet ironien i Madame Bovary med den i «En enkel sjel».

Den andre fortellingen i boka, «Legenden om Julian, gjestfrihetens helgen» kan forbindes med det dramatiske scenarioet om en annen helgen, La tentation de Saint-Antoine, publisert i 1874. Askesen er et dominerende tema i begge fortellingene. De er også preget av en sterk fantasmagori som resultat av de visjonene og hallusinasjonene helgnene opplever. Stoffet til fortellingen er hentet fra en middelalderlegende. Julian er en ung adelsmann som ufrivillig gjør seg skyldig i foreldredrap. Etter å ha blitt tvunget ut på vandring i desperasjon, slår han seg ned ved en elvebredd hvor han hjelper folk over elva, tilbyr dem herberge og litt mat hvis de er i nød. En dag redder han en spedalsk som holder på å dø av kulde og utmattelse, selv om han står i fare for å bli smittet. Mannen viser seg å være Kristus. Han er kommet til Julian for å utsette ham for en siste prøve før han åpner himmelen for ham. Helgenen Julians askese er et tema vi kan relatere ganske direkte til selvbiografiske elementer. På samme måte kan de fantasmagoriske episodene i fortellingen sees i sammenheng med Flauberts egne erfaringer med hallusinatoriske tilstander. I 1844 led forfatteren av epileptiske anfall og ble så syk at han måtte avslutte jusstudiene sine i Paris og trekke seg tilbake til familiens hus i Croisset i Normandie. La première éducation sentimentale (1845), som er skrevet i perioden før og etter anfallene og det psykiske sammenbruddet som fulgte, er sterkt selvbiografisk. Hovedkarakteren i boka har store kvaler hva angår den retningen han har tatt i livet. Sjelenøden hans er så stor at han får hallusinatoriske opplevelser.

Det som er interessant, er hvordan de fantasmagoriske scenene hos Flaubert gir ham anledning til å skrive genuint lyriske partier. Når han iscenesetter synderen Julian, tyr Flaubert til et slikt heftig lyrisk stykke. Før mordet på foreldrene gjør den unge Julian seg skyldig i en annen synd. Han blir besatt av jakten. Beskrivelsen av kobbelet av jakthunder og falkene han eier er fullstendig overdådig og overmanner leseren. På samme måte tar oppramsingen av jaktredskaper og hvilke dyr han dreper aldri slutt (akkurat som i middelalderromanenes uendelige kataloger over de premiene ridderne vant i turneringer). Julian dreper stort og smått: «hegre, glente, kråke og gribb», «gjess, otere og villandkyllinger». Driften hans virker umettelig. En dag setter han ut på en jakt som tar ham lengre og lengre inn i skogen, og drapsbegjæret fører ham inn i en transelignende tilstand (legg merke til oversetter Eiliv Eides vellykkede gjengivelse av passasjens rytme og musikalitet):

Et rådyr sprang ut av et kratt, et dådyr kom til syne i en lysning, en grevling kravlet ut av et hull, ute på marken struttet en påfugl med halen; – og da han hadde tatt livet av dem alle, kom det nye rådyr, nye grevlinger, nye påfugler, og svarttroster, nøtteskriker, ildere, rever, piggsvin, gauper, en uendelighet av dyr, stadig flere etter som han red frem […] Julian ble ikke trett av å drepe, vekselvis spente han buen, trakk sverdet, stakk med kniven, uten en tanke i hodet, uten å huske hvor eller hvem han var.

Om Julian fråtser i mord og blod, så får vi inntrykk av at Flaubert fråtser i ordene. Han lar det han kaller for sin «lyriske kreft» utfolde seg fritt og tillater seg å avvike fra sin egen monotone og kontrollerte tone i nåtidstekstene.

Flaubert gir i sine brev uttrykk for trangen til regelmessig å ta avstand fra den selvpåtvungne, upersonlige samfunnsbeskrivelse av sin egen tid: «Jeg føler behov for å komme meg ut av den moderne verden, som jeg har dyppet pennen i altfor lenge. Jeg er minst like lei av å gjengi den, som den byr meg imot når jeg betrakter den.» Slike utflukter virker betingelsesløst nødvendige. «Jeg kommer nettopp fra Yonville [Bovarys landsby], jeg har fått nok! Nå vil jeg synge en annen sang! La oss iføre oss tragediens drakter. – og la oss skrike for fulle lunger! Det er godt for helsen.» Kommentatorene har understreket pendelbevegelsen i forfatterskapet mellom de 'realistiske' tekstene à la Madame Bovary og det vi kan kalle fråtseromanene. I de førstnevnte praktiserer forfatteren en selvfornektende nøkternhet. Han forbyr seg selv å intervenere, å la sine synspunkter være eksplisitte, samtidig som han holder igjen for de lyriske tilbøyelighetene. Dessuten anstrenger han seg for å velge trivielle historier og banale mennesker. Monotoni og flathet karakteriserer disse tekstene. Fråtseromanene, derimot, oser av sterke farger, lyder og skinnende visjoner. Bildene nedtegnes med ord som hentet ut av et overflødighetshorn. Dette gir tekstene en nesten uhyrlig stofflighet, en følelse av at vi kan ta på denne verdenen, enten den forestiller de marerittaktige hallusinasjonene til Sankt Antoine eller om den lar oss se de overfylte skattehulene under palasset til Salammbôs far, Hamilcar. Om Salammbô, romanen om Kartagos innbitte forsvar mot barbariske horder av leiesoldater, sier Flaubert: «Fargen i den er blodets farge, fra begynnelse til slutt.» Purpurtonene han opererer med i dette verket byr tydelig på sterkere kost, til avveksling fra det anemiske grå han tidvis tvinger seg inn i, som om det var en slags diett. Flaubert så for seg en farge for hver av sine tekster. Både «En enkel sjel» og Madame Bovary får tildelt den samme spesielle gråbrune fargen, la couleur puce. Det er skrukketrollenes farge, sier han. I Frankrike pleier man å assosiere folk som lever et kuet, ubetydelig liv med disse blasse, lysskye insektene man finner under steiner eller langs skorper av murpuss. Det sier oss en del at Flaubert tenkte på denne fargen både i forbindelse med Emma Bovary og Félicité.

Anstrengelsene i retning av en farge, en tonalitet, en rytme eller et lydbilde forteller oss hvor fysisk sanselig Flauberts forhold til skrivingen er. I brevene finner vi en rekke talende assosiasjoner: «Jeg fyller magen min til randen med farger […]», «Stilelskerne, de ekte gourmetene, vil ha kraftigere krydder, sauser som er mindre utvannet, sterkere viner.» Eller: «Jeg beruser meg på bøker og stil slik andre fråtser i kjøtt og vin.» I en bemerkelsesverdig lesning fra 1953 viser Jean-Pierre Richard, fra Genève-skolen, hvordan Flauberts idé i forhold til å gjengi verden er uløselig knyttet til et umettelig begjær etter å sluke den. La oss også se på en annen side ved dette fråtseriet: før Flaubert begynner på en bok fortærer han mengder av dokumentasjon over det valgte emnet. «Herodias», den siste novellen i Tre fortellinger, er et godt eksempel på det. Fortellingen bygger på myten om Salome. Den unge piken Salome danset så forførende for sin stefar, herskeren Antipas, at han innvilget henne et ønske. Moren hennes, Herodias, fryktet Johannes Døperen og forledet sin datter til å forlange hodet til helgenen på et fat. «Herodias» slekter på romanen Salammbô, 1862, som også bruker Salomemotivet. Begge fortellingene foregår i antikken (i Palestina rundt Kristi fødsel og i Kartago år 300 f.k.), og har en solid dokumentert historisk ramme. Flauberts ambisjonen om å «vite alt for å kunne skrive» tvinger ham, ettersom emnene er så fjerne i tid og rom, til å overgå seg selv i forsøket på å fylle det store kulturelle tomrommet. Han insisterer på at han må stappe seg «stapp full, helt opp til ørene» av emnet han har valgt, før han kan få det ut igjen. De vel tretti sidene som utgjør fortellingen «Herodias» bygger på tre fulle hefter med lesenotater og over åtti sider med vilkårlige notater. Reisenotatene fra oppholdene i Østen i 1849-1851 blir også brukt flittig.


Jeg nevnte tidligere at Klichéordbogen nylig har kommet ut i Danmark. Også dette verket må leses i forbindelse med resten av forfatterskapet. Etter den todelte inndelingen vi har operert med her, hører verket til nåtidstekstene. Ideen bak ordboken kan spores tilbake til den tiden Gustave var ni år gammel. I et brev til en skolekamerat foreslår han at de skal skrive sammen og han fordeler oppgavene slik: «jeg kan skrive komedier og du drømmene dine. Det er en dame som kommer på besøk hos pappa og alltid sier mye dumt, jeg kan skrive ned alt dette.» Klichéordbogen er en samling av fordommer, plattheter og ordtak som klinger av folketro, tomme faste uttrykk og andre former for sømmelige konvensjonelle ytringer som borgerskapet underholdt seg selv med i det 19. århundrets salonger. Man må aldri glemme å iscenesette Flauberts definisjoner som replikker når man leser boka. Da får man det garantert morsomt.

Idiotien regjerer, sier Flaubert, og han vil ta hevn over den ved å eksponere den – uten å kunne tas for det. Han provoseres spesielt av alle uhyrlige forestillinger om de tingene som angår ham mest. Ordutvalget er i så måte representativt for Flauberts ulike interessefelt. Han avslører blant annet borgerskapets forakt for litteraturen når de tyr til uttalelser som disse:

poesi Er fuldstændig nytteløs og gået af mode.

digter Er et finere ord for tåbe. Alle digtere er dagdrømmere.

Man bør helst lire av seg slike fraser, for da slipper man også å måtte uttrykke sin smak, noe som er høyst risikabelt! Mange oppslagsord henviser ellers til medisinske termer. Flaubert vokste opp med en far som var kirurg og professor i medisin. Selv kunne han mye om emnet og nærte stor forakt for godt forankret folketro av følgende karakter:

kolera Man får det av å spise melon. Det kan kureres ved at drikke meget the med rom.

Moteordene i de nye vitenskapene led også under den regjerende dumheten:

hysteri Må gjerne forveksles med nymfomani

eller

metallurgi Er meget chikt.

Ordboken, genremessig knyttet til den encyklopediske tradisjonen, bærer også vitnemål om hva som står i sentrum for interessen i Flauberts samtid. Mange ord henviser for eksempel til moderne vitenskap som arkeologi, biologi, zoologi og religionshistorie. De forteller om det 19. århundrets moter, slik som begeistringen for Østen og forgapelsen i engelske ord og uttrykk:

Jockey-Club Dens medlemmer er nogle friske fyre, som alle er meget rige. Omtal blot klubben som «Jockeyen». Det er meget chikt, for det får andre til å tro, at man er en del af den.

Bare av disse få eksemplene konstaterer man en stor variasjon av stemmer og tonefall. En av disse stemmene hører til le Garçon, en fiktiv karakter som Flaubert og vennene, gutta, spilte etter tur for å more seg. Le Garçon er en ungkar med 'glimt i øyet'. Han er glad i ordspill, er jovial og slår seg på lårene når han ler, som en slags Gargantua. Tonen er lett spøkende, kanskje litt kinky. Da slipper den harde ironien taket:

rejsning Dette ordet bruges kun om tage

eller

indføring Er et urent ord.

Les gjerne ordboka sammen med noen du kjenner og dere vil le anerkjennende sammen med Flaubert og gutta av de dumme platthetene. Men en advarsel er på sin plass. Flauberts sarkasme er et tveegget sverd. Man kan ikke se bort fra at forfatteren lyktes i sin opprinnelige intensjon med verket, en intensjon han allerede ga uttrykk for i et brev datert 16. desember 1852: «Det burde være slik, at i hele denne boken skulle man ikke kunne tilskrive meg et eneste ord, og så snart man hadde lest den skulle man ikke tørre å snakke lenger, av frykt for å si noe man kunne gjenfinne i den.» Man tar seg selv i å tenke to ganger før man sier noe når man fremdeles har ordbokens ånd over seg. Boken avdekker ikke bare klisjeene i Flauberts samtid – også vår egen samtids klisjeer blir mer synlige for oss. Det er likevel ikke alltid vi fullt og helt klarer å oppnå den avstanden som er påkrevd for å le rått av de gamle klisjeene. Se følgende oppslagsord:

guerilla Skader fienden mere, end den almindelige hær gjør.

Skal vi le anerkjennende av det? Er dette en typisk klisje det er dumt å tro på? Er det ikke slikt at vi, etter Vietnam og Al Quaïda, tror på dette uten å stille spørsmål? Så derfor: vær også forberedt på et snev av ubehag.

Det man kan trøste seg med når man leser Klichéordbogen, er at det nettopp er her, i den ekstremt ironiske leken, Flaubert feller Flaubert. Av og til er det nemlig mulig å etterspore hans egen stemme i ordboken:

metaforer Forfattere bruger altid for mange af dem.

I dette oppslaget hører man først og fremst den uinvidde småborger som, for sikkerhets skyld, rakker ned på det litterære – som metaforene er en metafor for. Man blir likevel fristet til å høre oppslaget som et ekko av hans egne standpunkter. Han setter selv pris på en god metafor, men driver heksejakt på dem i sine egne tekster. Da han skrev Madame Bovary, bestemte Flaubert seg for å renske skriften for alt som konnoterer den 'gode litteraturen' og som ifølge ham er skyld i at han ikke makter å oppnå den ideelle stilen han drømte om: «Vakre konstruksjoner, vidløftige og ruvende setningsdeler som folder seg ut som en elv, variasjonen i metaforer, stilens glans, alt det jeg til syvende og sist elsker, får ikke plass i denne boken.»

Den franske Flaubertforskeren Anne Herschberg Pierrot understreker at de mange mulige kildene for ytringene tjener til å villede leseren. Flaubert sier det på denne måten: «Målet mitt (som er hemmelig) er for øvrig å forfjamse leseren så pass at han blir gal.» Og i et brev av 1850: «Denne boken, når den er fullstendig avsluttet og etter at den har fått et forord som forklarer hvordan verket er ment å vinne publikum til tradisjonen, den allmenne ordenen og konvensjonene, denne boken burde lages på en slik måte at det ikke er mulig for leseren å finne ut om man kødder med ham eller ikke …» Forvirringen av leseren skulle ikke tjene kun som beskyttelse mot eventuell refs fra myndighetene. Pierrot forstår Klichéordbogen som en grunnlegende teksttype hos Flaubert, en tekstmaskin, eller som hun uttrykker det: «en ytringsmølle som kan fornyes til det uendelige og som homogeniserer setninger som ikke er likeverdige, meninger som er forskjellige …» Vi finner denne maskinen allerede i Madame Bovary, hvor Emma kopierer heltinnene i romanene hun har lest, låner ord og utrykk fra dem, men også fra den store allmene stemmen, som alltid summer i bakgrunnen. Det er ikke bare Emma som låner sine ord og handlinger, apotekeren Homais boltrer seg bokstavelig talt i konvensjonens vei og tale (la voie/voix). Alle gjør egentlig det, mer eller mindre, i Madame Bovary og i Frédéric Moreau. I Flauberts siste roman, Bouvard et Pécuchet, er kopieringsvirksomheten dratt til sin ytterste grense. De to gamle vennene er kontorister i Paris, og arbeidet deres består i å skrive av dokumenter. Den ene arver penger og de kan realisere drømmen sin om å trekke seg tilbake på landet, i Normandie, hvor de kjøper en gård. Vitenskapen er deres store lidenskap. De foretar en rekke ulike eksperimenter som nesten ruinerer dem. Det viser seg umulig å mestre de nye landbruksmetodene, de mister eller ødelegger både dyr og avlinger enten fordi de feiltolker håndbøkene, eller også på grunn av manglende kritisk vurderingsevne når det gjelder valg av metode. De eksperimenterer med barneoppdragelse, men lykkes ikke med det, heller. Opplegget deres mangler konsekvens, de mange metodene de anvender strider mot hverandre og den ene læren ødelegger etter hvert den andre slik at alt ender i meningsløshet. Ambisjonen deres blir etter hvert å samle sammen all menneskelig kunnskap, og resultatet blir en formidabel og patetisk kopieringsvirksomhet av alle tekstene de kommer over.

Ironien i Bouvard et Pécuchet skapes ikke kun på bekostning av karakterenes klossethet. Flaubert ville med dette verket lage en «kritisk encyklopedi som farse». Bouvard og Pécuchet står for situasjonskomikken, mens Flaubert ordner de vitenskapelige tekstene som det siteres eller refereres til på en slik måte at deres svakhet åpenbares kun i kraft av sin kontekst. Tekstene i seg selv overtar karakterenes funksjon og skaper farsen. På det viset slipper forfatteren å intervenere og kan vise til dumheten uten selv å felle dommer.

Flaubert dør før boken er ferdig. I brevene finner man skissene over bind II, som Klichéordbogen skulle være en del av. Utover ordboken og en konklusjon skulle det andre bindet bestå av en samling notater – angivelig tatt av Bouvard og Pécuchet – og sitater fra håndbøker, artikler, dokumenter osv. «[…] det andre bindet skriver seg selv», sier Flaubert i et brev fra 1878. Romanen skulle etter hvert bli til en tekstmaskin som avsatte forfatteren. Det opprinnelige ønsket om å tvinge seg selv ut av verket, hadde kulminert i en tekst som nærmet seg ren intertekstualitet.


Dumhet er Flauberts utvalgte fiende. Ordet dukker opp 186 ganger i brevene, noe som sier alt om forfatterens besettelse. Følgende utdrag fra et brev datert i 1879 er eksplisitt nok: «Min kjære venn, De snakker til meg om den allmenne dumheten. Åh! Jeg kjenner den, jeg studerer den. Det er fienden, det finnes ingen annen fiende. Jeg forfølger den iherdig, med de midlene jeg har. Det verket jeg skriver nå kunne ha følgende undertittel 'encyklopedi om den menneskelige dumhet'.» Det kan virke som det ligger en nesten patologisk bitterhet som drivkraft bak den voldsomme ironiske geskjeften. Brevene vitner også om at forfatteren er bevisst overfor driftene bak prosjektet. Ved hjelp av denne boken hevder han at han vil kunne «spy sitt hat» og «ejakulere sitt raseri». Ordene konnoterer et sterkt behov for utdrivelse av noe som er ens eget legeme. Flaubert selv er ikke så dum at han tror han helt kan unnslippe den allmenne menneskelige idiotien. Det er ikke sjelden teksten røper en nærhet, en slags forsoning med Bouvard og Pécuchet: «En ynkelig evne utviklet seg i deres sinn, det å kunne se dumheten og ikke kunne tolerere den». Slik er det med «De to skrukketrollene», som Flaubert kalte dem, som med mange av Flauberts romankarakterer.

Når vi leser Tre fortellinger, Klichéordbogen eller noen av de andre tekstene Flaubert skrev, er det viktig å ha i mente forfatterens intrikate holdning til egen tilstedeværelse/distanse i disse verkene. La oss huske hans berømte og gåtefulle erklæring om sin identifikasjon med det mest kjente skrukketrollet han har skapt: «Emma, det er jeg!»

Bibliografi

Nye bøker på norsk og dansk:
Gustave Flaubert, Tre fortellinger, oversatt av Eiliv Eide, Klassikerserien, Bokvennen, 2002.
Gustave Flaubert, Klichéordbogen, oversatt av Maren Aarup, Basilisk Babel, 2002.

Verk som ikke er oversatt til norsk :
Gustave Flaubert, La première éducation sentimentale, Le livre de poche, 1993.
Gustave Flaubert, La tentation de Saint-Antoine, Gallimard, 1983.
Gustave Flaubert, Bouvard et Pécuchet, Flammarion 1999.
Brevene til Flaubert eller «Correspondances» i Œuvres, Bibliothèque de la Pléiade, Gallimard, 1951-1952.

Bakgrunnslitteratur for omtalen:
Anne Herschberg Pierrot, forordet til Le dictionnaire des idées reçues, Le livre de poche, Paris, 1997.
Jean-Pierre Richard, Littérature et sensation, Stendhal Flaubert, Seuil, Paris, 1954.

Publisert 23. september 2002 | Til toppen av siden