Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Essay

Lesningens fenomenologi
Tanker i margen av Gunnar Wærness' Takk
av Kjetil Røed

«Mennesket må ikke stivne i sitt temperament og låse seg fast i sine særegenheter. Vårt adelsmerke er vår evne til å tilpasse oss forskjellige livsformer. Det å vandre i vanens lenker er ikke å leve, bare å være til.»
– Michel de Montaigne, fra Om tre slags omgang.

(1)

I sin andre diktsamling Takk (2002) fører Gunnar Wærness den lekende og eksperimenterende språkbruken han etablerte i debutsamlingen Kongesplint (1999) videre. Han kommenterer og undersøker poesien som genre og bryter opp språkets representative funksjon i billedsekvenser leseren ofte har problemer med å kjenne seg igjen i. Denne omgangen med språket kulminerer i regelrett radbrekking av ord som i dette diktet (som vi finner halvveis i første del):

bein   lepp   sol opp   dekk del   skinn
svell   tørk   knopp   ditt   klin   kr   opp
en    knekk   ha knekt   og   vi   deg
sol ned   i   flom  støt   knær  ne
fot i   hver sin båt   en i
hver sin hopp   tett   opp   i svelg
virvel   iver   vi

Dette fører til at Takk, ofte, er en svært vanskelig tilgjengelig diktsamling. Men det faktum at diktene gjør lesningens kognitive fremferd til en kompleks oppgave, opplever jeg snarere som en styrke enn en ulempe. Uforståelighet i seg selv har ingenting med dårlig kvalitet å gjøre (som jeg har inntrykk av enkelte kritikere mener). Som Viktor Sklovskij skriver i Kunsten som Grep (1916) er det grunnleggende kunstgrep nettopp underliggjøring: det å beskrive noe kjent på en ny og fremmed måte. Dette grepet, sier han, hjelper oss til å se tingene slik de er bak den tilslørende, vanepregede omgangen vi har med dem i dagliglivet. Hva er det så Wærness vil vise oss i Takk? Det er dette spørsmålet denne teksten skal forsøke å besvare, men for å gjøre det må vi først gå noen omveier. For det første bør vanskene med å lese boka betraktes i lys av måten diktene presenteres på. Boka problematiserer nemlig ikke bare språket som representasjon, i kraft av billedspråkets fremmedhet, men inviterer også til en refleksjon over hvordan man leser (og at man leser). Den utfordrer ens eksisterende lesemåter, og åpner seg først når lesemåten boka inviterer til blir tatt hensyn til. Denne invitasjonen består imidlertid ikke av en ytre forskrift, en «oppskrift» på lesningen, men springer ut av bokas «indre», dens dikt og måten de trer frem for leseren på. Dette aspektet åpner for muligheten av en utpreget litterær erfaring, og en skisse til en poetikk. Når jeg nå har lest boka, og omlest den, forsterkes bare dette inntrykket. Det er altså det litterære objekt Wærness vil ha oss til å se, for igjen å streife Sklovskijs kongstanke. Men før jeg kommer til dette synet skal jeg trekke opp noen linjer i bokas tematiske landskap.

(2)

Bokas lyriske jeg tiltaler (eller har dialoger med) et «du». Denne relasjonen varierer imidlertid sterkt. I hele boka, og særlig i første del, («få»), er både det tiltalte du'et og den talendes egen identitet diffus, – det kan nærmest virke som de oppstår gjennom selve tiltalen og således ikke har noen eksistens i seg selv (noe jeg kommer tilbake til). I bokas andre del, derimot, åpner teksten i større grad for etableringen av et tekstsubjekt. Utsigelsen finner sted innenfor et mer menneskeliggjort rom, innredet med rekvisitter som hus, trapper og hjørner. Forestillingen om et fiktivt rom begynner her å ta form.

Flere steder i bokas andredel trer «du'et» frem som kvinne, det antydes en slags kjærlighetsrelasjon, som her: «vi snakker sammen   med lave stemmer/ettersom hvert ord kan bryte seg løs fra oss/og begynne sin eksistens/på overflaten: bli stedet på kroppen som tilhører alle.» Forsøker den talende å skape en idiolekt, et slags kjærlighetsspråk? Og er han redd for at språkets generaliserende karakter skal bryte opp dette (mulige) språkets intimsone? Forestillingen om et slikt språk, som bare kan ha et begrenset virkeområde og antall brukere, tangerer hva boka dreier seg mot. Dette kommer tydeligere frem etter hvert.

Tidligere i boka blir Orfeus-Euredyke-motivet introdusert (dette motivet er viktig, særlig i kraft av at forfatteren erklærer i bokas begynnelse at det springer ut fra en «en gammel krangel med Rainer Maria Rilke». Jeg har likevel ikke tenkt å gå inn på dette her, siden det går utover det jeg skal fokusere på her: men det kan kanskje en annen leser gjøre?). Bruken av dette motivet kan understøtte en lesning av boka som en invokasjon av kvinnen, innenfor en ramme hvor tapet står sentralt. Hvorvidt dette faktisk er tilfelle, forblir imidlertid uklart for denne leseren. En eventuell kvinne er i hvert fall ikke det lyriske jeg'ets eneste «samtalepartner». Det finnes en rekke andre samtaler, eller apostroferinger, av ikke-menneskelige entiteter også, som trær, epler, gress, blomster og hester. Betraktet fra denne tematiske rammen befinner Takk seg innenfor et klassisk, sentrallyrisk landskap, og forholdet mellom mann og kvinne og menneskets relasjon til naturen er utvilsomt skrevet inn i bokens tekster. Likevel støter jeg, utrustet med en slik lesemåte, raskt på problemer. Hvorfor? På grunn av vanskene med å forestille seg et poetisk, litterært rom. Forestillingsevnen får ikke tak, bildene glipper unna. Det er i det hele tatt påfallende hvor vanskelig det er å bekrefte en stemme. Det lyriske subjektet sklir unna. Wærness vegrer seg mot å fortelle – og vrir seg unna etableringen av et illusorisk rom, hvor en stemme og stemmens fiktive omgivelser kan finne et hjem. Det er derfor også svært tynt med subjektiverende figurer, bare et minum av menneskelige rekvisitter deltar i bokas mise-en-scene. Bord, seng, kniver, gafler, hus og trapper klarer bare i liten grad å gi leseren det billedmaterialet som trengs. Både hendelsene og subjektet boka fremstiller, er fluktuerende, og brytes kontinuerlig opp etter hvert som man leser. Det jeg innledningsvis kalte en underliggjørende fremgangsmåte kan derfor utvides til også å være en ikke-identisk skrivemåte. De forskjellige figurene som (til sammen) kunne dannet fullstendige bilder, beveger seg i Takk langs en bruddflate, parataktisk, diskontinuerlig, som Adorno ville ha sagt det. Flere av diktene tuftes også på det ikke-identiske som motiv. «Fjell og åkre er modeller av fjell og åkre,» skriver Wærness i samlingens tredje dikt. Noen dikt senere skriver han at «hesten sett fra hesten er en annen hest». I samlingens avslutningsdikt trekkes dette motivet mot en slags konklusjon. Det lyriske subjektet ønsker på den ene siden å «døpe på nytt   hver eneste blomst», mens han på den andre «kaller alle blomster   blomst». Parafraserer vi disse tekstbrokkene kunne vi kanskje si at mange av figurene i Takk er differensielle, og brytes opp gjennom sine forskjellige gestaltninger, og således blir en metonymisk kjede av fragmentariske bilder (eller «splinter», kunne vi kanskje også kalle dem, med tanke på Kongesplint). Denne ikke-identitetens prosedyre kommer også til syne i de titlene hvor Wærness leker med språkets bestemmende, definerende makt: (snakke=bryte), (beskytte=dempe), (bryte=innlemmes). Hva skjer egentlig her?

Det er ikke til å komme fra at Wærness leverer en representasjonskritikk i Takk ved å praktisere en skrivemåte som gjør det vanskelig å etablere et fullverdig, forestillbart rom i lesningen av boka. Likevel er ikke dette bokas fremste anliggende.

(3)

Dette anliggende er knyttet til bokas fysiognomi, dens form. For man skal ikke ha lest lenge før dens typografi og utforming fanger oppmerksomheten. Det finnes ikke ett punktum i boken (hvis vi ser bort fra forfatterbiografien på omslaget), samtlige titler er satt i parentes og alle sidene er upaginerte. Diktet på bokas bakside, (en ørken), er heller ikke å finne inne i boken, i strid med diktsamlingers konvensjonelle presentasjonsform (hvor diktet på baksiden er en smakebit på hva boka inneholder). Wærness bruker også, konsekvent, en idiosynkratisk cesurering i diktene: flesteparten av linjene har et opphold i midten, hvor bare den hvite siden trer frem.

Hvor vil Wærness med denne beskjæringen av bokas fremtreden som verk? Etter min mening er det her vi kan starte konstruksjonen av en annen lesemåte. For det første peker disse typografiske figurene mot et moment av overskridelse, en fluktlinje fra boka som lukket form, som verk. De skaper en typografisk bruddflate som gjentar diktenes billedmessige bruddflate og åpnes på denne måten mot sin utside. Dette kommer kanskje klarest til uttrykk i det nevnte omslagsdiktet: det er en del av verket, samtidig som det er på utsiden. Disse paratekstuelle elementene peker mot etableringen av et mellomrom. Mellomrommet er også et ledemotiv i boka, som angår relasjonen mellom det lyriske subjektet og det tiltalte du'et, som i samlingens første dikt (slumre): «du kom ikke hit   for å høre/du kom for å sitte i mellom/det som ble sagt». Samtidig kan mellomrommet også oppfattes som et slags kart over hvordan boka kan leses. Det tredje diktet, (snu seg), åpner slik:

det er her jeg blander   ja og nei
og deg   og meg

Gjennom, nesten programmatisk, å stadfeste ønsket om å overskride språkets grunnleggende dikotomier, ja/nei og deg/meg, settes mellomrommet på bokas poetologiske dagsorden. Den utvetydige konstateringen (ja, nei) og den avgrensede subjektiviteten (deg, meg) er tydeligvis områder Wærness ønsker seg vekk fra i Takk. Utover i boka arbeides dette motivet inn i diktene, som i (beskytte=dempe): «alle kroppene i gresset   var grønne/ordene ja og nei   du og jeg» (s. 46). Bruken av cesur er igjen verdt å merke seg, denne gangen som en konkretisering av dikotomienes mellomrom. Men hva dette mellomrommet består i er foreløpig uklart, bortsett fra at det står fram som noe uskrevet, usagt, – hvitt. Vi aner også nå at dette «språket» er knyttet til det moment av overskridelse bokas brudd-karakter heller mot. Denne poetiske topografien tangerer en annen poet, som utvilsomt Wærness trekker veksel på, nemlig Paul Celan. Jeg tenker særlig på diktet Sprich auch Du (fra Die Niemandsrose, 1963). De første linjene lyder slik:

Sprich auch Du,
Sprich als der letzter,
Sag deinen Spruch.

Sprich-
Doch scheide das Nein nicht vom Ja.
Gib deinem Spruch auch den Sinn:
Gib ihm den Schatten.

Hva slags språk er det snakk om her? For det første må vi huske på at «Spruch» ikke bare refererer til det generelle «språk», men også kan bety idiom eller ordspråk. Vi snakker altså om et språk som har et sterkt avgrenset funksjonsområde, og således ser ut til å befinne seg i randsonen av kommuniserende språk i vanlig forstand. Anmodningen om at det ikke skal skilles mellom «ja» og «nei» understøtter dette aspektet. Den kommunikative, eller rasjonelle, diskursen skrives videre ut av verket gjennom oppfordringen om å gi dette språket skyggen som betydningsmessig resonanskasse.

Er det et slikt språk mellomrommet knytter an til? Jeg tror det, om enn i en noe annen tapning enn Celans. Likevel forblir, etter min mening, verket innenfor en lukket bane hvis vi ikke tar en større krets i betraktning. Nemlig hvordan tittelen, Takk, og lesningen av boken er knyttet sammen.

(4)

La oss igjen tenke på bokas ikke-identiske prosedyre. Takk graviterer, som berørt ovenfor, mot sin utside, mot en overskridelse av verket som lukket i kraft av sine typografiske eiendommeligheter. Likevel fullendes ikke den overskridende gesten gjennom disse alene. Slik jeg leser boka er det først gjennom tittelen det opprettes en reell forbindelse med utsiden. Denne forbindelsen består i innstiftelsen av en allianse med lesningen, en allianse som riktignok er podet inn i bokas brudd-logikk allerede før den når en leser. På hvilken måte? Et «takk» tar ikke sted alene, men forutsetter sitt kontrapunkt: noen å takke, noe å takke for. Lesningens annethet, som iverksetter bokas særegne virkemåte, er allerede mottatt som det poetiske tegnets mulighetsbetingelse og viser seg i verkets bruddkarakter og fundamentale (ikke-identiske) åpenhet. Denne strukturen ligger der også som betingelse for både det litterære verkets institusjonelle væren og lesningen som handling på et mer allment nivå. For kan man forestille seg litteraturen uten lesere? Nei. Litteraturen forutsetter et publikum. På den annen side er det heller ikke mulig å forestillle seg lesningen uten eksistensen av det litterære verket. Disse størrelsene er flettet inn i hverandre på det mest grunnleggende nivå, er en gave til hverandre, gir hverandre en eksistens. Betraktet fra denne vinkelen er lesningen og verket komplementære størrelser, som ikke finnes i seg selv, men som er tvunget inn i ikke-identiteten som form. Denne «logikken» gjør seg gjeldende på alle nivåer, fra det mest allmenne institusjonelle plan til hver enkelt bok. Det er denne logikken, som signaliseres gjennom bokens tittel, Takk tar innover seg og gjør til sin egen.

Lesningen er flettet inn i Takk gjennom blikket. Det lyriske subjektet kan naturligvis ikke se selv, han er en fiksjon, et språklig artefakt. Det artifisielle kommer til syne gjennom leserens erfaring av bokas gjennomførte bruddflate, både billedmessig og typografisk. Det blikk som utøves i lesningen av boka kan derfor synes å måtte være leserens blikk alene: gjennom dette blir dekonstruksjonen av det talende subjektets identitet, som ligger nedfelt i boka bruddflate, operativt, synlig. Likevel fører boka en splint inn i leserens øye (en Kongesplint, kanskje?). For bokas form frarøver også leseren muligheten for et blikk, forstått som approprierende, tilegnende, eget. Det siste diktet kommenterer denne relasjonen:


og jeg sier jeg vil   plukke ut   øynene mine vaske dem
nei   putte dem   i munnen din   som ler
så fint    du kan svelge dem   og da er jeg blind   og vet
alt om mørke i en navnløs skog   der jeg pludrer
eller ser   med fingrene   i vente på et språk
for å beskrive mørket   eksakt

For å kunne «beskrive mørket eksakt», noe som kanskje er en ikke-dikotomisk syntaks, må det lyriske jeg'et la leseren overta sin synsfunksjon. Denne overgivelsen av et eget blikk har i og for seg allerede trådt i kraft gjennom nedbyggingen av bokas fiktive univers og det talende subjektets identitet, men her skjer noe mer. For leseren må gi avkall på sitt fortolkende blikk, som kontrollerende instans og gi seg hen til tekstsubjektets differensielle gjennomløping av bokas tekstflate.

Denne situasjonen er særegen: for å kunne se må man oppgi sitt eget blikk, se med den andres øyne. På denne måten speiler leseren og det lyriske jeg'et hverandre, begges blikk er prisgitt den andres for at Takks litterære topografi, dets mellomrom, skal kunne fremkalles. Denne innskrivingen av annethet i blikket, som mulighetsbetingelse for synsevnen gjentar og konkretiserer det større spørsmålet om lesningen og det litterære objektets komplementaritet slik den viser seg i bokas gave-logikk. Noe som igjen fører oss tilbake til spørsmålet om å finne en annen måte å lese på. Vi skimter nå konturene av hva boka kan være. Samtidig er den fortsatt et aporetisk, tvedelt verk. For på den ene siden vil den bli lest som en dekonstruksjon av seg selv som representasjon. Den søker ut en lesning som lar den spille ut sine differensielle kjeder av tegn, og det lyriske subjeketets konstruerte, artifisielle status, noe som forutsetter at det lyriske subjektets utsigelsesposisjon er forkjellig fra leserens. På den annen side vil den også bli lest som en invitasjon til dannelsen av et språk som ikke skiller mellom «ja og nei, deg og meg». Skal vi forsøke å innta dette tvisynets sted danner boka to nivåer: den er både avslørende og utopisk, dekonstruktiv og konstruktiv. Den avslører seg selv som illusjon, artefakt, men fremstår også som et løfte eller et håp om at det skal oppstå et annet, kanskje sannere språk i det rommet som oppstår når lesningen fullender dens overskridende gest.

Lykkes dette? Oppstår et slikt språk? I et av diktene står det:


det er tungt å skrive i dag   ordene er sanne
men viser meg ikke det jeg vil se

Hvorfor kommer ikke det ønskede objekt til syne når ordene er sanne? Her nærmer vi oss bokas utopiske struktur. I diktet ovenfor ble oppgivelsen av blikket skissert som tilegnelsen av en synsevne: «da er jeg blind   og vet/alt om mørke i en navnløs skog   der jeg pludrer/eller ser   med fingrene   i vente på et språk/for å beskrive mørket   eksakt». Det er et oksymoronsk blikk den talende søker her, et blikk og et språk som trosser språkets dikotomier og bestemmende kraft. For «ordenes sannhet», det stedet hvor dikotomiene oppløses, springer ikke ut fra dannelsen av kunnskap, av ja og nei. Samtidig eksisterer ikke dette språket i boken selv, men forgripes i cesuren, det hvite.

Etter å ha tatt for oss bokas fremvisning av det litterære objektets fenomenologi, befinner vi oss nå i dets utopiske element. For Takk er også et talerør for det som ligger mellom, den navnløse glipen mellom språkets dikotomier. Boka åpner, som vi har sett, et ikke-identitetens rom, hvor vi kan ane dette navnløse. La oss vende tilbake til samlingens første dikt, (slumre) som berører denne problematikken.

du  kom ikke hit   for å høre
du kom for å sitte imellom
det som ble sagt   du kunne bare sove
og ikke vite   hvor du var
men famle ytterst i leddet på fingeren
som forbi sovingen
forvirringen   pekte og sa
det er du

Vi skimter i dette diktet at navnløshetens syntaks springer ut fra en kroppsmetaforikk, som ligger som en undertone boka gjennom. Synsevnen knyttes til blindhet, innsikt og kunnskap knyttes til kroppen. Wærness skriver et sted: «jeg la øynene ned på knærne/jeg trodde knærne visste det/hvordan gud hadde hatt det.» Denne koblingen mellom kropp og bokas blikk kommer kanskje klarest til uttrykk i diktet (skape=lukke): «noen av ordene vi laget bar din kropps viten/stykkvis over i min.»

Bruken av kroppen som motiv fører oss tilbake til lesningen som hendelse, og hvordan den er flettet inn i bokens tekst og fysiognomi. For hva blir egentlig «kommunisert»? Ingenting, i hvert fall ikke hvis vi ser på kommunikasjon som en overføring av informasjon fra et subjekt til et annet. Det som skjer er på sett og vis det motsatte, subjektfiguren brytes opp, den ene artifisiell, den andre lesende, til fordel for en hendelse som lar selve lesningen komme til syne slik den er bak illusjonen av et talende, eller forstående, subjekt. Denne hendelsens egentlige subjekt er derfor lesningen fristilt fra både bokas talende subjekt og leseren som approprierende instanser. Selve lesningen og det litterære verket kommer her til syne som det de er: skrevet inn i hverandre. Denne gavelogikken, som avsetter alle former for kontrollerende subjektivitet, stiller således til skue lesningen av dette verket som noe mellom «meg og deg».

Takk blir derfor en kompromissløs bok. Den bryter ned alle illusjoner rundt det litterære verket. Men når vi vet dette; hva skal vi så gjøre? Begynne å lese på nytt fra en annen vinkel.

Takk.

Publisert 28. oktober 2002 | Til toppen av siden