Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kεre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Oversatt prosa

La Reprise (Gjentagelsen)
Editions de Minuit, 2001
av Alain Robbe-Grillet

Handlingen i Robbe-Grillets sist utkomne roman utspiller seg i Berlin i november 1949. Byen ligger på det tidspunktet i ruiner og er delt i fire soner, okkupert av tropper fra henholdsvis Sovjet, USA, Storbritannia og Frankrike. Tekstens forteller, en franskmann ved navn Henri Robin (HR), ankommer byen med toget og går av på Lichtenberg stasjon. Hva skal han så i Berlin? Han hevder å være hemmelig agent av yrke og er sendt til Berlin på oppdrag, men han vet ikke nøyaktig hva hans oppgave vil bestå i. På stasjonen venter imidlertid en kollega på ham – Pierre Garin – som forklarer at HRs rolle begrenser seg til å observere og skrive en nøytral rapport om et mord som skal finne sted samme natt. Fortelleren innlosjeres slik i et rom på Gendarmenmarkt med utsikt til det kommende åstedet. Og samme natt blir ganske riktig den tidligere Wehrmacht-offiseren Dany von Brücke drept her. Eller blir han egentlig det? Er det hele bare oppspinn, fiksjon? Skal vi tro på alt det HR forteller oss? Hans såkalte «oppdrag» blir i romanens løp stadig mer gåtefullt, og ikke minst personlig: Etter hvert forstår vi at det er fortelleren selv – og bak ham forfatteren Alain Robbe-Grillet – som observeres og skrives om i den påstått objektive rapporten.

Oversettelsen nedenfor er hentet fra bokens andre kapittel, som beskriver fortellerens andre dag i Berlin. HR har nå mistet jobben og dessuten skiftet identitet: Han går heretter under navnet Boris Wallon. Han har tatt inn på hotellet Die Verbündeten, hvor innehaverne, de tvilsomme tvillingbrødrene Mahler, og den like tvilsomme serveringsdamen Maria, omfatter ham med en tilsynelatende vennlighet. Forfatteren Robbe-Grillet står selv klart frem og gjentar indirekte sin berømte (og den gang provoserende) setning fra Le Miroir qui revient (Speilet som vender tilbake, 1985): «Jeg har aldri snakket om annet enn meg selv».


ANDRE DAG

     Mens Boris Wallon, eller Wall som han for anledningen kalles, med sedvanlig omhu legger innholdet på plass i den store vesken, kommer han plutselig til å huske på drømmen fra i natt, der han rotet igjennom bagasjen sin og fant igjen den lille porselensdukken med bevegelige ledd som han pleide å bruke (og misbruke) da han lekte med den som barn. Det er opplagt hvorfor den plutselig dukket opp igjen i drømme, det skyldes dørskiltet over en Püppchen-butikk han fikk øye på i går like ved inngangen til den staselige villaen som Dany von Brücke pleide å bo i, og hvor han kanskje til og med bor fremdeles. Men i så fall, dersom mannen stadig er i live etter attentatet han kan ha unnsluppet fra, unngår han sannsynligvis å vende tilbake til sitt rettmessige hjem, som hans drapsmenn hele tiden har kjent til. De mest elementære forsiktighetsregler tvinger ham heretter til å forsvinne.
     I det folketomme oppholdsrommet som han har gått ned til for å innta en tidlig frokost, forsøker Wallon å gjøre opp status og få orden på de elementene han sitter inne med i denne historien der ingenting forløper som planlagt, for om mulig å legge en plan for sin egen etterforskning, for ikke å si manøver. Det kan ikke bli snakk om annet enn et personlig prosjekt heretter, ettersom oppdraget hans ble avsluttet – i alle fall midlertidig – i det øyeblikk Pierre Garin lakonisk ga ham sparken. Etter på rekordtid å ha fart behendig over den krøllete dressen hans med strykejernet, gir den blide og tause Maria seg grasiøst til å sette frem de mangfoldige komponentene i en solid, tysk frokost, som han forresten inntar med riktig god appetitt. Ingen av brødrene Mahler viser seg i dag.
     Utenfor skinner solen, en tilsløret vintersol som knapt nok klarer å varme opp den skarpe luften i en skiftende, lunefull, meget berlinsk blest. Wall føler seg liksom lettere, han også, og enda mer enn i går da han omsider hadde klart å komme seg gjennom den amerikanske kontrollposten. Nå som han er befridd for den tunge bagasjen og uthvilt etter en lang og relativt rolig søvn, føler han seg overflødig og i fin form. Han går med raske skritt mens han betrakter tingene rundt seg på den samme likegyldige måten som når man ser på en gammel film det mangler ruller til, og bryr seg heller ikke stort om den vage, men hårdnakkede fornemmelsen av å ha en tømt, mildt sagt sløv hjerne, som det er nytteløst å forsøke og få noe som helst effektivt ut av … Kan det ikke være det samme, heretter?
     På den andre siden av den stillestående kanalen sitter en snørefisker på en lakkert kjøkkenstol i tre, som for anledningen tydeligvis er båret ut fra et nærliggende hus og plassert der helt ytterst på kaien, like foran det første trinnet i en innhugget steintrapp som fører ned til vannet; han holder en enkel, usynlig tråd i høyre hånd, og venter litt anspent på hypotetiske napp. Den måtelige kvaliteten på det grumsete vannet med alskens flytende avfall på overflaten (korker, appelsinskall, fargespillende oljesøl) eller like under vannskorpen (papir med håndskrift på, rødflekket undertøy osv.) gjør det tvilsomt om noen fisk i det hele tatt kan overleve her. Mannen er i bare skjorten, buksen brettet opp over anklene og føttene i espadriller, et sommerlig antrekk lite forenlig med årstiden. Omtrent som en statist som har fått ukloke råd av påkledersken. Han har en kraftig, svart bart og later til å holde øye med omgivelsene med dystert blikk under en avlang skyggelue i mykt stoff, med lueskyggen godt ned i øynene, i stil med de arbeidende klasser i Hellas og Tyrkia.
     Uten blygsel vender den formentlige fiskeren gradvis på hodet for å følge denne usannsynlige borgerskapets mann med øynene der han spaserer i pelsfrakk langs motsatt bredd, altså på partallsiden, stopper opp halvveis borte ved vippebroen med den rustne åpningsmekanismen som ikke lenger kan åpnes, betrakter bakken lenge og vel i dette området der rester av blodrød mønje har rent utover i de uregelmessige fugene i brolegningen, som om den hadde vellet ut fra jordens indre gjennom et trekantet hull i sammenføyningen mellom tre glatt avrundede brosteiner for så å bre seg i ulike retninger i lange, buktende ganger med brå svinger i rett vinkel, korsveier, veideler og blindveier, der et grundig blikk som studerer malingens famlende, usammenhengende, labyrintiske fremferd, uten vansker drar kjensel på fiskebensmønstre, sikksakkborder, en meander, en svastika, trappetrinn, en tinnet borgmur …, den litt desorienterte reisende som omsider retter seg igjen for å iaktta den høye, svarte, kompliserte strukturen av metall som nå er blitt overflødig, men som i sin tid tjente til å heve den mobile broklaffen og slippe lekterne inn på Landwehrkanal med de to solide stålbuene som streber mot himmelen helt opp til hustakene og som begge ender i en solid motvekt av støpejern, en kraftig skive med bulende sider lik den mer beskjedne motvekten på brevvekten med anløpen forgylling som jeg arvet etter bestefar Canu da mamma døde, og som nå står på skrivebordet mitt. Mellom brevvekten og meg, i tilsynelatende uorden, ligger side på side spredt utover med liten, nesten uleselig skrift full av overstrykninger som utgjør de suksessive utkastene til herværende rapport.
     Både på venstre og høyre side av dette svære mahogniskrivebordet som jeg et annet sted har beskrevet de pompøse, napoleonske ornamenteringene på, stadig mer overfylt fra hver kant av snikende bunker med eksistensielle papirer som hoper seg opp i lag på lag, holder jeg heretter skoddene lukket hele dagen på de tre vinduene ut mot parken, mot sør, nord og øst, for å slippe å se den dystre katastrofen jeg lever midt oppe i etter at orkanen herjet Normandie like etter jul, noe som på en i sannhet uforglemmelig måte markerte århundrets slutt og den mytiske overgangen til år to tusen. Grønnsværet, bassengene og plenenes skjønne harmoni har veket plassen for et mareritt som man ikke våkner opp fra, og sammenlignet med dette virker de historiske ødeleggelsene – som vi den gang kalte dem – etter tornadoen i 87 som jeg ovenfor har omtalt, nærmest latterlige. Det vil ta måneder, denne gangen, om ikke år, bare å få ryddet bort de mange hundre kjempemessige, kvestede trestammene som ligger hulter til bulter i et uløselig virvar (og som i fallet knuste de unge trærne jeg så kjærlig hadde pleiet) og de enorme røttene som er rykket opp av jorden med digre gapende hull etter seg, liksom sprengt ut av bombene i en ufattelig lynkrig som varte i en snau halvtime.
     Jeg har ofte omtalt den frydefulle skaperkraften mennesket ustanselig må oppvise for å gjenreise en verden i ruiner til nye konstruksjoner. Og her er jeg i gang igjen med dette manuskriptet etter et helt år viet et filmmanus, stadig avbrutt av altfor mange reiser, bare noen få dager etter at en betydelig del av livet mitt ble lagt i grus, og befinner meg altså i Berlin etter et annet sammenbrudd, nok en gang under et annet navn, andre navn, mens jeg med fingert yrke og under falske pass skal utføre et gåtefullt oppdrag som stadig truer med å gå i oppløsning, og likevel fortsetter jeg å bakse iherdig midt oppe i et spill av dobbelte identiteter, ugripelige fremtoninger og bilder som dukker opp igjen og igjen i speil som vender tilbake.


Se også: Introduksjon

Publisert 4. november 2002 | Til toppen av siden