Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kεre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Novelle

KHT
av Aage Storm Borchgrevink

Jo, det skal jeg si deg, den dagen endret en hel del, uten at jeg helt har oversikten over alt sammen. Det er derfor jeg trenger deg denne kvelden. Nei, jeg røyker ikke. Vet du hvordan du ser ut innvendig etter noen år med det der? Ikke be meg om å si det. Men for all del, ta deg en sigarett, du. Vi sitter jo på toppen av verden her, i øverste etasje. Til og med ventilasjonen er hundre prosent. «Hundre prosent eksklusivt, hundre prosent diskret,» som det står på kortene til denne klubben. Men tror du de har regnet med han der borte, han korte med smykkene, han som står i baren? Han har sikkert millioner, men hundre prosent blir han aldri. Danser i vei, tjukkasen …

Uansett. Den dagen var det noe som sprakk i meg. Jeg skrev et brev. Det skulle jeg aldri ha gjort. Det var en barnslig reaksjon, ute av proporsjon. Du må ikke tro at jeg på noen måte er stolt av det – eller at det at jeg skrev brevet betyr at jeg er en moralsk person, at det var for å bevise min menneskelighet eller noe slikt. Det var bare noe dritt, hele brevet, og jeg gidder ikke problematisere det. Jeg gjorde det. Det var dumt. Men nå er det gjort. Jeg vil bare ikke at det skal skje igjen. Aldri.

På den annen side: de fleste mister kontrollen en eller annen gang. Det er ikke bra å være for perfekt heller, da stikker du deg ut, og det går som regel dårlig. Jeg tror ikke affæren med brevet var et alvorlig KHT – karrierehindrende trekk. Jeg kan gjøre opp for det, tror jeg. Det er i det hele tatt ikke så ille. Mange har gjort dummere ting: avslørt seg i utlandet, for eksempel, eller dritt seg ut i fylla. Jeg utfordret i hvert fall ingen av sjefene mine med det brevet. Kanskje de syntes det var naivt sympatisk, til og med. Eller at det lå noe virkelig, virkelig utspekulert bak det. Vi får se hvor vinden blåser. Kanskje det vil vise seg å bli en velsignelse en dag? Hvem vet?

Bare at av og til føler jeg meg så jævlig lik en dansende bjørn. Det er tungt, men jeg forsøker å holde takten. Hvis ikke, svir det under labbene. Se! Der, ved baren. Det er han med smykkene igjen. Han kaster penger etter henne. Jo, jo – grønne sedler, ekte vare. Hundre prosent, for å si det slik, ikke noe å si på det. Så du det ikke? Herregud, fyren må tro han er på en ordinær strippebule. Boms. Det er noe alvorlig galt i dette landet, selv her oppe dukker den slags billig dritt opp. Man er aldri trygg, kan aldri slappe helt av.

Det er seint. Jeg skal ikke plage deg med alle tankene mine. Du har sikkert tanker du òg. Eller er du bare høye hæler og et vakkert fjes? Uansett. Jeg har betalt drinken din og betalt for tiden din, så ingen overlegne miner, er du snill. Bare gjør jobben din: hør på den jævla historien min, og ikke spør hvorfor.

Du vet, jeg har alltid ønsket å bli «byråkrat», som de kalte det på syttitallet, da jeg vokste opp. Og nå har jeg jobbet i byrået i ti år. Jeg startet i '91, år null, så å si. På den tiden var rekrutteringen dårligere enn den noensinne har vært. Det var bra for meg. Å søke jobb da, betydde at man var lojal. Ubetinget lojal. Jeg har gjort bra karriere siden: er byråsjef nå, eller major, som det ofte kalles, selv om jeg ennå ikke er førti. Jeg har underordnede som er eldre enn meg, som har bedre eksamener enn meg, som en gang hadde de beste kontaktene – men jeg har vært en bedre byråkrat enn alle dem. Det er et eller annet problem med de fleste, før eller siden sier det stopp, og som du vet forandrer ting seg hele tiden. Selv i byrået forandrer ting seg. Det er bare dere utenfor som tror at alt er stabilt og sikkert – planlagt – hos oss. Total kontroll finnes ikke. Alle er prisgitt dumhetens og forfengelighetens lover, de som jobber i nattklubbene og de som sitter ved skrivebordene.

Vel, så livet er godt. Hver dag går jeg på jobb i den store grå bygningen som folk pleide å kalle departementet. Tar heisen opp i trettende etasje, hilser på vaktene og sekretærene og går inn på kontoret mitt. Flott utsikt. Skandinavisk design: rent og enkelt – helt i byråets ånd. Du aner ikke hvor viktige slike detaljer er. Jeg har valgt ut møblene selv, og de har betydd mer for karrieren min enn noen rapport jeg har produsert. Jeg har en håndvask ved vinduet. Jeg har egen kaffetrakter og serverer kaffe med små finske kaffefløtebeholdere i plast på asjetten. Det er slike ting som betyr noe, ikke om du har en IQ på 200. Mest av alt er det rutiner, møter, telefoner. Jeg reiser noen få uker av året, sjelden til utlandet. Ingenting voldsomt. Ingenting dramatisk. Det er det handler om: hverdag. Slik er byrået. Menn i små rom. Du vet: ingenting sexy. Ikke som deg.

Så kom Valentin på besøk. V. Jeg slapp ham inn, faktisk, det var kanskje det som var feilen. Den «fatale» feilen. Han hadde ringt og skrevet lenge. Etter hvert begynte han å mase. Jeg skjønte at det var alvorlig da. Jeg mener, alvorlig for ham. Det er det: hva raker det meg om han er i vanskeligheter? Jeg har faen meg ikke anledning til å bry meg om gamle studiekamerater og folk fra barndommen. Uansett problemene deres. Den slags henvendelser er det jævlig mange av straks du kommer opp på strå, men jeg har karrieren å tenke på, familien, investeringene – hele pakka. Uansett. Etter alle telefonene, dukket han plutselig opp ved skranken i første etasje. Det var i forrige uke. Jeg hadde ikke sett ham på ti år, ikke siden jeg forlot universitetet og fikk jobb. Så vaktene i resepsjonen ringte meg, og jeg sa at de skulle sende ham opp.

V var en jævla spesiell type. Kanskje det var derfor jeg slapp ham opp. Vi var mye sammen på åttitallet, under jusstudiene, mye festing og tull. Mer festing og tull med ham enn med meg, selvsagt, men en god del på oss begge. Ingen som traff ham unnlot å nevne hvor vakker han var. Det var noe sydlandsk over ham, og trekkene var nesten for regelmessige til å være menneskelige. Han så ut som marmorstatue, som en reklameplakat – som fantasien til en eller annen kunstner-soper fra renessansen i Italia. Da han kom på kontoret mitt, var han nesten ikke forandret: ingen mage, ingen måne. Bare noen få nye rynker ved øynene, det var alt. Vel, han var ikke så ung og vakker som deg, selvsagt, men forbausende uforandret.

Han satt der med kaffekoppen jeg serverte ham, og jeg begynte å tenke på den gangen vi studerte sammen. Han stjal et tre fra en park en gang. Klatret tre etasjer opp fasaden til meg med treet som presang for at vi skulle dele spriten jeg hadde stående. Vi så det sovjetiske laget tape EM-finalen i '88. Vi slo ned to karer på en bar – de var utenbys fra og yppet seg ved biljardbordet. Vi spilte sjakk og laget en egen rett for å kurere bakrus som han kalte for … den retten, jeg får meg ikke til å si det navnet på den, spiste vi ofte. Vi kjente de samme jentene. En ettermiddag satt vi sammen på kvistværelset mitt og la opp taktikken overfor et par blonde venninner som bodde i naboblokken. På festen den kvelden lyktes faktisk opplegget for meg – for en gangs skyld – men ikke for ham. Han fant seg i stedet en ny, veldig vakker jente. Vi endte alle sammen opp på rommet mitt og der holdt vi det gående resten av natten. Jeg husket en masse slike episoder fra den gang. Det fikk meg til å føle meg nummen. Litt svimmel. Han satt der og var så lik seg selv, som om de siste ti årene ikke var gått. Han stilte ikke et eneste spørsmål om hvordan det gikk med meg, med familien og slikt. Det så ikke ut som han hadde ekstra lagringsplass: han var stiv i blikket, blek i fjeset.

V. Jeg kjente jo litt til hva som hadde skjedd med ham. Han tok en bra eksamen. Bedre enn min. Og så flyttet han også hit til Moskva. Til den strålende, opphøyde hovedstaden vår. Byen som trekker oss alle til seg slik en gatelykt trekker til seg insekter. Jeg tror han hadde slektninger her. Men vi traff hverandre ikke mer etter universitetet. Jeg har alltid visst hvordan det fungerer: når du begynner på et nytt liv, må du bryte med det forrige. Du presenterer ikke eks'en for kona, ikke sant? Så vi møttes ikke mer. Han fikk en halvdårlig stilling i byadministrasjonen, på juridisk avdeling hos byplanleggeren, tror jeg. En helt OK, vanlig jobb, for så vidt. Lite penger, lite prestisje. Men det var ingenting overraskende i det. Han var ikke særlig ambisiøs. Selv om han hadde gode papirer, kjente han ingen. Og han brydde seg liksom ikke.

Men V var virkelig spesiell, skjønner du. Ta foreldrene hans: faren drakk seg i hjel mens V var liten gutt. Moren hadde aldri nåla i veggen. V levde nærmest på gata mens han var tenåring – rømte hjemmefra og slikt. Likevel tok han embetseksamen i jus. Han hadde ikke «riktig» nasjonalitet heller – faren var av kaukasisk herkomst – så det sto «tsjetsjensk» i femte kolonne i passet hans, og han hadde et merkelig etternavn. Det betydde ikke all verden den gang, selvsagt, men det var aldri noen fordel når det gjaldt å fikse kontakter og jobber.

Jeg vet ikke alt som skjedde med ham. Jeg vet nesten ingenting, egentlig. Men jeg vet hvordan ting fungerer. Ting endrer seg hele tiden. En liten ting som etternavnet ditt kan sende deg til helvete den ene dagen, men rett til himmels den neste. Og nettopp slik gikk det med V. Han satt der i den danske stolen min, på kontoret mitt, stiv i blikket, og fortalte om hvordan politiet hadde tatt ham og plassert ham i varetekt høsten '99. På grunn av etternavnet.

Det han ikke fortalte, men som jeg gjettet, var at det samme etternavnet viste seg nyttig da han fikk sin neste jobb. Jeg hørte om den utnevnelsen faktisk: han ble innsatt som assisterende statsadvokat i den tsjetsjenske republikken. Det skjedde på vårparten 2001. Vel, du vet sikkert at det er problematisk der nede, men vi fikk etter hvert installert en ny administrasjon i Grozny ledet av en mann som heter Akhmat Kadyrov. Han var en av kommandantene til opprørerne i den forrige krigen, men denne gangen er han «vår» mann. I hvert fall i prinsippet. I realiteten er det hver mann for seg selv der nede nå. Et skikkelig horehus. Unnskyld meg.

Uansett. I Kadyrovs administrasjon er det ønskelig at det arbeider tsjetsjenere, det tar seg bedre ut, og dermed kom sjansen til V. Selv om fornavnet hans var russisk, var etternavnet passende tsjetsjensk. Siden han til og med hadde utdannelse, lå alt til rette for en kometkarriere. Plutselig var V assisterende statsadvokat, sjef for et stort kontor og med ansvar for et av de mest kriminaliserte distriktene på planeten. Krigen der nede, den anti-terroristiske operasjonen, er en fantastisk malstrøm: formuer skapes og plyndres, karrierer stråler og slokner, menn kommer og går. De som er kloke drar ned dit for å grabbe til seg så mye de klarer på kortest mulig tid for deretter å komme seg vekk igjen.

Jeg vet hvordan det fungerer der nede. Men jeg ble satt ut av historien til V likevel. Det må ha vært noe med at jeg pleide å kjenne ham. Og fordi politimennene kom fra Petersburg, hjembyen vår, stedet der vi studerte sammen, Valentin og jeg. Kanskje jeg også kjente noen av dem, men han sa ikke navnene deres, så jeg vet ikke sikkert. Etter hvert som han satt der i stolen foran meg og fortalte om opplevelsene sine, så jeg hvor forandret han var. På universitetet pleide han å snakke i blomstrende vendinger som boblet av overdrivelser og merkelige ord han laget selv. Ikke min stil, egentlig. Men nå snakket han flatt og rolig. Ydmykt, liksom. Ydmyket, kanskje. Stemmen hans hadde vært musikalsk, men var glansløs nå. Trett. Setningene liksom datt ut av munnen på ham – lite forseggjorte, men tunge av innhold:
     «De forsøkte å drepe meg i forrige uke,» sa han. «Hvis jeg ikke får hjelp, kommer de til å lykkes neste uke.»

Vel, jeg hører mye rart. Det hører til jobben. Så jeg ble ikke egentlig overrasket eller sjokkert. Som sagt, jeg vet hvordan det fungerer. Men det var tydelig at V ennå ikke skjønte det. Det var derfor han hadde kommet til meg. Og kanskje fordi han skjøt i blinde, traff han noe i meg. Jeg ble sittende og lytte til ham mens jeg noterte ned historien hans. Jeg sjekket det ut etterpå, og alt stemte, hver eneste detalj i den nitide historien. Jeg tror jeg så på ham mens han snakket og tenkte at det kunne vært meg, meg som var i kulda der nede og kjørte rundt i en trang Zhiguli, selv om alt har utviklet seg motsatt for oss. Jeg snakker på akkurat samme måte som før, men har fått mage og ser eldre ut. Med ham var det omvendt.

Jeg har aldri vært der, i Tsjetsjenia, altså, i sonen, men jeg kunne liksom se på ham hva han snakket om: kulden, gjørmen, kjedsomheten, redselen – alt det der som utgjør den jævla kreftsvulsten som verker i landet vårt. Dritt. Så mye at du kan drukne i det.

V hadde vært på oppdrag i en av de større byene, Argun, tror jeg stedet het. Det var 13. desember, snart to uker siden, kaldt og jævlig, sa han. V og kollegaen kjørte i en liten Zhiguli og skulle til sykehuset for å finne vitner til noe plyndring som skulle ha foregått i ly av kampene. Tsjetsjenerne gjennomførte et stort angrep der for et par uker siden. Det var en stor feil av ham å dra personlig på den typen drittoppdrag: det er farlig, og det sømmer seg ikke en sjef å kjøre av gårde til regionene i en drittbil. Vel, han var en sånn type, det var det som var hans problem, at han involverte seg. Så de humpet av gårde på den dårlige veien inntil de kom til sperringen utenfor byen. Der sto det flere biler, noen sivile med sotete ruter, og sjekkpunktet var bemannet av soldater med masker uten insignier på uniformene. Det var en eller annen spesialgruppe som hadde forsterket den regulære garnisonen. Det viste seg at byen var totalt avsperret, av sikkerhetshensyn, sa soldatene, og ba de to etterforskerne om å snu.

V hoppet ut av bilen, ba dem om å identifisere seg og vise ham en skriftlig kopi av ordren. Det ble et munnhuggeri, de maskerte soldatene begynte å slenge dritt til ham fordi han var tsjetsjener, og V forlangte å snakke med befalhaveren. Soldatene begynte å fekte med våpnene og true ham, men hele greia så ut til å løse seg opp da en regulær offiser – fra Don-2-divisjonen, ifølge V – dukket opp og viste frem en skriftlig ordre om at byen var sperret av. Han hilste og forsvant, mens V og kollegaen ble stående igjen ved sperringen. Det var da de satte seg inn, rygget, og snudde bilen for å kjøre tilbake til kontoret, at det skjedde.

De hadde bare kjørt tyve–tredve meter da det smalt. Soldatene åpnet ild og skjøt mot bakvinduet på Zhigulien. Kollegaen ble truffet i hodet og drept. V overlevde, men mente at det bare var flaks, kulene smadret alt annet i bilen. Det oppsto kaos ved sperringen: de regulære soldatene rettet våpnene mot spesialgruppen som hadde åpnet ild, og spesialsoldatene sluttet å skyte. Det reddet livet til V. Han kom seg tilbake til Grozny med liket av kollegaen, og der begynte han å tenke. Hvorfor skjøt soldatene, egentlig, og hvem var de? Han fikk ikke ta del i etterforskningen av episoden, selvsagt. Det tok militæradvokaten seg av, og alle vet at han er i lomma på den militære etterretningstjenesten. To dager senere ble etterforskningen avsluttet og militæradvokaten konkluderte med at en beklagelig feil hadde blitt begått, men at ingen kunne klandres siden den drepte kollegaen hadde oppført seg truende ved sperringen.

Jeg tror at V umiddelbart antok at det dreide seg om et attentat, men det tok noen dager før han forsto hvem som sto bak og hvorfor: han var involvert i en mengde saker samtidig, og situasjonen i Grozny er totalt uoversiktlig. Uansett hvem du er, skjer det ting du ikke har peiling på. Det er så mange grupper som er opptatt av å mele sin egen kake der at ingen vet hva som vil skje i morgen. Etter hvert begynte det å demre for V at drapsforsøket kunne henge sammen med en historie som ikke var offentlig kjent, men som hadde skapt en god del leven mellom de sivile og militære myndighetene i Tsjetsjenia, det vil si mellom Kadyrovs folk og den militære etterretningstjenesten. Det var da han begynte å ringe meg. Han trengte en pålitelig kontakt i sikkerhetstjenesten. FSB har et overordnet ansvar for situasjonen, og ofte når de sivile myndighetene har vanskeligheter med de militære, må vi inn for å ordne opp.

Historien V tenkte på, trengte slett ikke å ha vært så vanskelig hvis ikke han og kontoret hans hadde vært så ivrige. Men det er nå engang slik at selv i de mest perverse omgivelsene vil det finnes folk som forsøker å løse arbeidet sitt ut fra etiske ideer om ansvar og plikt. Det var det som var Vs problem, at han involverte seg for mye. Uansett, det dreide seg om et angrep som skjedde en natt i slutten av oktober.

I en liten landsby, som jeg ikke husker navnet på, i fjellene ikke langt fra Grozny, var det forlagt en avdeling politisoldater. Dette var OMON-tropper som altså ikke hører under forsvarsdepartementet, men under innenriksministeriet. OMON-avdelingen var fra St. Petersburg, og politimennene hadde etablert hovedkvarteret sitt i kommunehuset i landsbyen. Den regionale administrasjonen hadde kontorer i samme bygning og ble beskyttet av politimennene fra Petersburg.

Ifølge V ble pensjonsutbetalingene til distriktet utlevert i kontanter til kommunehuset 28. oktober, det dreide seg om tre og en halv million rubler, et beløp som skulle dekke trygde- og pensjonsutgiftene for tre måneder. Samme dag dukket det opp en ladning med vodka hos politisoldatene, og i løpet av kvelden var det ikke mange som holdt seg edrue. Om natten ble kommunehuset angrepet, og vaktene, to OMON-soldater, ble drept. De fikk strupene skåret over. Tyvene gjennomsøkte bare ett kontor: rommet der pensjonspengene ble oppbevart. Alle pengene ble stjålet, og etterpå het det offisielt at bygningen hadde blitt angrepet av tsjetsjenske terrorister.

Da V hørte om ranet, hadde han undret seg over flere ting, blant annet at bare ett av kontorene ble plyndret. Hvis tsjetsjenske banditter virkelig sto bak angrepet, hadde de i så fall sannsynligvis fått informasjon fra noen med tilknytning til kommunehuset. Hvis det fantes en utro tjener i administrasjonen, var det ingen garanti for at slike ting ikke ville skje igjen. Nå var det slik at militæradvokaten straks hadde påtatt seg ansvaret for etterforskningen av episoden, og V fryktet at arbeidet kunne bli avsluttet uten at de egentlige omstendighetene kom for dagen. Vanligvis arbeider militæradvokaten med det formål å henlegge saker, ikke å etterforske dem.

Egentlig var ikke dette militæradvokatens ansvarsområde, siden de drepte soldatene ikke hørte til forsvarsdepartementets folk, men til innenriksministeriet. Ansvaret for etterforskningen lå dermed etter loven hos det sivile rettsvesenet. V henviste til dette og begynte å mase på sjefen sin, som igjen la seg på distriktsadministrasjonen som igjen tok kontakt med våre folk i Grozny. Til slutt ble det bestemt at etterforskningen skulle gjennomføres av Vs kontor, til store protester fra militæradvokaten som ringte V personlig for å fortelle ham at han burde være forsiktig med å gå andre i næringen. V syntes telefonsamtalen var pussig. Han forsto ikke hvorfor militæradvokaten la så mye vekt på saken.

Det var først noen dager senere at det begynte å gå opp for ham hvorfor de militære hadde forsøkt å holde saken vekk fra ham. Straks V overtok etterforskningen, iverksatte han de vanlige prosedyrene: identifisering av vitner, de første avhørene, åstedsgranskning og slikt. Dessuten beordret han en obduksjon av de to døde politimennene. Det viste seg å ikke bli så enkelt. De døde var allerede sendt vekk fra landsbyen. Ifølge offiserene på stedet var likene enten i St. Petersburg allerede eller på vei hjem for å begraves. Men V ga seg ikke. Han undersøkte saken videre og klarte å oppspore kistene i Mozdok, hovedkvarteret til alle de føderale styrkene i Tsjetsjenia. I en kjeller der sto kistene i påvente av videre transport til Petersburg. V og folkene hans satte seg umiddelbart i bilene og dro av gårde til Mozdok.

Trass i at offiserene hadde påstått at de ikke hadde oversikten over hva som hadde skjedd med likene, var kistene blitt eskortert av OMON-soldater fra den samme avdelingen som holdt til i landsbyen der angrepet hadde funnet sted. Det hele ble enda merkeligere da eskorten forsøkte å hindre V og mennene hans i å ta kistene med seg tilbake til Grozny. OMON-soldatene og statsadvokatens folk begynte å krangle. En av vaktene trakk pistolen, og V måtte til sist be om hjelp fra offiserer ved hovedkvarteret. Det endte med at kistene skulle åpnes på stedet, og V insisterte på at hans folk skulle være til stede. Da forseglingen ble brutt og kistene åpnet, fant V likene – og tre og en halv millioner rubler i kontanter.

Det var først da V sto med pengene i hånden at det gikk opp for ham hva slags forbrytelse dette egentlig var: OMON-offiserene hadde tatt livet av to av sine egne soldater, de hadde arrangert et fingert angrep på kommunehuset og forsøkt å smugle byttet hjem til Petersburg. Verken folkene i lokaladministrasjonen eller de tsjetsjenske motstandsfolkene hadde hatt noe med tyveriet å gjøre. V arresterte eskorten og kjørte tilbake til Tsjetsjenia.

De neste dagene arresterte han flere av offiserene i OMON-avdelingen, men unnlot å offentliggjøre nyheter fra skandalen. «Det var min største feil,» sa han, «hadde historien blitt kjent ville jeg vært beskyttet av oppmerksomheten saken ville fått.» I stedet ble V tatt av saken etter noen få dager. Ansvaret for etterforskningen ble gitt tilbake til militæradvokaten. På grunn av sakens spesielle og sensitive karakter kunne den ikke etterforskes av den lokale statsadvokatens kontor, ble V forklart.

V hadde blitt rasende. Jeg tror ikke at han tenkte over hvor farlig det var for ham. Han forsøkte å følge med på hva som skjedde med saken. Etter noen uker fant han ut at de mistenkte offiserene var satt fri. Litt senere fant han ut at hele etterforskningen var stanset, og at militæradvokaten hadde gått tilbake til den opprinnelige versjonen om at drapene var begått av tsjetsjenske terrorister som hadde stjålet pensjonspengene til folkene i distriktet. Da ble V enda mer forbannet, og han gjorde det eneste han kunne for å få dratt i gang saken igjen. Han lekket opplysninger til noen korrespondenter fra Moskva og til en amerikansk humanitær organisasjon i Ingusjetia.

Å lekke fortrolig informasjon er en forbrytelse, selvsagt, men han sa det rett ut der han satt ved skrivebordet mitt. Det virket ikke som om han tenkte på muligheten av at jeg ikke ville være interessert i å hjelpe ham, at jeg kunne komme til å overlevere ham til den militære etterretningstjenesten eller simpelthen la ham seile sin egen sjø. Det falt ham ikke inn. Dypest sett var han en jævla dust. Jeg beklager å si det, men slik var det. Han skjønte ingenting, og han tenkte aldri på konsekvensene.

Så han satt der og stirret på meg og sa: «De forsøkte å drepe meg ved sperringen. De gjorde det fordi de vet at jeg forsøker å få saken gjenopptatt. Og de kommer garantert til å drepe meg hvis ikke du hjelper meg.» Han sa det med den flate stemmen jeg ikke kjente igjen fra gamle dager. Jeg spurte ham hva jeg kunne gjøre, konkret. Han sa at han ville ha informasjon. Han ba meg om å undersøke hva linken var mellom Petersburg-OMON og den militære etterretningstjenesten. Men først og fremst ville han at FSB skulle backe ham mot de militære slik at saken kunne tas opp på nytt.

Jeg ser øynene hans for meg. Det lå to sukkerbitpakker på skålen til kaffekoppen jeg hadde servert ham. Han tvinnet dem mellom fingrene mens han snakket, fullstendig blind for de skandinaviske møblene og alle de designete detaljene på kontoret mitt. Som om det ikke betydde noe. Valentin, Valentin. Dust. Jeg begriper ikke hva som gikk av meg. Mens han satt der, begynte jeg å ringe rundt for å få historien bekreftet. Som om jeg var hans underordnede. Jeg overbeviste meg selv om at denne historien var akkurat det vi trengte for å diskreditere de uprofesjonelle bøllene i den militære etterretningstjenesten. Og dermed begynte jeg å mase på folk.

Jeg ble opphisset, kunstig opphisset, kan du si, påvirket av ham på en eller annen måte. Og det gikk ikke over da jeg fulgte ham ut og heisdøren lukket seg foran ham og han forsvant ned til gata igjen. Straks han var gått, forsøkte jeg å finne ut av koblingen mellom Petersburg-OMON og den militære etterretningstjenesten. Mer masing uten at noen ville eller kunne fortelle meg noe mer konkret enn at slike forbindelser var antatt å eksistere, men uformelt og på sak-til-sak-basis. Jeg maste på folk. Ukontrollert. Og folkene jeg ringte oppfattet det: At jeg var ute av kontroll. Galskap. Jeg vil ikke – vil faen ikke – spekulere i årsakene, men det hang sammen med det at han snakket så flatt, V, at han oppførte seg så – så distansert.

Han appellerte ikke til meg for at jeg skulle redde ham på grunn av vårt gamle vennskap eller hans syke mor eller hans uskyldige barn eller noe slikt. Han prøvde ikke å bløtgjøre meg med å spørre meg om karriere eller familie. Han minnet meg ikke på alt det rare vi fant på for femten år siden. Han bare stirret stivt fremfor seg og fortalte om hvordan han ble hindret i å gjøre jobben sin. Han fortalte hva slags uryddig, lidderlig mølje som syder og bobler der nede som en stor kjele med dritt. En kjele som koker over slik at dritten spruter på alle som står rundt. Selv Petersburg-politiet står i dritten til halsen.

Og så sprakk det for meg. Jeg skrev et brev. Det skulle jeg aldri ha gjort. Det var en barnslig reaksjon, ute av proporsjon. På den annen side: Det er ikke bra å være for perfekt heller, da stikker du deg ut, og det går som regel dårlig. Jeg tror ikke affæren med brevet var et alvorlig KHT. Jeg kan gjøre opp for det, tror jeg.

Men at jeg sendte en kopi av brevet til Vladimir Vladimirovitsj – til presidenten – med referanser til de gangene vi har møttes tidligere og slikt – det brenner i ansiktet bare jeg tenker på det. Jeg håper han lo da han fikk det, hvis han fikk det. Alternativet er at han ble rasende. Det å skrive et slikt brev er helt hinsides. Man gjør det bare ikke – med mindre man ønsker å gjøre seg selv til latter. Masing er noe dritt. Ustilig. Jeg fremsto som en skittviktig moralist i det brevet, bare det å bruke et begrep som «rettssikkerhet». Hva faen var det egentlig som gikk av meg! Jeg har en karriere å passe på, en familie, leiligheten vår, investeringene mine – hele pakka.

Men jeg har rukket å distansere meg fra det allerede, tror jeg. Da jeg fikk nyheten om V på avdelingsmøtet i forgårs, fortrakk jeg ikke en mine. Jeg vet at Sergej valgte å si det til meg i plenum for å teste reaksjonen min, men han fikk ikke noe mer på meg enn han allerede hadde gjennom det idiotiske brevet. Den fyren tror alltid at folk er hakket mer primitive enn de i virkeligheten er, han forregner seg – og ender stort sett opp med å ødelegge for seg selv. Ved å forholde meg rolig fikk jeg ham til å se dum ut, der han satt og prustet under bartene mens han så forventningsfullt på meg og håpet på at jeg skulle si noe følelsesladet og usammenhengende.

Vel, jeg kan altså begynne å legge det bak meg nå. Jeg kan uansett ikke hjelpe V lenger. Jeg har fått fiender i den militære etterretningstjenesten. Jeg må finne ut hvem de er og hvordan jeg skal forholde meg til dem. Det er ikke smart å legge seg ut med folk uten at man er nødt til det. Ting endrer seg hele tiden, og det gjelder å ikke skaffe seg fiender som kan gjøre det vanskelig for deg i fremtiden. Du kan møte dem på vei opp, du kan møte dem på vei ned. Det jeg har lært av dette er at man alltid skal vente én dag: den fatale feilen var at jeg skrev brevet samme dag, bare noen timer etter at V hadde forlatt kontoret mitt. Jeg satt der, merkelig opphisset, ringte rundt og endte til slutt opp med å skrive brev til direktøren og presidenten – slik gamle kommunister på små steder skriver harmdirrende lesebrev. For noe dritt, dritt, dritt.

Det ironiske er jo at det var det brevet som ødela alt for V. Hadde jeg ikke laget så mye oppstyr, ville de kanskje ha nøyd seg med å ha skremt ham. De hadde ingen grunn til å gjøre det verre for seg selv enn det det var. Slik det ble nå begynte saken å komme ut av kontroll. Hadde det vært en skandale som bare berørte OMON og den militære etterretningstjenesten, hadde det gått an å ta opp saken, men saken hadde potensiale til å dreie seg om Tsjetsjenia-politikken i sin alminnelighet. Det fikk den etter hvert som ting ble lekket til journalistene og ved at en byråsjef i FSB skrev det illsinte brevet som manet til et korstog mot all dritten som fløt i Tsjetsjenia. Herregud.

Idioti …

Jaså, du stiller spørsmål også nå. Er det det du er betalt for? Vel, siden du har sittet stille uten å sovne og lyttet i – i over en time, faktisk, skal jeg innvilge søknaden din. Men ikke glem å være forsiktig, skatten min. Hvis du ikke danser til melodien, kommer du også til å merke at gulvet er varmt. Hvis du finner ut av navnet mitt, for eksempel, kan det bli farlig for deg. Kanskje farligere enn sigarettene dine til og med. Det som skjedde med V er et godt eksempel på det. Hvem vet hvem som drepte ham? Kanskje er jeg i fare selv? Slik er jobben min for tiden: aldri en kjedelig dag. Dritt nok til alle. Det skvalper opp fra bøtta der nede og skvetter på buksene til oss som sitter langt unna her oppe. Fin utsikt, forresten. Her oppe. Moskva er blitt en by som stråler om natten. Ære være borgermester Lusjkov for det.

Hva som skjedde med ham, ja. Jeg har lurt litt på det selv også. Gjort noen diskrete forespørsler, ingen flere brev eller emosjonelle telefoner. Aldri mer. Jeg har kommet til hektene igjen, nå, skjønt ikke mer enn at jeg sitter her og har betalt en prostituert for å høre på meg. Var det alltid slik at de prostituerte fylte rommet mellom prestene og legene, mellom konene og kontorene? At tsarens tjenestemenn også lettet seg for prostituerte når jobben var tung og de ikke hadde noen å snakke med? Hva tror du? Ingenting? Har du falt tilbake i dvalen igjen?

Jeg trenger ikke noen å danse med, noen å ligge med, noen å sove med. Jeg har bare dette regelmessige behovet for å gå på et rent og ordentlig sted, et sted høyt oppe, og fortelle – snakke – og man kan bare stole på dem som får betalt og ellers ikke har noen interesser. Slik fungerer det. Jeg går hit fordi folk her er profesjonelle. Alt er til salgs, det finnes ingen skjulte motiver. Jeg lurer på om de har kastet ut han tjukken med smykkene, ser ham ikke noe sted lenger. Han er nok på vei ut i mørket, til en bil som venter på ham nede. En stor bil, utenlandsk, med sotete glass …

Nåvel. V. Jeg forlot ham i heisen altså. Han så på meg mens dørene lukket seg. Øynene hans brant. Han var litt pløsete i ansiktet, forresten, som om han ikke sov ordentlig om nettene. Kanskje gjorde han ikke det, kanskje han travet rundt på kontoret sitt om natta og lurte på hva han egentlig drev med, hvordan han kunne komme seg unna strømmen av dritt som fløt omkring ham og truet med å trekke ham med seg. Uansett. Etter at han forlot byrået, holdt han seg i Moskva. Jeg snakket ikke mer med ham. Jeg hadde tenkt å ringe ham i forgårs, men så fikk jeg vite nyheten om ulykken hans samme morgen. Jeg har vært for travel med å redde ryktet mitt, sikre karrieren, til å undersøke saken nøye. Men offisielt var det altså en ulykke.

Det viste seg at han hadde en kone i Moskva. Han måtte ha giftet seg her for mange år siden. Jeg hadde aldri hørt noe om det. De hadde ingen barn. Kanskje de ikke hadde råd til det. De bodde i leiligheten til Vs onkel, morens bror – en russer, altså. Leiligheten hans var romslig, og V og kona hadde visstnok to rom for seg selv. Må si jeg lurer på hva slags liv de levde, hvordan det så ut i leiligheten deres, om hun ble glad da mannen ble utnevnt til assisterende statsadvokat i den tsjetsjenske republikken. Slike ting. Jeg aner ikke hvem hun er, kona til V.

Dagen etter at han hadde vært hos meg, dro han i et møte med en annen bekjent som jobber i innenriksministeriet. Fyren fikk sikkert samme lekse som jeg gjorde. Jeg regner med at V tok kontakt med andre også. Han virket i stand til å gjøre hva som helst, besatt av ønsket om å ydmyke fiendene sine. Men selv om han var opptatt av å få dette mest mulig kjent, er det vanskelig å få journalistene til å ta slike saker nå for tiden. De er etter hvert blitt ganske disiplinerte.

Det virket ikke som om han planla å reise tilbake til Grozny med det første. Han var nok redd for hva som kunne hende ham der nede. Dessuten håpet han på å få et eller annet signal om at faren var over for hans del. Og at etterforskningen mot OMON-offiserene kunne gjenopptas, han var helt klar på at han ikke ville akseptere noe mindre enn det. Jeg tror han hadde store forventninger til hva jeg kunne gjøre for ham. Det virket slik, da han satt der og stirret på meg, og han sa det også. «Det er opp til deg,» sa han. To ganger sa han det.

Men om kvelden for tre dager siden – du husker at det snødde da, ikke sant? – hadde V vært ute. Jeg tror han hadde dratt på en kafé. Alene. Jeg kan tenke meg at det var det han gjorde. At han tok seg et glass, kanskje noen flere, mens han tenkte over hvordan livet hans hadde utviklet seg i bisarre retninger, at alt hadde endret seg for ham. Hvem kunne forutsett dette for ti år siden? Eller femten år siden? Kanskje han snakket med en av damene i baren, slik jeg gjør nå … Du traff ham ikke du, for tre dager siden, en oppsiktsvekkende vakker mann i tredveårene? Nei? Han gikk nok på et billigere sted.

Uansett. Jeg ser ham for meg slik: han sitter og tenker med et glass som han tvinner mellom fingrene. Men så setter han fra seg glasset og betaler, for det er sent og han skal hjem. Kona er hjemme i leiligheten, kanskje hun venter på ham. Han har ting å gjøre neste dag. Han hadde en lang, kappelignende frakk med seg og skinnhansker. Nå kler han på seg, for det er kaldt, og snøen fyker forbi vinduene. Ute er det mørkt, for det er bare enkelte deler av byen som har godt lys. Han holder en arm foran ansiktet for å holde snøen unna øynene. Når han runder det siste gatehjørnet, får han vinden i ryggen og kan senke armen. Der, på den andre siden av gaten, ligger oppgangen hans. Det står en gatelykt der. V lar seg føre av snøen og vinden som blåser i ryggen hans og går mot lyset foran døren.

Det lille opplyste feltet ved oppgangen til leiligheten hans, streket over av snøfokken, må ha vært det siste han så. Bilen traff ham idet han skrånet over gaten. Han må ha dødd ganske raskt. Om ikke umiddelbart, så i hvert fall da bilen snudde og kjørte over ham en gang til. Det må ha vært en stor bil, etter hjulsporene å dømme. Hvem som bestilte den er en ting jeg helst bør finne ut av, men ellers går det bra, tror jeg. Brevet har ikke ødelagt så mye. Så sent som i dag, var det meg sjefen konsulterte først i en viktig sak. Så livet er godt igjen.

Bare at av og til føler jeg meg så jævlig lik en dansende bjørn. Det er tungt, men jeg forsøker å holde takten. Hvis ikke, svir det under labbene. Det er det at de siste dagene har jeg sett for meg – av alle ting – kommunehuset i den sønderbombete tsjetsjenske landsbyen, stedet der de to OMON-soldatene ble drept. To unge gutter. Under det møtet i forgårs der Sergej fortalte meg at V var død og forsøkte å drite meg ut foran resten av seksjonen, satt jeg helt rolig og hevet knapt et øyenbryn. Men mens jeg satt der med fyllepennen i hånden, så jeg den landsbyen for meg, selv om jeg aldri har vært der. Starij Atagi heter landsbyen, jeg husket det hele tiden. Orket bare ikke å si det. Det er der konstant, som et tick. Selv nå, mens jeg sitter her, fullstendig rolig, med en drink og prater med deg, dukker bildet opp: Landsbyen den kvelden.

Det er et lite sted ved elven. Mursteinshus og trange gater. Omkring reiser fjellene seg. Mange av husene er ødelagt. Panservognene har brutt opp asfalten og brolegningen. Om høsten er gatene tunge av gjørme som kleber seg til skoene som hundedritt. Det er få folk der, for bare de gamle er igjen i landsbyen, pensjonistene, de som ikke orker å flykte. I midten av landsbyen ligger det store, grå, sovjetiske kommunehuset med sine falmete relieffer og inskripsjoner. Ute mørkner det. I et av kontorene sitter de to soldatene. Kanskje de strekker seg, nynner og lurer på når avløsningen kommer? Kanskje de spiller sjakk og snakker om hva de skal lage til middag i morgen for å kurere bakrusen? Kanskje de legger opp taktikken overfor noen jenter de kjenner hjemme i St. Petersburg?


Novellen publiseres i forbindelse med Vladimir Putins statsbesψk i Oslo november 2002.

Publisert 11. november 2002 | Til toppen av siden