Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kεre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Artikkel

Litteraturkritikkens forpliktelser
Formidling eller informasjon?
av Christian Seielstad Skog

Så lenge vi har hatt en offentlig litteraturkritikk, har debatten rundt den rast regelmessig, mer eller mindre opphetet og mer eller mindre saklig, i medier og i akademia. Debatten har som regel vært ført av forfattere som mener seg dårlig behandlet, av kritikere som mener at andre kritikere ikke er så gode som dem selv, eller av akademikere som mener at kritikken er håpløs, og at alt var så mye bedre før. Litteraturkritikken, slik vi kjenner den i dag, har sitt utspring i den framvoksende borgerlige offentligheten på slutten av 1700-tallet til begynnelsen av 1800-tallet. Rundt 1850 fikk vi en profesjonalisering av kritikken, da kritikken for alvor ble en del av den litterære institusjonen og en del av det litterære «kretsløpet». Vi fikk en mer systematisk kritikk som tok for seg de fleste nyutgivelser. Litteraturanmeldelser var godt stoff – de gikk ofte som føljetonger i de største avisene – og kunne gjerne utgjøre både 20 og 30 boksider. Arild Linneberg hevder at norgesrekorden i litteraturkritikk er Arne Garborgs omtale av Henrik Ibsens Kejser og Galilæer på 69 (!) boksider (1992: 64). Slike anmeldelser kan vi selvsagt ikke vente at norske aviser skal trykke i år 2002. Antallet litterære utgivelser gjør det til en uoverkommelig oppgave. Litteraturen konkurrerer dessuten med mange flere kulturformer og kulturuttrykk enn den gjorde for 150 år siden, og den har ikke lenger noen hedersplass i dagsavisene.

Linneberg skriver i sin artikkel «Kritikkens narrekappe» om utfordringene litteraturkritikken som formidling står overfor i dagens medier. Han hevder at vi i de siste åra har sett en strukturforandring i medieoffentligheten som har ført til en mer journalistisk kritikk. Han hevder videre at dette fører til at kritikken er underlagt en offentlig sensur, ved at den sensurerer estetisk erfaring.

Selve forholdet mellom kunst og kritikk er forandra. Før var det verket som skulle være umiddelbart anskuelig eller persiperbart (noe det selvsagt aldri helt var). Nå skal det samme gjelde for kritikken. Kanskje fordi verkene ikke selv lenger er det? Nettopp dét gjør kritikkens oppgave så vanskelig, nesten umulig: Mediene forlanger av kritikken at den skal gjøre dét umiddelbart tilgjengelig, som ikke er det (1992: 44).

Kritikkens rolle har altså blitt kraftig svekket ifølge Linneberg. Den må innordne seg og tilpasse seg den endrede mediesituasjonen, og har mistet mye av sin verdi som en del av den kritiske offentligheten og som selvstendige kunstnerlige uttrykk. Kravene om å skrive kort, konsist og lettfattelig begrenser kritikkens muligheter til å være et sted for offentlig refleksjon rundt kunst og samfunn.

Men hva skal kritikken være? Skal den som Øystein Rottem antyder være en avansert form for stilretting, en tilbakemelding til forfatteren (1995: 40)? Eller er det motsatt, som Georg Johannesen mener, at «anmeldere gjør lekser for en usynlig lærer» (1999: 8)? Har anmelderen i det hele tatt noen viktig funksjon i forhold til litteraturen og litteraturens utvikling, og hvem skriver han for? Hvordan ser «den allerede leste boka» ut når den presenteres i avisspaltene? Det er et spørsmål Per Thomas Andersen tar opp i sin artikkel «Den allerede leste boka» i Norsk Litterær Årbok, 1986. Er kritikerens lesning med på å avgrense tekstens lesemuligheter (slik at den i framstår som Den Ferdigleste Boka), eller kan den åpne for lesemuligheter som leseren kanskje ikke ville sett uten kritikerens hjelp? Jeg skal i det følgende se nærmere på noen av disse problemene. Hovedvekten vil bli lagt på kritikerens rolle som formidler av litterære tekster – tekster han i de fleste tilfeller er den første til å lese.

I. Kriterier

Kan en kritiker operere uten et sett av fastlagte kriterier? Per Thomas Andersen har i sine to artikler «Kritik og kriterier» og «Danjanistikk og kritikk» redegjort for mye av det problematiske i dagspressens litteraturkritikk. Selv om begge disse artiklene er noen år gamle, tror jeg vi finner igjen mye av det samme, kanskje til og med i større grad, i dagens litteraturkritikk. I «Kritikk og kriterier» presenterer Andersen en rekke kriterier som litteraturanmeldere bruker, enten bevisst eller ubevisst og i større og mindre grad. Disse er basert på Monroe C. Beardsleys kriterier i Aesthetics: Problems in the Philosophy of Criticism, og i Andersens versjon er de som følger: Moralske/politiske, kognitive, genetiske, affektive og estetiske kriterier.

De moralske/politiske kriteriene kan benyttes til å si noe om tekstens viktighet som politisk/sosial ytring, men kan ikke ha noen innvirkning på bedømmelsen av om et verk er godt eller dårlig. Kritikeren må her kunne skille mellom de holdninger teksten formidler og de holdninger forfatteren eventuelt måtte ha utenfor teksten. Det moralske kriteriet har vært utbredt i norsk litteraturkritikk og har i enkelte tilfeller resultert i direkte sensur. Riktignok skjer det sjeldnere og sjeldnere at litterære verker blir utsatt for negativ omtale basert på kritikerens personlige overbevisning, men som vi skal se finnes det selv i dag eksempler på dette.

Kognitive kriterier benyttes for å vurdere tekstens intellektuelle nivå, eller kunnskapstilfanget i teksten. Dette gjelder først og fremst valg av tematikk, filosofiske og eksistensielle betraktninger – med andre ord: om verket bidrar til å øke vår forståelse og viten om samfunnet. I de mest avanserte tekstene kan dette være vanskelig å vurdere, og vi har mange eksempler på tekster som har blitt avfeid på grunn av komplisert og vanskelig tilgjengelig tematikk. Andersen bruker anmeldelser av Kjartan Fløgstads roman Det 7. klima som eksempel på at verker som krever å bli lest analytisk, kan bli bedømt på sviktende grunnlag.

De genetiske kriteriene dreier seg om tekster forut for den aktuelle teksten. Det kan være andre utgivelser av samme forfatter, biografi, tidligere kritikk, litteraturhistorie osv. Det er relativt vanlig at en kritiker forsøker å sette verket inn i en litteraturhistorisk sammenheng ved å trekke paralleller til andre verker, plassere det innenfor en litterær retning eller i forhold til tidligere tekster av samme forfatter. Dette krever kjennskap både til forfatterskapet man skal omtale og god oversikt over hva som rører seg i samtidslitteraturen.

Estetiske kriterier er de rent kunstnerlige kriteriene, og her opererer Andersen med underinndelingene kompleksitet – ulike fortolkningsmuligheter, integritet – tekstens helhet, dvs. hvordan teksten fungerer som helhet og hvordan de forskjellige delene av helheten fungerer i forhold til hverandre, intensitet – det i teksten som klarer å holde på leserens oppmerksomhet, som eksempel nevner Andersen tekstens evne til å gjøre ting «nye» for leseren, det vil si en form for originalitet i framstillingen som vekker interesse og engasjement.

De affektive kriteriene blir grundig presentert hos Beardsley, og disse er relativt ofte brukt i norske anmeldelser. Disse kriteriene tar utgangspunkt i de psykologiske effektene verket har på leseren (kritikeren). Dette kan i mange tilfeller være problematisk:

Det affektive kriteriet […] får […] i mange norske anmeldelser en overordnet funksjon og kommer inn mellom premiss og konklusjon ofte uavhengig av hva slags kriterium man bygger på i utgangspunktet. På denne måten kan man slutte eksempelvis fra et moralsk eller politisk grunnlag til litterær kvalitet via affektiv respons (Andersen 1992: 25).

Beardsley peker også på at affektive kriterier i seg selv aldri er tilstrekkelig i vurderingen av et kunstverk, fordi en affektiv slutning kun kan fortelle oss noe om et verks effekt, men ikke noe om hvordan denne effekten oppnås. Det affektive kriteriet kan derfor ikke avgjøre hvorvidt et verk er godt eller dårlig (Beardsley 1958: 461).

Andersens og Beardlseys kriterier er nyttige i analysen av anmeldelser og er også tydelig i bruk i anmeldelsene. Bruken av kriterier og bevisstheten rundt dette varierer selvsagt fra kritiker til kritiker, og Andersens og Beardsleys kriterier er naturligvis ikke de eneste man kan tenke seg.

Journalistiske kriterier

Man kan spørre seg om det alltid er rent kritiske kriterier som ligger til grunn i dagsavisenes bokanmeldelser og omtaler (og svaret blir i de fleste tilfeller nei). I artikkelen «Danjanistikk og kritikk» føyer Andersen til kriterier som ifølge han selv har blitt mer og mer rådende i dagsavisenes litteraturstoff. Disse er kriterier fra journalistikken og medfører en helt annen presentasjon av bokstoffet. Bokomtalene blir underlagt en journalistisk kontekst, der journalistiske kriterier er overordnet de litteraturkritiske. Det handler i grove trekk om å finne en vinkling på stoffet som gjør det aktuelt, gir det en slags nyhetsverdi. Kriteriene som benyttes blir da de samme som i nyhetsjournalistikken, hvor elementer som komposisjon, personfokus, omfang, samsvar, nærhet i tid og sted og klarhet i budskapet er sentrale. Vi ser stadig oftere at anmeldelser blir utstyrt med bilder av forfatteren, bildetekster og ingresser skrevet av andre enn anmelderen. Selve teksten eller anmeldelsen blir da satt inn i en journalistisk komposisjon, som ofte trekker fokus bort fra den.

Dette kan være problematisk og Andersens kritikk er berettiget, men enkelte journalistiske grep kan også være med på å gjøre en anmeldelse bedre egnet til sitt medium uten at det trenger å gå på bekostning av selve vurderingen av det litterære verket.

John Chr. Jørgensen har i boken Det danske anmelderis historie (1994) vektlagt at anmeldelsen som genre i dagspressen styres av tre sett kriterier – et allment artistisk, et litteraturfaglig og et journalistisk. Han mener det vil være usaklig å ikke benytte journalistiske kriterier overfor noe som har stått i nyhetsorganer. Dette er vel og merke kriterier som benyttes i analysen av anmeldelsene, men man kan like godt snakke om disse kriteriene som anvendelige for en anmelder. De journalistiske kriteriene er:

1. Formsans – En bevisst anmelder forsøker å gjøre sin tekst til en velkomponert helhet, for eksempel ved bruk av retoriske grep.
2. Nyhetssans – evne til å se det nye, aktuelle eller epokegjørende ved en utgivelse. Dette forutsetter både en samtidsbevissthet og en inngående litteraturfaglig viten.
3. Formidlingsevne – en anmelder må være i stand til å gi overblikk over kompliserte forhold på kort plass. Hans evne til formidling bestemmer i hvor stor grad han klarer dette på en tilfredsstillende måte.
4. Komposisjonsevne – det er nødvendig å kunne uttrykke maksimal mening på minimal plass. Her er det også en utfordring å ikke miste den personlige, fortrolige tonen
5. Gjennomslagskraft – siden anmeldelsen konkurrerer med så mange andre typer artikler, er det nødvendig å tiltrekke seg oppmerksomhet på en eller annen måte. Noe så enkelt som en overskrift som griper tak i leseren kan gjøre mye av jobben.

Ingen av disse journalistiske kriteriene trenger å komme i veien for en god og reflekterende litteraturkritikk. Enkelte av dem er til og med nødvendige forutsetninger for at litteraturkritikken skal kunne nå ut til flere enn den mest litteraturinteresserte og velutdannede leser. Aviskritikken kan ikke vurderes løsrevet fra resten av avisen. Den er en integrert del av en helhet og eksisterer i kraft av et behov hos mediene og deres lesere. På ett vis er litteraturanmeldelser også «nyheter» i og med at de presenterer noe som leseren ikke ennå har hatt anledning til å sette seg inn i selv. Anmeldelsens grunnelementer er omtale og vurdering av litterære verker. Det er heller ikke til å komme bort fra at anmeldelsene har et visst element av «forbrukerveiledning», uten at det behøver å ligge noe negativt i dette. En leser vil kunne avgjøre ut fra en anmeldelse om boken er noe han eller hun kan ha interesse av å lese.

Den estetiske forpliktelsen

Litteraturkritikeren er medansvarlig for at en intelligent offentlighet skapes og vedlikeholdes. Dette ansvaret kan kritikeren bare påta seg på bakgrunn av sin estetiske erfaring. Jeg tror at offentliggjøringen av en opplevelse av kvalitet egner seg langt bedre til å bygge en meningsfull offentlighet enn for eksempel analytisk, godt begrunnede litteraturvitenskapelige dommer (Von der Fehr 1996: 100).

Drude von der Fehr tar i sin artikkel utgangspunkt i John Deweys bok Art as Experience, og tar til orde for en mer opplevelsesorientert kritikk. Aviskritikkens viktigste funksjon er at den skal være formidlende – dens oppgave er å formidle en estetisk erfaring. Den vil derfor alltid være mer subjektiv, mer fokusert på kunstopplevelse, enn den akademiske kritikken. Dette betyr verken at den skal ha karakter av servicejournalistikk eller at den skal være privat, dvs. referere til ting utenfor teksten som en leser ikke har grunnlag for (eller interesse av) å kjenne til.

Formidlingen av en estetisk opplevelse har imidlertid alltid med form å gjøre. Jan Mukarovsky skriver i sitt essay «Estetisk verdi som sosialt faktum» om hvordan den estetiske opplevelsen alltid er knyttet til normer: «Fenomener som har estetisk virkning som mål, har estetisk funksjon. Dette skyldes imidlertid ikke konstante egenskaper ved tingene, men i langt større grad den sosiale konteksten, som tillegger tingen disse egenskapene» (1978: 66). Den estetiske verdien blir målt på grunnlag av den estetiske normen. At normen holdes er imidlertid ikke synonymt med estetisk verdi, for i kunsten er jo nettopp bruddet med normen det som gjør den alltid aktuell, alltid i forkant. Kritikeren står dermed overfor en stor utfordring når han skal felle en dom ut fra den estetiske normen. Den estetiske vurderingen blir en prosess som har sammenheng med samfunnsutviklingen. Kritikeren må derfor ha de nødvendige forutsetninger for å kunne se slike sammenhenger – han/hun må være «på høyde» med utviklingen innenfor samtidslitteraturen samtidig som han må være generelt velorientert og kunnskapsrik.

II. To romaner og deres mottakelse

Ved å ta for meg anmeldelser av to bøker fra bokhøsten 2001, Henrik Hovlands Amputasjon og Ragnar Hovlands Ei vinterreise vil jeg forsøke å rette søkelyset mot en del av de kriteriene som er i bruk i den norske aviskritikken, hva som vektlegges av de enkelte anmeldere og hvordan anmeldelsenes resonnementer er bygd opp. Jeg kommer også til å se på hvordan de forskjellige anmeldelsene er skrevet med tanke på forskjellige lesere, og kommer inn på forskjellene mellom anmelderiet i dagsaviser og i ukeaviser. Det sentrale blir dermed å diskutere virkningen av de utvalgte tekstene, og vurdere dem i forhold til det jeg mener en god anmeldelse bør være.

Amputasjon

Henrik Hovlands roman Amputasjon skapte mye furore da den kom i fjor høst. Romanen er en brutal skildring av krig, nærmere bestemt en borgerkrig i et uidentifisert latinamerikansk land. Hovland har bakgrunn som soldat i Fremmedlegionen, og skildrer med upolert realisme krigens grusomheter. Boka er anmeldt i alle avisene i mitt utvalg, og det er stor uenighet om dens kvalitet. Dagbladets Øystein Rottem er den som går hardest ut. Under overskriften «Rå og motbydelig» går Rottem hardt ut mot en roman han mener er krigsforherligende og rasistisk.

Så er det vel en slags antikrigsbok da, som avslører krigens gru og redsler på en desto mer inngripende måte fordi den så nådeløst og totalt usminket beskriver redslene på slagmarka og den djevelskapen som utløses hos soldatene?

Slik kan den sikkert fungere for noen, og som propagandaskrift i en vervingskampanje for Fremmedlegionen vil den neppe være særlig virkningsfull. Men dessverre tror jeg ikke dette er en adekvat lesemåte. Boka oser nemlig av en fascinasjon for krigen som er like usminket framstilt som grusomhetene i seg selv.

Rottem benytter her det Andersen kaller moralsk/politiske kriterier. Han sier endog at det i dette tilfellet er tvilsomt at man kan skille skarpt mellom holdningen i teksten og holdningen hos forfatteren: «Stopp en hal, vil kanskje noen si. Du må passe på at du ikke forveksler jeg-fortellerens holdninger med forfatterens. Til det er å si at nærheten mellom de to synes å være betydelig.» Rottem virker personlig støtt og forulempet av teksten og lar dette til de grader skinne gjennom i anmeldelsen – det virker som om den er skrevet i ren affekt: «Hvis ikke forfatteren mener at krig er bra for deg, så burde han faen hakke meg sagt fra om det på en måte som var til å forstå.» De øvrige kriteriene i anmeldelsen kommer helt i skyggen av det som er en kombinasjon av moralske og affektive kriterier, og i den grad de blir benyttet, så blir de i neste øyeblikk slått i hjel av de moralske kriteriene:

Legger man godviljen til, kan man kanskje oppfatte både kjærlighetshistorien og fortellerposisjonen som distanseskapende effekter. Gjerne for meg, men det er ikke nok til å oppheve inntrykket av at dette er en roman som forherliger krigen – og det med et åpent blikk for alt det forferdelige den fører med seg.

Romanen blir avvist som moralsk forkastelig, og på den måten slaktet utelukkende ut fra moralske og affektive kriterier. Det er en svært begrensende lesning Rottem presenterer, og anmeldelsen fungerer dårlig som en hjelp til leseren. Noe av poenget med litteraturkritikk er å åpne for flere perspektiver, flere lesemåter, men når anmelderen til de grader tar stilling mot et verk – som han egentlig ikke har noe å utsette på reint estetisk – så bærer det galt av sted.

Rottem ignorerer, bevisst eller ubevisst, de estetiske kriteriene. Han sier ingenting om tekstens kompleksitet, at den kan leses på flere plan, at en annen leser kanskje vil kunne lese den på en annen måte osv.

Anmeldelsen er temmelig lang til å stå i Dagbladet (ca. 1200 ord), og det er uvanlig at en bok som ikke er skrevet av en allerede etablert forfatter, eller som ikke får spesielt god omtale (i dette tilfellet slakt) får så mye spalteplass. Nyhetsverdien spiller kanskje inn her – det er en god sak at Øystein Rottem er sint og til og med lirer av seg bannskap i bokanmeldelsen sin. Slikt blir det debatt av, og debatter der folk kan rakke ned på hverandres verdier er godt stoff til kultursidene (i Dagbladet). Dette er kanskje å sette det litt på spissen, men sannsynligheten for at Hovland hadde fått et like stort oppslag med en middelmådig mottakelse av romanen, vurderer jeg som svært liten.

Hans H. Skeis anmeldelse i Aftenposten er langt åpnere enn Rottems, til tross for at den bare er omtrent halvparten så lang. Skei starter med å påpeke hvor usedvanlig Hovlands roman er, i og med at motivet er spesielt og at forfatteren faktisk har inngående fagkunnskap om det emnet han skriver om. Kriteriet her er originalitet, som hos Beardsley er et genetisk kriterium. Originalitet kan, ifølge Bearsley, ikke avgjøre et verks kvalitet: «[…] it is clear that originality has no bearing upon worth: it might be original and fine, or original and terrible» (Beardsley 1958: 460). Skei vurderer heller ikke romanens kvalitet ut fra dette kriteriet. Han poengterer hvordan romanen er bygd opp, med den nåtidige rammefortellingen fra gården hjemme i Norge, og hvordan hovedhistorien fra krigsopplevelsene i Sør-Amerika blir presentert i fortid, med innskutte episoder fra livet hjemme i Norge med dårlig nattesøvn og paranoia. Skei framhever romanens kontraster mellom krigsskildringer og kjærlighetsskildringer og dens sentrale tematikk: «Romanen gir noe som nærmer seg en forklaring på både ensomhet og styrke og eventyrlyst, gjennom små glimt inn i en vond barndom.» Han trekker også fram muligheten for at romanen kan oppfattes som krigsforherligende, men avviser en slik lesning:

Den lykksalighet Hauge påstår han opplever under krigshandlinger, når han får prøvd ut alle evner, all styrke, all sluhet, kan fort gå over i en lovprising av denne endelige utprøvingen av hva en mann tåler. Men teksten som helhet motsier en slik tendens […] Det som den maskuline prosaen og den blodstenkte realisme måtte antyde om fascinasjon ved selve slaktergjerningen, motsies til de grader av selve den personen Johan er blitt i ettertid – og som står fram som førstepersonforteller i romanen.

Anmeldelsen legger altså vekt på helt andre kriterier enn Rottems. Her diskuteres romanens holdning, tematikk og form på en saklig og resonnerende måte. Romanen blir rost for sin «driv og fart» og for at den er godt komponert – den blir vurdert ut fra estetiske kriterier som integritet (godt komponert) og intensitet («driv og fart»). Anmeldelsen blir dermed en helt annen tekst enn Rottems, og yter romanen større rettferdighet. Resonnementet holdes i et lettfattelig språk og litteraturvitenskapelig fagterminologi unngås, noe som i stor utstrekning preger Aftenpostens litteraturanmeldelser. Anmeldelsen er den korteste i utvalget (ca. 600 ord) og selv om den er mer informativ enn Rottems, er det ikke plass til mye refleksjon rundt bruken av virkemidler og effekten av disse. Hva gjør at romanen har «driv og fart»? Hvorfor er den velkomponert? Jeg vil ikke spekulere for mye i hvorfor Skei ikke går mer inn på dette, men det er nærliggende å tro at plassmangel har noe med saken å gjøre.

Lasse Midttuns anmeldelse i Morgenbladet er lengst av de utvalgte tekstene med om lag 1500 ord. På denne plassen klarer han å plassere romanen i forhold til en litteraturhistorisk tradisjon, han trekker inn det sadiske og sammenligner romanen med verker som Heart of Darkness og Reisen til nattens ende og viser på den måten at de brutale skildringene på ingen måte er noe nytt innenfor verdenslitteraturen. Han diskuterer også hvorfor man må være forsiktig med å blande inn forfatterens eventuelle holdninger:

Å postulere et sammenfall mellom forfatter og protagonist er like galt som å anta en motsetning. Det kreves et enormt bevismateriale for å kunne hevde at Hovland er lik Hauge, eller eventuelt Hauges utleverer og forræder; en anti-Hauge. I og for seg er slike sadiske debatter interessante nok. I realiteten vil enhver forfatter presentere motsetningsfylte hovedpersoner, og selv være like motsetningsfylt.

Midttun går grundig til verks, og diskuterer bokens virkemidler og holdninger. Middtun benytter seg også av moralske/politiske kriterier, men han feller ingen dom på grunnlag av disse. Han påpeker at vi har med en upålitelig forteller å gjøre, og at grunnen til at det hele virker frastøtende er at «[…] Henrik Hovlands univers er helt annerledes enn det humanistiske vi føler oss fortrolige med».

Dag og Tids anmelder Oddmund Hagen stiller seg udelt positiv til Amputasjon. Under overskrifta «Hardkokt realisme» fortsetter ingressen slik: «Les denne romanen! Han er så sann som fiksjon kan bli.» Hagen leser romanen uforbeholdent som en anti-krigsroman, og trekker fram Hovlands kompromissløse realisme som det viktigste stilmessige trekket ved boka. Hagen benytter seg med andre ord også av moralske kriterier, men det er ikke avgjørende for bedømmelsen av den litterære kvaliteten. De moralske kriteriene er heller med å trekke boka fram som en viktig skildring av krigens grusomheter:

Det finst mange eksempel i romanen på […] krigs- og voldsfascinasjon, og som leser tar ein sjølvsagt avstand frå dei ekstreme handlingane som forteljaren gjer seg til talsmann for […] Ingen er urørt av denne historia. Ein kjenner ubehag under lesinga, kvalme og opprør, for romanen gir ei skremmande og usminka innsikt i krigens sanne vesen, og som tittelen seier: for den som overlever, er krig rein amputasjon.

Her benyttes også det affektive kriteriet, den psykologiske effekten på en leser, men Hagens anmeldelse vektlegger også stilen og komposisjonen i romanen:

Hovland bruker journalistens grep og dramaturgi, både i komposisjonen og i språket, men han har samtidig eit språk som ligg langt over gjengs journalistikk. Han skriv med utruleg trøkk og driv (for å ty til klisjéar), offensivt og kontant og med valdsame verkemiddel og kontrastar. Det er hardkokt realisme i ein tøff tone med punchlines og understatements, han seier det nødvendige, ingen ting meir, ingen forklaringar eller utdjupingar.

Hagen gir oss en reflektert og engasjert presentasjon av romanen. Han balanserer fint mellom de ulike kriteriene og kommer fram til en konkusjon om at boka både gir et viktig innsyn i krigens bestialiteter samtidig som den er stilmessig og fortellerteknisk sterk. Han klarer å eksemplifisere slik at leseren kan følge med i resonnementene, og danne seg et bilde av hva romanen dreier seg om.

Ei vinterreise

Mottakelsen til Ragnar Hovlands Ei vinterreise, viser et mye mer samstemt kritikerkorps enn vi har sett ved mottakelsen av Amputasjon. Kritikerne er stort sett enige om at Ei vinterreise er en velskrevet og god roman/dagbok (romanen fikk jo også Kritikerprisen). Boka er vekselvis en roman og ei dagbok fra Hovlands kamp mot kreften, og de to fortellingene er presentert nettopp vekselvis med dagboksidene innimellom romankapitlene, En slik sammensetting av de to tekstene inviterer nødvendigvis til en lesning som prøver å finne paralleller mellom dagbok og roman. Alle anmeldelsene i utvalget griper fatt i dette, men det hersker uenighet om tekstene faktisk kan tilføre hverandre noe.

Hans H. Skei mener i sin anmeldelse i Aftenposten at tekstene i svært liten grad spiller mot hverandre:

Kanskje er fråværet av samspel eit medvitne val, slik at det bare er på eit meir abstrakt plan at dei to tekstane møtest – som når vi kan spekulere over om Lindemann og Hovland båe er «haustmenneske» ute på ei vinterreise. Men sjølv om vi skulle innsjå dette, er det grunn til å meine at dette er altfor lite til å la dei to tekstane stå saman og vere ei og same bok.

Skei legger vekt på at de to tekstene fungerer svært godt hver for seg, men at sammenstillingen av dem altså blir noe kunstig. Vi kan si at Skei her bruker integritetskriteriet til å trekke ned romanens estetiske verdi. Han sier i hvert fall at hvis de to tekstene skal ses på som ett og samme verk, så fungerer det ikke helt slik det burde. Han gir allikevel ros til Hovland for romandelen som er «eit oppkome av humor og avvik og overdriving, til tider så finurleg og fengjande at dagbokblada kjem i vegen».

Også Anders A. Fitje i Dag og Tid påpeker at de to tekstene ikke fungerer godt nok sammen til at det kan forsvares å sette dem sammen slik Hovland har gjort:

Likevel sit ein att med kjensla at dette parallelle prosjektet er uforløyst, ufullstendig […] dei to sidestilte tekstane vert aldri meir enn sidestilte. Dei glir ikkje inn i kvarandre. Den eine teksten gjev i liten grad forståing av den andre, og utvidar ikkje territoriet til dagboka eller romanen.

Han poengterer at han her vil bruke betegnelsen bok i stedet for roman fordi «Ei vinterreise inneheld to ulike tekstar, men med samanfallande interesser». Fitjes hovedfokus er på tematikken, og tematikken i begge tekstene er ifølge ham døden, den siste reisen.

Veimotivet står sentralt i alle anmeldelsene, men er ekstra synlig og godt eksemplifisert hos Fitje. Han kaller romandelen en «bygdeodyssé med trekk frå folkeeventyra», trekker paralleller til litterære klassikere som Don Quijote og til filmen og populærkulturens produkter, som filmene Thelma and Louise, Easy Rider og Lost Highway. Det siste er sentralt i forhold til et forfatterskap som Hovlands, som kanskje først og fremst kjennetegnes ved at han i så stor utstrekning trekker inn elementer fra populærkulturelle tekster og fenomener i sine bøker. Fitje klarer i tillegg å gi oss et inntrykk av hvordan det mye omtalte «Hovlandske landskapet» arter seg:

Vi møter att det hovlandske landskapet med ferjekøar, indremisjonskafear og landevegen langs fjorden. Same kor fortvila livssituasjonen er, og same kor desperat mistilpassa menneska dei møter er: Det er aldri upassande med ein kopp kaffi. Slik er det hovlandske landskapet; glad-dyster sosialrealisme ispedd surrealistiske/irrasjonelle trekk.

Med dette evner han å gi selv den mest ignorante leser en oppfatning av hvordan romanen ser ut for «det indre øyet». Teksten hans er i det hele tatt svært forførende lesning, som allerede i tittelen – «Døden, kjærleiken og kaffipausar» – gir oss en nærmest poetisk oppsummering av hva boka dreier seg om. Fitje konkluderer imidlertid på samme måte som Skei med at de tekstene fungerer svært godt hver for seg, men at sammenstillingen blir kunstig.

Den store innvendingen mot denne boka i de to første anmeldelsene er altså dens integritet, eller for å si det med Beardlsey – unity. Helheten fungerer ikke og det er et estetisk problem for boka/romanen. Boka omtales dermed ikke som en roman, men som en dagbok og en roman. Spørsmålet blir hvorfor Hovland har satt tekstene sammen på denne måten, dersom han ikke vil at de skal leses parallelt. Når han har valgt å sette tekstene sammen, må en anmelder forsøke å gjøre rede for hvorfor.

Bernt Mølnvik i Morgenbladet, mener derimot at vekslingen mellom roman og dagbok er noe av det mest interessante ved boka, og åpner sin anmeldelse «Reiser i usikkerhet» slik: «I Ragnar Hovlands siste roman Ei vinterreise tilføres fiksjonen ny betydning gjennom forfatterens egne dagboknotater.» Gjennom å fokusere på spenningen mellom de to tekstene, inviterer Mølnvik en helt annen type lesning enn Skei og Fitje:

Lindemanns reise, som er en vinterreise, og Hovlands egen sykdomshistorie vikles inn i hverandre på en besnærende måte. […] etter hvert utvikles det en spenning i begge historier, som driver lesningen fremover i en vekselrytme som gjør at man blir overrasket over brått å befinne seg over i den andre fortellingen.

Mølnvik gir derimot ikke noen overbevisende eksempler på at teksten åpner for en slik lesning, men hans lesning blir mer åpen siden han påpeker muligheten til at de tekstene kan fungere sammen.

Også denne boka har Øystein Rottem anmeldt i Dagbladet. Med tittelen «Rett fra levra», begynner Rottem med å fortelle oss at dette er Ragnar Hovland av godt gammelt merke: «Ragnar Hovland er et kapittel for seg. Han har sitt eget stoff, som synes å gi rom for uendelige variasjonsmuligheter, samtidig som vi alltid kjenner lusa på gangen.» Han tar her i bruk et genetisk kriterium, men uten å presisere hva som er så spesielt med Ragnar Hovlands «eget stoff». For en leser som er ukjent med Hovlands forfatterskap er dette ganske intetsigende. Den som kjenner Hovlands forfatterskap, får heller ikke all verden ut av dette utsagnet uten å få presentert eksempler. Hovlands produksjon er stor og mangesidig, og vi vil gjerne at Rottem forsøker å formulere hva som er særegent med Ragnar Hovlands stil og hans stoff. Rottems anmeldelse preges ellers av en slags tilgjort folkelighet, når han reduserer tematikken i boka til dette: «Ei vinterreise er ei bok om død og pine. Vilje til å stå på. Kjøre videre på livets landevei. I spent forventning om hva som venter rundt neste sving. Kort sagt ei bok som lyser opp i disse trengselstider.» Anmeldelsen er i tillegg svært kort (570 ord) til tross for at den er positiv. På denne plassen klarer ikke Rottem å gi oss noe godt bilde av hvordan romanen fungerer.

Bevisstgjøring

Erik Bjerck Hagen uttalte under et kritikkseminar på Lillehammer i vår at kritikeren lett kunne bli for bundet av å operere med et sett kriterier, og at han som kritiker stolte på sin egen dømmekraft. Helge Rønning på sin side hevdet at kritikken må legge fram kriteriene for en dom over et verks litterære kvalitet for å ikke havne ut i den reneste impresjonisme.

Etter min oppfatning er det ikke et spørsmål om å benytte seg av kriterier eller ikke. Spørsmålet er om kritikeren er seg bevisst sin bruk av kriterier, og om han klarer å bruke dem konstruktivt i sin «dom» over et verk. Tilfeldigheter kan ikke være styrende i seriøs kritikk, og den dømmekraften Bjerck Hagen snakker om er selvfølgelig også basert på kriterier.

Men kritikeren skal også formidle en estetisk erfaring, og aviskritikken vil (og må) være mer opplevelsesorientert enn den akademiske, analytiske kritikken. Det personlige kan være interessant og engasjerende lesning, men han må vokte seg for det private (og uinteressante).

Han må ikke forveksle engasjement og moralisme, hans lesning skal ikke virke begrensende på teksten, men i stedet åpne for nye perspektiver for leseren. Siden kritikeren i de fleste tilfeller er den første leseren, må han vokte seg for å ikke la verket framstå som «ferdiglest».

På samme måte som kulturjournalistikken generelt, må litteraturkritikken bryte med rådende journalistiske idealer og den mer og mer utbredte lanseringsjournalistkken, la være å gjemme seg bak en tilgjort objektivitet, tore å være personlig, men samtidig unngå det private og fordømmende.

III. Dagsaviser vs ukeaviser. To typer offentlighet?

I vår raste debatten rundt norsk kulturjournalistikk i en rekke medier. Med utgangspunkt i et seminar på Voksenåsen om kulturjournalistikkens framtid, satte Samtidens redaktør Knut Olav Åmås opp sine «Ti teser for en kritisk kulturjournalistikk» (Samtiden nr. 2/2002). Han hevder der at den norske kulturjournalistikken preges av at alt skal gjøres tilgjengelig for alle: «Dette er den behagelige middelmådighet, den feige ambisjonsløshet, forkledt som «folkelighet»». Åmås etterlyser flere eksterne skribenter i avisene, i stedet for at de faste skribentene skal skrive om «alt». Åmås uttaler seg om kulturjournalistikk generelt, men hans teser gjelder også for litteraturkritikk spesielt. Å bringe inn flere eksterne skribenter / anmeldere vil sannsynligvis hjelpe litteraturkritikken til å nå et høyere nivå. I stedet for å ha fire–fem kritikere som anmelder 20 til 30 bøker hver i løpet av en bokhøst, kunne man leid inn eksterne anmeldere for en stor del av dette arbeidet. Det sier seg selv at kritikken vil tjene på at anmelderne har bedre tid til å reflektere over tekstene de skal skrive om.

Hva skal vi forvente av kritikken i dagsavisene sammenlignet med ukeavisene, der det både er mer spalteplass og mer tid til refleksjon? Skal den dagsaktuelle kritikken ta mål av seg til å være akademisk på høyde med ukeavisene, eller må den tilpasse seg avisenes nyhetsjournalistikk. Anmeldelsene fra ukeavisene Dag og Tid og Morgenbladet skiller seg først og fremst fra Dagbladets og Aftenpostens ved at de er lengre, og dermed har større muligheter til å gi et dyptloddende innsyn i hva romanene dreier seg om. Dagsavisene tvinges til forenkling enten på grunn av plassmangel eller rett og slett fordi det hersker en oppfatning om at man skal skrive slik at alle avisens lesere kan få utbytte av alt som står i avisene.

Hvorfor mase med at litteraturkritikken i dagsavisene er så mye dårligere enn kritikken i ukeavisene? Kan ikke de som vil lese mer omfattende bokanmeldelser lese ukeavisene, da? Selvfølgelig kan de det. Problemet er at ukeavisene ikke har kapasitet til å anmelde mer enn en brøkdel av bøkene som kommer ut. I tillegg er både Morgenbladet og Dag og Tid temmelig nisjepregede aviser, som velger hvilke bøker de vil omtale ut fra ganske fastlagte kriterier. Dette kommer jeg tilbake til nedenfor.

Kritikk i dagsavisene

Dagsavisene preges naturligvis i mye større grad av fokus på nyheter, siste nytt, de store sensasjonene som skaper de store overskriftene og dermed også det store salget. Det sier seg selv at dette må påvirke avisenes kultur- og litteraturdekning på en eller annen måte. Kravene til nyhetsjournalistikken, som alltid vil være avisenes bærende element, blir stadig mer rådende også innenfor kulturjournalistikken. Spørsmålet for vår del har vært hvordan dette i så fall påvirker litteraturkritikken i våre to mest profilerte dagsaviser på kultursiden, Dagbladet og Aftenposten.

Dagbladets kultursider har gjennomgått en del endringer de siste årene. Det har vært en målsetning for avisen å kombinere det populærkulturelle med den «seriøse» kulturen. Mye av stoffet om populærkultur preges av lanseringsjournalistikk og er dermed lite kritisk til sitt objekt. Som blant andre Jostein Gripsrud har påpekt, er det et problem at populærkulturen i for mange tilfeller forsøkes omtalt på sine egne premisser. Vi har ingen seriøs og kritisk refleksjon rundt kulturindustriens produkter i norske aviser, og dette kan lett smitte over på refleksjonen rundt den «seriøse» kunsten.

Aftenposten har med sine Arena-sider, som er del 2 i avisen, samlet debattinnlegg og kulturstoff etter modell av store europeiske kulturaviser. De er også den avisen som anmelder flest utgivelser, men anmeldelsene er ofte svært korte og gjerne plassert bakerst i Arena-delen.

Hvilke krav skal vi kunne stille til en litteraturkritikk som slik situasjonen nå er må være umiddelbar, fatte seg i korthet, være oppdatert osv.? Kan anmeldelser på 4–500 ord bidra til åpne teksten for leseren? Kan anmeldelser med så begrenset omfang yte verkets (eventuelle) kompleksitet og viktighet rettferdighet? I våre eksempler er ikke anmeldelsene tilstrekkelige verken i omfang eller kritisk refleksjon til at de kan kalles god litteraturformidling. Det skal imidlertid være usagt hvem som har skylda for dette, men man kan ikke utelukkende legge skylda på anmelderne.

Kritikk i ukeavisene

Ukeavisene har nødvendigvis mindre ukentlig spalteplass enn dagsavisene, og selv om både Morgenbladet og Dag og Tid vier en stor del av denne spalteplassen til litteraturstoff, er en utvelgelsesprosess nødvendig. Alle utgivelser kan ikke omtales, og dermed må avisene velge de titlene som redaksjonen og anmelderne synes fortjener omtale. Hvordan foregår denne utvelgelsesprosessen? Hvilke kriterier benytter redaksjonene seg av når de bestemmer hvilke titler som skal bli velsignet med spalteplass?

Dag og Tid er som kjent en nynorsk ukeavis, og legger tydelig vekt på litteratur på nynorsk. Samlagets utgivelser blir stort sett uten unntak omtalt i avisen, mens utenlandske titler ofte blir prioritert bort. I perioden 29.09.01 til 22.12.2001 omtaler Dag og Tid tre titler av utenlandske forfattere. Disse er en nyoversettelse av Baudelaires Les fleurs des mal (i nynorsk språkdrakt…), Mikael Niemis Populärmusikk från Vittula og Åke Edwardsons kriminalroman Vil ha deg i mørket. 11 av de 24 anmeldelsene er av bøker gitt ut på Samlaget og 13 er utgivelser på nynorsk. Dag og Tids bokanmeldelser må dermed ses på som noe nisjepreget, og det ligger helt tydelige prioriteringer bak. Morgenbladet satser klart mer på bokanmeldelser enn Dag og Tid. I den samme perioden (28.09.01 til 21.12.01) har avisen 59 anmeldelser av skjønnlitterære utgivelser. Vi har her en langt større andel anmeldelser av utenlandsk litteratur, 20 i tallet1. Morgenbladets anmeldelser nærmer seg også litteraturtidsskriftenes i omfang. Det legges stor vekt på den mer seriøse litteraturen, og de sørger også for å omtale utgivelser som kanskje ikke blir omtalt i andre medier. Eksempler på dette fra mitt utvalg, er omtalen av to danske utgivelser: Lars Frost – Allermest undrer det mig at vi kan glemme og Hans Otto Jørgensen – Helt og heltinne. Et ferskere eksempel er omtalen av den danske oversettelsen av Paul Austers roman Book of Illusions, som kom på dansk flere måneder før den er planlagt utgitt i USA. I det siste eksempelet velger altså Morgenbladet å anmelde Paul Austers roman ikke bare før den er kommet i norsk oversettelse (noe den med all sannsynlighet vil), men før den er kommet ut på originalspråket. Det er interessant at avisen velger å prioritere dette foran andre anmeldelser, og mye av poenget er nok å være først ute med det antatt interessante. I slike tilfeller spiller nok nyhetskriteriene for utvelgelse av stoff en viss rolle. Også innenfor bokanmeldelser er det et fortrinn å være «først med det siste».

Både Dag og Tid og Morgenbladet kan ses på som motkulturer i den norske pressen (og i den norske offentligheten generelt). Deres eksistens beror kanskje nettopp på at dagsavisene ikke holder mål når det gjelder kultur- og kommentarstoff. Som Åmås påpeker i sin artikkel, trenger Norge medier som ikke ser sine lesere som en masse.

Det er i siste instans et kulturpolitisk problem at bare enkelte utgivelser får en omtale som er verket verdig. Utviklingen går mot at den seriøse kritikken kun får plass i de nisjepregede ukeavisene og tidsskriftene – i den esoteriske offentligheten. Dette svekker kritikken alvorlig, den marginaliseres og gjøres til noe som kun angår spesielt interesserte.

* * *

Det er min påstand at kritikken i de fleste tilfeller er bedre egnet til å gi en leser innsikt i det anmeldte verket hvis den har bedre plass- og tidsmessige forutsetninger. Dette er kanskje en banal innsikt, men det er nødvendig å påpeke at god litteraturkritikk ikke er noe som kan masseproduseres i en travel bokhøst. Den krever både engasjement, kunnskap og tid og plass til refleksjon. Som Per Thomas Andersen skriver, er det en deltakende litteraturkritikk vi trenger:

Kritikeren er medansvarlig deltaker i den kultursituasjonen som frembringer kunst og som setter de historiske betingelsene for litteraturen. Imidlertid er det viktig å presisere at hva kritikeren deltar med, er ikke sine meninger om mangt og sine personlige små synser; hva kritikeren deltar med, er først og fremst sitt fag (1986: 35).

Kritikkens rolle som formidler må tas på alvor. Kritikken kan, på samme måte som litteraturen, være en viktig bidragsyter til å belyse viktige tendenser og aktuelle problemstillinger ikke bare i litteraturen, men også i samfunnet for øvrig.

BIBLIOGRAFI

• Andersen, Per Thomas: «Den allerede leste boka» i Norsk Litterær Årbok 1986, Oslo: Samlaget, s. 25–36.
• Andersen, Per Thomas: «Danjanistikk og kritikk» i Lie, Sissel og Nysted, Liv: Samtale med et svin. Oslo: Gyldendal 1995, s. 9–26.
• Andersen, Per Thomas: «Kritikk og kriterier» i Vinduet, nr. 3/1987.
• Beardsley, Monroe C: Aesthetics: Problems in the Philosophy of Criticism. New York: Harcourt, Brace and Company 1958.
• Hovland, Henrik: Amputasjon. Oslo: Cappelen 2001.
• Hovland, Ragnar: Ei vinterreise. Oslo: Samlaget 2001.
• Jørgensen, John Chr: «7. Metakritisk efterspil» i Det danske anmelderis historie. København: Fisker & Schou 1994, s. 287–313.
• Linneberg, Arild: «Kritikkens narrekappe» i Hauge & Tøjner (red.): Kritik. København: Gyldendal 1992, s. 39–52.
• Linneberg, Arild: Norsk litteraturkritikks historie, bd. II: 1848–1870. Oslo: Universitetsforlaget 1992.
• Mukarovsky, Jan: «Estetisk verdi som sosialt faktum» i Heldal, Anders og Linneberg, Arild: Strukturalisme i litteraturvitenskapen. Oslo: Gyldendal 1978, s. 66–94.
• Rottem, Øystein: «Notater fra en litteraturkritikers verksted» i Lie, Sissel og Nysted, Liv. Samtale med et svin. Oslo: Gyldendal 1995, s. 27–49.
• Von der Fehr, Drude: «Den estetiske erfaringen» i Det glatte lag. Tanker om litterturkritikk. Oslo: Aschehoug 1996, s. 97–110.
• Anmeldelsene er hentet fra Dagbladet 15.10.01 og 29.10.01; Aftenposten 25.10.01 og 31.10.01; Dag og tid 29.09.01 og 03.10.01; Morgenbladet 02.11.01 og 09.11.01.

NOTE

1 Det må påpekes at denne perioden av året er den såkalte bokhøsten, hvor forlagene stort sett prioriterer norske utgivelser. Tallene er derfor ikke nødvendigvis representative for resten av året, men hovedtendensen er allikevel tydelig. [Tilbake]

Publisert 11. november 2002 | Til toppen av siden