Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Artikkel

Språk som skinner
Notis om Cécile Beauvoirs novellesamling Envie d’amour, Editions de Minuit, 2002
av Elin Beate Tobiassen

To see a world in a grain of sand
     and a heaven in a wild flower:
hold infinity in the palm of your hand
     and eternity in an hour.

William Blake, Auguries of Innocence


Novelleformen har alltid hatt relativt trange kår og begrenset anseelse i Frankrike: franskmenn foretrekker å lese romaner, hevdes det, og forlagene vegrer seg dermed for å utgi noveller i bokform. Som Sigmund Hoftun påpeker i sitt forord til novelleantologien Frankrike forteller, har en slik situasjon opp gjennom århundrene skremt mange forfattere fra å prøve genrens muligheter.1 Bokhøsten 2002 bekreftet på alle måter at dette fortsatt er tilfelle i vår tid. Det store antall skjønnlitterære prosabøker som ble publisert fra august til november, var i hovedsak romaner, og ser man på debutantene for seg, valgte hele 93 av dem romanformen.

Cécile Beauvoir (f. 1967) er imidlertid en av de få som gikk imot strømmen. På sensommeren kom hennes debutbok Envie d’amour (Lyst på kjærlighet) ut på Minuit-forlaget, og den ble møtt med strålende kritikker. Teksten består av 12 korte noveller med melankolsk klangbunn, hvor kjærlighetstap er et sentralt tema. Samlingens hovedperson og forteller er en skrivende kvinne, som i novellen «Den gamle strikkejakken» skildrer den vanskelige, tidkrevende og lidelsesfylte prosessen det er å ta farvel med en man har elsket. Jeg tenkte på Edvard Munchs «Atskillelse» og «Aske» da jeg leste denne teksten. Som Munchs bilder beretter Beauvoirs novelle om livets ubønnhørlige lov – kjærligheten må dø, bli til aske, til tomhet, forlatthet og fortvilelse. Vart og ømt skildrer den kvinnelige fortelleren sorgen etter bruddet og kjærlighetens smertefulle agoni, med en naiv enkelhet som, i tråd med novellesamlingen forøvrig, henter sin litterære inspirasjon fra William Blakes poesi. «Å se verden i et sandkorn og en himmel i en vill blomst, holde det uendelige i hånden og det evige i en time»: det kjente Blake-diktet står betydningsfullt nok som epigraf helt i begynnelsen av Envie d’amour.

Videreføringen av den engelske poetens litterære program blir her ensbetydende med å vekke opp eller fornemme erindringsresonansen og sensualiteten i noe tilsynelatende ubetydelig, eksempelvis en gammel strikkejakke. Langsomt klarer kvinnen i Beauvoirs novelle å løsrive seg fra ullplagget – og fra mannen, Vincent, som det en gang tilhørte:

Lenge etter at vi hadde gått fra hverandre, gikk jeg med den fremdeles, med det samme jeg kom hjem. Den var mitt vern i ensomheten. En litt ru varme, en slitt og slapp festning rundt kroppen min. Grå, medtatt, nuppet. Ingen holdt lenger rundt meg mens jeg skrev, ingen hender mer, ingen ømhet, ingen varme – ikke lenger hendene hans, ømheten, varmen. Ensomheten.

Jeg brukte lang tid på å avvenne meg med jakken: jeg forsøkte, en dag, to … jeg gikk med en annen – min egen – som tross alt er varmere, mykere, men den varmet meg ikke. Den hadde ikke armer, ikke lukt, ikke hender, ikke liv; den beskyttet meg ikke mot noe som helst. En dag, to … så tok jeg på meg Vincents.

I andre noveller beveger vi oss fra kjærlighetstapet til lengselen etter en ny kjærlighet, mens andre igjen med nennsom hånd siselerer sanseinntrykk fra barn- eller alderdom. Slik fremstår samlingen ved endt lesning som en form for munchsk livsfrise: en serie bilder som samlet gir et bilde av livet, med dets gleder, sorger, frykt, begjær, kjærlighet og død. Og som hos Munch er en av de sterkeste skildringene i denne serien selve øyeblikket hvor en mann og en kvinne omfavner hverandre, smelter sammen og forenes, det vil si mister seg selv og sin individualitet: «Jeg fortapte meg i Vincents øyne. De ga meg liv (…) Jeg åpnet bare øynene for å bore dem inn i hans …»

* * *

Jeg har i flere sammenhenger kritisert den hovedtendensen i fransk samtidslitteratur som Cécile Beauvoir unektelig er en representant for, nemlig avvisningen av modernismens eksperimenter og tilbakevendingen til svært tradisjonelle former. Jeg har gjentatte ganger gitt uttrykk for at en slik regressiv holdning ikke tjener litteraturen, idet den etter mitt syn setter en stopper for enhver nødvendig utvikling og fornyelse. Og det mener jeg fremdeles. Men Cécile Beauvoirs debutbok vitner om en unik litterær sensibilitet som uten tvil gjør den både leseverdig og roseverdig, sin konvensjonelle utforming til tross. Novellesamlingen gjengir et fortettet univers vrimlende av meningsbærende detaljer, som transfigurerer øyeblikk fra en ordinær, menneskelig eksistens. Beauvoir har i sine skildringer en sjelden evne til å forvandle og poetisere hverdagen – uten på noen måte å overse fortellerfigurens indre spenninger, pine eller savn –, og denne spesielle egenskapen får språket hennes til å skinne i takt med høstregnet hun beskriver lyset og skjønnheten i:

Fra vinduet ser jeg ned på gaten. Fortauene er dekket av høstløv, folk skynder seg avsted under paraplyene. Himmelen er grå, nesten hvit. Vannet under bilhjulene lager en fin musikk – en fuktig melodi. Regnet er ikke glansløst, det hadde jeg aldri lagt merke til før. Det får alt til å skinne: hustakene, løvet, gatene, paraplyene. Ordene også.


Se også: Oversettelse

NOTE

1 Frankrike forteller, Den Norske Bokklubben, 1976. [Tilbake]

Publisert 8. januar 2003 | Til toppen av siden