Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Debattinnlegg

 

Skriv ut denne tekstenSkriv ut
Tips en venn eller fiende om denne tekstenTips andre

Om forfatteren
Mariann Enge

Følg debatten
1. Your English I do not speak
2. Om dyrkningen av samtidslyrisk meningsløshet
3. – Skal det være en kopp te?

– Skal det være en kopp te?
og andre replikker
av Mariann Enge

– I sitt debattinnlegg (Vinduet på nett 1/10) tillegger Preben Jordal meg en hodeløst nytende konsumentholdning til det han kaller «samtidslyrisk meningsløshet». Ifølge Jordal handlet min omtale av Michael Palmers Sol (Vinduet på nett 17/9) mest om at jeg nyter å lese boken. Til dette vil jeg si følgende: Et av hovedpoengene i omtalen min var at Michael Palmers poesi ikke er meningsløs. Jeg gjør meg ikke til talskvinne for noen dyrkning av «samtidslyrisk meningsløshet». Jeg hevder tvert imot at det er mening å finne i Palmers tekster, som jeg mener holder et høyt refleksjonsnivå både språklig, litterært og politisk. For å få fullt utbytte av diktene kreves imidlertid en aktiv leser. Men det betyr ikke at det ikke også går an å ha en mer umiddelbar opplevelse av Palmers poesi, og det var det jeg ønsket å få frem ved å fokusere på lysten ved teksten, nytelsen.

– Jordal mener at det er min oppgave «å språkliggjøre denne nytelsen, eller deler av den, for andre». Men jeg synes ikke at jeg behøver det, ettersom nytelsen ikke var et så stort poeng for meg som Jordal vil ha det til. I omtalen min forsøkte jeg først og fremst å språkliggjøre min forståelse av Michael Palmers prosjekt. Dersom jeg skulle ha skrevet mer om Michael Palmers Sol, synes jeg det hadde vært langt mer interessant å gjøre en inngående lesning av boken, enn å skulle redegjøre for mine leselyster.

– Jordal var i sin anmeldelse særdeles negativt innstilt til Morten Øens oversettelse av Palmers SUN. Ettersom jeg i min artikkel var mest opptatt av å formidle Michael Palmers diktning, unnlot jeg å gå inn på en diskusjon omkring oversettelsens kvalitet. Jeg gjenga i stedet sitatene fra Sol både i norsk og engelsk versjon, slik at interesserte lesere skulle kunne bedømme oversettelsen selv. Men ettersom Jordal i sitt debattinnlegg skriver at han «står fast ved at Øens gjendiktning av Palmer er så umusikalsk og svak at den ikke burde ha vært utgitt», synes jeg at det er på tide å ta Øen litt i forsvar. Tatt i betraktning de utfordringene Palmers gjendiktere støter på, synes jeg at Morten Øen klarer seg bra. I den grad jeg oppfatter oversettelsen hans som problematisk, skyldes det stort sett at Michael Palmers dikt byr på en rekke uoversetteligheter – språklige finesser som det er vanskelig eller umulig å overføre til et annet språk. Jeg foretrekker helt klart originalen, det gjør jeg alltid når det er et språk jeg kan forstå, men til å være oversettelse, synes jeg Sol er hederlig.

– Preben Jordal fremstiller musikaliteten, eller «klangmønstrene» som det eneste som til nød kan være interessant ved Michael Palmers diktning. Når Jordal hevder at Øens gjendiktning er umusikalsk, innebærer det altså at han sier at Øen mislykkes i å videreformidle det for ham vesentligste ved Palmers SUN. Jeg deler overhodet ikke Jordals oppfatning av det musikalske som det vesentligste trekket ved Palmers diktning, og jeg forstår ikke helt hva han mener når han snakker om «klang» og «klangmønstre» hos Palmer. Det virker ikke som om Jordal selv er helt klar over hva han mener heller, for når han i debattinnlegget sitt skal gi et eksempel på hvordan Øen «ikke makter å bevare disse klangmønstrene», trekker han frem et eksempel hvor han påpeker at Øen «bommer på preposisjonsbruken». Preposisjonsbruk har vel strengt tatt ikke noe med klang å gjøre.

– Når det gjelder det eksempelet Jordal trekker frem, hvor Morten Øen har oversatt Palmers «You, island in this page» med «Du, øy på denne siden», må jeg gi ham rett i at det er upresist. Men jeg er ikke enig med Jordal når det gjelder hvilke konsekvenser denne manglende presisjonen får. Ifølge Jordal er konsekvensen at «diktet ruller inn i tåken» og at Palmer er blitt «mye mer uklar enn han er på engelsk». Slik jeg ser det har Øen her gjort Palmer mindre merkelig enn han er i original. «You, island in this page» lyder feil, skjevt, gebrokkent på engelsk – omtrent slik «Du, øy i denne siden» ville ha virket på norsk? I motsetning til Palmer bryter ikke Øen med normal grammatikk, idet han bruker preposisjonen «på». Når det gjelder de ulike betydningene ordet «page» kan ha på engelsk, så er det noe som er umulig å overføre til norsk. Øen tvinges til å gjøre et valg, og jeg for min del istemmer valget av «side» fremfor «tjener» her, ettersom etableringen av et betydningsfelt knyttet til skrift, litteratur, lesning og skriving er et helt vesentlig grep i Sol.

– Jordal skriver at «Palmers eget utsagn om å ha mot nok til å «face the essential emptiness of the poem – the nothing» minner så mye om svermerisk vestkyst-amerikanisert New Age-selvhjelp (min uth.)» at han ikke klarer å ta ham alvorlig. En mindre treffende karakteristikk skal man lete lenge etter. Jordal gjengir for øvrig ikke hele det sitatet jeg hadde med i min artikkel. Det Palmer sa var følgende:

If you cannot allow yourself to be at loss, to take the risk, to face the essential emptiness at the heart of a poem – the nothing, then you’re working too much with an obligation to instantaneous apprehension in your mind, and too little with the larger areas of communication which that risk will eventually allow (min uth.). (Michael Palmer)

Det er ikke «ingenting» i seg selv som er interessant for Michael Palmer. Det han snakker om her, er en desentralisert lesemåte, som ikke først og fremst leter etter en meningsfylde innenfor enkeltdiktet, men som har et blikk for større betydningsfelt – mellom tekster og mellom tekstene og konteksten, den «virkelige» verden. Det er en slik lesemåte Palmers dikt krever.

– Avslutningsvis forsøker Jordal å ta et oppgjør med hele «Language poetry»-prosjektet, som han oppfatter som «utrolig naivt». Han taler på vegne av et udefinert «vi»: «Det får ikke hjelpe hvor flinkt det kan være gjort av enkelte «Language poets»; vi har uansett sett det så altfor mange ganger før: Hvordan jakten på en ny form for umiddelbarhet leder amerikanske venstreintellektuelle inn i før-språklig mytologisering av egen skriving.» For det første lurer jeg på hva i all verden «før-språklig mytologisering av egen skriving» er for noe rart. For det andre lurer jeg på hvilke «amerikanske venstreintellektuelle» Jordal sikter til her. Sist, men ikke minst: har vi virkelig sett den typen poesi som «Language»-poetene står for «så altfor mange ganger før» her i landet? Så vidt jeg vet er i alle fall Michael Palmer den første av dem som har fått en hel diktsamling gjendiktet på norsk.

Publisert 29. oktober 2001 | Til toppen av siden