Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Oversatt prosa

Utdrag fra Livet vinker (som en Kurt)
Med introduksjon av oversetteren
av Katarina Danielsson

Hjelp, vi blir voksne

Katarina Danielsson, født 1975, jobber som journalist og redigerer i Landskrona. Hennes hittil eneste bok, Livet vinker (som en Kurt), kom ut i 2001, og ble utgitt i norsk språkdrakt i februar 2003.

Boken forteller to historier; den middelaldrende August med sin gryende følelse av at ekteskapet hans er i krise, og tiåringen Kurt, oppkalt etter Cobain, som i sitt forsøk på å vokse opp trenger en venn, en far og en hund. De to historiene er altså ikke svært parallelle på handlingsplanet, og det er knapt berøring mellom dem, til tross for at de utspiller seg samtidig i den samme svenske byen. Et par unntak finnes; Kurt og August veksler ved et par anledninger noen replikker på en parkbenk , og Augusts døtre drikker kaffe på kafeen der Kurts mor serverer. Til tross for at figurene aldri blir kjent med hverandre, presenteres de som mennesker som kunne ha spilt sentrale roller i hverandres liv.

Men historiene har mer grunnleggende paralleller, og det er dette som gjør at de til sammen utgjør én roman. I de to historiene fungerer de samme høytidene som strukturerende elementer. Høytidene får betydning ikke først og fremst ut fra å være rituelle, men som familiære knutepunkter, situasjoner som samler familiene til de to hovedpersonene, og oppsummerer og demonstrerer familienes tilstand.

Et annet strukturerende element er kjøkkenet som arena. Begge historiene utspiller seg i stor grad på dette rommet. Også kjøkkenets særpreg er at det er et samlingspunkt for familien, et privat og intimt rom der gjester ikke hører hjemme. Kjøkkenscenene i boka er da også ofte intime samtaler mellom to familiemedlemmer.

Parallelliteten finner vi også i vokabularet de to historiene fortelles i. Til tross for at August og Kurt altså befinner seg på svært ulike stadier i livet, beskriver fortelleren handlingene og bekymringene deres i ett språk. Snarere enn å virke forflatende, virker dette samlende på de to fortellingene og figurene i dem. Slik får man som leser inntrykk av de to som nært beslektede figurer, begge med et naivt blikk på verden og de krav som stilles til dem, begge bekymret for sin plass og rolle i verden og sin egen modenhet, og begge avhengige av sin familie for å danne seg en identitet.

Andreas E. Østby

Fra boken

Kurt mislykkes fullstendig på matteprøven. Bare fordi det er dagen før han fyller ti, og han hele tiden sitter og fantaserer om hva han får i gave av Mormor og av faren sin. Mest faren, selvfølgelig. Mormor pleier å gi gensere som er for store og bøker som man kan se hun har kjøpt på antikvariat. Slitte i kantene og av og til med små flekker her og der.
     – Det er bøker som allerede har gitt kjærlighet til andre, sier hun alvorlig og legger hånden til Kurt over omslagene. – De har fått mange små gutter til å le, og mødres stemmer har lest ordene høyt for dem før lyset ble slukket. De er vant til glede og kommer til å gi deg det også. De kan ikke mislykkes, skjønner du?
     Ikke helt, tenker Kurt hver bursdag. Han tror at det egentlig er fordi Mormor har så dårlig pensjon at hun handler på antikvariater og strikker egne gensere.
     Av Mamma pleier han å få ganske rare gaver, som han aldri tør fortelle om til de andre i klassen når de spør. I fjor, da han fylte ni, fikk han en hel dag full av kjærlighet. Moren hans tok seg fri fra jobben og lekte med Kurt dagen lang, fra morgen til kveld, helt til han dødstrøtt stupte i senga og sovnet med roser i kinnene og et skeivt smil om munnen.
     – Playmobil, sa han i klassen. – Jeg fikk hauger av Playmobil-menn.
     Men det var selvfølgelig før Mathias kom. Til ham kan Kurt si hva som helst.
     – Dette gikk ikke så bra, Kurt, konstaterer læreren etter friminuttet da alle kommer inn igjen. Han retter alltid de uforberedte prøvene med én gang, så ingen må gå og lure på hvordan det har gått.
     – Nei, svarer Kurt. Han ser gjennom øyekroken ned på papiret som er fullt av røde haker.
     – Øver du deg ikke hjemme på multiplikasjon, sånn som vi har sagt?
     Kurt tenker febrilsk. Har han i det hele tatt øvd på gangetabellen?
     – Vi har øvd sammen, kommer det fra Mathias som har nesten alle riktig. Kurt ser en liten, nølende stjerne nederst til venstre på papiret. Læreren ser skeptisk på de to guttene og åpner munnen for å si noe skarpt, men plutselig er det som om resten av klasserommet forsvinner. Han er en streng lærer, og det virker som han aldri ser elevene sine i øynene, men for det meste står med ryggen til og kludrer ned knotete tall på tavla. Han pleier å gå hjem og lese seriøse magasiner og se på debattprogrammer til han reiser seg fra lenestolen til samme klokkeslett hver kveld og går og pusser tennene. Egentlig driter han i disse guttene, driter i hvordan de gjør det på prøvene. Det er bare av gammel vane han vet når han skal reagere og si fra. For han er lei nå, helt inn i sjelen. Av livet og seg selv. Av verden og menneskene i den.
     Men nå står han der og ser på de to fjerdeklassingene som om det var for første gang. Ser at Mathias har noen smuler på kinnet, at han har tatt på seg en av farens gensere for å skjule den tykke kroppen, og at blikket hans på Kurt er varmt og bestemt. Standhaftig vil han beskytte kameraten, om han så må lyve læreren sin rett opp i ansiktet, hvilket han åpenbart gjør akkurat nå. Og den andre, den lille, tynne med rødt hår til alle kanter og fingre som svever litt over pultlokket. Med redde øyne som ser litt søvndrukne ut, et blikk som har dagdrømmen fortsatt i seg og munnen som desperat prøver å komme på en unnskyldning for den miserable prøven. Han ser et svakt lys rundt de unge skikkelsene, og det svir i de skuffede øynene hans.
     Læreren trekker pusten, kjenner en underlig ro i magen og smiler plutselig bredt til guttene.
     – Det er bra, fortsett med det.
     Så lar han dem tegne sirkler og romber på frihånd resten av timen.

* * *

I trappeoppgangen sitter det en hund. Kurt ser den med det samme han kommer inn ytterdøren, og det første han tenker, er at hunden har blitt innestengt ved en feil og at den nå kommer til å storme mot døren og friheten. Men den bare sitter der og trykker seg opp mot veggen da lyset og gutten dukker opp.
     – Ikke rør herreløse hunder, sier alltid moren hans. – De er skitne, og vi vet ikke hvor de har hatt tunga si.
     Kurt har tenkt mye på ordet herreløs. Han har kommet fram til at det er omtrent sånn som han selv er. Uten Pappa. Ingen som holder i båndet og bestemmer hvilken vei man skal velge.
     
Han står stille foran den lille hundekroppen og lurer på hva han skal gjøre. Idet han skal til å fortsette opp trappa, hører han en mannsstemme utenfor ytterdøren.
     – Malte! Jeg så deg der inne, faens bikkjefaen! Kom deg ut hit! Du gutten, hvis du er der inne, slipp ut bikkja!
     Malte, tenker Kurt. Det høres ut som en vennlig liten fyr. Så tenker han ikke mer, men løfter opp den gulgrå kluten i armene og begynner å klatre oppover.
     – Malte, din jævel, nå kommer du hit!
     – Ikke faen, tenker Kurt. Og Malte dytter snuta inn i armhulen hans og kjenner lukten av snilt menneske, og gir fra seg et lite klynk. Han hvisker i øret til gutten at vær så snill å la meg bli, og gutten svarer med å klemme ham enda hardere.
     Oppe i leiligheten konstaterer Kurt at selv om en hund har en herre, kan den være skitten, og før moren setter nøkkelen i låsen, har han badet Malte og gitt ham smulete Mariekjeks og en skål med vann. Sitter og klapper ham over den fuktige pelsen og elsker ham allerede dypt av hele sitt hjerte. Tenk så glade Mathias og Lillebror kommer til å bli.
     – Nei, men Kurt, hva er det her for noe? Stemmen til moren hans er sliten og irritert. ICA-posen avslører kakelys og innpakningspapir, og skjerfet er surret helt opp til haka.
     Kurt lukker øynene, og det samme gjør Malte og begge ber dypt inni seg til noe som ikke finnes: Gjør det sånn at hun går med på det, gjør henne glad, gjør at hun sier ja. Og tross alt er det noen som hører etter, og de åpner øynene da moren hans sitter foran dem og smiler.
     – Det var som bare. Har han flyttet inn her hos oss? Og hun klør ham litt bak øret.
     Malte sukker tungt og sovner med en pipende lyd fra brystkassa, og Kurt begynner å silgråte. Moren hans tar dem begge to i armene og vogger fram og tilbake.
     – Så, så, lille vennen. Du kjenner da meg, nå? Kunne jeg ha sagt nei?
     Kurt snørrer og hulker med nevene i et fast grep rundt halsen på Malte, og han skulle plutselig ønske at han var voksen, så han kunne fortelle moren sin at han elsker henne.
     – Jeg vet det. Jeg vet det.

* * *

Sara står helt stille foran speilet. Det har hun gjort i minst fem minutter uten å bevege en muskel i ansiktet. Hun står der fordi hun vil det. Bare står.
     – Jeg er et privilegert menneske, sier hun høyt. – Privilegert.
     Da telefonen ringer, får hun en rynke mellom øyebrynene. Irritert løfter hun av røret.
     Det var så deilig å bare stå …
     – Mamma? kommer det svakt fra den andre enden. – Mamma? Etter det bare en hul gråt. En gråt som gjør at Sara spenner hele kroppen og lukker øynene. Nei. Alt er så bra nå. Hvem er det?
     
– Skatten min, sier hun til sin eldste datter. – Fortell.
     – Han sprang ut så fort, Mamma, han sprang ut på gata, jeg har jo sagt mange ganger, Mamma, jeg har jo sagt at han ikke får lov, bilen, han så ikke bilen, den kom så fort, jeg så den ikke og han er så liten, så liten, han bare lå der, Mamma, han bare lå …
     Stemmen til Ulrika er ikke hennes egen, og den har en hysterisk tone i seg som får Saras indre til å lukke seg, og hun blir bare mamma, en som tar seg av, en som trøster.
     – Hvem av dem, skatten min? Hvem sprang?
     Så hører hun Daniel som gråter forskremt i bakgrunnen på den spesielle måten som han har hatt helt siden han var baby, og da trenger hun ikke spørre mer.
     – Jeg kommer med én gang. Jeg er hos deg snart.
     Og kvinnen som nettopp sto foran speilet og kjente seg privilegert, slår av alle følelser, kaster seg ned trappa, bestiller drosje og forbereder seg på hva hun skal si og gjøre for en datter som har mistet sjelen sin.
     I bilen kommer hun på August, ringer ham fra mobilen og sier at han må dra. Også her tar hun på seg mammarollen og sier ikke hva som har skjedd. Hun kan se hvordan lemmene for ansiktet hans slås opp da han får vite det, og det skal ikke skje ham blant de spydige kollegene. Det skal ikke skje.
     Hjertet hamrer i brystet, og hun tvinger det til å slå saktere. Tenker på sommer og hav, tenker på kjærlighet og moussaka og blomster og eventyr og TV-serier og latterlige debattprogrammer. Hva som helst som kan ta tankene vekk fra en så liten, fullstendig uvitende guttekropp. En underlig lyd kommer ut av strupen hennes, og drosjesjåføren ser på henne i speilet.
     Hun stirrer tørt ut av vinduet.
     Du lille liv.

* * *

August får akkurat det uttrykket Sara tenkte på da hun forteller. De står i et lite, atskilt venterom, og Ulrika ligger i armene til sin mann i en sofa som ser steinhard ut. Kristina sitter sammensunket mot veggen og biter seg hele tiden i kinnet, en uvane hun har hatt siden tenårene når hun ble nervøs. Daniel henger over skuldera til Sara og halvsover.
     – Men, sier August stivt. Men … hvordan, hva sier de, da?
     Sara ser hvordan de velkjente ansiktstrekkene hans blekner, og uttrykket blir lett søvnig. Han vil ikke vite, tenker Sara ømt, han forguder guttene. Hva sier man?
     – Det ser ikke bra ut, det er det de sier.
     – Det var en Ford, kommer det fra faren til guttene, Anton. – En helt vanlig, jævla Ford. Ulrika, som har vært stille noen minutter, begynner å smågråte igjen, og han stryker henne over håret.
     August går et skritt nærmere Sara og Daniel og blir stående. Tankene hans kjennes rotete, og han føler i hele kroppen at det mangler noen i den lille forsamlingen deres.
     – Han klarer seg vel, mimer han med leppene til Sara. Hun setter øynene forsiktig i hans, og rister sakte på hodet. Det er ikke noen mulighet.
     – De gjør alt de kan, sier hun høyt. – De kan så mye nå for tiden.
     Kristina ser opp og undersøker alvorlig morens ansikt. Så ser hun på storesøstera si og reiser seg fort med tårene nedover kinnene. Løper til et toalett og låser døren. Setter seg med armene rundt hodet og klynker.
     – Hvem bestemte det her? hvisker hun til gulvet. – Hvem bestemte det her?
     Og samtidig legger en lege ned instrumentene sine og ser på klokka. Noterer klokkeslettet og tenker at uansett hvor lenge han har jobbet med dette, er det alltid like vanskelig når det er noen som ikke kan reddes. Og det her var attpåtil et så lite menneske. Så lite.
     Han øver seg på ordene mens han svever i den hvite korridoren. Jeg er lei meg, det var ingenting vi kunne gjøre. Jeg er så jævlig lei meg for det her, så forferdelig jævlig lei meg og jeg skulle ønske jeg hadde blitt bilmekaniker i stedet, det var ingenting jeg kunne gjøre, jeg lover … ingenting.

Publisert 24. mars 2003 | Til toppen av siden