Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Artikkel

Vanvidd og uendelig vellyd
av Arild Vange

Da den 21 år gamle Georg Trakl (1887–1914) flyttet fra provinsbyen Salzburg til Wien høsten 1908 for å studere farmasi, kom han til en av verdens fem største byer med et innbyggertall på to millioner. Karl Kraus (1874–1936), den fryktede litterat og utgiver av tidsskriftet Die Fackel, betegnet byen som et «laboratorium for eksperimentet verdensundergang». Wien var erkekonservativ og åndsfiendtlig, full av hevdvunne tradisjoner som var stivnet til konvensjon, staffasje og ornament, men samtidig var den en smeltedigel for nye åndelige og kulturelle impulser. Trakl uttrykte det en gang slik: «… jeg har det ganske bra, hvis vi ser bort fra århundrets allmenne nervøsitet.» I de tre årene Trakl bodde i hovedstaden, knyttet han vennskap med flere av byens mest betydelige intellektuelle, derunder Karl Kraus og arkitekten Adolf Loos (1870–1933).

I et brev til sin eldre søster Minna beskriver Trakl møtet med Wien:

Da jeg kom hit var det som om jeg for første gang så livet så klart som det er, uten noen form for personlig tolkning, nakent, forutsetningsløst, som om jeg fornemmet alle virkelighetens grusomme stemmer påtrengende tydelig … Jeg har følt, luktet og kjent de frykteligste muligheter i meg og hørt demonene hyle i blodet, tusen djevler med brodder som gjør kjødet vanvittig. For et grusomt mareritt!
     Forbi! I dag har denne visjonen av virkeligheten løst seg opp i intet … igjen lytter jeg til melodiene jeg har i meg … Hele min skjønne verden full av uendelig vellyd.

En annen samtidig østerriker, Ludwig Wittgenstein (1889–1951), sa om Trakls dikt: «Jeg forstår dem ikke, men jeg kjenner meg beriket av tonen i dem. Det er tonen til det virkelig geniale menneske.» Trakls dikteriske uttrykk, den «levende feber» som han selv kalte det, det «infernalsk[e] kaos av bilder og rytmer» som trengte seg på ham, er beslektet med andre samtidige kunstneriske uttrykk, for eksempel «Der blaue Reiter»-maleren Franz Marcs (1880–1916) fargebruk. Trakls semantisk mangetydige «blått vilt» gir bl.a. assosiasjoner til Marcs bilde Tårn av blå hester fra 1913.

Til søsteren

Der du går blir det høst og kveld,
blått vilt som toner under trærne,
ensomt tjern om kvelden.

Stillferdig toner fugletrekket,
tungsinnet over dine øyenbuer.
Ditt tynne smil toner.

Gud har forvridd dine øyelokk.
Stjerner leter om natten, langfredagsbarn,
etter din pannebue.

Trakls egenartede bruk av farger kan også ses i sammenheng med Charles Baudelaires (1821–67) utsagn: «Jeg vil ha rødfargede enger, blåfargede trær.» Trakl mottok avgjørende impulser fra Baudelaire, men også fra Arthur Rimbaud (1854–91) og Paul Verlaine (1844–96), i retning av å se diktets innhold og betydning som underlagt språkets magi og billeddynamikk. Trakls diktning er således beslektet med verkene til Kraus, Loos, Wittgenstein og Arnold Schönberg (1874–1951), for de styres, slik Knut Olav Åmås beskriver det i boken Ludwig Wittgenstein (2000) «av forestillingen om uttrykkets logiske tvang. De vil skape noe som ikke kunne ha vært annerledes, i en form som er estetisk nødvendig».

Disse fire var imidlertid ikke opptatt av estetikk for estetikkens egen skyld, men snarere av det Åmås beskriver som «den særskilte arten av sammenheng mellom etikk og estetikk. Estetisk form og etisk innhold er nært forbundet». I et brev til vennen Erhard Buschbeck gir Trakl utrykk for lignende tanker:

Legger ved det omarbeidede diktet. Det er enda mye bedre enn det opprinnelige, fordi det nå er upersonlig, og breddfullt av bevegelse og visjoner. Jeg er overbevist om at det vil si og bety mer for deg i denne universelle formen enn i den begrensede personlige formen fra det første utkastet. Du kan tro at det ikke er lett for meg, og at det aldri vil bli det, ubetinget å underordne meg det som skal fremstilles, og jeg vil om og om igjen måtte korrigere meg selv for å gi sannheten det som er sannhetens.

Den universelle form inkluderer for Trakl en fortrolighet med død og drøm, åpenbaring og undergang. Noe av det mest fascinerende ved Trakls dikt er at han makter å holde spenningen mellom disse uten at den løses eller går opp i noen form for syntese, men snarere balanserer på en line mellom det som kan sies og det uutsigelige. Slik tangerer Trakl det Ludwig Wittgenstein skrev i et brev om sin Tractatus logico-philosophicus, at den består «av to deler: av det som her foreligger, og av alt det jeg ikke har skrevet. Og nettopp denne andre delen er den viktige».

Ikke bare i Trakls dikt, hvor grensen mellom levende og døde er visket ut, men også i hans liv, er nærheten til døden av avgjørende betydning. I sykejournalen fra garnisonshospital 15 i Krakow, hvor han ble innlagt fire uker før sin død etter rystende opplevelser ved fronten, forteller han at han prøvde å ta livet av seg allerede som barn, og at han i flere år har lidd av alvorlige depresjoner med angst. Som 16–17-åring gjorde han sine første forsøk med narkotiske stoffer. I sommerferien 1905 skriver han til en venn: «I begynnelsen arbeidet jeg mye, ja, svært mye. For å komme over nerveavspenningen i etterkant søkte jeg dessverre tilflukt til kloroform igjen. Virkningen var fryktelig. Jeg har lidd under det i åtte dager nå – nervene er helt tynnslitte.»

Trakl skaffet også sin yngre søster Grete (1891–1917) narkotika, noe som førte til en skjebnesvanger og ødeleggende avhengighet hos henne, og til en sterk skyldfølelse hos ham. I en tilegnelse i Flauberts Madam Bovary, som Trakl gav til søsteren, beskriver han henne som en «demon som er steget ut av det mest fortryllende dype eventyr fra 1001 natt». I et brev som settes i forbindelse med forholdet til Grete, skriver han:

Det har skjedd så fryktelige ting med meg de siste dagene at jeg ikke kan slippe unna deres skygger så lenge jeg lever … mitt liv er i løpet av noen dager brutt usigelig sammen … Å, herregud, for en dommedag som har brutt inn over meg. Si meg at jeg må ha kraft nok til fortsatt å leve og gjøre det sanne. Si meg at jeg ikke er gal. Et forstenet mørke er brutt inn over meg.

Det har blitt spekulert i om brevet kan ha sammenheng med et incestuøst forhold mellom de to søsknene. Noen kommentatorer mener ja, andre er kategorisk avvisende. Noe entydig bevis finnes ikke.

Uansett er søsteren en meget sentral skikkelse i Trakls dikteriske univers, ordet søster forekommer hele 60 ganger i diktene, noe som også henger sammen med Trakls opptatthet av det androgyne. Det eneste ordet som er uthevet i hele hans verk finnes i diktet Vesterlandsk sang: «Å, bitter er undergangens time, / da vi så på et stenansikt i sort vann. / Men strålende løfter de elskende sølvblanke øyelokk: / Ett kjønn. Røkelse og de oppstandnes harmoniske sang / strømmer fra rosenrøde puter». Det androgyne var et sentralt tema i tiden, bl.a. hos filosofene Otto Weininger (1880–1903), som Trakl var påvirket av, og Carl Dallago (1869–1949), som han kjente personlig. I flere dikt opptrer søsteren som gutt eller mann, f.eks. i avslutningen på prosadiktet Drøm og formørkelse:

Om kvelden fant han en stenet ødemark, en døds følge inn i farens mørke hus. En purpurrød sky omhyllet hans hode, slik at han kastet seg stumt over sitt eget blod og bilde, et måneansikt; sank som en sten inn i tomheten, da en døende yngling, søsteren, kom til syne i et knust speil; og natten slukte den forbannede slekten.

I juni 1910 dør Trakls far, noe som fører Trakl inn i et økonomisk uføre som skal vare livet ut. I juli avslutter han studiet og blir magister i farmasi. Det gjør imidlertid ikke situasjonen lettere, for i årene som følger har han bare én gang en fast jobb i åtte måneder, ellers holder han ikke ut i noen stilling mer enn i høyden et par uker eller dager. Det blir umulig for ham å forene en borgerlig eksistens med en dikterisk. For nå, sommeren 1910, opplever han det endelige gjennombruddet til en moden lyrisk form. De første såkalte «gyldige» diktene oppstår.

Det dikteriske gjennombruddet blir ingen forløsning, det bevisstgjør snarere smerten ved at veien tilbake er stengt. Han lider av alvorlige depresjoner, går et halvt år uten jobb, og må bl.a. selge yndlingsbøkene sine, derunder Dostojevskis og Nietzsches sentrale verker, Otto Weiningers Geschlecht und Charakter, Rilkes Neue Gedichte, osv. Han søker på flere jobber og blir ansatt som «militærmedikamenttjenestemann» i apoteket ved et garnisonshospital i Innsbruck. Samtidig skriver han til vennen Buschbeck: «Hva skal det tjene til? Jeg kommer jo likevel aldri til å bli noe annet enn en stakkars Kaspar Hauser.» Sammenligningen med Kaspar Hauser har med Trakls selvforståelse som dikter å gjøre. Kaspar Hauser, som ble kalt «Europas hittebarn», dukket opp i Nürnberg i 1828 som 16-åring. Han hadde tilbrakt oppveksten i et mørkt fangehull, kunne ikke si mer enn noen få ord som han ikke forsto og ble drept under mystiske omstendigheter i 1833. Trakls identifikasjon med Kaspar Hauser-skikkelsen står i nær sammenheng med noe han skal ha sagt til en venn: «Man kan heller ikke meddele seg med dikt. Man kan overhodet ikke meddele seg».

Kaspar Hauser-sang

Sannelig elsket han solen som purpurrød steg ned åsen,
veiene i skogen, den syngende svarttrosten
og gleden ved det grønne.

Oppriktig var hans liv i treets skygge
og rent hans ansikt.
Gud talte en sart flamme til hans hjerte:
Å, menneske!

Stille fant hans skritt byen om kvelden;
den dunkle klagen fra hans munn:
Jeg vil bli rytter.

Men han ble fulgt av busk og dyr,
hus og hvite menneskers skumringshage
og hans morder lette etter ham.

Vår og sommer og vakker er
den rettferdiges høst, hans sakte skritt
forbi drømmeres mørke rom.
Om natten var han alene med sin stjerne;

så at sneen falt i nakne grener
og i den skumrende forstuen morderens skygge.

Sølvhvitt sank den ufødtes hode ned.

Trakl mistrivdes så sterkt i Innsbruck at han kalte byen «den mest brutale og elendige by som finnes i denne tyngende og forbannede verden», men det var nettopp i Innsbruck han skulle møte utgiveren av tidsskriftet Der Brenner, den syv år eldre Ludwig von Ficker, som ble en venn og velgjører i de to og et halvt årene Trakl hadde igjen å leve. Fra de møttes, våren 1912, trykket von Ficker med jevne mellomrom 65 av Trakls dikt i tidsskriftet. Betydningen av dette kan vanskelig overdrives. Tre kvart år senere skriver Trakl til vennen: «Stadig dypere fornemmer jeg hva Brenner betyr for meg; hjemstavn og tilflukt i en krets av edel menneskelighet.» Men livssituasjonen bedrer seg ikke. I samme brev heter det også: «Jeg vet ikke om de usigelige rystelsene som har hjemsøkt meg vil ødelegge eller fullende meg.»

Trakl søker en sivil statlig stilling i Wien, som han får. Han sier imidlertid opp etter to timer, antagelig fordi han jobber med diktet Helian, «det mest dyrebare og smertelige jeg noen gang har skrevet». Nå begynner en skytteltrafikk mellom Wien, Salzburg og Innsbruck, en hvileløs leting etter en jobb å holde ut i. Han skriver til von Ficker at han den siste tiden «har satt til livs et hav av vin, brennevin og øl» og han får avslag fra Albert Langen Verlag på en samling dikt. Imidlertid kontakter Karl Kraus den unge forleggeren Kurt Wolff i Leipzig. Der blir samlingen antatt og kommer ut i august 1913 under navnet Gedichte. Konsulenten, den østerrikske forfatteren Franz Werfel (1890–1945), uttrykker stor beundring for diktene.

Selv om Trakl får antatt sin andre samling Sebastian i drømmen på samme forlag våren 1914, skriver han i et brev at han mangler kraft og lyst til å forandre sin situasjon, han ønsker bare at «et uvær vil bryte inn over (ham) og lutre eller ødelegge (ham). Herregud, for en skyld og et mørke vi må gjennom. Måtte vi til slutt klare oss og ikke gå under». Adolf Loos inviterer ham med til Venezia, hvor de var året før, sammen med Kraus og von Ficker. Loos skriver: «… billetten betaler jeg. Lev vel, kjære Trakl. Hold Dem frisk for verden. De må betrakte Dem som et kar for den hellige ånd, et kar som ingen, heller ikke Georg Trakl, har rett til å ødelegge.» Trakl takker for «det elskverdige brevet» og skriver: «Hvis alt går bra jobber jeg neste uke som frivillig i Albania.»

Noen få uker senere får Ludwig von Ficker et brev fra den 25 år gamle Ludwig Wittgenstein. Filosofen har arvet en stor formue av sin far og vil stille en del av pengene til disposisjon for «veldedige» formål. Trakl får et så stort beløp at hans finansielle situasjon er sikret i flere år, men til tross for at han skriver til Wittgenstein: «Etter i årevis å ha vært prisgitt livets tilfeldigheter, betyr det alt for meg nå å kunne vie meg uforstyrret til min egen stillhet.» Men han gjør ikke bruk av pengene. Ifølge en anekdote skal han ha flyktet ut av banken badet i svette, da han sammen med von Ficker skulle ta ut et mindre beløp.

I stedet kommer det uværet Trakl har besverget i flere brev: Første verdenskrig bryter ut. Han melder seg til tjeneste. Han vil til fronten. Etter slaget ved Grodek, ikke langt fra byen Lvov, som nå ligger i Ukraina, har han i to døgn ansvaret for behandlingen av 90 alvorlig sårede og døende soldater uten legeassistanse på en låve. Medsoldater forhindrer at han skyter seg. Han blir overført til psykiatrisk avdeling på et garnisonshospital i Krakow. Få uker senere, den 3. november, dør han på hospitalet, 27 år gammel, av en overdose kokain.

Grodek

Om kvelden toner de høstlige skoger
av dødelige våpen, de gyldne slettene
og blå sjøer, og over dem ruller
solen dystrere; omslutter natten
døende krigere, den ville klagen
fra deres sønderknuste munner.
Men stille samles i vierdalen
røde skyer, hvor det bor en vredens gud,
det utgydte blodet, månesvalhet;
alle veier munner ut i sort forfall.
Under nattens og stjernenes gyldne grenverk
svaier skyggen av søsteren gjennom den stumme lunden,
for å hilse heltenes ånder, de blødende hoder;
og lavmælt toner i sivet høstens mørke fløyter.
Å, stoltere sorg! dere altere av malm,
åndens hete flamme næres i dag av en veldig smerte,
de ufødte ætlinger.

Da Karl Kraus fikk vite at Trakl var død, skrev han i et brev: «Han er nok ikke noe offer for krigen. Det har alltid vært ubegripelig at han kunne leve. Hans vanvidd kjempet med guddommelige ting …» I et brev til von Ficker, like etter at samlingen Gedichte var antatt våren 1913, beskriver Trakl denne kampen:

For lite kjærlighet, for lite rettferdighet og barmhjertighet, og alltid for lite kjærlighet; alt for mye hardhet, hovmod og alskens forbryterskhet – det er meg … Jeg lengter etter den dagen sjelen ikke lenger vil eller kan bo i denne kroppen som er så usigelig forpestet av tungsinn, den dagen den vil forlate denne latterlige skikkelsen av dritt og råttenskap, som er et så altfor godt speilbilde på et gudsforlatt, forbannet århundre. Herregud, bare en liten gnist av ren glede – og man var reddet; kjærlighet – og man var forløst.

Publisert 12. mai 2003 | Til toppen av siden