Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Prosa

Utdrag fra Fatso
av Lars Ramslie

Fatso

Jeg skulle pult deg så jævlig hardt. Det ville vært ditt livs beste knull.

Jeg skulle låst deg fast foran meg og pumpet og pumpet deg full mens du skled opp og ned. Fastlåst.

Råpult deg i halsen, og samtidig stikke tunga langt inn i deg og sleike den våte fitta di så det renner nedover lårene. Vri deg rundt, gripe deg i håret og kjøre innpå deg bakfra så du merker det langt oppe i huet. Kløyve rompa di. Pumpe og pumpe til du skriker. Pløye deg i fitta, stake deg langt nedi halsen. Og så kaste deg rundt og stikke og stikke enda mer.

Så skulle jeg ha sprøytet deg så proppfull av sats at du måtte svelge unna for ikke å drukne mens melken sto ut av ørene dine. Det ville ha rent og rent ut av deg …

I dagevis.

Hvis du bare lot meg få prøve. Men det vil du jo ikke. Og aldri i verden om jeg kunne få meg til å gjøre noe av det der. Altså, mest av alt har jeg så mye jeg har lyst til å gi. Fra dypt inne i meg. Om jeg bare fikk muligheten, et lite øyeblikk, hvis ikke alt var så overflatisk, så kunne jeg fått vist at jeg virkelig kan bry meg, hengi meg helt. Kanskje en dag hvis du kunne se gjennom alt og se det som er inne i meg, og jeg tok mot til meg og bare spurte. Hvis jeg f.eks bare sa: Hei, jeg liker deg, eller vet du hva? Jeg synes du er virkelig søt. Kunne du tenke deg å …

For jeg tror jeg virkelig kunne elske noen.

Ordentlig.

Jeg tror jeg kunne hatt en kjæreste, det skulle egentlig ikke være noe problem. Hvis jeg bare får muligheten til å vise at jeg er noe mer. Hvis jeg får vise at jeg er god. God og trygg. At jeg kan være snill og omtenksom. Hvis jeg bare ble kjent med noen. Hvis noen tok seg tid til å bli kjent med meg.

Jeg trenger noen å elske.

Men jeg vil aldri få lov til å være i nærheten av å oppleve noe sånt. Ingen ville brukt tid på en slik som meg. Det ligger milevis fra meg. Lysår.

Fordi. Jeg er feit. Jeg er kjedelig. Jeg er bare feit og kjedelig. Jeg er en håpløst kjedelig, kjedelig mann. Det er alt jeg er. Folk kikker på meg, stikker hodene sammen, det lyser lang vei: der går det en feit, kjedelig og mistilpasset person. Jeg stikker en blek, kort, lubben og klam finger inn i bryteren til porten og en gnistrende lyd høres borte fra låsen. På vei mot porten dumper jeg en pose med søppel, cellofankartong fra gatekjøkkenet, potetgullposer, ronkekluter og gamle sammenklistrede, istykkerrevne Cats jeg knapt kunne huske at jeg hadde, men som likevel lå der, i boden, da jeg lette etter en treningsbukse i natt.

Portgitteret summer og dette feite, kjedelige individet går ut av portrommet, svinger ut, og fortsetter nedover Thorvald Meyers gate. Uteserveringen har pågått en stund nå. Fra leiligheten min er det første bordet alt jeg har mulighet til å se. Det er det nærmeste jeg kommer. Jeg hadde planer om å ordne meg kikkert eller et teleskop bare for å kunne se ned dit. Egentlig har jeg aldri engang vurdert å sette meg der. I snart ti år har jeg nøyd meg med å kikke.

Hva som kommer først er vanskelig å si: om jeg er mistilpasset fordi jeg er feit eller om jeg er feit fordi jeg alltid har vært utenfor. Og ikke skjønner jeg hvorfor det forventes at jeg skal være påpasselig med utseendet bare fordi jeg er feit. Jeg har aldri brukt mye penger på klær. Brillene er de samme jeg har hatt siden første gym. Faren min kjøpte dem utelukkende av praktiske hensyn.

Når jeg passerer menneskene og stedene nedover gaten er det som om jeg blir utsatt for stråling. Det er som om kroppen passerer felt med en helt bestemt spenning. Jeg løfter aldri blikket: jeg har ikke lov til å stirre, ingen mislykkede har lov til å stirre. Hva faen er det du stirrer på?! tenker de. Menneskene og stedene blir formløse klatter eller bevegelser helt ute i synsranden.

Men så er det som om noe bare sier klikk og så kikker jeg opp eller bort og klarer ikke flytte blikket fra magen hennes, rompeballene hennes, ryggtavlen, kløften i skrittet, nakken eller brystene. Men jeg kan jo ikke tenke på å få noe av det der, for jeg er feit og stygg, ikke sant. De eneste blikkene jeg møter når jeg endelig ser opp, mønstrer meg som noe parkvesenet skulle ha oversett. Noe som ikke passer inn. Feite folk kan være pene når de har glatt, brun hud over hele kroppen, når de har hvite tenner og er blide hele tiden.

Ingen ser på meg. Jeg går forbi usett. Det eneste jeg opplever er avvisning. De ser meg, men de ser meg likevel ikke.

Huden min er som en galtes hvit som skummet melk med rødlig, nesten gult hår, skjegg og øyenbryn. Jeg er ikke engang feit nok: jeg er overvektig, men ikke nok, ikke slik at trekkene mine blir runde og myke som noe du skulle ønske å kjæle med. Isteden er flesket mitt grotesk fast, som om jeg skulle ha smurt silikon eller noe lignende over muskulaturen.

Jeg kunne fortsatt i timevis. Bare fortalt og fortalt, om den store nesen og de grå øynene under de tjukke øyelokkene, men jeg burde ikke gjøre det. Jeg vet det er kjedelig, det er derfor jeg holder kjeft om jeg blir bedt på fest. På den annen side blir jeg aldri bedt på fest. For å bli bedt på fest må du kjenne noen, du må ha et sosialt liv. Noe jeg ikke har fordi jeg aldri sier noe, fordi ingen ønsker å bli kjent med meg. Ikke ville jeg ha noe å si heller. Det eneste jeg er noenlunde god til er jobben min, den er min eneste interesse: og jobben min er det kjedeligste ved meg. Skulle jeg åpne munnen mer enn nødvendig, ville alle synes det jeg sa var kjedelig. Kanskje ikke hvis jeg var pen, men jeg vet hva folk synes. Jeg har hørt folk si det, på skolen, på gymnaset, på høyskolen, når venner jeg en gang hadde, forsøkte få meg med på fester, når folk har trodd at jeg ikke er til stede, han er bare så kjedelig.

Firmafestene er det eneste jeg drar på. Men der er alle minst ti år eldre enn meg. Og vi har bare én kvinnelig ansatt. Det er en intetsigende, meningsløs jobb. Den eneste fordelen med jobben er at jeg ikke behøver å være der mer enn to dager i uken. Jeg jobber stort sett hjemme. Pappa eier leiligheten jeg bor i. Mamma døde da jeg var ni.

Jeg er trettifire og hva har jeg drevet det til?

Ingenting.

Det står mennesker utenfor Bar Boca. En dame med blå bukser skåret under hoftekammen hopper opp to–tre ganger for å holde varmen, av glede eller utålmodighet. Jeg kikker på henne, det må være iskaldt. Hun har to fine søkk i korsryggen. Da oppdager jeg blikket fyren ved siden av henne sender meg. Jeg vet: ikke se, ikke røre. Han vrir seg og kaster på hodet til kameraten, som ser bort på meg.

Men blikket hans er ikke fiendtlig, det er helt nøytralt. Feite-Rino ble tatt for å stirre igjen. Ikke noe annet. Som om en gammel bikkje skulle ha stirret på henne.

Kylling

Det er som om pakken er gjennomsiktig. Kølappen på posten har farget fingrene mine blå. Slåpen bak skranken skakker likevel på hodet, snur og vender på pakken på vei ut fra lageret før han tar seg i det og åpner luken. Inne i pakken ligger det to dvd-er fra www.blackgirlonline.com. Jeg har utsatt hentingen helt til jeg fikk duplikatmelding. Det blir alltid slik. Når jeg bestiller fra Melodyline, pleier jeg alltid å legge til en bestilling på en familiefilm eller noe slikt. Bare for å ha alibiet i orden. Nå føles det som om jeg er her for å utføre et ran.

– Hva står det her egentlig? spør funksjonæren og peker på signaturen min.

Jeg lener meg over slippen.

– Rino Hanssen, svarer jeg. – Med to s-er.

Egentlig står det Mikke Mus i en eneste lang krøll.

– Åja, ok. Han virrer med hodet, skyver pakken mot meg og lukker luken.

Med pakken mellom hendene avventer jeg til han trykker nestemann frem i køen. Så går jeg raskt ut av postkontoret, over Olaf Ryes plass, stikker innom Mega for å hente en sixpack, en pakke toalettpapir, en pakke tørkerull og to frysepakker med kylling.

I køen kommer jeg i vanvare til å stirre på brystene til kassadamen. Noe hun selvfølgelig registrerer med et irritert blikk før hun vender seg mot kunden hun betjener.

Altså: hadde det vært en hvilken som helst annen som hadde kikket på de brystene hennes, ville hun ikke ha brydd seg noe særlig. Men det var jeg som stirret. Det var selvfølgelig den ekle tjukkasen ved enden av rekken som kikket på henne.

Og hva har han i den diskré innpakkede pakken sin? Joda: porno.

Og han liker det.

Han liker å kikke på nakne damer. Han stirrer på alle damer med grisefittene han har til øyne. Jada. Bli sur over at fatsoen stirrer på brøa dine. La meg være nettopp han som ødelegger dagen din. Kjenn stikket, det lille stikket, angsten i brystet ditt, den lille stemmen som forteller deg hvilken divisjon du plutselig kan ha rykket ned i, la meg være valøren på hvor attraktiv du er: ingen ser på deg lenger, det eneste du tiltrekker for tiden er fatsoer og gærninger, fra nå av er det bare vi som er tilgjengelige for deg. Det er slutt på tiden hvor de deilige gutta kjørte deg ut av drabantbyen i nystyla biler. Du kan ikke velge og vrake på disko lenger. Hvis det blir slutt med typen din er det dette du har i vente. Du blir sittende her dag ut og dag inn mens du sender frysevarene nedover samlebåndet og tenker: trekk te dæ øya, tjukken!

Fy faen, tenker du, jobben min hadde vært ganske ok, hadde det ikke vært for de ekle fatsoene som skal stirre på brøa mine hele tiden. Denne ekle fatsoen, den jævla taperen … Hvorfor skal akkurat jeg tiltrekke meg sånne folk?

For du er jo egentlig bedre enn dette, er du ikke?

– Vet du hva som skjedde på jobben i dag, eller … begynner du idet du kommer hjem til kjæresten din med bæreposer i begge hender (og ja, sånn er det blitt, han kommer ikke lenger og henter deg etter jobben slik han pleide å gjøre da dere var nyforelskede, du tar trikken, du skifter til buss etter å ha ventet i evigheter på en nedsnødd holdeplass, bærer posene opp trappen med nøklene i et snøre rundt halsen). – Fy faen, begynner du. Men du kommer ikke lenger. For vet du hva?

Kjæresten din har en venn på besøk. En spesiell venn. En du ikke ser så ofte. En dere møtte i Syden. Han ligger utstrakt i sofaen foran fjernsynet, mens kjæresten din sitter i lenestolen med føttene opp på stresslessen, fjernkontrollen i den ene hånden, en pils i den andre. De ser på fotball. En venn du ikke ser så ofte, og du vet hvorfor han er her, du vet hva det betyr, hva han er kommet for, hvorfor han er invitert. Du smiler fra øre til øre.

Du skal få pikk.

Ingen innledende fraser, du trenger ikke bli spurt, du gir bare kjæresten din et blikk, så tråkker du over gulvet, fortsatt med rynker i håndflatene etter bæreposene, du åpner gylfen til kompisen hans, dere kysser ikke engang, du åpner gylfen hans og skyver den allerede så harde pikken inn i munnen. Kjæresten din vrir lenestolen mot skuet i sofaen. Du, fortsatt i butikkuniformen, et lite plastskilt med navnet ditt Cathrine på, fingrene lukter fortsatt av plasten til frosne gulrøtter.

Du strekker deg ut etter kjæresten din. De slikker deg overalt.

Det er som om pikkene trykker opplevelsen, minnet om fatsoen langt ned i deg, det har aldri skjedd, du er ren. De kommer over håret ditt, uniformen din, brystene dine, ansiktet ditt. Og dagen er reddet. Etter dette er du er i hvert fall ikke kjedelig lenger. Det er helg. Dere skal ut. Du kan fortelle det til venninnen din i smug. Eller skryte åpenlyst på toalettet. Det går rykter om deg. Du får i huet og ræva. Du er attraktiv. Det er alltid noe bedre i vente for deg.

Du er moderne. Dette betyr jo at du er frigjort, ikke sant. For ukebladene du leser forteller deg ikke annet. Du lever som kjendisene. Livet ditt er ikke over. Du er kassadame, men det er bare midlertidig, for du har jo skjulte talenter: en god sangstemme, en dikter i magen, et skuespillertalent å oppdage, en sexappeal å vekke.

Pen. Fine pupper.

Om ikke annet kan du jo bare ta opp studiene igjen.

Jeg ville ha knullet deg. Så jævlig hardt. Det ville ha vært … vilt.

Du ville vært stinn.

Disney

Hun skyver varene mine forbi strekleseren med ansiktet vendt ut mot lokalet, blikket forbi meg før hun leser opp summen. Uten tegn til å gi noe fra seg gratis. Jeg trekker ut kortet og holder det opp foran meg.

– Skal du ha ut noe ekstra? Stemmen hennes er helt mekanisk, samtidig som hun klør seg uinteressert i nakken.

Jeg rister på hodet. Trekker kortet.

– Unnskyld? sier hun etter å ha sittet stille en stund og studert de foldede hendene sine.

– Nei, sier jeg.

– Ok, kode og klar. Hun kaster en bærepose ned kassabåndet.

Og du skal faen ikke dømme meg. Pek ikke på meg, du skal faen ikke komme her og moralisere over mitt liv. Du synes jeg er ekkel.

For det er du som er vakker. Du kan gjøre hva du vil. Du kan stå der, utenfor caféene med de tettsittende klærne, posere på hjemmefester, ungdomsdisko og fritidsklubber med smokk i munnen. Du kan gå med bar mage og ta narkotika. Gå på helsestudio. Du kan kle deg i skitne klær, snakke ekkelt og vasse i dritt opp til anklene uten at det gjør noe. Det er du som er frigjort. Er du vakker kan du tillate deg hva som helst. Du kan til og med være kassadame.

Du er deilig når du ronker. Du er deilig når du driter. Saftene dine er deilige. Du er deilig med upussede tenner, sure føtter og uvaskede armhuler. Du kan ha gruppesex, analsex, offentlig sex, vennesex. Du kan ta på deg lakk og lær, du kan være pervers for en natt. Hver dag er ny. Du er evig jomfru. Spist er spist. Glemt er glemt. Du kan dra verden rundt, til Syden, skli inn i turistmaskinene: leke på stranden, delta i konkurranser på lukkede diskoteker hvor det gis drikkepremier for å ta av seg klærne, drita doktorleker, du er deilig når du spyr og venninnen din samler håret ditt i nakken, du kan gå naken gjennom livet uten at noen våger å løfte en finger, du kan leve av det, du kan legge det ut på nettet (og det gjør du: jeg ser deg, jeg ser deg: du er overalt), det er din industri. Glattbarbert Disneyland. Du har monopol på alt.

Det er din orgie. Ikke min. Det er ikke jeg som er gal.

Jeg er ikke ekkel, jeg er ikke syk: jeg er ensom. Jeg er helt alene. Jeg vil ha det du har. Men når jeg vil ha det du har, blir jeg bare ekkel. Jeg må stjele fra deg. For du vil også velge hvem som skal få se.

Jeg ønsker meg noen å ligge med.

Jeg ønsker meg noen å elske.

– Jeg har deg på video, ramler det plutselig ut av meg idet jeg passerer sigaretthylla. Stemmen min er grøtete, etter knapt å ha snakket på en uke. Bare gått for meg selv hjemme, til og fra senga, jobbet ved pc-en, sett på video. Setningen forsvinner heldigvis i mumling.

– Hva? spør hun.

Jeg legger frossenkyllingen ned i posen. Istedenfor høflighet er det bare irritert skepsis å finne i ansiktet hennes.

–Kan jeg få kassalappen? spør jeg, lettet over den opplagte måten å tåkelegge det hele på. Jeg lener meg inn under hylla. Uten å svare river hun lappen av og sender den nedover kassabåndet.

Jeg tar trappen i fem skritt og er ute.

Perfume on a Pig

Jeg haster hjemover med pakken. Svetten renner av meg, jeg vil inn, hjem, være alene. Jeg har ikke lyst til å se et menneske på dager. Bare være for meg selv, åpne pakken og være for meg selv. Helt alene. Bak senkede persienner.

Altså. Jeg kan ikke redefinere meg selv: jeg er fortapt i denne kroppen, dette livet. Jeg kan ikke dra til en ny by, et nytt land, gå inn på et sted og late som om jeg er det nye meg og fake at jeg er kul. Og jeg har forsøkt før, jeg har bodd et utall steder, jobbet med forskjellige folk, studert. Bodd på studenthjem. Det finnes ikke noe forum, det finnes ikke noe nettverk jeg trives i. Blomstre. Alle vil tenke hva faen går det av han fatsoen der, eller hvem er han idioten. Jeg kan ikke late som, finne opp ting. Jeg har ikke noe å prate om. Hva skulle det vært?

For jeg kommer til å være alene om det. Det er ingen der til å hjelpe meg, til å støtte meg. Jeg er smart nok til å se hvilke valg og bevegelser som ville gitt meg oppmerksomhet, jeg mangler bare privilegiene som gjør at jeg kan dra nytte av oppmerksomheten.

På den andre siden er jeg kanskje bare redd.

Og så er jeg helt alene. Venneløs.

Jeg er i min beste alder og det kan bare bli verre.


Teksten er hentet fra romanen Fatso (Forlaget Oktober, 2003)

Publisert 2. juni 2003 | Til toppen av siden