Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Anmeldelse

Underjordiske skip
av Frode Alexander Brøndbo

Johann Grip
Enkle dikt
56 sider
Cappelen 2003


Johann Grips debutbok er en samling enkeltstående dikt som spriker i form og kvalitet. Men det er helt tydelig at Grip evner å skrive poesi. Enkelte av diktene er såpass overbevisende at de ikke kan karakteriseres som rene lykketreff.

Selv om Enkle dikt er Grips debut som skjønnlitterær forfatter, er han ingen ukjent figur i den litterære offentligheten. Han har tidligere vært redaktør i Vagant og han har oversatt Catullus og Horats til norsk. Det skulle kanskje i forlengelse av dette være naturlig å tro at han ville ha skrevet en lærd, kompleks og utilgjengelig bok. Så er ikke tilfelle, selv om Grips dikt ofte er mer komplekse enn bokas tittel gir inntrykk av.

Diktene handler ofte om kjærlighet og menneskelige relasjoner, enten det er til et barn eller en kvinne, og Grip går ofte uventede og originale omveier for å nærme seg det som ikke alltid lar seg språkliggjøre. Landskap, arkitektur og natur benyttes ofte som similer eller metaforer på indre tilstander:

… dører gikk opp, muligheter på gløtt flommet
endelig bort, lag for lag fordampet like

umerkelig som vänerndisen løfter seg
fra sjøen og fra bladene, og lot meg være

i en midtlivsro; jeg er den jeg er
pendler stadig mot ditt hjerte …

Tittelen på Johann Grips samling inviterer leseren til å lese diktene på en spesiell måte. Den er en kommentar eller en rettledning til hva man kan forvente seg når en åpner boka og begynner å lese. Den kan gi inntrykk av at dette er noe lett og uproblematisk (hvis han bruker ordet «enkel» i betydningen ukomplisert og lettfattelig), men det er liten vits i å la seg lure. Her finnes mange komplekse metaforer. Det er ikke snakk om en gjennomført strukturell enkelhet som en kan finne hos for eksempel William Carlos Williams eller Jan Erik Vold. Men også i graden av enkelhet spriker Grips prosjekt.

Samlingen er, som tidligere antydet, variert; her finnes alt fra lange, episke dikt (som det visjonære «Etter bryllupsfesten») til korte, haikuaktige («Månen / gjennom vinduet, // stor og rund; / et fyrstikkhode / på den røde bjørka»). I dette ligger det en annen mulig tolkning av bokas tittel: den er en samling med enkeltdikt – altså enkle, frittstående dikt som en ikke trenger å lese i sammenheng med de andre. Jeg har vanskelig for å se at Grip har et samlende språklig og filosofisk prosjekt over det han skriver, annet enn et forsøk på å poetisere hverdagens små øyeblikk. Dette synes jeg i og for seg er prisverdig. Det blir liksom noe upretensiøst og sympatisk over det hele.

Mange av diktene kan beskrives som luftige skyer med et blylodd i bunnen; de virker tilsynelatende luftige og lette, men de avsluttes som regel med en verselinje som gjør helheten mer kompleks. Problemet er at diktet før avslutningen lett kan bli for blekt. Enkelte dikt blir for baktunge; for stor vekt legges på avslutningen. De øvrige verselinjene er til tider prosaiske og trivielle. Noen dikt i Enkle dikt har imidlertid en så overbevisende slutt, at en slik kritikk kan virke overdrevet streng. Et glimrende eksempel er diktet om den nakne flaggstangen i hagen:

Å rage sånn i været
til ingen nytte, gjør vel

ingen glad, sa de, og
mente det bare godt.

Jeg visste ikke om jeg
kunne forklare for dem

at flaggstangen min
fullt ut gjorde nytte for seg

likevel



Når det bare er litt vind
går jeg bort og åpner vinduet

så jeg kan høre lyden
av tauet

som slår mot masten
ute i hagen



på det underjordiske skipet
jeg holder ankret

ved huset mitt
for alle tilfellers skyld.

Diktet har en stramhet og en eleganse som rett og slett er imponerende. Selv om diktet er luftig og lett, får det en tyngde i de siste to strofene. Det samme kan sies om det etter hvert behørig omtalte diktet «Hentet», om enn ikke i samme grad. Diktet er vakkert og rørende, men taper seg litt i det at det er litt for pratsomt:

Barn
har en egen måte

å bruke språket på.
I barnehagen der

sønnen min går,
blir de for eksempel «henta».

Språket virker til tider litt for slapt og prosaisk. Åpningen minner nesten om begynnelsen på et kåseri. Dette diktet hviler for mye på den avslutningen som gir begrepet «å hente» en større poetisk, nesten religiøs betydning:

Når også jeg en gang
får øye på
at noen står i porten
og skal hente meg

da håper jeg
at det vil skje
nøyaktig slik.

Det er tydelig at Grip vet hvor han vil med diktet, men ser ikke ut til å bry seg så mye om hvordan han kommer dit: Han halter avgårde for til slutt å lande stødig og godt. Jeg spør meg selv om ikke dette diktet like gjerne kunne vært skrevet om til prosa. Det samme gjelder mange av de øvrige diktene, og da tenker jeg i størst grad på de med episke trekk og lange verselinjer. Det lange diktet «Etter bryllupsfesten» er et eksempel på det:

All redsel var forduftet nå, jeg hadde
våknet opp og glemt alt fyllerør;
oppgitt trev jeg hånden etter røyk,
da hånden trev og trev og ikke fant,
så jeg til min overraskelse at frakken
jeg gikk rundt i, ikke var min egen.

Dette lille utdraget, som selvfølgelig er tatt ut av en kontekst, viser tydelig at verseformen er malplassert. En kan hevde at Grip her blander den høye stil med den lave, og at han her gjør noe nytt og friskt, men jeg synes ikke det i seg selv er nok. Linjedelingen blir forutsigbar og mister dermed sin funksjon som betydningsdimensjon i diktet.

Av og til benytter Grip seg av nokså tradisjonelle symboler. Bruken av hjerte, sol, måne og vind er eksempel på det. Noen ganger fører det til lettvinte løsninger. Formuleringene «pendler stadig mot ditt hjerte», «kjølig fullmåneskinn / utover fargeløst duggete gress», «Her / under fullmånenatten / i en rimfylt hage» og «Hvis jeg skal tegne et bilde av deg, / må det bli i kjølig fullmåneskinn» nærmer seg klisjeer. Jeg tror ikke Grip er tjent med å parfymere diktene sine med innholdsløse og tomme beskrivelser. Mange av diktene er reine stemninger som er uten egentlig innhold: «Juli måned / bringer en stille død / over landskapet / med sin fortærende hete / og sine dormende badegjester …». Her sitter jeg igjen med en følelse av at Grip ikke sier så mye.

Selv om en stor del av diktene i Enkle dikt kan sies å ha en tradisjonell kjærlighetstematikk, klarer han likevel som oftest å unngå søtladne klisjeer som dem vi så ovenfor. Et godt eksempel er diktet nedenfor:

Jeg vil sitte her

høre skvulpingen
mot stranden

se tranetrekket
over sjøen

uten tanke på
hva mer som

utgjør strekningen
mellom deg og meg

Dette diktet har en tetthet som jeg savner i mange av de lengre diktene. Det er sårt, pessimistisk og melankolsk, men skjuler også en ironi. Det virker som subjektet har resignert fullstendig; det ønsker bare å bli sittende og reflektere over savnet og avstanden til et du. Likevel forsøker jeget å begrense dette savnets omfang («uten tanke på / hva mer som // utgjør strekningen …»). Ironien ligger i at tingene som markerer savnet og avstanden, henholdsvis havet og tranetrekket, begge favner store avstander. Fokuset i diktet er imidlertid på en liten del av en stor helhet; bølgeskvulpet som en del av det store havet og synet av tranetrekket som markerer en del av en større reise. Det ligger en ørliten galgenhumoristisk snert i at jeget, uten særlig hell, forsøker å bagatellisere disse avstandene, eller nekter å innse hva de innebærer, og avslører dermed at savnet er større enn det selv klarer å annamme.

Alt i alt vil jeg påstå at Grip er en poet som ikke følger en streng poetikk, dette til tross for at bokas tittel ser ut til å antyde noe annet. Det er ingen hindring så lenge diktene er gode. Og gode dikt er det mange av. Problemet er at Enkle dikt er en ujevn diktsamling. En del av diktene mangler tyngde og viktighet. Men de beste diktene skjuler i all sin enkelhet noe stort og vanskelig, noe en kan fornemme, men som aldri kommer helt til overflaten, enten det gjelder ubeskrivelige strekninger eller underjordiske skip.

Publisert 16. juni 2003 | Til toppen av siden