Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kεre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Essay

Kjψttetende beist eller papirtiger?
Om resepsjonen av Historien om Pi av Yann Martel. Og litt om rammene for dagens litteraturkritikk
av Morten Auklend

Av kanonisert eller kritikerrost litteratur forventer vi noe mer. Enten er verket et mesterverk, eller så inneholder det det lille ekstra som bekrefter applausens berettigelse. På www.nrk.no/litteratur «raser» for tiden debatten om hvor god, eventuelt hvor dårlig, Yann Martels Booker-vinner fra 2002, Historien om Pi, egentlig er. Boken har i Norge fått alt fra mesterverkstempel til lunken «grei påskelektyre»-anbefaling. Hovedanmelderen på siden, Tom Egil Hverven, mener at boken er katta i sekken, mens Marte Spurkland lar seg «forføre» av historien om den 16 år gamle Pi som må overleve i en redningsbåt alene med en 200-kilos bengalsk kongetiger i 227 døgn på Stillehavet.1

Ettersom de to diskuterer selve teksten og unnlater å si så mye konkret om fenomenet, tenkte jeg at jeg skulle bringe debatten litt nærmere noen viktige problemstillinger i forbindelse med den norske utgivelsen. Fordi det er forskjell på å anmelde litteratur som allerede er kanonisert og litteratur som er fullstendig ukjent – konteksten har blitt en annen, kritikerens horisont er en annen. Det er denne jeg skal se nærmere på. Enten vi liker å tro at kritikeren er selvstendig eller ei, bør vi innse at våre lesemåter og vurderinger blir påvirket av forfatteruttalelser, priser, presseomtale, osv. Trolig har lesningene av Martels bok blitt utsatt for et slikt påtrykk, ikke bare fra Booker-juryen.

* * *

Først kort om romanen: Romanen er delt i tre. I del en møter vi Pi og familien hans, som eier og driver en zoologisk hage i den lille indiske byen Pondicherry. Pi er en forvirret ung mann som i all sin ungdommelige villfarelse bekjenner seg til tre religioner samtidig: Han er opprinnelig hindu, men blir en troende kristen og muslim; Gud er Gud, som han sier. Familien prøver forgjeves å ordne opp i «misforståelsen», men til ingen nytte. Etter hvert beslutter faren å selge dyrehagen og flytte til Canada. I andre del, romanens mest omfattende, synker fraktskipet som skulle frakte dem dit, og Pi må dele redningsbåt med en hyene, en orangutang, en skadd sebra og kjempetigeren Richard Parker, som raskt ekspederer de andre dyrene. Pi lærer seg etter hvert å leve med det svære beistet fordi han klarer å dressere tigeren ved hjelp av fløyten i redningsvesten sin. Del tre av romanen er viet to japanske forskeres intervju med Pi, som ligger rekonvalesent etter båtturen. Han blir nødt til å fortelle på nytt, og det mer enn antydes at historien hans kanskje ikke er helt troverdig. I den alternative beretningen er dyrene i båten nemlig byttet ut med mennesker…

Resepsjonen av romanen

Når det gjelder kvalitetsvurderingen av Martels bok er de norske kritikerne ganske uenige. Polariseringen består av nevnte Hverven og Morgenbladets anmelder Tiril Broch Aakre, som er «negativt» innstilt til boken, og nevnte Spurkland, BTs Gro Jørstad Nilsen, Dagbladets Inger Bentzrud, Stavanger Aftenblads Einar O. Risa og Aftenpostens Svein J. Ottesen som er «positivt» innstilt.2 Alle er imidlertid klar over at de anmelder fjorårets «beste» engelskspråklige roman.

De positive anmelderne hevder bl.a. at boken er «utsøkt godt fortalt» av «en mulig kommende mester» (Ottesen), at den «gir deg i alle fall en fornyet tro på den gode fortellingens magi» (Bentzrud), og til slutt, at den er en «aldeles strålende roman, skrevet i en tørrvittig stil, fri for patos og billig føleri» (Jørstad Nilsen). Fellesnevneren for anmelderne er Martels legemliggjøring av kraften i den gode fortelling, som det heter, og at han forteller på en morsom og inkluderende måte. Romanen blir i så måte en rik parabel over menneskelivet, en tekst der det fabuleres over de store ting i livet: Tro, overlevelse, kjærlighet, fortellingen osv. Boken turnerer de store spørsmål med en «språklig spenst» (Jørstad Nilsen) som gjør det mulig «å tro på det utrolige» (Bentzrud).

Altså, fortellingen er så god, evt. så godt fortalt, at den muliggjør sin egen eksistens, og skaper spennvidde og dybde for seg og leseren. Med et perspektiv som veksler mellom det alvorlige og det komiske skriver Martel om samholdet mellom ulike eksistenser i en liten habitus (båten), og gjennom denne fortettede fortellingen skapes portretter med nærhet og innlevelse. Boken har blitt lest som en uventet og tilgjengelig fortelling som på mange måter oppfyller en rekke av de krav vi setter til en moderne roman av godt europeisk format.

Det kanskje mest uheldige ved de positive anmeldelsene er at de alle sammen legger mest vekt på bokens eksotiske og underlige tematikk og at de i stor grad lar seg forføre av gleden ved det fabulerende ved fortellingen. Men som vi skal se, er imidlertid verkets utgangspunkt ikke lille Pi og kongetigeren, selv om denne fortellingen utgjør bokens vektigste del. Nei, bokens utgangspunkt er forfatterens oppdrag – han planlegger å skrive en bok som vil få leseren til å «tro på Gud». Og det aspektet er litt verre å kommentere, enn si håndtere, for dagens ugudelige kritikere. Forståelig nok.

Disse anmelderne ser bort ifra romanens formale egenskaper, hvordan forfatteren skrur ordene sammen og syr de tematiske elementene sammen med f.eks. fortelletekniske verktøy. Det betyr ikke nødvendigvis at anmeldelsene er uttrykk for ukritiske eller mangelfulle lesninger; men de må kunne sies å være sympatiske lesninger som følger Martels ekspressivitet og romanens eksotiske, fascinerende føringer svært langt. Man kan gjerne beskylde anmelderne for ikke å lete etter det i romanen som undergraver og motsier seg selv, eller det som streber mot en komplettering av sin egen form, eller romanens implisitte kritikk av seg selv; «gode» romaner besitter gjerne en slik. Alt i alt kan anmelderne foreløpig forsvares ved at de følger romanprosjektet så langt de kan (eller vil) og avsier sine dommer på bakgrunn av spontane, gjerne fysiske, reaksjoner på lesningen. (Man kan neppe kalle noen av anmelderne f.eks. belærende.)

* * *

De to anmelderne som ikke har videre sans for det kanadiske overflødighetshornet, denne hyllesten til fortellegleden og fantasien, aksepterer også bokens tematikk; den omtales som «fiks» og «underholdende». Samtidig markeres her en oppvurdering av den formale kritikken. Det er i det hele tatt en mer helhetlig vurdering av verket som finner sted i disse tekstene – kritikerne forsøker å lese Martels bok syntetiserende, dvs. de ser på hvordan boken henger sammen. Hvervens og Broch Aakres kritiske blikk vurderer Historien om Pi som en i utgangspunktet «artig» roman. Men der stopper også medgjørligheten. De går ikke med på at boken er spesielt god, at den er spesielt kunstnerisk vellykket, eller at en roman kan roses for sitt tema alene. Temaets eksponering må selvsagt leses i lys av hvilke formelle instrumenter som blir brukt fra forfatterens/fortellerens side, og ikke minst hvordan denne bruken og anvendelsen – stilistisk eller retorisk – kan sies å være litterært spennende, interessant, forrykt, e.l.

Hvervens anmeldelse er kort og treffsikker: Martels roman svikter kapitalt der den kunne, og burde, vært på sitt mest interessante og ambisiøse, nemlig i all sin storslagenhet. Hverven sabler boken ned fordi dens evne til å følge opp sine egne ambisjoner så altfor lett lar seg gjennomskue som slett uttenkte – direkte uoppfylte og feilslåtte – strategier:

Martel overlesser livbåt-historien, den fylles til randen av pretensjoner [romanen] ikke er i stand til å bære. Det religiøse perspektivet toner ut i heselig blanding av new age og rein kitsj. Og selve fortellingen undergraver seg selv, i en haug med intetsigende digresjoner.3

Bokens underlødighet blir videre forsøkt bestemt av at Hverven leser boken opp imot sjøroman-sjangerens tidligere klassikere, og boken tåler ikke sammenligningen. Historien om Pi klarer ikke å følge opp og ender med å parasittere på en tradisjon det er vanskelig å skrive seg opp imot. Den dilter liksom etter storebrødrene Robinson Crusoe, Moby Dick og Den gamle mannen og havet.

Hvervens kronargumenter, romanens mangel på å følge opp sitt anslag, samt utvanningen av fortellingen om Pis religiøse lengsel, istemmes av Broch Aakre4, som heller ikke kan se at Martel følger opp religionstematikken. Boken genererer ingen god lesning fordi det er for lite substans i pretensjonene. Hun skriver: «På sitt noe i overkant pseudo-vitenskapelige vis krysser Martel innsikter i zoologi, religion og filosofi» – jeg går ut ifra at det er Martels noe trettende hang til digresjoner (korte og lange journalistiske National Geographic-lignende essaystubber om dypvannsfiske og dyreliv) Broch Aakre her sikter til. Men anmelderen stiller seg kritisk også til det kompositoriske ved teksten. Ved siden av at tekstens vev ikke er stram nok, er også sømmene, det i romanen som skal holde de enkelte tekstdelene sammen, i realiteten gap og kløfter som gjør at «[e]n sammenligning med Paulo Coelhos romaner er mer nærliggende [enn Defoe, Melville og Hemingway]». Broch Aakre går også relativt hardt til verks i sin vurdering, men krediterer likevel boken for underholdningspotensialet.5

Hvordan er det mulig at såpass erfarne anmeldere/lesere kan bedømme en bok så forskjellig? Det er – eller bør være – stor forskjell på «strålende» litteratur og «grei påskelektyre». Enkelte vil hevde at en slik uenighet i seg selv er en styrke ved enhver roman. Det er en fordel, vil disse si, at en bok lar seg lese både hit og dit og opp og ned gitt de respektive lesernes betoning av ulike perspektiver, at boken rommer mye, er uregjerlig, osv. Men er ikke en så prestisjetung pris som Booker'en i seg selv nok til at de kritiske røstene bør akseptere bransjens og lesernes veto?

Svaret er i første omgang så enkelt som at litteraturens veier er ganske uransakelige. Men ikke helt. Ved å ta et tverrsnitt av resepsjonen av én enkelt utgivelse kan man lett bli forvirret over kritikeres smaksdømmeri og lettere indignert på litteraturkritikkens vegne. En Booker-vinner kan det da ikke herske noen tvil om? Noe av det jeg tror har spilt inn i de ulike bedømmelsene, er at det er mye ved romanen som foregir ambisjon og kvalitet. Dens søken etter svar på religiøse spørsmål, habitusen, den relativt omfattende beretningen om Pi og Richard Parker, den forsøksvis nøyaktige utmalingen av Pis sjelsliv, og ikke minst det skjeve synet på religionen og komikken i del 1 og 3. Alt dette taler i bokens favør og gjør det om mulig enda vanskeligere å si hvorfor Martels kritikere skiller lag. Men vi bør prøve å si noe om det. La oss derfor gjøre som i fotballens verden, og se på hva Booker-makerne selv sier. De burde jo kunne gi oss en pekepinn på i hvilken musling perlen ligger gjemt.

Juryens vinnerbegrunnelse

Booker-juryens uttalelser i etterkant av avgjørelsen har vært sparsomme, men interessante. I forbindelse med prisoverrekkelsen uttalte en av dommerne seg slik om vinnervalget:

In Life of Pi we have chosen an audacious book in which inventiveness explores belief. It is, as the author says, 'a novel which will make you believe in God' – or ask yourself why you don't.

Life of Pi is a book with enormous and wide appeal. It's a tribute to that breadth that the Man Booker judges and those who voted for the People's Prize agree on its brilliance.6

Historien om Pi er med andre ord en modig bok som med originalitet «utforsker spørsmål omkring tro», og som har «enorm og bred appell». Dette siste «kriteriet» er oppsiktsvekkende fordi det markerer et klart initiativ ved bedømmelsen; Booker-juryen (og publikum, som kan stemme på sine favoritter) har satset på «folkelig» litteratur. Det er helt opplagt et treffende og megetsigende kriterium, men kanskje ikke helt velansett blant visse kritikere – at litteratur har «bred appell» kan som kjent ikke isolert sett virke som bevis på kvalitet. Historien om Pi er riktignok folkelig litteratur på alle bauger og kanter, men spørsmålet er om bokens traktering av noe så abstrakt og komplisert som tro kan formidles på en litterært interessant måte av en så «folkelig» roman som Martels. Litterært sett betyr dette at trosforestillingen blir ikledd et språk som tilgjengeliggjør individets overbevisning (Dostojevskij klarer dette i Forbrytelse og straff, Tore Renberg klarer det kanskje i Renselse). Og mye av Martels troverdighet ligger, ifølge kritikerne, trolig her: Klarer Martel å synliggjøre Pis religiøse famling/søken på en måte som kan smitte over på leseren? Romanen ligner en moderne fabel (eller lignelse) der den troendes overbevisning gjøres billedlig og plausibel – med spennende triks? – for det «brede» publikum, men hvor overbevisende er romanen egentlig her?

Dermed er vi tilbake til utgangspunktet, Martels uttalte «intensjon» (for presisjonens skyld er det nok best om vi kaller denne intensjonen for en «føring») med verket: At en skal begynne å tro på Gud, eller stille spørsmål ved ens egen tro, etter å ha lest boken. En slik uttalelse bør neppe tas på alvor; den er uklar at best – likevel slår den an en tone. Vi kan lese den som forfatterens anføring, slik forlag og tydeligvis også Booker-juryen har gjort. Dersom vi skulle være så frivole å ta påstanden på alvor, betyr det at boken tematiserer en form for frelse og oppvurderer den sterke fortellingens frelsende (eller helende) makt. Og det er jo flott, så lenge teksten evner å knytte det religiøse sammen med et fokus på Pis forhold til Gud i del to og tre av romanen. (Forlengelsen av et slikt resonnement gir boken en slags manifest- eller propagandistisk misjon. Satt på spissen, vel å merke.) Det er uansett ingen tvil om at romanen fremmer en type naivistisk religionsforståelse der lignelsen eller fabelen er formelen til forståelsen av universets beskaffenhet. Og få ting er så forførende, så umiddelbart tilgjengelig som en (god) fabel.

Konfronterer vi juryens trosutspill med resepsjonens fellesnevner (den gode fortelling), ser vi at det oppstår en underlig og konstruert syntese: Romanen er en god fortelling om menneskets religiøse søken. Men ingen av de norske kritikerne tar det religiøse ved boken alvorlig. Hverven prøver, men ender opp med ingenting. Broch Aakre hevder sågar at dette aspektet blir fullstendig neglisjert av romanens del to. (En av kritikerne mener til og med at denne delen er romanens svakeste beholdning.) Og ingen av kritikerne sier, så vidt jeg kan se, noe om at boken er original. Altså er de signalene boken sender ut, tvetydige og uklare, og det er opp til oss, ettertidens kritikere, å finne ut av hva dette kommer av.

For å få en bekreftelse på at vår forvirring er berettiget, kan vi gå til romanens avslutning der Pi intervjues av de japanske forskerne (som ikke kan få seg til å tro helt på Pis vanvittige beretning). Etter at de har fått en annen – en sannere? – versjon av hans gutt-og-tiger-historie, forløper vurderingen av de to historiene slik:

     [Pi:]«Så si meg da, siden det ikke gjør noen reell forskjell for dere og dere ikke kan bevise verken det ene eller det andre, hvilken historie foretrekker dere? Hvilken historie er den beste, den med dyr eller den uten dyr?»
     Okamoto: «Det er et interessant spørsmål…»
     Chiba: «Den med dyr.»
     Okamoto: «Ja. Historien med dyr er den beste.»
     Pi Patel: «Takk. Slik er det med Gud.» (s. 345)

Det er mulig at Pi her snakker i kode, eller viser tilbake til noe i romanen som kan bygge opp under en mulig antagelse av at Gud er en slags allsnill Doktor Dyregod, eller at Han synes at mennesket kan sidestilles med dyr. (Begge påstander strider mot den enkle barnelærdom jeg fikk på søndagsskolen.) Det er rett og slett ikke mulig å finne ut hva Martel eller fortelleren vil vise oss med Pis siste utspill. (Og her synes Pis kritikere å være enige – men ikke like villige til å diskutere det.) Den eneste logiske forklaringen på utsagnet som jeg kan finne, er at dikotomien mellom diktning og sannhet brytes ned ved at Martel forsøker å gi Pis dyrehistorie forrang fremfor den virkelige, autentiske fortellingen. Slik blir litteraturen om Gud stående som garantist for både sannheten og den gode fortelling, og romanen er «fullbrakt». I mine øyne høres en slik løsning ikke særlig original ut…

Faktum er at det egentlig kan være det samme. Det viktige i vår henseende er at det er vanskelig å finne belegg for en slik plutselig, ja overrumplende, nøkkelsetning. Dette er også Hverven inne på i sin vurdering, og han er klar på dette punktet: «Det religiøse perspektivet toner ut i heselig blanding av new age og rein kitsj.» Hvor heslig det hele er, skal jeg ikke kommentere, men Hverven treffer spikeren på hodet med riktig hammer når han skriver at romanens forteller «henvender seg til leseren på en måte som ikke tåler motsigelser. Det rimer dårlig med god litteratur.»

Det er lett å forstå Hvervens new age-rubrisering. Noe av det som kjennetegner den nye tidens religiøsitet er at den er privat og eklektisk, historieløs og uten parametrer (sakramenter, bud, forbud, ikoner, osv.). Denne tendensen prøver boken å gripe fatt i, men Pis erfaring blir som vi så altfor privat og skyggeaktig til å bringe nye innsikter inn i en allmenn og produktiv refleksjon omkring det religiøse. Og kanskje er det slik Martel vil ha det? Slik oppnår han jo at fortellingen ikke løper noen risiko for å fronte én eller flere universelle påstander – men da må man også kunne gå med på at syntesen er lettkjøpt? Bokens store svakheter (blant mange mindre) er jo for kritikerne at den ikke ivaretar en slik potensiell tematisk spenning, og at Martel rett og slett ikke finner et språk som kan gjengi Pis unike (religiøse) erfaringer.

Man kan hevde at en god historie er seg selv nok, eller sin egen definisjon. Men en roman med en slags Gud som garantist for det ene eller det andre, vil mange se på som vulgær new age-litteratur på linje med f.eks. James Redfields Den niende innsikt eller Margit Sandemos Isfolket-historier. Det er selvfølgelig ikke galt å skrive om Gud, men vi kan vel forlange av dagens romaner at det er en viss korrespondanse mellom tema og motiv? Ut fra Pis kritikere kan vi konkludere med at når en roman simpelthen ikke vil forholde seg til sin egen abstrakte tematikk eller til leserens nysgjerrighet (og etter hvert utålmodige interesse), så har man med en nokså flat og ufokusert litterær tekst å gjøre.

En ny kritikk

La oss vende tilbake til det jeg skrev innledningsvis, om anmelderiet i Norge. Jeg tror at både norske og utenlandske kritikere har (smaks)preferanser og prinsipper å jobbe etter, og det har ikke vært min misjon å korrigere Martels fornøyde kritikere; anmeldelser i tidsskrifter og dagsaviser er ikke det samme. Historien om Pi kan sikkert fungere som grei sommerlektyre for svette badeturister. Poenget er at bøker som vinner ry og priser, får en annen oppmerksomhet enn norske drabant-debutanters kortprosa. Et nødvendig – og rettmessig – hierarki dannes, og ofte trengs det mye saklig og velrettet kritikk for å skake et slikt. Men i de tilfellene hvor oppmerksomheten og omtalen er merkbar, bør kritikeren være mer bevisst sitt eget forhold til den konteksten som dannes omkring verket – fordi også denne er betydningsproduserende. Jeg mener ikke at vi skal forkaste (nær)lesningen og den selvstendige estetiske vurderingen som primære instrumenter, men en bevissthet omkring kontekstens trykk på verket kan lære oss noe om hvordan vår egen kritiske virksomhet kan bli enda mer skjerpet overfor offentlighetens merkelapper. For mange kritikere her til lands anmelder bøker som om vi alle bodde på hvert vårt skjær ute i havgapet. Walter Benjamins tese om at kritikeren er strategen i litteraturen, holder ennå stand mot det private smakstyranniet og den forenklende lesning/vurdering.7 For er det ikke dette siste – brosjyrepreiket – vi bør sky aller mest?

La meg ta et eksempel på hvor sterk denne konteksten er. I fjor lot mange norske kritikere seg «lure» – dvs. påvirke – av at Hanne Ørstavik i forbindelse med lanseringen av Uke 43 gikk ut i norske medier og sa at hun hadde skrevet sin manifestroman. Hele den første bølgen av anmeldere – i Aftenposten, Dagbladet, Klassekampen, osv. – slukte agnet. De leste boken som en manifestroman. For de av oss som leste romanen på denne måten ble den, ikke overraskende, nokså ubehjelpelig. Ørstaviks autoritet hadde altså vokst seg så stor og viktig at hennes innramming – hennes egen profilerte lesning – av romanen i stor grad var med på å styre kritikernes lesemåter. Først i ukene og månedene som fulgte, dukket det opp andre lesemåter, og man fikk en debatt rik på innfallsvinkler. Disse nye perspektivene styrket ikke nødvendigvis Ørstaviks roman, men de polemiserte mot en kritikerkonsensus som ikke akkurat beriket verket – det lot seg nemlig ikke gjøre å lese Ørstavik som autoritet overfor eget verk. Disse nye lesebrillene viste at man kunne se bort ifra forfatterens uttalte føringer fordi de tok stilling til sin egen lesning i offentlighetens påtrykk.

Jeg kunne nevnt flere eksempler på utgivelser der (tekst)eksterne omgivelser – medieeksponering, markedsføring, prisdryss, forfatterautoritet, et særegent tema osv. – er blitt så mye viktigere enn før. Så mye viktigere, faktisk, at norske kritikere ikke ser ut til å ville være slike foruten.8 Er det fordi offentligheten sårt trenger blokkbokstavoverskrifter at man fabrikkerer en ofte enkel forforståelse? Litteraturen sies jo å kunne oppløse det som produserer ensretting og monopolisering – fortjener den da en offentlighet som ofte fortoner seg som noe av en kollektiv psykose? Jeg foreslår at enten så erklærer vi i fellesskap at forfatterens autoritet er død, eller så må et verks kontekst i mye større grad trekkes konkret frem i kritikken av verket.

Resepsjonen av Historien om Pi viser oss også et annet spennende moment ved dagens litteraturkritikk, nemlig kravet om helhetlig og balansert kritikk. Hvervens og Broch Aakres anmeldelser prøver helhetlig å si noe kritisk og reflektert og utvidet om Martels bok; sistnevnte polemiserer mot andre kritikere, mens Hverven diskuterer religionsaspektet i romanen. De positive kritikerne er flinkere til å formidle romanens mer eiendommelige eksesser, og presenterer trolig mer utfyllende lesninger av boken – men de lar seg etter mitt skjønn villig gå med på alt boken eksponerer, men ikke hva den skjuler. Dermed reduseres litt av kritikkens viktigste oppgave, nemlig den motstandsdyktige lesningen som «tester» den litterære teksten. Dette er synd, for de gode litterære verkene bør kunne tåle det lille vi kritikere tilføyer etter at prisutdelere og markedsførere har sagt sitt.

Mye av den ekskluderende konsensusen kveler reflektert debatt i offentligheten. Jeg tror det er på høy tid at vi kritikere erkjenner at det ofte krever is i magen å gå imot vox populi; en uventet og vidtfavnende lesemåte er en åpen polemikk mot den ofte lettvinte lesningen i media. Ved å etablere et forhold til konteksten kan kanskje også kritikken bli mer flerstemt, og dermed begunstige seg muligheten av en bredere refleksjon og debatt omkring den litterære teksten. Å kritisere bøker som allerede er verdiget kritikkens velsignelser og litteraturjuryers prisdryss er å utfordre lesemåtene der disse allerede er etablert.9 Det er tillatt å gå mot strømmen, og ofte nødvendig. Litteraturen skal berike livet. Kritikken er heldigere stilt: Den skal bare berike litteraturen og vår egen kritiske sans. Og, forhåpentligvis, kulturens estetiske nivå.

* * *

Booker-bøker er definitivt ikke som andre bøker. At Historien om Pi gled så å si uskadd gjennom dagspressens første runde, er for meg nokså oppsiktsvekkende, for å si det slik. Kanskje er det slik at Martels absolutt effektive humor avvæpner noe av den kritiske lesningens brodd, kanskje er det lett å la seg sjarmere av romanens ambisjonsnivå og tematikk. Men, som Hvervens og Broch Aakres anmeldelser viser, skal det ikke så mye kritisk sans til for å se at romanen absolutt har kritikkverdige sider, og at den trolig svikter der den egentlig burde lykkes mye bedre. Kan vi få en bevissthet om hvilke forutsetninger og betingelser resepsjonen er gitt – hva som styrer den, opptar den, innvirker på den med retningsgivende påvirkningskraft – så står trolig kritikken bedre rustet til å se gjennom den konsensus som ofte preger det veletablerte hierarkiet som så raskt konstrueres i dagspressen. De premissene som dannes av litteraturens meningsytrere ute i offentligheten blir ofte stående uimotsagt, men gjennom kjennskap til lesningens og påvirkningens bevegelighet kan vi kanskje stable på beina en skjerpet kritikk som utviser en bedre forståelse for hvilke av litteraturens mekanismer som virker i offentligheten, reklamen, hypen.10

Det ville vært spennende å se om kritikere kunne ta inn over seg en slik utvidet resepsjon. Det høres nok paradoksalt ut, men jeg tror en slik bevissthet vil skjerpe selvstendighetslesningen i norsk offentlighet. Et bevisst forhold til den hverdagen som omfavner norske utgivelser i offentligheten og media, vil kanskje også skape treffende, uventede og mer originale lesninger (noe vi så absolutt trenger). Selv om f.eks. romaner leses på ulikt vis, må vi kunne diskutere hvilke rammer lesningen har, og hvor vår egen selvstendighetsnorm bør ligge. En viss motstand kan fort bygge ned en litterær teksts utopiske kvaliteter, men slikt får vi tåle, alle mann. Det utgis flust av lesverdige bøker her til lands hvert år.

Historien om Pi har trolig fått mange velmenende og begeistrede anmeldelser på bakgrunn av all oppmerksomheten, bl.a. Booker-prisen, men som kunstverk står den neppe like støtt som tidligere vinnerromaner – James Kelmans Så seint det var, så seint og Ian McEwans Amsterdam er mine to favoritter. Sommertipset mitt blir derfor at du heller leser disse. Eller enda bedre, McEwans Atonement, som ble innstilt til Booker-prisen for to år siden. Den er god, den.

Noter

1 Se Nrk.no. For å avspille samtalen mellom Hverven og Spurkland, klikk på ikonet for audio-avspillingen. Det går fort. [Tilbake]

2 Alle disse anmeldelsene ligger ute på de respektive avisenes internettsider. Risas anmeldelse skal ikke drøftes ved denne anledning ettersom dette ikke var noen anmeldelse av Martels bok, men en artikkel om Booker-prisens innstilte romaner. Klassekampens anmelder var ikke tilgjengelig for kommentar. [Tilbake]

3 Se Nrk.no [Tilbake]

4 Se Morgenbladet.no [Tilbake]

5 For de som ikke vil lese Morgenbladets anmeldelse i sin helhet, er overskriften «Grei påskelektyre». Ingressen ser slik ut: «Selv om historien er «stor», er [Historien om Pi] verken særlig velkomponert eller godt skrevet. Det er underlig at juryen ikke fant en bedre kandidat.» [Tilbake]

6 Se Bookerprize.co.uk (mine uthevninger) [Tilbake]

7 Her er jeg altså enig med Bendik Wold, som i en artikkel om kritikkens strategier argumenterer for klarere føringer fra kritikerens side: Underlødig litteratur bør egentlig ikke anmeldes på lik linje med den «gode» litteraturen. Se Vinduet.no [Tilbake]

8 Foruten utenlandske bestselgere/prisvinnere, og de to store norske romanene de siste årene, Saabye Christensens Halvbroren og Dahls På vei til en venn, er vel Geir Pollens Når den gule solen brenner det mest nærliggende eksempel på hvordan teksteksterne omgivelser bestemmer lesningen. Pollens bok ble lest selvbiografisk, noe som skapte debatt bl.a. i Morgenbladet, der Pollen selv rykket ut med et innlegg. (I parentes bemerket: Store forfattere som for eksempel Dag Solstad utøver jo enorm autoritet overfor egne bøker. Så enorm, faktisk, at det kan skrives bøker om den.) [Tilbake]

9 Et par svært gode eksempler på respektløse og grundige vurderinger av allerede kanonisert litteratur finnes i Vagant 3–4/02, der bl.a. Nils Fredrik Dahls På vei til en venn slaktes så det griner. [Tilbake]

10 La meg bare raskt skyte inn at jeg synes hypen rundt Martels roman er mer bedrøvelig enn selve boken. Av bokens vaskeseddel går det frem hvor mye makt Booker-juryen utøver i forhold til sitt vinnerobjekt, og hvor viktig det eksotiske ved bokens tematikk er; Margareth Atwoods marginaliserende karakteristikk er denne: «Hvis du noen gang skulle få behov for å vite hvordan man kan trene opp en tiger ved hjelp av fløyten i en redningsvest, er dette boken for deg.» Osv. Mail on Sundays anmelder følger opp med «Martel finner blendende måter å uttrykke det som hittil ikke har vært uttrykt før.» Denne siste uttalelsen kan leses som en provokasjon overfor sjangerens døde mestere (Conrad, Melville, Defoe) eller som en blank løgn. Slike utsagn viser uansett liten respekt for litterær tradisjonstenkning og gir ofte samtidslitteraturen en kunstig sentral stilling. [Tilbake]

Publisert 16. juni 2003 | Til toppen av siden