Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Prosa

Utdrag fra Liberty St.
av Sindre Mekjan

Utdraget utspiller seg om morgen tirsdag 11. september 2001, i New York.

Skyggen kom farende over Hudson River i 876 km/t og føyde seg resolutt til de lette krusningene i vannet. Den hoppet hoderistende raskt bortover den kjølige, grå flaten som i fort film, tok et glidende byks og var oppe på kaien, nesen først, kroppen etter. Den flatet ut et øyeblikk og strakk seg som en katt i solen. Den fulgte West Highway et stykke, men skar snart rett fram og tok en snarvei og slukte et fireetasjes brownstonehus og dumpet ned på en tverrgate og skled over neste bygning og videre over trær og over gater. Skyggen krysset en lekeplass og dro et kors over asfalten, tegnet et kryss i grusen, glefset i seg to tvillinger som hoppet paradis og gomlet i seg en politimann som snudde seg og så opp og tenkte «hm».
     Slik fór skyggen i uendelig skiftende form nedover Manhattan, mens George så ut og opp mot himmelen fra limousinen sin på vei til Emma E. Booker Elementary School i Sarasota, hvor han skulle snakke med andreklassinger som et ledd i hans kampanje for å styrke utdanningssystemet. Det skulle være en lett dag, en rolig, avslappende dag, langt borte fra alt maset i Washington. Gjennom de sotete vinduene i bilen virket himmelen enda mer tindrende blå. George lente seg tilbake og smilte et velbehagelig smil, men merket en nummen smerte i den høyre leggen. Jeg skulle ha tøyd bedre ut. Jeg må virkelig begynne å bli flinkere til å tøye ut, sa han til seg selv og bøyde seg fram for å massere leggen, mens skyggen fór videre nedover.
     Den var kommet til Chelsea Piers ved 23rd Street og West Highway nå. Den hoppet og spratt. Den vibrerte og skled og hugget nedover. Den var nesten framme, men ante fred og ingen fare, der den ilte over bakken, for den så ikke at flyet fikk øye på seg selv. Den visste ikke at flyet hadde avtalt et stevnemøte med sitt eget speilbilde.
     Det gikk fort. 876 km/t. Flyet kom fra nordvest denne septembermorgenen, og skyggen måtte pent finne seg i å følge bak. Den forsto ikke alvoret der den jafset etter, tok inn i seg alt den så, halset i vei, klapret lydløst nedover. Den så ikke at flyet nærmet seg det store, blå speilet, brøt overflaten som en stuper mot vannet, gled inn i seg selv og forsvant. Den så ingenting av dette før den forsvant fra jordens overflate, ble kuttet av halvveis på en gate og halvveis på et tak, stoppet opp midt på sin rasende ferd. Slutt, borte, finito.
     Et øyeblikk var det ingenting igjen av skyggen. Et bitte lite øyeblikk. Så bredte en stor, grå blomst seg ut over skyggens grav, og Diane kom tilbake og virket blidere og hadde små svetteperler på nesen, og George åpnet avisen i limousinen.
     På forsiden var det et bilde av ham og en artikkel om hva han skulle gjøre i Florida. Øynene hans falt et øyeblikk på et bilde av anti-terrorpoliti og maskerte demonstranter med bannere som lød: «Stans USAs imperialisme», men han gadd ikke lese den. Han bladde videre og fant sportssidene. Han begynte å lese om Cardinals–Brewers-kampen.
     Bilen stanset. De var fremme. George la fra seg avisen, lente seg fram og slo opp speilet som var montert på veggen inne i bilen. Han la hodet ørlite grann til siden, mens han dro hånden gjennom håret. Han hevet haken, mens han strammet knuten på det røde slipset. Så lukket han speilet, åpnet døren og gikk ut.
     George kjente den fuktige varmen slå mot kroppen, mens han begynte å gå oppover den lille gangveien mot skolen. Han følte seg tung og stiv i den mørke dressen. Løpeturen hang fortsatt i kroppen, og selv om han kjente seg sliten, var han rolig, fokusert og avslappet. Det eneste som plaget ham var den numne smerten i leggen. Jeg må virkelig bli flinkere til å tøye ut, tenkte han igjen, idet noen ropte på ham.
     George snudde seg og så den lille, butte skikkelsen til Karl komme småløpende etter ham i en sid, blå dress.
      «Du burde trene litt mer, Karl. Kanskje du skulle bli med oss ut en gang?»
     Men Karl smilte ikke.
      «Et fly har krasjet inn i en av World Trade Center-bygningene. Det ser ut som det er en ulykke, men vi vet ikke.»
     Jøss, tenkte George. Han presset leppene tett sammen, som han hadde for vane når han tenkte, eller forsøkte å tenke, for han greide ikke å tenke over dette nå.
     Karl så alvorlig på ham. «Men allikevel, selv om det er en ulykke …»
      «Hold meg orientert,» sa han, snudde seg, og gikk mot overlæreren som sto og ventet på ham foran inngangen.
     George ble ledet inn i et klasserom fullt av sjuåringer. Han satte seg på en stol og smilte og spurte dem hvordan de hadde det, idet Michael ringte fra kontoret og ba Diane skru på tv-en.
     Programlederne for morgenprogrammene visste ikke hva de skulle si. De skulle få bilder snart, sa de, og snakket og snakket, og så fikk de tak i et øyenvitne på telefon, som fortalte at hun hadde sett et lite propellfly treffe bygningen, og programlederne hadde fortsatt ingen bilder, og så pekte Tuva ut av vinduet, og langt der nede i Downtown kunne de se bygningene og den tykke, grå røyken, og så blusset det opp i den andre bygningen også.
     White House Chief of Staff Andrew H. Card gikk inn i klasserommet uten å banke på.
     Han gikk rett bort til presidenten og bøyde det lange, smale ansiktet sitt tett inntil øret hans. Et nytt fly hadde krasjet inn i den andre World Trade Center-bygningen. Det var ikke noen ulykke. Dette var et terrorangrep på USA. Det var en krigserklæring.
     George satt på en barnestol med beina krysset og armene foldet i fanget. Han satt i sin mørkeblå dress, med sitt røde slips og nygredde hår. Han vendte hodet til siden og hørte på Andy. Han presset leppene sammen og så ut i luften, mens han forsøkte å lytte og tenke. Andy rettet seg opp og så på presidenten, som fortsatt stirret til siden og ut i luften og nikket fraværende, og bak i klasserommet sto kameramennene og fotografene. Det var første gang en amerikansk president hadde fått en slik nyhet mens kameraene gikk.
     Andy ble stående og vente enda noen sekunder, mens presidenten vendte seg mot klassen og sa, ja, hvor var vi, lesing, det er noe av det viktigste man kan gjøre. En gutt begynte å fortelle ham om en bok han hadde lest. Presidenten nikket og sa fint. Samtidig tenkte han at dette ikke var helt overraskende. CIA-sjef George Tenet hadde snakket om at dette kunne skje. Vi visste at noe slik ville kunne skje. Kunne vi ha avverget det? tenkte George, og forsto at han ikke kunne sitte her nå, han måtte gjøre noe, men ble allikevel sittende. Han henvendte seg til en liten pike med fletter og spurte hva favorittboken hennes var. Ehhh, den om den lille kålormen som spiser og spiser, sa hun. Ja, det var min favoritt da jeg var liten også, sa han (til tross for at boken ikke kom ut før George gikk på high school).
     Og etter å ha sittet slik i seks minutter, mens kameraene gikk og blitsene blitset og George lyttet og nikket og smilte og presset leppene sammen om hverandre og forsøkte å tenke (kunne de ha stanset det?), unnskyldte han seg forsiktig. I seks lange minutter satt han slik, før han reiste seg og vinket og takket og gikk, og i gangen utenfor klasserommet sto Andy og Ari og snakket sammen. De så alvorlige og dystre ut og ble stille da han kom bort til dem.

Publisert 25. august 2003 | Til toppen av siden