Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Prosa

Utdrag fra Politikapteinens fange
av Gunnar Kopperud

10. Nattlys

Folk samlet seg på utstikkeren i løpet av natten. Nattevakten vekket førstestyrmannen, han gikk opp på broen og så, ba nattevakten vekke kapteinen. Førstestyrmannen stod med nattkikkert da kapteinen kom, han holdt den fram. Kapteinen satte den for øynene, studerte utstikkeren i alle retninger.
     – Hvor mange vil du tro det er?
     – Jeg har forsøkt å telle bålene, kommet til litt over hundre, det ser ut som det sitter omtrent ti mennesker rundt hvert bål, det blir i overkant av ett tusen mennesker.
     De snakket engelsk sammen, men det var åpenbart at engelsk ikke var morsmålet deres. Førstestyrmannen hørtes flamsk ut, nederlandsk eller belgisk, kapteinen kunne være skandinav eller islending.
     – Det står militære vaktposter der borte. Har de forsøkt å stanse dem?
     Kapteinen snudde seg mot nattevakten.
     – Ikke som jeg har sett.
     – Og politiet?
     – Har ikke vist seg.
     Kapteinen tok fram en pakke sigaretter, rakte den mot førstestyrmannen og nattevakten, tente en selv. Han lente albuene mot rekkverket på broen og blåste røyk mot utstikkeren, ett hundre bål med ett tusen mennesker rundt, tullet inn i ulltepper og slør, pappkasser bundet med hyssing, bylter knyttet på stenger, småbarn sovende i fanget, spedbarn gråtende i kurver. Det ble laget mat ved bålene, og te; kapteinen trakk inn lukten og så mot byen bak utstikkeren. Ikke en bevegelse.
     – Jeg liker det ikke. Jeg har en følelse av at de kommer til å forsøke å borde skipet. Ett tusen flyktninger. Det kommer ikke på tale å legge ut med dem om bord. Vi blir aldri kvitt dem. Det finnes ikke et land som kommer til å slippe oss til kai med dem.
     Det virket som kapteinen snakket mest med seg selv. Førstestyrmannen sa ingenting.
     – Kaptein?
     Det var nattevakten, fra den andre brovingen. Kapteinen og førstestyrmannen gikk bort til ham. Han pekte. Langs det rustne lasteskipet ved den andre utstikkeren, femti meter unna, hadde det samlet seg tett i tett med småbåter: flatbunnede, lange, smale båter med en påhengsmotor i enden. Alle båtene var fullpakket med mennesker, lik dem på utstikkeren. Kapteinen bannet. Han snudde seg mot førstestyrmannen:
     – Purr alle vi trenger for å bli seilingsklare, men stille. Dekk alle vinduer med svart plast før det tennes lys. Ikke bruk lommelykter på dekk, månen skulle gi nok lys til å arbeide. Få mannskapet til å krype lavere enn ripen. Er bunkringen av vann og drivstoff avsluttet?
     Førstestyrmannen nikket.
     – Alle om bord?
     – Noen av mannskapet er i land for å smake på livet, men ikke mange.
     – Synd for dem. Så kan de like godt bli i de sengene de er og smake videre. Vi går når det første morgenlyset kommer, uten forvarsel.
     Kapteinen hilste og gikk. Førstestyrmannen og nattevakten fordelte lugarene mellom seg, gikk fra dør til dør og banket, åpnet og hvisket. I løpet av den neste halve timen var hele mannskapet samlet i byssa, den var uten vinduer. Førstestyrmannen hentet kapteinen, han hilste mannskapet og ga instrukser med lav stemme. Mannskapet nikket, mumlet, oppfattet; flesteparten av dem var øst-europeere, de var vant til å ta imot instrukser uten å stille spørsmål.
     Mannskapet spredte seg utover og nedover i skipet slik parasitter må spre seg i et blodomløp, stille, rolig, uten å møte motstand. Vinduer ble blendet, trosser løsnet, maskiner kontrollert; i lyset fra lommelykter ble instrumentpanel i skipets indre lest av og notert, oppgaver fordelt. Sett fra utstikkerne så det fortsatt ut til at skipet sov, som om det hadde all verdens tid på å våkne og strekke seg mot en ny dag. Og likevel må noe ha forplantet seg til menneskene rundt bålene og menneskene i båtene; fra tid til annen snudde noen av dem på hodet og så mot skipet, som om noe hadde tiltrukket seg oppmerksomheten deres: en lyd, en bevegelse. På utstikkeren gikk fire menn med noe mellom seg langsomt mot skipet, de flyttet seg fra bål til bål, nærmet seg en meter, satt lenge stille, nærmet seg en meter til. Ved den andre utstikkeren startet en av småbåtene opp, så en til, de ruset motorene, førerne ropte til hverandre, og i skyggen av bråket padlet tre menn mot cruiseskipet på den andre siden, en mørk haug i bunnen av båten.
     Inne på øya gol en hane, så én til, stjernehimmelen falmet, omrisset av åsene kom fram. Kapteinen gikk opp på broen, famlet seg i mørket fram til høyttaleranlegget, lette seg fram til mikrofonknappen. Fire matroser krabbet på alle fire til framre og bakre trosse, to på hver, kapteinen hadde gitt dem ordre om å la trossene gå hvis de ikke klarte å vippe dem inn.
     En tredje hane gol, solen heiste seg så vidt over åsene, kapteinen slo på høyttaleranlegget og ropte legg ut, maskinen startet med et kast, lys kom på over hele båten, matrosene reiste seg opp over ripen og fikk løsnet trossene med første og andre kastet, de la seg bakover og halte dem inn da de plutselig hørte tre skarpe smell mot skipssiden. Matrosene så over ripen mens de fortsatte å hale; fire menn hadde festet batteridrevne elektromagneter til skipssiden, nå rullet de et klatrenett ut mot utstikkeren, tretti–førti meter langt. Ved bålene hadde folk reist seg, samlet sakene sine, tok barna i armene, noen var allerede i sprang mot skipet. Fra den andre skipssiden hørtes to like smell, kapteinen sprang over til brovingen og så ned, tre menn i en sliten båt hadde festet et klatrenett også der, fra den andre utstikkeren var allerede småbåtene på vei, en armada av fresende påhengsmotorer.
     Kapteinen skrek, i sinne, i smerte, han stod og så klatrenettet på kaisiden bli fylt opp med kravlende flyktninger, forsøkte å telle, kom til hundre, stormet over til den andre siden, minst tyve båter var kommet fram, flyktninger med bylter og kasser og småbarn klatret oppover nettet, kapteinen løp tilbake til kaisiden, flyktningene myldret, tilbake til den andre siden, dobbelt så mange båter.
     Førstestyrmannen kom på broen og avla rapport, elektromagnetene og nettene er festet så langt nede på skipssiden at flyktningene ikke rekker opp til ripen, hurtigtelling viser mellom to og tre hundre på hver side. Kapteinen takket og ba ham vekke orkesteret. Styrmannen nikket og gikk, uten å stille spørsmål. Kapteinen stilte seg ved siden av rormannen og forklarte hvordan han ville ha skipet manøvrert; full fart framover, legg hardt over, full fart bakover, legg hardt over til motstatt side. Rormannen nikket, han forstod, kapteinen ville ha skipet snudd i bassenget mellom de to utstikkerne, klart til å gå rett ut. Full fart framover, hardt over, full fart bakover, hardt over motsatt side, full fart framover, hardt over, full fart bakover, hardt over motsatt side, flyktningene på brygga slapp skrikende nettet, flyktningene i nettet dunket mot skipssiden, på den andre siden freste småbåtene unna i et skummende kaos, full fart framover, hardt over, full fart bakover, hardt over motsatt side og styrmannen meldte over walkie-talkie at orkesteret var på plass på bakre dekk.
     – Ravel. Bolero.
     
Kapteinen la fra seg walkie-talkien og gikk tilbake til rormannen. Førstestyrmannen sa de to ordene videre til orkesteret, som stirret vantro på ham:
     – Ravel? Bolero? Med piano og to strykere?
     Førstestyrmannen nikket:
     – Klokken fem om morgenen.
     Så gikk han. På broen stod kapteinen ved siden av rormannen, full fart framover, hardt over, full fart bakover, hardt over motsatt side, skipet var mer enn halvt snudd nå, det lå med baugen mot den andre utstikkeren, baugen pekte litt foran den rustne holken, to eller tre manøvrer til, så kunne det gå rett ut. Kapteinen tok rormannen i skulderen og trakk ham vekk fra roret, stilte seg bak det selv og sa:
     – Denne manøvren skal du få slippe.
     Så styrte han skipet framover i en bred sving mot lasteskipet ved den andre utstikkeren. Fra bakre dekk kom tonene fra orkesteret, høyere og høyere, et crescendo til maskindur og skrikende flyktninger, kapteinen siktet seg inn mot lasteskipet, la over, først til én side, så hardt til den andre; flyktningene i nettet på styrbord side skrek i angst da det rustne lasteskipet plutselig kom mot dem. Kapteinen la hardt over på nytt og førte skipet med bare centimeters klaring langs lasteskipet. Flyktningene i nettet gråt, ba, ropte, noen kastet opp, andre forsøkte å snu seg vekk fra siden på lasteskipet som skrapte dem vekk, skrapte elektromagnetene og klatrenettet vekk i full lengde med flyktninger, bylter, pappkasser og småbarn. Ravels Bolero var blitt så høy nå at den kunne høres over skrikene og det desperate kaoset i vannet. Kapteinen snudde seg mot rormannen:
     – Se etter om alle er borte.
     Rormannen kom tilbake etter en stund.
     – Helt rent.
     Han var blitt blek. Musikken fra bakre dekk steg for hver takt, pianisten hamret på tangentene, i lugar etter lugar ble det tent lys, forskrekkede ansikter stirret ut for å se hva som foregikk, de på styrbord side så bare spissen på den andre utstikkeren og blått hav så langt øyet rakk, de på babord side så ikke flyktningene i nettet under dem, bare en utstikker full av mennesker og et kaos av småbåter rundt cruiseskipet. Alle hørte musikken.
     Kapteinen hadde vendt skipet og styrte rett mot spissen på den første utstikkeren, den endte i en femten meter høy fyrlykt som gikk rett opp av vannet, murt i forlengelsen av utstikkeren, kapteinen stod med øynene halvt lukket og styrte mot utstikkeren og fyrlykten mens han mumlet noe; rormannen så på ham, stod som naglet og så på ham, fra babord side kom skrik fra flyktningene i nettet, de kunne ikke ha sett hva som skjedde med flyktningene på styrbord side, men de måtte ha hørt skrikene, og lyden av skipsside mot skipsside, mennesker mot metall; bak seg kunne de se nettet med døde og døende og gispende og kavende flyktninger i vannet, nå stirret de taust, med oppsperrede øyne mot fyrlykten som kom mot dem, skipet hadde fått fart, og bak dem, over dem, spilte et orkester, det samme temaet om igjen og igjen, sterkere og sterkere for hver gang.
     – Gå ned og rop til dem at vi sender en fredsbevarende styrke.
     Kapteinen så ikke til siden da han snakket, tok ikke blikket fra fyrlykten. Rormannen førte hånden til pannen før han forsvant, det var kommet noe militært over scenen.
     De første flyktningene hoppet da skipet var ti meter fra fyrlykten. De så mot rormannen som bøyde seg ned mot dem og ropte vi sender en fredsbevarende styrke, de så mot den massive fyrlykten i mur som raste mot dem, de så på hverandre og hoppet; først kastet de byltene sine og pappkassene sine med hyssing rundt, så kastet de seg selv ut, noen med barn i armene, andre mens de holdt hverandre i hendene. De som stod forrest hoppet først, de som ville blitt de første til å bli knust, til å bli skrapt av skipssiden, de som stod bak dem hoppet umiddelbart etter dem, som om de var smittet, eller som om de første tok en beslutning på vegne av alle. De forsvant ned langs skipssiden, ned i det frådende, skummende vannet mellom skipet, utstikkeren og fyrlykten, ble momentant trukket under av dragsuget og forsvant. Tilskuerne på utstikkeren skrek, løp mot kaikanten og så ned, så mennesker bli kastet rundt og trukket under i virvlene fra en flere tonn stor stålpropell; det må ha vært foreldrene sine de så, eller sønnene, døtrene, slektningene; en nesten uvirkelig stillhet senket seg over utstikkeren, folk lå bare på kne og stirret ned i vannet, maskinduren fra skipet forsvant lenger og lenger bort, bare tonene fra bakdekket hang ennå i luften, som et klimaks som langsomt avtok.
     Rormannen kom tilbake.
     – Hoppet alle?
     – Ja. Absolutt alle.
     – Det var det jeg satset på. Å gå inntil en skipsside som beveger seg, er én ting, å skrubbe seg langs en fastmurt betongvegg er noe helt annet.
     Kapteinen ga ham roret tilbake, pekte ut en kurs, slo på høyttaleranlegget:
     – Dette er kapteinen som snakker. Vi beklager at dere ble vekket så brått og så tidlig, men det oppstod en liten krise som vi måtte manøvrere oss ut av. Alt er nå under kontroll, jeg gjentar, alt er nå under kontroll. Skipet ble angrepet av terrorister, men vi klarte å riste dem av oss, takket være heltemodig innsats fra mannskapet. Ikke en eneste av terroristene klarte å ta seg om bord, jeg gjentar, alt er under kontroll, det er ingen fare, dere kan komme ut av lugarene deres når dere vil. Frokost serveres som vanlig i spisesalen fra klokken null ni null null; for de av dere som trenger noe før det, vil det bli satt fram kaffe, te og rundstykker. Og så vil jeg gjerne få benytte anledningen til å takke skipsorkesteret, som sørget for å holde moralen til mannskapet oppe da det trengtes som mest.
     Applaus steg opp fra skipets indre, cruiseturistene åpnet dørene til lugarene sine og klappet, og kapteinen rettet på luen og smilte; i lugarkorridorene så turistene hverandre i slåbrok og morgenkåpe og tøfler for første gang, det brøt is mellom dem; de hadde vært i livsfare og blitt reddet, det sveiset dem sammen, og de ble stående og snakke med hverandre i korridoren mens de klappet, for en fantastisk kaptein, for et fantastisk mannskap, for et fantastisk rederi. En mann i burgunder silkeslåbrok var den første til å hente videokameraet, to andre fulgte eksempelet hans, og tre til, og snart var de et tog av menn i flagrende slåbroker med videokameraer på vei ut på dekk, de ville filme angrepet mens det ennå var ferskt, mens det ennå var farlig; de filmet klatrenettet som mannskapet hadde hentet opp med båtshaker, dette nettet brukte terroristene til å borde oss, det må ha vært planlagt lenge, en av mannskapet sier at klatrenettet er irakisk; de filmet de to utstikkerne og øya som forsvant, hvis dere ser godt etter, kan dere så vidt se noen av terroristene som svømmer der, slått, og de fikk orkesteret til å spille mens de filmet skipet og horisonten, her ser dere orkesteret, tre tapre menn som bevarte roen under angrepet og sikret humaniteten, tre tapre menn som midt oppe i ståheien demonstrerte at vi kommer fra den siviliserte del av verden, vi lar oss ikke knekke av det onde. Og mennene i slåbrok klatret møysommelig opp leiderne til broen og byttet på å filme hverandre ved siden av kapteinen, med armen rundt skuldrene hans og et ubrutt, uutgrunnelig hav bak; et ubrutt, uutgrunnelig hav som bare slo én gang, og så raskt at mange ikke fikk det med seg; på et øyeblikk løftet det skipet opp og dreide det rundt 45 grader før det satte det ned igjen. På broen ble rormannen blek, i videokameraene stivnet kapteinens smil.

Det samme høye rommet, det samme omrisset av obersten, den samme sittegruppen i skinn, det samme glassbordet, det samme bildet av presidenten på veggen.
     – Hvordan har kapteinen det?
     – Bra, takk. Og obersten?
     – Bra, takk. Og kapteinens familie?
     – Bra, takk. Oberstens familie?
     – Bra, får vi tro.
     De smilte nesten av ritualet, som om de likte det. Obersten trykket på ringeknappen, den samme soldaten kom, tok imot den samme bestillingen. Ingen av dem sa noe mer før teglassene stod på bordet og soldaten hadde gått.
     – Obersten sendte bud på meg?
     Obersten nikket.
     – Mine menn har tatt hånd om en mann, en europeer. Italiensk. Han var i et område han ikke skulle være. Siden hæren ikke har politimyndighet på øya, må vi overføre ham til dere.
     – Bokrestauratøren? Hvor lenge har dere holdt ham?
     – Én natt. Godt innenfor grensen.
     – Politiet kan begynne forfra på de 48 timene loven tillater, men ikke holde ham mer enn det.
     – Men om dere sikter ham?
     – For hva? Vi får ikke en dommer til å varetektsfengsle en europeer for å ha oppholdt seg i et område han ikke skulle. Alle vet at europeere er fullstendig retningsville, de svimer overalt.
     – Men om han siktes for oppvigleri?
     Politikapteinen ble stum. Han stirret på obersten, tok en slurk av teglasset, satte det langsomt ned, som for å vinne tid.
     – Kan obersten fortelle mer?
     – Mannen har en datter. Backpacker.
     Obersten uttalte det engelske ordet som om det smakte vondt.
     – Hun er sammen med en av lederne for den kristne militsen. Vi tenkte faren kunne være et godt kort å ha. Og vi har forstått det slik at politikapteinen ikke har noe imot å ha denne europeeren i varetekt?
     – På ingen måte.
     Et blikk krysset rommet mellom de to mennene.
     – Det er selvsagt unødvendig å si at vi trenger denne europeeren? Det er viktig at det ikke tilstøter ham noe?
     – Selvsagt. Det var obersten selv som sa at han håpet ordene "godt samarbeid" ville kunne brukes om hele oberstens tid på denne øya.
     Obersten smilte av kapteinens listighet. Han reiste seg, la hendene på ryggen og gikk bort til vinduet.
     – Det hardner til der ute. Flammer det mer opp, må vi ha forsterkninger.
     Politikapteinen smilte, som om han ville vise at han forstod hva obersten spurte om. Han svarte lavt:
     – I samarbeidets ånd kunne vi si at vi klarer å holde gruppene stangen slik det er nå, i hvert fall etter at vi har sikret oss en som den kristne militsen vil låne øre. Det ville være sørgelig om balansen plutselig ble forrykket, for eksempel av et skip med muslimske menn?
     Nå var det obersten som smilte. Han kom over gulvet og holdt hånden fram:
     – Det er en fornøyelse å samarbeide med kapteinen. Det forekommer meg at det er noe galt med papirene til skipet.
     Politikapteinen hilste og snudde seg for å gå, lot som han plutselig kom på noe og snudde seg tilbake. Obersten rakk å dekke munnen med hånden.
     – Én ting til. Det er best obersten vet at seks amerikanske rockemusikere ble akterutseilt da cruiseskipet dro. Fire med hestehale. På vår alder. De har fått tillatelse til å holde en fredskonsert i landsbyen som ellers er neddemmet.
     – Var det en vanskelig tillatelse for kapteinen å gi?
     – I grunnen ikke. De donerte en rundhåndet sum penger.
     – Til hvem?
     – Politibarnas søndagsskole.
     Obersten dekket munnen på nytt.

Francesco var redd. Han ble ledet bort den smale korridoren med de mørkebrune dørene, én politimann rett foran ham, en annen rett bak. Korridoren var tom og stille nå, ingen gråtende kvinner, ingen skrik. I taket hang viftene med ti meters mellomrom, fortsatt virket ingen av dem. Politimannen foran ham stanset ved en dør, banket, ventet. Etter en stund banket politimannen på nytt, nå hørtes en stemme. Politimannen åpnet døren og sa noe inn i rommet, snudde seg og nikket kort. Francesco gikk inn med en følelse av dører som slamret i bak ham.
     Politikapteinen satt bak skrivebordet med de samme mørke ringene under øynene og en tent sigarett på en skål. Francesco forsøkte å hilse. Politikapteinen svarte ikke. Politimennene tok oppstilling ved veggen.
     – Kan dere være så snill å fortelle meg hvorfor dere har arrestert meg? Først hæren, så politiet?
     Francesco hørte ustøheten i sin egen stemme. Den hadde bygd seg opp over mange timer, fra øyeblikket da en soldat ransaket ham mens en annen holdt en geværmunning mot nakken hans, timene alene i en mørk og fuktig bunker med stemmer utenfor, timene i baksetet på en bil med bind for øynene, en bil som med regelmessige mellomrom stanset og bare ble stående. De hadde ventet på ham ved en kontrollpost på vei tilbake til byen. Maheeba og sikkerhetsvakten ble ført til side, hun hadde forsøkt å argumentere med soldatene, en offiser hadde bryskt bedt henne holde munn, men samtidig latt henne låne en telefon og ringe til sin far.
     Politikapteinen rørte så vidt ved et ark som lå foran ham på skrivebordet.
     – Fordi det foreligger en siktelse mot deg.
     – En siktelse?
     Francesco stirret vantro på politikapteinen.
     – For hva?
     – Oppvigleri.
     – Oppvigleri?
     Francesco ropte nesten.
     – Er det oppvigleri å besøke en muslimsk familie? Er det oppvigleri å snakke med en muslimsk serveringsdame?
     Politikapteinen holdt en hånd i været og stanset ham.
     – Du sa du kom hit for å lete etter datteren din. Vi har lokalisert henne.
     Francesco gispet. Politikapteinen stanset ham før han rakk å spørre.
     – Hun har det bra. Ingenting har tilstøtt henne. Hun er sammen med lederen for en av ungdomsmilitsene på øya. Siktelsen er at ditt ærend på denne øya ikke var å finne datteren din, henne visste du var her, men å gi militsen penger og instrukser – masse penger, klare instrukser. Du er kurer for et fundamentalistisk kristent parti som vil stikke denne øya i brann; denne øya og flere andre.
     Francescos øyne fyltes med tårer. Han vaklet, så seg om etter en stol og satte seg, forsøkte å si noe, fikk det ikke til. Politikapteinen holdt arket med siktelsen opp foran ham. Francesco klarte omsider å stamme fram noen ord:
     – Tøv. Det er bare tøv.
     Politikapteinen stanset ham på nytt.
     – Vær nøye med ordene dine. Alt du sier fra nå av kan bli brukt mot deg.
     – Men dette er rent oppspinn. Dere kan ikke ha fnugg av bevis.
     Politikapteinen smilte. Det virket som han hadde ventet på dette øyeblikket.
     – Pax americana, gringo.
     Francesco stirret uforstående på ham.
     – Omvendt bevisbyrde. Det er ikke vi som skal bevise at du er skyldig – det er du som skal bevise at du ikke er det. Saddam klarte det ikke.
     Politikapteinen slo på en messingklokke og ventet. Etter en stund kom en politikvinne med svart batong og hilste til luen. Politikapteinen sa noe til henne og nikket til siden. Francesco forstod at det var ham det dreide seg om, han så avventende på politikvinnen. Hun møtte blikket hans og vinket ham med seg. Francesco forsøkte å si noe til politikapteinen, men fikk ikke noe svar. Borte ved døren sa politikvinnen noe skarpt. Han sukket og fulgte henne; ut av rommet, bort en korridor, opp en trapp. De kom ut på en takterasse, krysset den og stanset foran en ny trapp, av stål denne gang, den ledet skrått opp langs en murvegg. Politikvinnen stanset og snudde seg mot ham, holdt opp en hånd, ga tegn til at han skulle snu seg. Hun så ut til å være tidlig i tredveårene, med to gullstriper på epålettene. Uniformsblusen hennes var åpen i brystet, under den hadde hun en hvit bomullstrøye. Francesco så mot den litt vide halslinningen og lot blikket gli ned til de smale hoftene under khakiskjørtet og de høye lærstøvlene før han snudde seg. Politikvinnen løsnet batongen fra beltet, lente seg litt bakover og til siden, som om det var et balltre hun holdt, og slo ham med et smell i knehasene. Han skrek og falt framover, la hendene bak knærne og gned. Politikvinnen stakk ham i siden med batongen og nikket mot ståltrappen uten å si noe. Møysommelig kom han seg på bena og stavret sammenkrøket mot trappen, fortsatt med begge hendene på knehasene; han brukte dem til å løfte ett og ett ben opp, ett og ett trinn. Politikvinnen ventet tre trinn bak ham med en likegyldig mine, som om hun hadde all verdens tid.
     Francesco nådde toppen av trappen, stanset foran en ståldør og så mot politikvinnen. Hun kom opp ved siden av ham, løsnet en nøkkelring fra beltet og valgte ut en nøkkel. Hendene hennes var brune og sterke, med en siselert sølvring på venstre tommel og rød neglelakk. Hun åpnet døren og nikket kort med hodet. Francesco gikk inn, hev etter pusten og stanset. Politikvinnen prikket ham i ryggen med batongen og fikk ham videre. Rommet de kom inn i var et nakent, avlangt vaktrom med to celler. Cellene var bygd som to bur langs den ene veggen med vertikale stålstenger og flate tverrliggere. På den motsatte veggen, vis-à-vis cellene, var det et lite vindu høyt oppe på veggen med stålgitter. I den åpne enden av rommet, nærmest døren, stod en stol, et lite bord og en seng med et ullteppe. På bordet stod en liten radio.
     Politikvinnen pekte med batongen mot den ene av cellene, døren inn til den stod åpen. Francesco nølte, han trodde ikke sine egne øyne. Politikvinnen stakk batongen inn mellom to av stålstengene i celleveggen og ramlet med den, utålmodig. Francesco gikk raskt inn i cellen, politikvinnen slo døren i bak ham og låste. Cellen var to ganger tre meter med en brisk langs skilleveggen mot den andre cellen. Brisken i nabocellen var også satt langs skilleveggen, bare stålstengenes omkrets skilte de to briskene. På brisken i nabocellen lå et ullteppe med noe under, fullstendig livløst. Francesco studerte bylten for å finne ut om det var et menneske, så mot politikvinnen, fikk ingen respons. Hun satte seg ved bordet, skrudde på radioen, fylte rommet og cellene med metallisk popmusikk. Francesco prøvesatt brisken i sin egen celle. Han lente ryggen mot skilleveggen, så var det som han husket bylten på brisken rett bak ham og for fram igjen.
     Fra vinduet oppe på veggen kom det sollys; sollys med lukten av hete og lyden av biler. Francesco reiste seg og gikk langs celleveggen som vendte mot vinduet, forsøkte å finne stedet der han kunne se best. Han stanset ved et punkt like ved siden av celledøren, la ansiktet mellom to stålstenger og heiste seg litt opp med hendene støttet på en tverrligger. Fra det punktet kunne han se en gate med hus på hver side. Når han strakte seg opp på tå, kunne han se lenger oppover i gaten, som når et filmkamera beveger seg innover og oppover i et bilde. Det var strukket stålvaiere med gatelys over gaten, litt lenger oppe var et lyskryss, trafikken der var tettere enn i gaten han hadde utsikt over.

Sent på ettermiddagen fikk politikvinnen avløsning; en litt eldre kvinne kom inn i rommet, hilste og sendte den yngre kvinnen på dør. Avløseren hadde også khakiskjørt, batong og høye lærstøvler, men uniformsblusen hennes var kneppet i halsen. Hun la batongen fra seg på bordet, skrudde av radioen og begynte å lese i en slitt pocketbok. Francesco forsøkte ikke å få kontakt med henne.
     Lyset fra vinduet forandret seg langsomt etter hvert som det nærmet seg kveld; først ble det mykere og varmere mens skyggene vokste, så ble det svakere. En tassende kvinne i blått forkle kom med mat, hun satte en suppeskål i metall og et plastkrus med vann foran døren til hver av cellene. Francesco la seg ned på kne og dro måltidet forsiktig inn, tømte plastkruset i én slurk, løftet suppeskålen med ustøe hender og smakte. Kvinnen med blått forkle stanset ved døren til nabocellen, rugget litt i døren og sa noe lavt på malay til bylten på sengen. Den rørte seg ikke. Kvinnen i blått rugget litt til og sa mer, nesten syngende, som en sørgesang. Voktersken reiste seg fra stolen og kom bort til celledøren, hun studerte bylten på sengen og halvt ropte noe, ikke uvennlig. Bylten rørte seg ikke. Francesco strakte en hånd inn mellom stålstengene for å røre ved bylten, rugge den, men voktersken stanset ham med et skarpt ord. Han vendte tilbake til suppeskålen sin og ble sittende med hodet bøyd. Av og til tok han en slurk. Kvinnen i blått forsvant, voktersken vendte tilbake til boken. Francesco skjøv det tomme plastkruset og den tomme suppeskålen ut foran celledøren og kastet et blikk mot det urørte måltidet foran døren ved siden av.
     Døren gikk opp, den yngre politikvinnen kom tilbake, avløseren hilste og gikk. Politikvinnen været litt med neseborene i rommet, rynket pannen. Francesco forstod hva hun mente, han så mot metallbøtten sin under brisken og smilte unnskyldende. Politikvinnen låste opp celledøren hans, nikket mot ham og bøtten. Hun viste ham foran seg ned ståltrappen og la enden av batongen mot nakken hans mens de gikk som en stille advarsel.
     På et toalett uten vindu og dør fikk han tømt bøtten og skylt den med vann fra en kran på veggen. Politikvinnen så på ham og pekte mot toalettskålen. Motvillig forstod han hva hun mente, nølte, løsnet så beltet, trakk ned buksene og satte seg. Politikvinnen fulgte hver bevegelse, han slo blikket ned og skjermet øynene med den ene hånden.
     Ved foten av ståltrappen slo hun ham i knehasene på nytt. Han skrek, på italiensk, og sint; politikvinnen stod bare stille og så på ham med batongen klar. Francesco tok det i seg og gikk opp trappen. Politikvinnen låste ham inn i cellen, så viste hun ham armbåndsuret sitt og pekte, fem minutter, holdt opp fem fingre, pekte mot lyspæren som hang fra taket og kuttet i luften med flat hånd, mørkt. Francesco nikket og satte seg på brisken mens han gned knehasene sine.
     Politikvinnen gikk bort til bordet og slo på radioen, det var roligere musikk nå, mer dempet, og klarere rytmisk. Hun begynte å kle av seg, la først batongen på bordet, kneppet så opp uniformsblusen og la den over stolryggen. Francesco forsøkte å late som han ikke så, han vendte ansiktet mot vinduet og studerte kvinnen fra øyekroken. Hun stod med siden til ham, trakk ned glidelåsen i de høye lærstøvlene og sparket dem av seg, så løsnet hun linningen på khakiskjørtet og gikk ut av det. Han trakk pusten fort, hun stanset opp et kort øyeblikk, så brettet hun skjørtet sammen og la det på stolsetet. Deretter tok hun to nåler ut av det oppsatte håret og ristet det løs, trakk den hvite trøyen litt ut fra kroppen og gikk mot sengen med ullteppe. Han våget å se på henne nå, hun hadde ryggen mot ham. Francesco stakk tre fingre inn mellom tennene og bet, hun bøyde seg ned og bredte ut ullteppet, så tok hun lysbrytersnoren med den ene hånden, la seg ned og trakk teppet over seg med den andre, og så, et kort øyeblikk før hun slukket lyset, møtte hun blikket til europeeren i cellen og studerte det.
     Det ble ikke helt mørkt, fra vinduet oppe på veggen kom et svakt lysskjær. Han la seg ned på brisken med en arm over øynene, vred seg litt fra side til side. Bylten ved siden av ham rørte seg ikke. Han forsøkte å se mot politikvinnens seng, vred på hodet som for å lytte etter pusten hennes. Så reiste han seg forsiktig og listet seg mot stedet ved celleveggen der han kunne se gaten best, la hendene på tverrliggeren og strakte seg på tå. Gaten var så vidt opplyst av to gatelykter, de hang med hundre meters mellomrom og lyste opp et felt rett under seg. Mellom feltene var gaten mørklagt; når noen kom inn i et av lysfeltene, var det som om de dukket opp av ingenting, gikk noen skritt i lyset og deretter forsvant, ut i ingenting; så gikk det en lang stund før de plutselig dukket opp igjen i neste lysfelt, opp av ingenting. Francesco stod og fulgte dem med øynene mens han lydløst beveget leppene. Han senket seg ned og var på vei tilbake til brisken da noe der ute plutselig fanget oppmerksomheten hans. Han gikk raskt opp på tå og strakte hals.
     I det borteste lysfeltet dukket en gruppe ungdommer opp, åtte eller ti stykker, de gikk raskt, alle hadde lange, flagrende kapper og røde pannebånd, den forreste så ut til å være en ung kvinne, hun gikk lett og fjærende som en veltrent idrettsutøver, akkurat idet hun forsvant ut av lysfeltet åpnet hun kappen sin og trakk fram et spyd. Alle de andre bak henne åpnet også kappene sine idet de forsvant. Francesco ventet spent, strakte seg mer og stirret mot neste lysfelt med rynket panne. De kappekledde ungdommene dukket ikke opp igjen, de måtte ha gått inn en sidegate mellom de to lysfeltene. Francesco gikk tilbake til brisken og la seg, løsnet litt på klærne sine og forsøkte å få sove. Så stivnet han. Fra bylten i cellen ved siden av ham kom en mager hånd, den lette seg fram til øynene hans og lukket dem med to fingre, så fant den ørene hans og tettet dem et kort øyeblikk, først det ene, så det andre, deretter gled den over kinnet hans og presset leppene hans forsiktig, men bestemt sammen før den forsvant tilbake mellom stålstengene og inn under bylten.

Publisert 22. september 2003 | Til toppen av siden