Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Intervju

Russisk Baloo løs i Berlin
av Knut Ameln Hoem

Wladimir Kaminer (f. 1967, i Moskva) er for tiden Tysklands mest innflytelsesrike forfatter i den yngre generasjonen. Innflytelsen skyldes blant annet at den «kaminerske» fortellingen har vist seg å være ekstremt kompatibel med den moderne medieindustrien. Fortellingenes ekstreme muntlighet, og personlige tone, har ført til at Kaminer også jevnlig publiserer fortellinger i aviser som Die Zeit og Frankfurter Allgemeine Zeitung. De egner seg også spesielt godt for muntlig framførelse. Dette demonstrerer Kaminer hver søndag på Reformbühne Heim und Welt på Kafee Burger i Berlin. Dette er et av flere såkalte «Leseshow», der forfattere presenterer kortere, nyskrevne tekster for et trofast publikum.

Denne samtalen fant sted i kafeen på kjøpesenteret Schönhauser Arcaden i Prenzlauer Berg, Berlin den 25. juni i fjor. Anledningen til at jeg velger å skrive den ut først nå, er at Kaminers siste utgivelse nå er utkommet på norsk under tittelen Reisen til Trulala. Forfatteren var dessuten nylig Oslo sammen med kona Olga og presenterte boka. Sist, men ikke minst, er denne samtalen et opprør mot de begrensningene som radiomediet har i dag. I Ordfront-programmet jeg senere laget med Kaminer i NRK P2 (sjekk www.nrk.no/litteratur), kom forfatteren kun til orde i korte snutter, før undertegnede la seg over, og tegnet og fortalte på norsk. Dermed ble lytterne snytt (forskånet) for Kaminers tanker rundt teateret som en løgnaktig sjanger, for kjærligheten til Johan Borgen i Sovjet, for hele historien om mannen som tok med en taxisjåfør fra Bombay hjem, for Wladimirs idé om seg selv som del av den femte, russiske emigrantbølgen i Berlin, og ryktet om at Kaminer egentlig bare er et påfunn av den tyske regjeringen.

Jeg har valgt å beholde litt av Kaminers sterke russiske brytning i intervjuet, da denne også preger hans korthugne, tyske prosa. Jeg har også beholdt Kaminers assosiative sprang, da også dette er noe vi kjenner fra hans herlige Berlin-bøker Russendisko (1999), og Schönhauser Allé (2001). Det er også verdt å nevne at Russendisko nå har solgt 500 000 eksemplarer i Tyskland. Wladimir Kaminer er en sjelden plante i tysk litteratur akkurat nå.

I samtalen som følger berører vi også noen særtrekk ved Kaminers dikteriske produksjon; det fremmede blikket på det tyske samfunnet og hans korte erfaring med det tyske språket. Han lærte seg først tysk da han kom til Berlin i 1990.

Knut Hoem (KH): – Russerne er vel en av de største minoritetene i Berlin?

Wladimir Kaminer (WK): – Nei, det vil jeg ikke si. Det interesserer meg i det hele tatt veldig lite hvor de kommer fra. Jeg løper ikke etter russerne og teller dem. Om folk er russere, tyrkere, belgiere eller hva de skulle være er meg virkelig knekkende likegyldig.

KH: – Du er ikke særlig interessert i å framstå som russisk forfatter i Berlin?

WK: – Hvem er det som framstiller meg sånn? Jeg er ingen russisk forfatter. Jeg har ikke skrevet et ord på russisk i hele mitt liv. Jeg er en tysk forfatter.

KH: – Men på samme måte som jeg ikke kan løpe fra min norske bakgrunn, så kommer vel ikke du unna at du er russer?

WK: – Men man må da skille jobb og privatliv! Privat er jeg født og oppvokst i Moskva, men profesjonelt så er jeg tysk forfatter.

KH: – I ditt tilfelle er vel det private og det profesjonelle noe vanskelig å skille?

WK: – Hvorfor det?

KH: – Fordi hele privatlivet ditt står i bøkene dine?

WK: – Ikke hele privatlivet, en del! En del.

Her må jeg legge til at Wladimir Kaminer har et utseende, som jeg vil karakterisere som «russisk». Dessuten har han noe bamsete over seg. Han minner meg helt enkelt om en russisk bjørn, men han har ingenting av den aggressive framtoningen, som vi gjerne assosierer med det nå forlorne Sovjet-samveldet. Kaminer er snarere en russisk Baloo, noe som blir bekreftet av at han i disse dager gir ut en bok med tittelen Mein deutsches Dschungelbuch (Manhattan-Goldmann, 2003), der han samler inntrykk fra reiser til ulike hjørner av Tyskland de siste årene.

KH: – Du forteller om din egen vei til Tyskland i 1990 i den første historien i Russendisko, og du sier du tilhører den femte bølgen av russiske innvandrere i Berlin. Hva skiller denne bølgen fra de andre?

WK: – De andre bølgene var flyktninger som ble jaget ut. Den fjerde og femte bølgen begynte allerede på åttitallet, da det politiske været i Sovjet ble litt varmere. Flere av mine landsmenn hadde mulighet til reise, og mange begav seg ut på leting etter noe bedre. Den bølgen jeg tilhører handler om å utnytte den menneskerettighet det er å søke lykken, rett og slett. For tiden reiser jo også mange tyskere til Russland og søker lykken der.

KH: – Du reiste av lyst, ikke av nød?

WK: – Jeg reiste fordi jeg var nysgjerrig. Jeg bodde en stund i København, men fant ut at Berlin var det riktige stedet for meg. Det var jo i denne euforiske gjenforeningstiden. Berlin var et godt alternativ for en lat reisende som meg selv. Vi som var av jødisk familie trengte på dette tidspunktet intet visum til DDR, og plutselig var ikke grensen der lenger. Og der sto jeg.

– Berlin rundt 1990 var fortryllende. Gatene var tomme. Lokalbefolkningen reiste vestover. Alternative unge kom fra hele Tyskland. Folk åpnet kneiper på hvert gatehjørne, og nå er mange av dem blitt millionærer. Det fantes rikelig med jobbmuligheter.

KH: – Du skriver om russiske erfaringer, som sikkert mange av dine landsmenn her kjenner igjen og leser. Hva synes de om at du skriver om dem?

WK: – Ja, jo de leser meg jo, selvfølgelig. Man blir berømt, og så oppstår legendene. Jeg har for eksempel hørt at han der Kaminer egentlig ikke finnes. At han egentlig er en gruppe journalister, som skriver Kaminer-historier på oppdrag av den tyske regjeringen. At jeg er et påfunn fra den tyske regjeringen for å styrke integrasjonen! Men jeg vil ikke gå rundt med et nasjonalt stempel i pannen. Jeg har da skrevet masse historier om de vietnamesiske naboene mine også. Der har jeg virkelig funnet en nisje ingen andre opererer i.

– Egentlig har jeg ikke funnet på noe som helst. Mine historier er ikke så utrolige. Ofte skjer det ting i livet som virker helt utrolige. Ting som man knapt kan tro skjer. Disse tingene vil ingen tro. Jeg vil bare å skrive troverdige historier.

KH: – Når begynte du med det?

WK: – I 1998 skrev jeg min første historie. Før det skrev jeg ikke. Før det studerte jeg «Musikk for teater» i Moskva, som det het så vakkert hos oss. I realiteten var det en lydteknisk utdannelse. I Berlin jobbet jeg i hovedsak som lydmester i teatret. Så fikk jeg fått nok av teater. Teater er en noe kunstig. En løgnaktig kunst.

KH: – ?

WK: – Fordi det er så arbeidskrevende. Man kan ikke forvente seg noe autensitet av teatret. Hundrevis av mennesker jobber der. De trenger en stor scene, lys og lyd. Hva kommer så ut av dette? Snodig forkledde mennesker som har lært seg en tekst utenat. Tekster som er skrevet av den første, fortolket av en annen og satt opp av en tredje. Forventningene er store til teater. Det er som et fjell som føder en mus. Teatret kan aldri oppfylle sine egne forventninger.

KH: – Men…

WK: – Institusjonen kveler teatret. Alt må oppføres. Hvis jeg skriver en svak historie, så hiver jeg den. Teatret, derimot, har ikke råd til å kaste en mislykket produksjon. En dramatiker eller regissør har ikke råd til å komme midt i en prøveperiode, og si at øh, nei, dette blir bare tull. La oss heller iscenesette noe annet. Skulle det skje, så ville han trolig bli revet i filler av sine medarbeidere.

– Og så har du teaterfolk som forsøker å rettferdiggjøre hva de holder på med. De sier at teatret er en spesiell kunst, en kunst som lever av øyeblikket. De sier at den 19. forestillingen var bedre en 20., mens den 21. ble dårligere igjen, og så videre. Det hele koster jo avsindig mye penger, og staten betaler mesteparten! Og som vi alle vet: det staten har fingrene sine på, kan aldri bli virkelig bra. Det forderver kunstverkets karakter. Det er noe løgnaktig over en stat som sier: Vi besørger litt brød og sirkus, sånn at de arbeidsledige kan gå på teater.

KH: – Så du kan ikke se for deg at dine historier blir satt opp på en scene?

WK: – Mine historier blir stadig oppført, og da skjer alltid det samme. Anmelderne sier at boka er god, men at den ikke lar seg iscenesette i teatret. Jeg kjenner mange mennesker som tidligere svermet for teater. Nå sier de nei, det dropper vi, i hvert fall når forestillingen har merkelappen teater.

– Den litteraturen som jeg oppdaget 1998, har jeg funnet på ulike kneiper i Berlin, hvor unge forfattere kom og fortalte hva som hadde skjedd i løpet av uka. [Dette er de såkalte leseshowene.] Dette holder jeg fortsatt på med hver søndag. I går hadde vi en komisk engelsk sangerinne. Så hadde vi en forfatter som var så nervøs og så stein at han ikke klarte å lese. Han forsøkte flere ganger, men endte opp med å lese fra BILD-Zeitung. Deretter diskuterte vi fotball i stedet. Det er teater! Men så i andre omgang tok han seg sammen, og leste en veldig flott tekst.

KH: – Ser du hele livet som et teater?

WK: – Teater må man definere på nytt. Teater i dag er store dinosaurproduksjoner. Hvis livet er et teater, så er det et helt annet teater. Jeg tar livet svært alvorlig. Jeg synes ikke livet er et teater.

KH: – Jeg har inntrykk av at du er veldig opptatt av situasjoner som den vi er i her nå.

WK: – Vår situasjon?

KH: – Ja, jeg mener: Er det grunn til å frykte av denne samtalen mellom oss her nå blir en del av din neste bok?

WK: – Det kan man ikke utelukke, men hundre prosent sikkert er det ikke. Du har ennå ikke fortalt meg en ordentlig historie. Kanskje kommer jeg til Norge. Jeg jobber for tiden med en «Verdens-jungelbok». Jeg får så mange invitasjoner fra ulike Goethe-institutter. Sist var i Estland. Nå har vi en invitasjon til Sverige og Island. Norge har alltid vært et drømmeland for meg, for ikke å snakke om for min kone. På grunn av Johan Borgen. Han er en av min kones favorittforfattere.

KH: – Jøss! Han feirer jubileum. Han ville fylt hundre år i år. [Dette var altså i fjor.]

WK: – Ser man litt etter, så ser man fort at Borgen er en interessant forfatter. Lillelord var svært utbredt hos oss i Sovjetunionen.

KH: – Ja vel?

WK: – Ja visst! Han var da en sosialistisk forfatter?

KH: – Ja, jo… ?

WK: – Han var en av de få utenlandske forfattere som var å få tak i. Bøkene vi har hjemme, er av god, gammel sovjetisk kvalitet, fra den tiden de hadde penger til å lage bøker.

KH: – Men jeg vil litt tilbake til spørsmålet om hvordan du finner fram til historiene dine?

WK: – Det er ikke sånn at du går et eller annet sted, og der ligger det en ferdig historie. Ofte oppstår det historier av deler som i utgangspunktet ikke har særlig mye med hverandre å gjøre…

KH: – Eksempel!

WK: – Man kan ta hvilken som helst av mine historier som eksempel, mein Gott! Det siste jeg skrev var… [tankepause, nå kommer en historie WK ikke har publisert]

– Mange av våre venner reiser på ferie. Og som de velutdannede tyskere i min generasjon de er, så foretrekker de den tredje verden, slik at pengene de tjener blir fordelt sånn noenlunde rettferdig over hele verden. Så kommer de alle hjem med helt like suvenirer. Min mor, derimot, reiser til Amerika, og kommer tilbake med jeans, selv om, eller kanskje fordi jeansen i Amerika alltid ser litt annerledes ut.

KH: – Kulere!

WK: – Annerledes. Men mine velutdannede øko-turist-venner, de tar alltid med masker fra Afrika, håndlagde tepper fra Asia, og nylig kom min venn Thomas hjem med en taxisjåfør fra Bombay. Og denne taxisjåføren… og dermed hadde jeg en historie, for det var en så klar overdrivelse.

– Min tyske venn var altså i Bombay, og han bodde hos en Maharaja. Slik er det gjerne i India, at rike folk leier ut en del av huset sitt til utenlandske turister. Den indiske maten virket imidlertid veldig ulikt på dem. Maharajaen var glad og lykkelig. Men vår venn fikk akutt diaré, skeit ned hele palasset, og begav seg så på jakt etter en lege. Til alt hell visste taxisjåføren med én gang hvor han kunne finne en god lege. Slik ble de kjent, og sjåføren fortalte min venn Thomas om sitt liv. Han sa at han strevde med å forsørge sin familie, og at tilværelsen ikke var enkel. Han skulle så gjerne besøkt sin onkel i Frankfurt, som helt sikkert kunne skaffe ham en jobb. Thomas skaffet så sjåføren et visum. Men da taxisjåføren så kom til Tyskland, så virket han ikke noe interessert i å oppsøke sin onkel. Han sa at han hadde glemt nummeret i Bombay. I stedet ble han tre uker på en madrass hos min tyske venn. Han røykte hasj hele dagen, og så på tyske fjernsynsprogrammer. Da min venn spurte om han ikke hadde tenkt å skaffe seg noe annet å gjøre, så sa han at jo, han kunne gjøre dem begge rike. Han tenkte han kunne åpne en yoga-workshop, der han sto for hele undervisningen, hvis Thomas kunne skaffe ham kunder. Men det ble det ingenting av, for, som alle vet: Yogamarkedet i Berlin var og er fullstendig sprengt. Så da visumet tok slutt, takket taxisjåføren pent for seg, og sa farvel. Nå skal kompisen min til Sør-Amerika, og hans venner mobber ham allerede, og spør om han nå kommer til å ta med seg en bussjåfør hjem…

KH: – Hva er moralen i denne historien?

WK: – [ond latter] Moral??????? Moralen er at som i alle mine historier at livet er mer mangfoldig enn man tror. Man kan ikke dele verden inn i første verden og tredje verden, og tro at i første verden, så har folk det bra, mens i tredje verden, så de er en gjeng stakkarslige ofre som vi vil hjelpe. Det finnes mange som lider i den første verden, mens det er mange lykkelige mennesker i den tredje. Det som gjør den ene lykkelig, kan bety den sikre død for andre. Disse historiene skal bringe folk nærmere hverandre. Ta eksempelet med min venn Thomas. Ingen var jo sinte på denne drosjesjåføren. Han hadde fått seg en fin ferie, og Thomas, han var lykkelig, ja ok, kanskje ikke lykkelig, men tilfreds med hele historien. Og jeg også som forfatter, selvfølgelig.

– Der kommer forresten en mann fra mine historier. [Mann med bowlerhatt, frakk og tversoversløyfe kommer inn i bokhandlerkafeen.]

KH: – Wow!

WK: – Han vandrer rundt gjennom tidlig og sent i gatene, og går inn i alle butikker. Kjøper aldri noe. En av de mange gærningene i Prenzlauer Berg. De eneste anarkistene som er igjen her. Han har kallenavnet «Legen».

KH: – ?

WK: – Fordi han ser ut som en lege. Med den lille hatten. Alltid pent antrukket.

KH: – Hva er prosjektet hans?

WK: – Ganske enkelt å vandre rundt. Med tversoversløyfe og liten koffert. Så finnes det en eldre dame. Som alltid går rundt barføtt, forkledd som en brud. Legen her spiser ofte et lite brød som han har i kofferten. Mye avhenger av slike folk.

KH: – I etterordet til Schönhauser Allé skriver du at alle menneskene du kjenner som forekommer i boka vil få en erstatning? Hvilken type erstatning har du i tankene?

WK: – De har alle egentlig fått en erstatning, gjennom at de er blitt berømte gjennom denne boka. Jeg skrev det etterordet fordi jeg har gjort den erfaringen at man må tenke veldig nøye gjennom om man skal forandre navnene på folk eller ikke. Min nabo heter Martin, han vil ikke bli nevnt med navn. Så dermed kaller jeg ham Thomas, men så heter plutselig alle Thomas, og det er heller ikke bra. Jurij som jeg spiller sammen med på Russendisko, [Kaminer er DJ på klubbkonseptet Russendisko, sjekk www.russendisko.de] er fullstendig mediekåt, så han forandrer jeg ikke navnet på.

KH: – Jeg har sjelden eller aldri lest noen forfattere som leker med virkeligheten slik du gjør det. Jeg har et klart inntrykk av at du er opptatt av, ja, la oss kalle det en slags enkelhet i dine fortellinger?

WK: – Ja, og det enkle er jo komplisert. Det har nok mye med å gjøre at jeg skriver i et fremmedspråk. Foran hver setning føler jeg meg usikker. Hver setning må fortelle noe. Det bør også gjelde når man skriver romaner. De fleste forfatterne i kunstlitteraturen bruker veldig mange ord. Det tror jeg er fordi de skal trenge inn i et «jeg». Det er ikke mitt felt. Et menneske som er snittet ut av historien, av livet, synes jeg ikke er så interessant. Hos meg spiller «jeg» eller fortelleren en birolle, i midten av bildet står verden rundt oss, og da må jeg være litt økonomisk med ordene. Man må på passe på at hver setning driver historien framover.

KH: – Før jeg begynte å lese deg, så var mitt sterkeste bilde av russere i Berlin en gjeng med barbarer som kom inn i byen i 1945, og voldtok alle damene?

WK: – Det er din forestilling om russere i Berlin?

KH: – Ok, ikke bare.

WK: – I våre historiebøker sto det noe helt annet. Der sto det at den sovjetiske hæren dessverre bare befridde halve Europa fra fascismen. Folket vi befridde bestemte seg så frivillig for sosialismen, mens de andre ble presset av amerikanerne til å velge kapitalismen. Derfor flyktet alle gammelnazistene til Vest-Tyskland. De tyske arbeiderne dannet da DDR. Om voldtekter sto det ingenting.

KH: – Og begge historiene er vel …

WK: – Sanne. Nettopp. Sannheten ligger et eller annet sted i midten. Eller kanskje finnes den ikke.

KH: – Det er mye storpolitikk i tysk litteratur etter krigen. Men jeg har inntrykket at du skriver fra et sted som ligger litt bortenfor politikken?

WK: – Tidligere har jeg også tenkt at politikken ikke spilte noen rolle. Men så har jeg merket at alle forsøker å instrumentalisere meg politisk. Tyskerne vil gjøre seg til en tysk forfatter med russisk bakgrunn. For russerne er jeg russer. For jødene er jeg jøde, på grunn av min jødiske bakgrunn. Jeg velger å holde kontakt med alle parter for å holde dem i sjakk. Jeg har dessverre ikke noe tysk statsborgerskap, så jeg kan ikke stemme. Hadde jeg kunnet det, så hadde jeg stemt på alle sammen, bare slik at de blir oppmuntret til å jobbe videre, slik at vi kommer oss et skritt videre. Der følger jeg helt og holdent sitatet fra Mao Zedong: La hundre blomster blomstre.

KH: – Hva leser du selv for tida?

WK: – Jeg leser mest kolleger, folk i min egen generasjon. Der er jeg annerledes enn min kone, som liker bedre eldre litteratur. Ahn, Jacob Hein. I Russland er det Nosov. Folk som sikkert ikke sier deg noe. De er ikke så kjente. I Tyskland blir den litterære dagsorden fortsatt styrt av gamle menn. Martin Walser, Marcel Reich-Ranicki, Günter Grass. Denne gjengen skriver jo selvsagt om tema som interesserer folk på deres egen alder, og stadig mer om barndom. Barndom er som en slags alzheimer i litteraturen. Jo eldre man blir, jo mer skriver man om barndommen.

KH: – Men, hei, du skrev jo om barndommen din i Sovjet [Militärmusik] for noen år siden??

WK: – Jo, men nå har jeg gjort det. Jeg har ikke lyst å skrive flere bøker om fortida, eller om Sovjet. Tyskerne er jo besatt av fortida. Nazistene er jo de mest etterspurte skuespillerne her i landet! Günter Grass holder på med sin barndoms Danzig og så videre. I Russland har vi det samme. En krigsgenerasjon som skriver om barndommen. Så har vi en yngre gjeng med postmoderne forfattere som parodierer disse eldre. Men det er jo ikke noe moro lenger, det heller! Postmodernismen er jo overhodet ikke noe morsomt lenger! Vi som skriver om samtida spiller ennå, slik jeg ser det, en beskjeden rolle. Men vi er nå her. Men nå må jeg stikke, det er ny kamp 13.30.

KH: – Hvem spiller?

WK: – Sør-Korea–Tyskland.

[Tyskland slo, som vi alle husker, senere Sør-Korea 1–0, og tapte så VM-finalen mot Brasil 2–0. Men det er en annen historie fra sommeren 2002.]

Publisert 3. november 2003 | Til toppen av siden