Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Klassiker

Naipauls absolutte eksil
av Thomas Hylland Eriksen

I neste uke lanserer Vinduet sitt tredje og siste papirnummer i 1998. Dette nummeret har som tema «postkolonialisme». I den forbindelse presenterer vi denne uken Thomas Hylland Eriksens essay om V.S. Naipaul. Essayet er hentet fra Vinduet 2-1990.


Kritikeren og sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen betrakter vestinderen V.S. Naipauls forfatterskap med vekt på
eksilet som en vesentlig faktor. Hylland Eriksen belyser Naipauls vandring fra det ene kulturelle eksil til det annet, en "selvvalgt" rotløshet i en kaotisk verden.

Under krigen skrev den tretten år gamle Vidiadhar Surajprasad Naipaul, som var elev ved eliteskolen Queen's Royal College i Port of Spain, Trinidad, at hans mål var å forlate Trinidad for alltid i løpet av fem år.

Det skulle ta ham seks; til gjengjeld tok det deretter tolv år før han for første gang kom tilbake på besøk. Som ung mann i London, skriver Naipaul et sted, hendte det at han glemte å skru ned varmen for kvelden. Dermed våknet han midt på natten, klissvåt av svette, av fryktelige mareritt om at han var tilbake på tropiske Trinidad.

I september 1989 ble V.S. Naipaul, Vidia blant venner, tildelt Trinidad & Tobagos høyeste utmerkelse, The Trinity Cross. Han fant imidlertid ikke å kunne ta flyet til Karibien for å motta det. I en kommentar til lokalpressen forklarte hans mor at "min sønn arbeider med en ny bok, og han har ikke for vane å reise mens han arbeider". Dagen etter tok en trinidadisk petitjournalist for seg denne meldingen, og antydet syrlig at det kanskje var vanligere for Mr. Naipaul å motta høye utmerkelser enn å reise mens han arbeidet med en ny bok. Spaltisten antydet endog at den utakknemlige forfatteren kanskje ikke burde fått utmerkelsen, dårlig patriot som han var.

På Trinidad er Naipaul ingen nasjonalhelt, selv om alle vet at han er vår tids mest berømte trinidadier. Dette er knapt overraskende. For sin egen del frykter og hater Naipaul sitt hjemland, og det vet hans landsmenn. De fleste av bøkene hans handler direkte eller indirekte om Trinidad, men han har aldri skrevet noe pent om øya hvor han levde til han var i slutten av tenårene.

Dette skal handle om Naipauls eksil og hvorledes hans uvanlige eksiltilværelse har preget hele hans forfatterskap, fra den tidlige elleville satiren til de senere introspektive bøkene. La oss begynne med å se på det Trinidad en lettet Naipaul forlot noen år etter krigen.

"Vestindia har ikke skapt noen ting"

Omgitt av sukkermarker ligger småbyen Chaguanas, tredve kilometer syd for hovedstaden Port of Spain. De senere årenes oljerikdom har skapt en kraftig vekst i området. Chaguanas er ikke blitt vakrere av dette, men i dag oser den av nyrikdom og raske dollar. Nittårenes Chaguanas preges av kinesiske og amerikanske restauranter, kinoer, videosjapper, glorete butikksentre, parkeringsplasser og villaer i pseudo-spansk stil. (Naipaul ville ha hatet det!) Det Chaguanas hvor Naipaul ble født i 1932, var en stor landsby hvor de fleste av innbyggerne, stort sett etterkommere av indiske leiearbeidere, jobbet i sukkerindustrien. Datidens Chaguanas var et tett indisk lokalsamfunn preget av trist slit, nabokrangler og mislykte forsøk på sosial klatring. Inderne på Trinidad var den gang som nå et fremmedelement i et samfunn dominert av afro-amerikansk kultur. For så vidt var denne gruppen, som alt den gang talte førti prosent av befolkningen, utsatt for dobbel undertrykking: kulturelt ble de hånet og dominert av den svarte majoriteten, politisk og økonomisk ble de ignorert og utbyttet av de koloniale makthaverne. Imidlertid fikk de være i fred så lenge de gjorde jobben sin på sukkermarkene, og dette gjorde dem i stand til å bevare sin religion og noen av sine skikker.

V.S. Naipauls far, Seepersad Naipaul, var en usedvanlig person som brøt radikalt med tradisjonelle indiske rollemønstre. Han tilhørte faktisk den første generasjonen av indo-trinidadiere som klart å gjøre karriere på det koloniale samfunnets premisser, og var den første indo-trinidadier overhodet som skrev skjønnlitteratur på engelsk (han skrev en novellesamling). På slutten av tredveårene fikk han jobb som journalist i en av koloniens dagsaviser, og familien flyttet til hovedstaden. Senere skulle Seepersad Naipaul spille hovedrollen i sin sønns mesterverk, A House For Mr Biswas (1961). Naipaul senior døde for tidlig til å se begge sine sønner – Vidia og Shiva – utvikle seg til fremragende forfattere.

Som så mange andre gjennomkoloniserte samfunn kunne Trinidad fortone seg som en dårlig kopi av kolonimakten. "Vestindia har ikke skapt noen verdens ting," skrev Naipauli kategorisk i The Middle Passage (1962). I det Port of Spain han vokste opp i, så han etterligninger og vulgære kopier av omverdenen overalt – hva han ikke så, var at etterligningene kunne være meget originale kulturprodukter: Byens bemidlede bygde hus som så ut slik de trodde europeiske hus så ut (med det resultat at husene den dag i dag har et interessant særpreg), andre spant fantasifulle drømmeliv gjennom amerikansk film og romantiske forestillinger om lyse piker promenerende på Piccadilly; skoleguttene pugget Byron og Dickens uten å forstå det døyt, i lønnlig håp om å vinne det årlige Island Scholarship, som ville ta dem med vekk herfra. Det Trinidad Vidia Naipaul husket fra sin barndom, var et liksom-samfunn av imitatorer, opportunister og bløffmakere som holdt karneval hele året, hvis kultur var en absurd blanding av alt man trodde var nytt og moderne, hvis personligheter var som den ibsenske løk; lag på lag, men ingen kjerne. Naipauls Trinidad var et bilde på det gjennomkoloniserte samfunn. Få trengte å sulte der, men ingen hadde verdighet, for trinidadierne hadde ingen andre alternativer enn å etterape den koloniale kultur og livsstil. Virkeligheten var et annet sted. – Nå har jeg selv nettopp tilbrakt et halvt år på Trinidad, og jeg er ikke enig i alt Naipaul sier. Likefullt gir de syrlige skriftene hans innsikter som ofte er forbløffende relevante for forståelsen av vår egen tids oljerike Trinidad.

"Overfladisk sett kan Trinidad virke som et komplekst samfunn med mange eksotiske kulturer," skrev Naipaul i begynnelsen av sitt eksil. "I virkeligheten er det et lite, kolonialt kremmersamfunn uten dybde og substans." Han har senere skrevet enda verre ting om sitt hjemland. Selv visste han ikke hvorfor han ville til England da han vant det ettertraktede Island Scholarship i '49. Han hadde et vagt ønske om å skrive – hans far journalisten hadde alltid fremstilt forfatteryrket som det edleste – men han hadde ennå ikke avslørt noe stilistisk talent. Hva verre var: han hadde ingen ting å skrive om. Det ville han snart få, men i første omgang var hans eneste tanke at han ville vekk.

Et fundamentalt eksil

Naipaul tok altså avstand fra sin barndoms Trinidad, som han betraktet som et vemmelig lite kremmersamfunn uten kulturell stolthet. Så reiste han til England, utvilsomt overbevist om at han skulle gjøre engelskmann av seg og kaste av seg sin fortid som innbygger i en ubetydelig bakevje i Det Britiske Imperium. Sannsynligvis tenkte han på dette tidspunkt som guyaneseren Edgar Mittelholzer hadde gjort, at han skulle finne sin verdighet ved å skrive bøker det engelske publikum ville være interessert i å lese. Mittelholzer, som var en ganske populær forfatter på femtitallet, brakte med seg sin guyanesiske identitet som en "farget borger av god familie", og tviholdt til sin død på dette koloniale tegn på dannelse og kulturell identitet. Naipauls situasjon var vanskeligere. For ham representerte Trinidad ingen ting av verdi; han var helt og holdent prisgitt kolonimakten. Dette skulle senere vise seg ikke å være nok til å gi ham identitet og retning, og Naipaul er mer enn noe annet blitt rotløshetens forfatter. Hans eksil er fundamentalt, og det går med all ønskelig tydelighet frem i bøkene hans, hvor innbyrdes forskjellige de enn er. Når Naipuls reiseskildringer leses som bevis på en fantastisk observasjonsevne, og når The New York Review of Books kaller ham "the world's writer", må dette tolkes på bakgrunn av at han kan være fordomsfri fordi han blir mer og mer kulturløs.

V.S. Naipauls to første romaner er bitende samfunnssatirer som handler om politisk opportunisme i et samfunn uten ryggrad. The Mystic Masseur (1957) og The Suffrage of Elvira (1958), med handling fra det første valget med allmenn stemmerett på Trinidad, er to av de morsomste bøkene jeg overhodet har lest. Naipauls forakt for bløffmakere og lettvinte entreprenører er tydelig alt her; disse bøkene inneholder også en god porsjon brahminsk forakt for lavkastefolk, noe som vanskelig kan leses inn i hans senere bøker. Med disse tidlige satirene distanserer Naipaul seg ettertrykkelig fra samfunnet han vokste opp i. Hans tredje bok, novellesamlingen Miguel Street (1959), var den første han skrev – og den skal vi la ligge her. Boken er god, den minner ikke så lite om Steinbeck, men Naipaul har ikke funnet sin stemme ennå i disse fortellingene, som ikke hører sammen med hans øvrige forfatterskap.

Vestindia som absurditet

Den første fasen av Naipauls forfatterskap avsluttes av en roman og en samling reiseessays. A House For Mr Biswas er den tragikomiske beretningen om den billedstormende, individualistiske hinduen som hele sitt liv streber mot høye idealer, men som til slutt bare har klart å nå erkjennelse om sin egen utilstrekkelighet. Det er jo romanen om Naipauls egen far, dette, og med denne gripende fortellingen har Naipaul arbeidet seg gjennom – og tilsynelatende gjort seg ferdig med – sin barndom. Med essaysamlingen The Middle Passage, som kom året etter, kan det se ut som om han også har gjort seg ferdig med Trinidad. Det er først og fremst denne boken, som han ironisk nok skrev med kunstnerstipend fra den trinidadiske stat, som har gjort det umulig for Naipaul å bli profet i eget land. Her beskriver han de vestindiske samfunnene beskt og bittert, nådeløst kritisk og grusomt sarkastisk. Alt i alt fremstår disse samfunnene som absurde sluttprodukter av en gudløs historie, med befolkninger som tilfeldig ble slengt sammen uten annet mål og mening enn at de skulle tjene det britiske imperium en tid, og som siden er blitt overlatt til sin egen forvirring. Disse avsnittene fra The Middle Passage er en vareprøve på Naipauls virtuose hat til sitt hjemland:

"Trinidad regner seg selv, og anerkjennes av de andre vestindiske territoriene, som moderne. Det har nattklubber, restauranter, barer med air-conditioning, supermarkeder, iskrembarer, drive-in-kinoer og en drive-in-bank. Men modernitet på Trinidad betyr litt mer enn som så. Det betyr en konstant årvåkenhet og vilje til å forandre seg, en vilje til å akseptere alt som filmer, blader og tegneserier synes å betegne som amerikansk. (...) Vanlig radio er ikke moderne. Kommersiell radio er: Da jeg var gutt, var det å være primitiv ensbetydende med ikke å kjenne den nyeste reklame-trudelutten. (...) Å være moderne er å være uvitende om lokale produkter og i stedet bruke dem som averteres i amerikanske blader. Den utmerkede kaffen som dyrkes på Trinidad, brukes bare av de meget fattige og av noen få britiske tjenestemenn. Alle andre drikker Nescafé eller Maxwell House eller Chase and Sandborn. (...)

Dersom nysgjerrighet er typisk for kosmopolitten, da er den kosmopolitanismen som Trinidad skryter av ensbetydende med svindel. I dette kolonisamfunnet av immigranter som mangler sin egen verdiskala, og som i årevis er blitt utsatt for det annenrangs innen aviser, radio og kino, er sinnene resolutt lukket; og trinidadiere av alle raser og klasser gjør alt de kan for å ligne på Hollywoods B-skuespillere. Dette er hva modernitet betyr på Trinidad."

Så langt Naipauls kritikk av det vulgære, uselvstendige og opportunistiske ved sin barndoms Vestindia. Både i The Middle Passage og i A House For Mr Biswas skriver han tilstrekkelig distansert til at leseren får fugleperspektiv på samfunnet, men med en detaljrikdom og innsikt som bare kan stamme fra en som er dypt fortrolig med miljøet som skildres. Det er en slik dobbelthet i Naipauls identitet som har gjort det umulig for ham å bli helt ferdig med sin barndoms Trinidad.

Ikke slik at han aldri forsøkte. Først valgte han Storbritannia som sitt hjemland. Etter tolv år i England erkjente Naipaul imidlertid at dette prosjektet aldri kunne lykkes. Han var nå anerkjent som en god forfatter, ikke bare som en "god vestindisk forfatter". Han var gift med en britisk kvinne, tjente bra og mottok smigrende tilbud fra universiteter og eksklusive foreninger. Men han kunne aldri slå rot i England, og denne skuffende erkjennelsen klarte han ikke å arbeide seg gjennom før i The Enigma of Arrival (1987; no. utg. Ankomsts gåte, 1988), som er tilegnet lillebroren Shivas minne.(Shiva Naipaul rakk blant annet å skrive tre fine romaner før han døde av hjertesvikt i 1985, førti år gammel.)

Forgjeves søken etter røtter

I 1962 reiste Naipaul for første gang til India, og planen var å slå seg ned der. Dette var hans forfedres mytologiske land, sivilisasjonens vugge, forhåpentligvis nøkkelen til spørsmålet om hvem han var og hvor han hørte hjemme.

Naturligvis måtte det gå galt. Etter et år reiste han skuffet tilbake til England, hvor han skrev An Area of Darkness (1964), en skildring av India som levner forfedrelandet liten ære. Denne erfaringen har Naipaul forøvrig felles med mange vestindere, om det er Afrika eller India de valfarter til. De oppdager at forbindelsen til moderlandet forlengst er brutt og at de er fanget i et samfunn de har lært å betrakte som et surrogat: den koloniale, vestindiske liksom-verden.

Mens Naipaul var i India, skrev han sin eneste roman med engelske hovedpersoner, Mr Stone and the Knights Companion (1963). Personene i denne boken er flate, grå skikkelser som fører rutinepregede liv; de står i sterk kontrast til såvel den fargerike Ganesh (The Mystic Masseur) og pågående Mr Biswas, som til eventyrerne i Naipauls afrikanske roman, A Bend in the River (1979; no. utg. Der elva krummer seg, 1980). Gjennom Mr Stone ... forteller Naipaul hva som gikk galt med hans forhold til England. For det første mangler den engelske kulturen i hans øyne den spontanitet og livsglede som kanskje særlig en misantrop av hans egen støpning trenger å bli minnet om; for det andre består et samfunn som England av lukkede rituelle fellesskap der den utenforstående i beste fall kan få status som gjest.

På midten av sekstitallet er Naipaul tilbake i Vestindia i sitt forfatterskap, med den introspektive, fragmentariske romanen The Mimic Men (1967), hans mest dyptgripende analyse av det koloniserte sinn – og trolig hans vanskeligste bok ved siden av The Enigma of Arrival.

Tragedien fullbyrdet

Vi skal stoppe gjennomgangen av Naipauls forfatterskap her. Ved midten av sekstitallet har han utgitt åtte bøker, og har i grunnen behandlet hele den tematikk som også har opptatt ham siden. Det er som om Naipauls personlige tragedie er fullbyrdet idet han atter slår seg til i England.

Radikale kritikere på Trinidad og andre steder har betraktet Naipaul som en "apologet for kolonimakten"; det er endog dem som ser hele hans forfatterskap i lys av britisk kulturimperialisme. Disse kritikerne har naturligvs misforstått (foruten at deres kritikk alt virker underlig gammelmodig). Hva som gjør Vidia Naipaul til en betydelig forfatter er ikke emnene han skriver om, men måten han behandler dem på. Han er blitt kalt kynisk, og dette er også en misforståelse. Naipaul er tvertimot en uhyre ærlig forfatter som avskyr koketteri, og verken han selv eller noen andre fremstår i et spesielt flatterende lys i bøkene hans. Han har selv lett etter et fundament for sitt liv, og blir opprørt over dem som tar lettvint på spørsmål om personlig integritet. Naipaul besitter en velutviklet, sardonisk sans for humor, men flåseri tolererer han ikke. De personer som inngir sympati i Naipauls bøker, som Mr Biswas, Ralph Singh i The Mimic Men, Salim i A Bend in the River, tjeneren i In A Free State (1971; no. utg. I en fri stat, 1973) og forfatteren selv i den selvbiografiske Enigma of Arrival, har alle det felles at de er oppriktig søkende og ikke fjollete opportunister. De tar forhold mellom mennesker alvorlig og gjør det til sitt livs prosjekter å forsøke å skape en smule fornuft i en ellers svært, svært ufornuftig verden. De er alle rotløse som Naipaul selv, og kan derfor ta lite eller ingenting for gitt.

I motsetning til andre eksilforfatteres situasjon, er Naipauls eksil absolutt. Salman Rushdie kjenner det indiske subkontinent og trekker positiv inspirasjon derfra; han vokste opp i Bombay og vet hvem han er og hvor han kommer fra. Kazuo Ishiguro (skjønt han knapt kan regnes som en eksilforfatter i streng forstand) sjonglerer suverent med sine britiske og japanske del-identiteter, uten at han noen gang mister balansen. Ngugi wa Thiong'o spinner sterke myter om det Afrika han kjenner og beundrer og vil vende tilbake til. Østeuropeiske eksilforfattere har vært i en lignende situasjon som Ngugi, skjønt deres kunstneridentitet som hundsede sannsigere nå er truet. Alle disse eksilforfatterne har sterke røtter i, og en klar kulturell orientering mot, en tradisjon de er fortrolige med og vedkjenner seg. Naipaul er derimot virkelig tradisjonsløs. Den eneste kulturen han er intimt fortrolig med, har han forlengst tatt kraftig avstand fra. Andre kulturer han har beundret, har vist seg ugjennomtrengelige, lukkede. Den eneste kulturen Naipaul lever gjennom og vedkjenner seg, er rotløshetens. Gjennom sine bøker presenterer Naipaul seg konsekvent som et individ kastet ut i en kaotisk verden, som søker en rytme han kanskje aldri vil finne.

Publisert 9. desember 1998 | Til toppen av siden