Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Essay

En litterær aften
Fragment fra vandalisme og sentimentalitet
av Geir Grothen

Av og til viker jeg unna, skriver «man». Istedenfor «jeg». Men bruken av «man» er en tilsnikelse, det er å generalisere sine idiosynkrasier. Bruken av «jeg» representerer likevel et enda større ran. Det riktige ville kanskje være å gå over til å bruke et eller annet personlig pronomen, som «han», «henne». Eller gå videre, til de upersonlige: «det», «dette». Dette tenkes nå, nei: Dette sies nå, mumles nå. Dette sies av det. Nå. Etter all sannsynlighet er jeg ingenting, min tilsynelatende konstans er et falsum. Likevel ikke, dette falsumet er min trygge havn, mitt fengsel. Det virker, ergo er det. Å be om sannhet er å be om for mye. Å unnslippe bruken av personlige pronomener er kanskje likevel et idiotisk prosjekt.

En gang for ikke så lenge siden førte jeg stemmen opp mot et øre, sa: «Jeg er dypest sett motkulturell.» Akkurat der og da gav det mening. Det var høy musikk, derfor munnen opp mot øret. Jeg hadde dessuten drukket. Siden jeg var under påvirkning av alkohol gav setningen umiddelbar, selvinnlysende mening. I alle fall for meg selv. Dagen etterpå hadde jeg glemt alt om det. Først etter en stund, noen uker kanskje, en hel måned, kom jeg på det igjen. Da gav ikke replikken mening i det hele tatt. Det var tvert imot plagsomt å huske den, ytringen fylte sjelen med en skarp smak av skam.

Man entrer livets andre halvpart. Man har ikke oppnådd noenting av varig verdi, knapt engang av midlertidig verdi. Jo. Man har formert seg, det har man. Om man er heldig vil man overleve som genetisk materiale en stund til. Det er kanskje ikke så lite, det er kanskje mer enn nok. Dessuten fraktes det genetiske materialet videre av skikkelser av ubegripelig dyrebarhet. Klok har man derimot ikke blitt. Man entrer den andre halvparten av livet, den siste halvparten av livet og oppdager til sin egen stive skrekk: Jeg er fortsatt dum. Eller til og med: Jeg har blitt dummere. Selvsagt kan erkjennelsen av egen dumskap være et første tegn på en fremskridende klokskap: Jo det kunne den, det er klart. Den dumskapen jeg har oppdaget hos meg selv er ikke et tegn på noenting annet enn at jeg har blitt dummere: Man har blitt dummere.

Motkulturell, man vet ikke engang lenger hva det er: man har riktignok lest om det i historiebøkene, man har til og med sett TV-opptak av det. Men det er også det. Jeg er ikke mot noenting. Jeg er heller ikke for særlig mange ting. Jeg var det. En gang var jeg for noe, mot noe helt annet. Jeg husker ikke riktig hvordan det var, å være mot noe, for noe annet. Jeg var sikkert opprørt. Nå som jeg entrer siste halvdel av livet, (Det kan jo være jeg har entret den siste hundredel av livet, den siste tusendel. Jeg velger å forholde meg som om jeg skal leve omtrent like lenge som snittet av befolkningen kan forvente. Om ikke noe uforutsett skjer.) er jeg ikke opprørt lenger. Man tenker, man grubler, det tenkes, dette grubles: Man er egentlig mot alt. Man er i bunn og grunn fortsatt opprørt. Man opprøres av absolutt alt. Man er så grunnleggende opprørt, globalt opprørt, at man ikke merker stort til det lenger. Siden man er mot alt er det ikke lenger mulig å skjelne. Man gir opp. En global følelse. Spedbarnets opplevelser er etter alle solemerker globale, spedbarnets sult totaldekker spedbarnets affektive horisont. Når det er sultent vel og merke. Spedbarnet skriker. Om det ikke får mat vil det til slutt likevel slutte å skrike. Jeg skriker ikke. Jeg har sluttet å skrike. Bare når jeg er full merker jeg at jeg er sulten. Men når jeg er full tar jeg lett på min egen sult, jeg former munnens fyllenumne lepper og sier, «dypest sett er jeg motkulturell,» ler litt av det, fortsetter med noe annet. Alt henger sammen med alt, sa hun de etter hvert begynte å kalle vår landsmoder. Og jeg gir henne rett i det, alt henger sammen med alt, og siden det gjør det, henger sammen med alt, merker man ingenting. At alt henger sammen med alt gjør en nummen. Om man er et gissel kan nummenheten være en produktiv strategi. Nummenheten paralyserer alt, stopper alt, fryser sjelen, angsten, livet selv, som noen dyr spiller døde, blir mennesket numment. Situasjonsbestemt nummenhet skyver reaksjonene foran seg et stykke tid. Når situasjonen er over kommer reaksjonene. Ens nummenhet er ikke situasjonsbestemt. Man er nummen likevel. Man føler ingenting, man føler ingenting fordi man føler det samme hele tiden. Siden man føler det samme hele tiden er det best å glemme det som føles, nei, best å glemme følelsen av å ha følelser. Bare ved å glemme gråter en ikke.

Man gråter forresten svært sjelden. Det er sikkert fordi man er blitt så god til å glemme. De gangene tårene kommer blir man svært overrasket. Dessuten virker det uforståelig at man gråter, man spør seg selv hvorfor man gråter, man klarer ikke svare. Man setter likevel pris på at man gråter. Det er ikke over ennå, rekker man å hikste før gråten tørker bort. Etterpå lurer man på om man virkelig gråt, om det i virkeligheten var gråt, ikke noe annet. Man husker ikke lenger.

Bare i situasjoner som ikke er vanlige husker jeg meg selv. Som om det uvanlige setter meg i et slags relieff. Man oppdager verden på ny. Eller: Man tvinges til å oppfinne verden på ny. Man vet ikke hva det var med det øret, man vet ikke hvorfor man sa: «dypest sett er jeg motkulturell,» man vet ikke engang hva man sa. Etterpå undersøker man saken, forsøker å finne ut av hva man sa, hvorfor man sa det, og ikke minst, hvorfor man sa det akkurat da. «Dypest sett er jeg motkulturell,» sa man i øret hennes. Dagen etterpå, eller noen dager etterpå håper man øret man hvisket det inn i ikke kan huske det.

Man var i selskap da man hvisket det. Man hadde drukket. I bakgrunnen, eller i forgrunnen, hører man musikk. Som om det var et orkester der. Men det var det ikke, bare et par mann i burgunder dresser og ditto skyggeluer. De opererte et profesjonelt musikkanlegg. Mesteparten av det de spilte lot seg ikke danse, man lot føttene forsøke å følge rytmene, man klarte det ikke, synkoperte rytmer, herrene i dress fulgte rytmene med hodene sine, en halv hodetelefon mot øret, hodene deres fulgte rytmene til den neste melodien, ikke den som ble spilt nå. Man drakk. Gin og tonic. Så var det man sa det. Da man sa det kjente man sulten, da man sa det tok man lett på sulten, så man sa det likevel. Så er det man lurer, hva sa man egentlig, og hvorfor sa man det. Man er midt i livet, man er dummere enn noensinne, så nummen at man ikke lenger føler noenting, menn i burgunder dresser spiller udanselig dansemusikk, det er da heller ingen som danser, som om de ikke har kropper, alle de som er her, rekker man å tenke før man fører munnen mot øret og sier det: «Jeg er dypest sett motkulturell.»

Tidligere på kvelden har man vært på et litterært evenement. Man skjønner ikke hvorfor man gikk dit. Jeg lot meg overtale. Man var ikke engang vanskelig å overtale. Man er der sammen med en venninne. Man treffer henne utenfor inngangen. Det skal snakkes om sex. Man spyr av snakk om sex. Likevel har man dukket opp. Sexsamtalen er motivert av bøkene Pornopung og Fatso. Man har ikke lest noen av dem. Venninnen går foran. Man ser ikke venninnen annet en som en hvilken som helst fremmed. Man føler seg fremmed selv. Man vet hvem en av dem som skal delta er, man har et visst kjennskap til henne. Hvilket ikke gjør situasjonen bedre. Man er full av fordommer. Man forbanner seg selv, forakter seg selv, men mest av alt føler jeg meg ensom og ulykkelig. En liten stund. Før nummenheten setter inn.

At man overtales til å snakke er en ting. At man lar seg overtale til å lytte på det som snakkes er en helt annen. Jeg har sluttet å høre etter. Å slutte å høre er å bremse bevegelsen i retning av idioti, tenker man da man har benket seg foran scenen. Kvinnen man kjenner, hun som er en del av evenementet, sitter der allerede, så reiser hun seg, går frem og tilbake. Man legger merke til skoene hennes, hvite joggesko, man legger merke til at hun er opprømt, nervøs. Man har sympati med nervøsiteten hennes selv om man ikke vet hva hun er nervøs for. Man tenker: Kanskje hun angrer. Man avviser det. Hun angrer ikke, hun er redd for at hun ikke er oppgaven stor nok. Man kjenner igjen den følelsen. Etter alt å dømme er hun for stor for oppgaven. Som vi alle er altfor store til de fleste av våre oppgaver. En må være psykolog for ikke å forstå forskjellen mellom å bygge enda en kjellerstue og å bygge en kirke. En etter en setter de seg ned, kveldens sexpratere. De ser ut som barn, de burde ikke sitte og snakke om sex mens vi andre hører på. De burde klatret opp i et tre, snakket om det der oppe, på hver sin gren, i hemmelighet, bare de fire. Det er de gamle som burde ha snakket om sex, herrer som bare av og til gidder å få det til, damer som ikke mer enn nå og da kjenner begjærets flammer, det er de nesten kisteklare som burde fortelle. Selv har man ingenting å fortelle om sex. De gamle sitter i salen, mest kvinner. Som om de skulle kunne bli opplyst av det som snart skal finne sted. Man ser seg rundt. Trekker blikket fort til seg igjen. Føler seg svimmel.

De fleste av oss er satt til å lytte. De snakker, vi lytter. En gang var det kanskje greit. Ikke nå lenger. De som er satt til å snakke sier ingenting som vi ikke kunne ha sagt minst like godt selv. Det beste er å ikke høre etter. Det er bedre å være gal enn å være dum. Selv om det er langt mer smertefullt. Å være dum er ikke smertefullt i det hele tatt. Så begynner sexpraterne å snakke. Etter bare få setninger klarer man ikke å høre hva de sier. Man er blitt nummen, lyden av stemmene deres når trommehinnen, får den til å vibrere, så langt er alt ved det kjente, det er bare det at hjernen ikke greier å oppfatte hva de sier. Man glemmer det de sier allerede mens de holder på å si det. Det er så uendelig forglemmelig, det er ingenting. Til slutt forsvinner lyden av stemmene deres også. Jeg hører ingenting annet enn publikummets lyder. Publikummet sier ingenting. Av og til ler de. Man ser seg omkring, man forsøker å få øye på publikummet. Publikummet har strålende øyne, publikummet ser opp på scenen, mot de fire barna som snakker om sex, som sier de aller mest forglemmelige ting om sex. Man overraskes. I den numne, dirrende stumheten, i lydløsheten blir man var følelsen av at man har gitt opp, ikke synes man har noe å gjøre her lenger, likeså godt kunne, nei, ikke dø, det ville være for dramatisk.

Man bryr seg ikke om noenting lenger. Det eneste man føler er irritasjon eller nervøsitet. Bortsett fra de uforklarlige utbruddene av gråt. Som ikke egentlig er utbrudd, heller er det slik at gråten av og til pipler frem. Eller som om gråten er en type kondens, noe som oppstår under spesielle sjelelige temperaturomstendigheter, som når gress dugger under andre temperaturomstendigheter: det har ikke regnet, gresset er varmere enn luften omkring, som om gresset gråter. Normaltilstanden er nummenhet, man smiler, det ser ut som om man gjør noe annet, man er irritert, man lurer på om man er sulten eller må på toalettet. Det hender man ser på TV. Bombene over Basra sier for eksempel Erik Bye. Heller ikke da er man enig, eller uenig, selv om man er militærnekter, aldri har tatt i et automatvåpen, åpnet en bombeluke. Man er relativisert inn i nummenheten. En ting er alle fenomenenes overveldende forekomst, en annen er det sosialliberale tankegodset ens sjel synes irreversibelt okkupert av. Så når bombene faller over Basra er irritasjon det eneste man føler. Det tar aldri slutt, tenker man, rekkene av groteske overgrep, menn som aldri får nok av å drepe andre menn, må gå løs på kvinner og barn også, dyr, avlinger, bygninger, alt svies av, tortureres, vansires, gjøres ulykkelig.

En gang så man en lausbikkje utenfor feriehotellet, man så den flere ganger, til slutt mer eller mindre hele tiden, som om man ble forfulgt av den, selv på den andre siden av øya dukket den opp så snart man åpnet leiebildøren. I øynene til bikkja trodde man å ane noe for lengst glemt. Tettere på å bli religiøs har man ikke vært verken før eller senere.

Oppe fra scenen hører man nå og da et ord. Man ser på dem. Man ser at de tar temaet alvorlig. Debattantene. Så finner man ut hva som opprører en, det er alvoret som opprører en. Barna som snakker om sex, de som egentlig burde sittet på hver sin gren og fnisende fortalt hverandre hemmeligheter, de er gravalvorlige, til og med indignerte, som om det er av umistelig viktighet det de snakker om. Som om de er marginaliserte, utstøtte, skjøre som det fineste porselen, som om det de snakker om, som om det ville være en katastrofe for verden om de ikke fikk skravlet det ut av seg. Det er bare tøv. Ikke mer tøv enn at man kunne ha sagt det selv, men mer enn nok tøvete til at det burde kunne karakteriseres som en forbrytelse å ha lokket folk hit for å lytte til det. Det hadde vært greit å lytte til det dersom det var meningen at de skulle kureres for sine misforståelser, men det skal de ikke, snarere tvert imot, meningen er at de skal utbre sine misforståelser, som alle andre utbrer sine, via megafoner, mikrofoner, uhyggelige mengder trykksverte. Det er ikke deres feil, å klandre dem ville være å rette baker for smed. Rollefordelingen er forbrytelsen. Fortvilelsen, hvor gjør man av den? Det finnes ingen steder å gjemme seg.

Vi entrer den andre halvpart av våre liv. Vi mister kroppene våre. Noen ganger er det som om vi allerede har mistet kroppene våre. Bare har hodene tilbake. I selskapet er det ingen som danser. Om litt, når hodene har nådd et optimalt bedøvelsesnivå vil kroppene begynne å danse. Jeg vet det. For da vil også min kropp begynne å danse. Men før det sier jeg det, inn i øret hennes, «dypest sett er jeg motkulturell,» som en annen idiot sier jeg det, uten å ane hva det skal bety, uten å ane annet enn at det både er viktig og riktig. Man danser ennå ikke, men det er like før nå.

Publisert 3. mars 2004 | Til toppen av siden