Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Essay

I barnerimtåka
av Øyvind Berg

Vi tar barnelitteraturen på alvor når vi leser høyt for barn. Noe av det de hører kan ungene snappe opp utenat, lenge før de selv lærer å lese, og dette kan sitte som klistra i pappen hele livet – særlig hvis det er gode, metriske dikt. Vi gjør våre tidligste og mest langvarige litterære erfaringer med regler og rima fortellinger. Derfor har det en helt uoverskuelig betydning hva som leses for ungene. Få litterære begivenheter kan gi mer mening til språkøre, skriftkultur og litterært omløp, enn for eksempel oversettelsen av Roald Dahls virtuose rimdikt: ikke de løse versene han spredte rundt i prosabøkene, men de tre bøkene han skreiv med metriske fortellinger på rim. I november 2003 utga Bokklubbens Barn Den store Roald Dahl-boken. Utgivelsen er lekker og påkosta, men hva skjer med Dahls dikt på norsk? Hva tenker redaksjonen? Har de spandert litt av sin dyrebare tid på arbeidet til de forskjellige oversetterne? Det har de selvfølgelig gjort, siden de tar barnelitteraturen på alvor – og det kan de umulig ha gjort, siden de tar barnelitteraturen på alvor.

Denne pussige slutningen følger uvegerlig av høytlesning og sammenligning. Et tilfeldig valgt eksempel er introversene til «Little Red Riding Hood and the Wolf» («Lille Rødhette og ulven») i Jo Tenfjords oversettelse. Norsk og engelsk versjon står parallelt, med tomrom i en av dem der versene overhodet ikke samstemmer:

As soon as Wolf began to feel «Nå vil jeg jammen ha litt mat,
That he would like a decent meal, og den skal være delikat,»
  sa ulven. «Helst litt god og mør!»
He went and knocked on Grandma's door.    Så banket han på mormors dør.

Alt i første norske vers er det realistiske idiomet fjerna, med dette mener jeg at det er fullt mulig å si originalens to første linjer. De kunne stått i en roman også. Ingenting ved dem varsler at dette er vås i vers for drittunger. På norsk er realitetsforankringa røket og erstatta med tomme ord som «jammen»: er ikke «a decent meal» det samme som «litt mat»? Nei, og uttrykket samsvarer dårlig med at ulven, noen linjer seinere, ikke blir helt mett av magre mormor. Det syntaktiske limet, eller den semantiske nærheten, mellom ord som «delikat / mat» gjør rimet like ubrukelig som «øre / høre», «spinne / spinnet», «hvese / hese» – men vi kan bare drømme om et mer rimfattig språk. I dette diktet får autopilotrimet styre hele andrelinja, slik at første versparring hodekulls avler et like mekanisk og intetsigende tredje vers. Etterpå må oversetteren hente inn det tapte ved å ta en dorsk norsk en og «glemme» et vers, hvorpå mer går tapt i fortsettelsen:

When Grandma opened it, she saw Da mormor åpnet fikk hun se
The sharp white teeth, the horrid grin,    et gap så fælt som bare det!
And Wolfie said, «May I come in?» Og ulven sa: «God dag, god dagen!»
Poor Grandmama was terrified, Men mormor sto der redselsslagen.
«He's going to eat me up!» she cried.  
And she was absolutely right. I dette hadde hun nok rett,
He ate her up in one big bite. for vips, var hele mormor ett!

Det er litt vagt å ha rett i å stå redselsslagen, for å si det sånn… Særlig når vi ser hvor kontant poenget avleveres i originalen. Uten denne saklige konstateringa forsvinner også humoren. Dermed blir forløpet vagt og mindre pirrende, nesten uforståelig. Og hvor har det blitt av den kosedyraktig forlokkende «Wolfie»?

Vips, var hele vitsen vekk: Originalens klang er mørk, realistisk og seriøs. I den såkalte oversettelsen er både klang og psykologi fjerna, og i stedet for presise formuleringer dynges det rene dill oppå det pene dall: Å parafrasere den sterkt visuelle beskrivelsen «The sharp white teeth, the horrid grin,» med «et gap så fælt som bare det!» er Postmann Patroniserende. Det drar tenna ut av bildet, kraften ut av frasene og saften ut av språket. Det tapper språket for ressurser. Det er ikke bare slett håndverk. Det er høykulturell morsmålsrasering. Og kvaps, er Roald Dahls rim blitt ett fett og mormor: ett.

Allerede tegnsettinga varsler at noe er galt: Bak fire av de ti siterte versene har oversetteren satt et utropstegn, i mangel av bedre ord.

Diktet om Rødhette er henta fra den klassiske Revolting Rhymes, 1982. I norske Roald Dahl-utgivelser blir «revolting» av uante grunner oversatt med «rampe-» som i «rampestrek», og da Jo Tenfjords oversettelse ble utgitt på Gyldendal i 1990, het den ikke Råtne rim eller Vemmelige vers, men Ramperim og ville vers. En skulle gjerne tro at denne råten i fornorskinga må være en beklagelig, men isolert glipp. En skulle tro at et kulturforlag tar noenlunde hånd om såpass sjelden lystlesing for lesetrøtte i alle aldre. En skulle tro at lyriske genistreker, som bærer norsk forfatternavn, blir oversatt på samme kjepphøye nivå som forlagets tirader om skriftkulturen? Dessverre, her er introversene til «Goldilocks and the Three Bears» («Gullhår og de tre bjørnene»):

This famous wicked little tale Et eventyr som er så stygt
Should never have been put on sale.    skulle aldri ha vært trykt
  i noen bok, og jammen kan
It is a mystery to me det gå over min forstand
Why loving parents cannot see når foreldre ikke ser
  hva slags uhumskhet som skjer
  i historien de forteller
  tankeløst på hyggekvelder.
That this is actually a book  
About a brazen little crook.  

La oss håpe dette er norsk rekord i versforkastning: å gjengi seks vers ved å stryke to av dem og skyte inn fire nye, malplasserte! Som regel skal oversetteren – i dette tilfellet er det landets mest erfarne på området – når originalen flyter så lett og forteller så uanstrengt som her, ha meget gode grunner for unntaksvis å kludre med syntaks og metrisk organisering. Likevel svulmer eksemplet, som det forrige: De seks første versenes to utstudert enkle setninger har blitt én setning på åtte ekstra pludrende og utflytende vers. Dette burde gi god plass til innholdsorda, men hva skjer? Det forsvinner mer: et saftig uttrykk som «a brazen little crook» – «en oppblåst liten tyv» ville for eksempel fulgt originalrytmen. I stedet får vi jammen gjentatt disse fyllorda som sinker fortellinga og senker presisjonen og slanker fortellerstemmen til et syltynt pip. Dermed kan ingen norsk leser se «at Gullhår selv i disse vers / kun er en oppblåst liten bæsj» for eksempel – jeg oversetter fort og gæli, det fins MANGE muligheter til å få med seg det meste, og det meste blir vi blir snytt for når den norske oversetteren ser bort fra fortellinga allerede i femte vers og frekt plaprer om dem (= oss?) som leser «tankeløst». Det er kanskje tid for å spørre: Hva er forskjellen på en fornorsking og en forfalskning?

Videre er det ene uttrykket etter det andre gitt en uheldig meningsvridning: «put on sale» viser et mer kommersielt fokus enn «trykt / i noen bok»; frasen «It is a mystery to me» viser en retorisk beregnende fortellers bruk av uvitenhetstropen, og denne sleipe typen forvandles til en umusikalsk, hjelpeløs noksagt i uttrykket «og jammen kan / det gå over min forstand»; «loving parents» er en dobbeltbunnet klisjé som angir diktets floskelspede grunntone: Ironien dysses ned når oversettelsen ikke appellerer til «kjærlige» foreldre; «hva slags uhumskhet som skjer» er en syntaksvorte uten klar mening og funksjon, og som «på hyggekvelder» gjør at glassklar original blir doggete uklar og jammen kan det smøres fett på flesk i fryd og gammen:

Had I the chance I wouldn't fail    Jammen hadde det vært best
To clap young Goldilocks in jail.      å få Gullhår i arrest!

Med «Had I the chance I wouldn't fail» røper fortelleren sin selvrettferdige harme, noe det er avgjørende å etablere tidlig for at diktets fortellerstemme skal lykkes i å parodiere og underminere sine egne utsagn, men i oversettelsen får vi det sukkende søtladne «Jammen hadde det vært best»; «å få Gullhår i arrest!» er en passiv, slapp rytmisk glipp av noen ord for det kontante: «To clap young Goldilocks in jail»; «Jo da» begynner neste vers, og dét tyder på motbør i en dialog som ikke fins – men er det ikke oversetteren Jo, da?—

Now just imagine how you'd feel Jo da, bare tenk deg selv
If you had cooked a lovely meal      at du hadde alt på stell:
Delicious porridge, steaming hot, Deilig grøt av havremel,
Fresh coffee in the coffe-pot, kaffe på en kaffekjel,
With maybe toast and marmalade,    alt så varmt som no'n kan ha det,
The table beautifully laid, ristet brød med marmelade.

Igjen karakteriserer måltidets adjektiv «lovely» fortelleren like mye som måltidet, og denne klisjeens intimiserende engasjement blir mye fjernere ufordragelig i en oversettelse som har «alt på stell» – men selv ikke henger på greip; havregrøt kokes av havregryn, ikke «havremel»: slike kjente detaljer fra hverdagen er verbale presisjonsinstrumenter for åpne barnehoder, originalens kaffe er nykokt og gir en bedre duft enn oversettelsens; verset «alt så varmt som no'n kan ha det» bommer idiomatisk med den sleivete og upassende sammentrekninga av noen – diktet blir fortalt av en pertentlig besteborger – forøvrig sitter dette verset fast i nødrimklissen marmelade, selv om det står lettrima syltetøy på bordet.

Originalrytmen i de fjorten åpningsversene er dønn regelmessig, med fire jamber i hvert vers: ta-TAM-ta-TAM-ta-TAM-ta-TAM. Dette er et av de vanligste og enkleste rytmemønstrene i nordeuropeisk diktning, men oversetteren ødelegger mønsteret allerede før det er etablert, i andre vers, som ved en normallesning bare har tre trykk: «skulle aldri ha vært trykt». Alternativt kan man selvfølgelig vektlegge «ha», men det låter ikke bra fordi det bryter mot naturlig setningsmelodi. Fjerde vers er en arytmisk vanskapning som varsler overgangen til det versteknisk fullstendig skandaløse, at oversetteren helt umotivert, i resten av sitatet og videre i brorparten av diktet, anvender trokeer i stedet for jamber: «Jo da, bare tenk deg selv» – en oversetterkriminell?

Nei, denne virksomheten er langt fra kriminell. Den er snarere hel- eller halvoffisiell: et typisk eksempel på hvordan morsmålet forvaltes av dem som har de beste forutsetninger for å gjøre det, som sitter på store ressurser og velger å bli sittende, i stedet for å følge en viss standard. Det er flaut at det går an å redigere og utgi så ramponerte dikt og likevel sitte trygt. Og hva oppnår noen med no'n, når også klasseskillets idiomer blir fjerna fra teksten? Noe tammere, tommere, stummere, klammere, dummere rimslim og simsalabim, it's revolting!

Publisert 17. mars 2004 | Til toppen av siden