Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Artikkel

Tanker om litteraturkritikkens farer
av Kjetil Røed

Hva er lesning? Hvordan skal vi anmelde bøker? Hva kan vi vite om litteraturen? Slike spørsmål, som alltid vil forbli åpne, bør likevel besvares. Jeg tok en titt på noen av fjorårets anmeldelser og fant ut at ærlighet om betingelsene for å skrive om litteratur ofte er en mangelvare – men også at det er i det farefulle rommet mellom ærlighet og løgn vurderingen av litteratur vanligvis, eller alltid, oppstår.

* * *

I Dagbladet 5.5.2003 skriver Helge Torvund om Hildegunn Dales debutsamling Solkant at «[Det hender at] det som ikkje vert sagt gjer dikta utydelege eller søkt gåtefulle. Ting vert sagt på ein unødvendig poetisert måte og tildekkar informasjonen. Av og til verkar hendingane konstruerte.» Hva er det som «tildekkar informasjonen»? Og hva er det som er «unødvendig poetisert»? I Aftenposten 8.5.2003 skriver Mariann Enge at «Solkant er en stilsikker og gjennomført samling poetiske observasjoner, men tekstene er ikke ladede eller motsetningsfylte nok til at de berører meg i særlig grad.»1 Hva mener hun? Og hvor motsetningsfull må en tekst være for at Enge skal bli tilfreds? Og fremfor alt: Hva er det i disse anmeldelsene som gjør dem tankevekkende?

Litteraturkritikkens sjargong

Problemet – som vekker tanken – oppstår, etter min mening, når Torvund og Enge feller en dom over Solkant med utgangspunkt i at den er «unødvendig poetisert» eller «ikke motsetningfylt nok til å berøre anmelderen» uten å forklare dette nærmere. Sitter de inne med et begrep om hva som faktisk er tilstrekkelig poetisert eller motsetningsfullt; ja – da vil jeg gjerne få innblikk i dette tankegodset! Så lenge premissene for begrepene ikke er tilgjengelige vil ikke anmeldelsene kunne levere gangbare vurderinger av boka. Premissfraværet medfører også at terminologien Torvund og Enge opererer med neppe kan karakteriseres som begreper. «Unødvendig poetisert» og «motsetningsfylde» bør snarere betraktes som metaforiske markører for deres opplevelser av boka, hvor ordenes betydning er noe leseren må nøye seg med å ane, eller til og med gjette seg frem til.2 Slik Enge og Torvund faktisk bruker begrepene, uavhengig av presisjonsnivået, kan det virke som Torvund mener teksten er for motsetningsfylt, «unødvendig poetisert» (som han sier), mens Enge mener den er for lite motsetningsfull. Hva som ligger til grunn for en slik evaluering forblir imidlertid usagt. Begge bruker likevel det som kan ligne estetiske kriterier3 i sin vurdering av boken – men siden begrepene som skal iverksette disse kriteriene, på en holdbar måte, fremstår som såpass ubegrunnede og ufokuserte mister kriteriene sitt grunnlag. De eventuelle estetiske kriteriene som måtte ligge til grunn, som en del av premissene for en virkelig vurdering, er således også utilgjengelige for leseren i noen avlesbar form. Det aner meg at disse anmelderne bruker termer som om betydningen allerede er etablert på forhånd, som om den som leser, eller ihvertfall deres kolleger, er inneforstått med hva de anvendte begrepene betyr. Dette er, som nevnt, ikke tilfellet. Det finnes ingen konsensus, disse «begrepene» er langt fra ferdig definerte.4 Snarere tvertimot fristes jeg til å beskrive dem som indeksikalske uttrykk, som får mening ut fra sammenhengen de brukes i, uten at disse bidrar til å gjøre dem klarere.

Men Torvund og Enges anmeldelser av Solkant er langt fra noe særtilfelle. Tvertimot: en slik måte å skrive om litteratur på er helt vanlig, ja, litteraturkritikken er svært ofte forfattet i nettopp en slik sjargong – hvor iverksettelsen av språklige figurer og vendinger, klisjeer og fraser, som unnlater å forankre teksten i en litteraturforståelse leseren har tilgang på, er malen. Litteraturkritikken kryr rett og slett av uttrykk hvor betydningen tas for gitt. Det sviktende punkt i ovennevnte anmeldelser kan derfor muligens betraktes som symptomatisk for litteraturkritikken som sådan? Kanskje, men ikke nødvendigvis.

Litteraturkritikk og makt

En måte å lese litteraturkritikkens sjargong på er ved å se nærmere på hvor og hvordan den praktiseres innenfor det litterære feltet. Hvor er den situert i forhold til de institusjoner som har den dominerende, eller definerende, makt? I forhold til anmeldelsessjangeren er det nok de riksdekkende avisene som danner den klareste optikken. For selv om Torvund og Enges anmeldelser svikter i bærebjelken fremsettes de likevel i Dagbladet og Aftenposten som gyldige vurderinger i en litterær offentlighet. Altså: En anmeldelse kan få større verdi ut fra hvor teksten trykkes enn fra hva som faktisk blir skrevet. Noe forenklet kan vi derfor si: Autoritet autoriserer – autoritet produserer gyldighet og overbevisningskraft.

I Kunstens regler setter Pierre Bourdieu fokus på denne strukturen gjennom en minutiøs analyse av det litterære feltet i Paris rundt 1850 (her kan man gjerne lese «litteratur» med stor L). Den parisiske geografi beskrives i denne boken som et geografisk maktfelt hvor gyldighet var knyttet til enkelte områder og institusjoner i byen og hvor striden mellom disse punktene bestemte hva litteratur skulle være.5 For å fortjene betegnelsen «litteratur» måtte verket konsekreres – innvies – i det gode selskap av de rette institusjoner. En slik anti-essensialistisk6 diagnose av litteraturens maktallianser, dens produksjonsforhold, kan også anvendes i en lesning av litteraturkritikken. For når kritikken på sviktende grunnlag likevel iverksettes som gyldige vurderinger av litteratur, er det ofte et resultat av dens intime tilknytning til symbolsk makt med institusjonell forankring. Makt produserer ikke bare kanon – den produserer også, kontinuerlig, områder eller steder, og publikasjoner, for gyldig vurdering av litteratur. Et slikt slektskap mellom gyldige dommer og maktpolene i det litterære feltet bør derfor gjøre oss ekstra skeptiske og årvåkne til kritikken: hvorfor presenteres dette som en gyldig vurdering av boka? Er det fordi det er en bestemt person som sier det, som har makt, eller er det fordi publikasjonen vurderingen trykkes i har makt? Dette er et tankekors vi alltid bør bære.

Med tanke på Bourdieus feltanalyse stiller jeg derfor følgende spørsmål: Hvordan hadde enkelte anmeldelser, eller anmeldere, blitt vurdert hvis de hadde blitt presentert utenfor de autoriserende institusjonene – ja, endog uten navn?7 Øystein Rottems anmeldelse av Matias Faldbakken / Abo Rasuls Macht und Rebel f.eks. ville neppe fungert utenfor institusjonens rammer. Rottem skriver blant annet:

I innledningsscenen går den misantropiske Rebel til innkjøp av en agurk som han stapper opp i rektum i håp om at det skal høyne nytelsen når han onanerer. Misbruk av gode råvarer, spør du meg, og var det ikke fordi metaforen virker foreldet i disse PC-tider, kunne vi fristes til å hevde at de godt og vel 300 sidene som følger, er skrevet med selvsamme agurk. Så grisete og analfiksert er nemlig denne boka. Forfatteren har i sannhet valgt seg pseudonym med omhu, og jeg vil anbefale forlaget å overveie om de skal trykke teksten på toalettpapir når boka kommer i paperback. For det er jo en gyllen regel at innhold og innpakning bør stå i stil med hverandre.8

Rottems litteraturanmeldelser, og deres eventuelle gyldighet som vurderinger, er knyttet til hans navn med dets akkumulerte symbolske kapital (ervervet gjennom forskjellige utgivelser, deriblant om nasjonalikonet Hamsun), men i all hovedsak har deres utsigelseskraft sine røtter i Dagbladet, som autoriserer og gir hans ord tyngde og verdi i en norske (litterær) offentlighet. Dette forhindrer likevel ikke at «veven revner» ved nærmere ettersyn, dvs. at hans vurdering av boka viser seg å mangle begrunnelse, overbevisende resonnement, såvel som en vilje til å ta boka på alvor, når vi leser anmeldelsen av Rasul grundig. Rottems vurdering av boka hviler rett og slett på symbolsk makt alene. Hans smått injurierende forslag om å trykke andreopplaget på toalettpapir ble forøvrig, i ettertid, imøtegått på en artig måte av Faldbakken selv – som i sin respons, underfundig, men kontant, eksponerte «hullene» i Rottems anmeldelse, og derved responderte på den mest effektive måte, da han bifalt forslaget og fastslo at han faktisk hadde vurdert denne muligheten selv.9 Arve Kleiva betegner denne prosedyren, presist, som en affirmativ kritikk:

[…]vi bekrefter motstanderens synspunkt så forbeholdsløst og konsekvent at de motsigelser det inneholder produserer et bilde motstanderen ikke kan stå inne for uten å komme i konflikt med (andre deler av) sin oppfatning; […].10

I Rottems tilfelle er det også tankevekkende å legge merke til hvordan han selv forsøker å dekke over sin egen anmeldelses svakhet i ettertid: «Når vi ber Øystein Rottem trekke frem norske samtidsforfattere som representerer noe «nytt» innen litteraturen, nevner han bare ett navn: Abo Rasul.»11 Nok om det.

Svakhet maskert som styrke

Jeg har foreløpig skissert én tendens i litteraturkritikkens språk – den sjargongmessige. Ved å unnlate å innreflektere premissene for den terminologien kritikeren opererer med ender kritikeren opp med uklare termer som snarere er metaforer for anmelderens opplevelse av boka enn begreper. Resonnementet vurderingen hviler på bryter derfor sammen. Jeg har i tillegg antydet at denne skrivemåtens utsigelseskraft ofte henter sin styrke, sin gyldighet, fra hvor i offentligheten den finner sted snarere enn fra det som blir sagt.

For å komme i rette med denne skrivemåten kan det være lurt å se nærmere på dens syntaks. Vi har allerede berørt hvordan den sjargongmessige anmeldelsesformen, ved nærlesning, svikter som resonnement. Men hvis vi ser nærmere på denne svikten, stikker problemet dypere. For svakhetene manifesteres ikke umiddelbart i teksten, men, som vi har vært inne på, er det snakk om strukturer som først åpenbarer seg ved nærlesning. Svikten er denne skrivemåtens retoriske dybdestruktur, kunne man si, – disse trekkene avslører seg først etter at lesningens gyldighet allerede har blitt «smuglet» inn i offentligheten gjennom priviligerte steder (f.eks. riksavisene Dagbladet og Aftenposten) og kommet på trykk. Kan ikke fraværet av premisser og omfavnelsen av fraser og klisjeer, i lys av dette, rett og slett betraktes som uttrykk for en løgnaktig kritikk? Og innebærer ikke denne måten å skrive om litteratur på, særlig i lys av dens hyppige maktallianser, at den faktisk skjuler sine svakheter, ja, at den faktisk maskerer sin svakhet som styrke? Etter min mening: ja. Ved å utgi seg for å være et resonnement, forankret i begreper om det «poetiske» og «motsetningsfulle», fremstår anmeldelsene som uttrykk for kunnskap, mens de i virkeligheten figurerer som markører for subjektive smaksdommer.12 Når Torvund skriver om Solkant at «[T]ing vert sagt på ein unødvendig poetisert måte og tildekkar informasjonen,» evaluerer han samlingen ved å fastslå, konstatere, ja, identifisere den med karakteristika («unødvendig poetisert»), som han hverken fører noen overbevisende argumentasjon for, eller forankrer i en poetologisk betenkning. Anmeldelsens kritiske, vurderende øyeblikk inntreffer således aldri, men fanges opp i dens egen pseudo-begrepslige skrivestil. Selve det maskerende øyeblikk, som sådan, inntreffer derfor når et ord som «poetisk», hvilket tenderer mot å være en abstrakt forestilling, tømmes for begrepslig innhold gjennom sin upresise anvendelse og blir en metafor eller et indeksikalsk uttrykk. Likevel: litteraturkritikk vil, ufravikelig, være basert på subjektive smaksdommer og bruken av metaforer og upresise uttrykk er umulig å styre unna.

Hvordan skal vi da bedrive litteraturkritikk?, spør kanskje leseren seg. Vel, et svar på dette åpner seg når jeg nå skal skissere en annen tendens i litteraturkritikken – det jeg vil kalle den risikable anmeldelsesformen. Denne måten å skrive om, og vurdere, litteratur på kan beskrives som den sjargongmessige skrivemåtens reversering: her utfordres den gjengse sjargongen, flosklene og frasene, og det subjektive grunnlaget selve vurderingen hviler på blir ikke forsøkt dekket til.

Den risikable litteraturkritikken

Preben Jordals anmeldelse av Gunnar Wærness' debutbok Kongesplint13er i så måte typisk:

I arbeidet med Gunnar Wærness' debutsamling har jeg gjentatte ganger tenkt på hvordan enkelte diktverker kan likne beskrivelsen av et rom hvor de fleste følelser er presset til det intenst ubegripelige, hvor de involverte virrer verdensløst mellom hvert sammenstøt, og hvordan dette i sin tur kan gjøre meg taus og rolig når jeg leser.

Hva betyr det å «virre verdensløst» omkring? Jeg aner hva Jordal mener, men hensettes snarere i en tilstand av undring enn klargjøring eller forståelse.14 Dette til tross, er Jordals skrivemåte vesensforskjellig fra Torvund og Enges (og Rottems). I Jordals anmeldelse har den retoriske kompassnåla beveget seg vekk fra det frasemessige, pseudo-begrepslige polen og mot den mer åpent metaforiske. Denne snuoperasjonen innebærer imidlertid at selve anmeldelsen blir vanskeligere å lese – ja, jeg vil faktisk hevde at sekvenser av Wærness-anmeldelsen avkrever en fortolkningsjobb som ikke er vesensforskjellig fra den Jordal selv stod overfor da han skulle vurdere Kongesplint. Et annet sted i anmeldelsen slår han fast at det «[K]un svært sjelden gis ut så overbevisende debutsamlinger som denne, og sjelden støter vi på så intense undersøkelser av motstridende følelser i så usedvanlig mange nyanser som her.» Jordal vurderer altså boken positivt, selv om kompleksiteten i resonnementet gjør ham vanskeligere tilgjengelig enn de andre kritikerne jeg har omtalt. Vi må derfor spørre oss om vi kan stole på denne vurderingen. Er dette strengt tatt noe bedre enn Torvund, Enge og Rottem? Det finnes jo egentlig ikke noe overbevisende resonnement i denne anmeldelsen heller. Begrepene uteblir jo også her og anmeldelsen flyter over av idiosynkrasier og subjektive ytringer.

Etter min mening er det likevel større grunn til å stole på Jordals tekst, enn Solkant-anmeldelsene. Hvorfor? Fordi tekstens flertydighet ikke er løgnaktig. Slik jeg leser Wærness-anmeldelsen er den i langt mindre grad enn Torvund og Enges tekster (og fremfor alt: Rottems Rasul-anmeldelse) en brikke i en sjargong hvor effekten produseres av tekstens skjulte maktstrategier, eller ved at den ikler seg et skinn av objektivitet vurderingen ikke har.15 Jordals anmeldelse utgir seg, kort sagt, ikke for å være allmenn og stiller således premissene for sin vurdering til skue. Til forskjell fra de andre tekstene jeg har behandlet, som støtter seg til pseudo-begreper med dulgte estetiske forutsetninger i en større maktstrategi, er Jordal betydelig mer selvkritisk og etterrettlig i sin skrivegjerning. Hans uttrykk «virre verdensløst» appellerer således i liten grad til en «felles sans», noe allment, og er ihvertfall ikke noe begrep, hvilket det heller ikke utgir seg for å være. På denne måten stiller han til skue det kritiske språkets metaforiske element i positiv forstand og anmeldelsen fremstår som en skisse til en lesning som, fordi den ikke mimer en kunnskapsform den aldri kan praktisere, unngår å skli ut i grunnløse påstander. Uttrykket impliserer også at det kritiske språk som tar sitt objekt alvorlig medfører en mangel på presisjon. Vi kan ikke ha noen objektiv kunnskap om en tekst. Den risikable lesemåten manifesterer likevel ikke en mangel, men snarere det jeg, med en oksymoron, døper en «upresis presisjon.» «Presis» er den fordi anmelderen tilnærmer seg sitt objekt forsøksvis og fordyper seg i dets flertydighet uten, skråsikkert, å fastlå dets verdi. «Upresis» er den fordi en slik lesemåte repeterer litteraturens egen åpenhet og uavsluttethet og derved ikke hever seg opp på det metanivå i forhold til sitt objekt som vanligvis forbindes med annen form for kunnskapsdannelse. Den lesemåte som praktiserer en upresis presisjon utsetter seg rett og slett for den kunnskapens umulighet, den usikkerhet, som hjemsøker litteraturen, er litteraturen.

Etter min mening bør enhver god anmeldelse ta høyde for dette aspektet – lesningens upresise presisjon. Utrustet med en slik, risikabel, lesemåte underordner Jordals anmeldelse seg derfor verket, eller tenderer ihvertfall mot å gjøre det, og ender derfor også opp som en mer troverdig lesning enn Torvunds og Enges anmeldelser. Anmeldelsen av Kongesplint innreflekterer sin egen utsatte posisjon som lesning og anmeldelse – og hengir seg til den. Eirik Vassenden er inne på beslektede tanker mot slutten av sitt essay om Risiko i poesien:

En annen måte å risikere noe på er, er å stå frem som åpent uferdig og ufullkommen, både når det gjelder formulering og tenkning. […] Men jeg tror vi godt kunne prøve å være mer åpnere i forhold til den usikkerhet et verk ofte eller alltid påfører sin leser. […] … kritikken [burde] – i langt større grad enn den gjør nå – risikere sine egne lesemåter.16

I lys av denne åpenheten kan vi derfor snakke om et faktisk møte mellom en leser, som tør å risikere noe, og en bok som ikke lar seg forstå fullt ut. Fordi Jordal viser lesningens radikale – og uunngåelige – svakhet, stiller seg lagelig til for hugg, er hans anmeldelse også betraktelig mer gjestfri enn Torvund og Enges lesninger. Leseren oppmuntres i større grad til en selvstendig vurdering av både anmeldelse og bok. Dette gjestfrie, risikable rommet åpner altså ikke bare anmeldelsen og lesningen, men – og dette må jo være det viktigste? – boken den er i dialog med.

Sjargongens narsissisme

Vi ender altså opp med to tendenser i litteraturkritikkens språk – den sjargongstyrte og den risikable. Den siste spiller med åpne kort, og i sin mangel på presisjon og anerkjennelse av det kritiske språkets metaforisitet, munner den ut i en åpning av litteraturen som usikkert kunnskapsfelt. Den første tendensen eksponerer, på sin side, en kritikk som ender opp i en lukning av både leser, verk og anmeldelse. I det siste tilfelle tas boken ikke alvorlig: anmelderen tilslører det subjektive momentet i sin vurdering såvel som å etterligne en kunnskapsform og en resonnementstype som er (eller bør være) litteraturen fremmed – han lyver på seg en illusorisk, og umulig, objektivitet. Denne lesemåten kan derfor også betraktes som en narsissistisk lesemåte, hvor anmelderen ikke vurderer boken, eller risikerer sin opparbeidede tilnærmelsesmåte i møte med den, men ender opp med å lukke seg om sitt eget frasemessige idiom, sin sjargong. Følgelig kan Enges og Torvunds anmeldelser leses som anmeldelser av dem selv, en anmeldelsesform hvor det som anmelderen skriver om ikke er boken som skulle blitt vurdert, men – indirekte – den sjargong som anvendes. Det er den som kommer til syne, som en slange som biter seg selv i halen. Men ikke så galt at det ikke er godt for noe. For dette er da også det som kan være lærerikt med denne skrivemåten: for i all sin narsissime, i sine sammensatte maktstrategier og frasemessighet, kan den bli et prisme for litteraturkritikken. Ved å lese slike anmeldelser kritisk-dekonstruktivt, som jeg har forsøkt å gjøre her, kan vi fremkalle lakunene, blindfeltene, i litteraturkritikkens språk, og når disse foreligger, kan vi forhåpentligvis også navigere bedre i forhold til litteraturens usikre og variable topografi som lesere.

Litteraturkritikkens to farer

La meg til slutt «anmelde» min egen tekst. For ingen av de to skrivemåtene jeg har beskrevet kan faktisk sies å eksistere i ren form innenfor én anmeldelse – noe jeg allerede har foregrepet (se note 11). I virkeligheten eksisterer de alltid i et varierende blandingsforhold – der den ene finnes vil også den andre være. I denne forstand er min fremstilling, min lesning, av Torvund, Enge, Rottem og Jordals anmeldelser konstruksjoner fremsatt for å styrke mitt argument. Jeg har, naturligvis, ikke gjort dette av ondskap eller egoisme, men for å anskueliggjøre det jeg oppfatter som to tendenser i litteraturkritikkens språk – som er denne artikkelens reelle objekt. Nemlig den sjargongmessige og den risikable skrivemåten. Det samme poeng om min argumentasjons konstruerthet kan forøvrig sies om andre aspekter ved min fremgangsmåte. F.eks. at jeg bare forholder meg til deler av hver enkelt anmeldelse og at jeg ikke skiller mellom tidsskrifter og dagspresse.17 Men dette er ikke poenget. For tendensene, den sjargongmessige og risikable skrivestil, eksisterer likevel innad i enhver tekst om litteratur, som to stilistiske flater som kontinuerlig skjærer inn i hverandre og kjemper om herredømme. At jeg er kritisk til det språket jeg har gjort Torvund, Rottem og Enge til talsmenn og -kvinne for er vel ingen overraskelse nå, og den kritikken står ved lag, men det skal heller ikke stikkes under en stol at selv om det punktet Jordals anmeldelse beveger seg mot er nærmere det jeg oppfatter som en produktiv lesemåte, er heller ikke den uproblematisk. For ærlig talt: Hvem vil lese en anmeldelse som ikke påstår noe bestemt – som velter seg i metaforiske innovasjoner, neologismer og ublottet subjektiv tilstedeværelse? Det er nok ikke mange. Kan vi ikke like godt innrømme det? Litteraturkritikk er også skråsikre påstander, den er også sjablonger og urimelige posisjoner. Ja, til en viss grad den faktisk være også dette, for at en leser skal kunne orientere seg i anmeldelsen. I lys av dette vil jeg gjerne antyde at også Jordal er fanget i sitt eget idiom, i sin egen sjargong. Det ublottede subjektet kan faktisk føre like galt avsted den illusoriske objektiviteten Enge, Torvund og Rottem operer med. Det vil si: den fører kanskje ingen vei, men blir værende på stedet hvil, famlende.

De urimelige påstandene er i denne forstand noen ganger «rimelige», av den enkle grunn at de kan anvendes som referansepunktene i en lesning, de vurderingene vi navigerer videre med; lesningens kart og kompass. Dette kvantehoppet, hvor vi «glemmer» boken for et øyeblikk, og prøver ut forskjellige lesemåter, hvor vi forsøker å konseptualisere eller teoretisere over det vi leser, må som regel til for at en reell dialog med teksten – og en faktisk vurdering av den – skal se dagens lys. Jeg tenker ikke bare på samspillet mellom kritiker og bok, men også (og kanskje særlig det?) den potensielle dialogen mellom leser av anmeldelsen og boken som anmeldes. Boken skal ikke være ferdig lest når leseren av anmeldelsen orienterer seg – men åpen.18 Derfor: Noen ganger er det lov å lyve, så lenge sannheten kommer frem.

Skylla og Karybdis

Mitt siktemål med denne teksten er å invitere de som skriver om litteratur til å gjennomtenke sitt språk. For disse to tendensene, litteraturkritikkens Skylla og Karybdis, frasesjargongen og risikoen, kjemper kontinuerlig om kritikerens penn i hans farefulle ferd gjennom litteraturens farvann. Det er mellom disse punktene det litteraturkritiske språket – og kritikken selv – oppstår, og det er, når alt kommer til alt, denne paradoksale reisen alle lesende befinner seg på enten de vet det eller ikke. Hovedpoenget er altså, mer enn å velge en bestemt stil eller metode, å være oppmerksom på hvordan disse to tendensene møtes i din lesning, din skriving. Poenget er å vite at du reiser, at du leser, og at du bør tilegne deg en navigasjonskunst hvor du kan du kan utsette deg for risiko uten at verken Skylla og Karybdis klarer å sluke deg hel.

* * *

«Hva er lesning? Hvordan skal vi anmelde bøker? Hva kan vi vite om litteraturen? Slike spørsmål, som alltid vil forbli åpne, bør likevel besvares. […] betingelsene for å skrive om litteratur […] er en mangelvare – […] det er i det farefulle rommet mellom ærlighet og løgn vurderingen av litteratur vanligvis, eller alltid, oppstår.»19

Spørsmål som kan tjene som verktøykasse for kritikere (i to trinn)

1. Hvorfor skriver ikke Øystein Rottem i Vagant? Hvorfor skriver ikke Helge Torvund i Vinduet? Hvorfor skriver ikke Preben Jordal i Dagbladet? Hvorfor skriver Mariann Enge i Aftenposten? Er de fanget i sin egen stil?

2. Hva skriver du? Hvorfor skriver du? Hvor skriver du? Hvorfor skriver du der du skriver? Påvirker stedet du skriver, eller publikasjonen du jobber for, det du skriver? Tar du ansvar for det du skriver – uavhengig av hvor du skriver? («skrive» kan eventuelt byttes ut med «lese», hvis leseren ikke virker som kritiker).

Flere spørsmål (men ikke så mye en verktøykasse)

Hvorfor skriver jeg (Kjetil Røed) for Vinduet? Hvorfor skriver jeg om litteraturkritikk for Vinduet? Hvorfor kritiserer jeg kritikken? Hvorfor lager jeg en verktøykasse av spørsmål for kritikken? Er jeg fanget i min egen stil? Utsetter jeg meg for risiko eller er jeg fanget i en egen sjargong? Svarer jegdette?

Hva vil jeg? Hvorfor spør jeg deg om dette? Hvorfor leser du fortsatt? Hva svarer du du? Må du svare? Kan du svare? Vil du svare? Skrive? Skriv.

* * *

Takk.

Litteraturliste

Pierre Bourdieu: The Rules of Art. Polity Press, 1996.
Atle Kittang: Ord, bilete, tenking. Gyldendal, 1998.
Arve Kleiva: «Alminneligheter» fra Det er synd at noen få skal få ødelegge for alle. Aschehoug, 2003.
Hildegunn Dale: Solkant. Samlaget, 2003.
Gunnar Wærness: Kongesplint. Oktober, 1999.
Homer: Odyssen. Gyldendal, 1975.
Abo Rasul: Macht og Rebel – skandinavisk misantropi 2. Cappelen, 2002.

Jeg har ellers brukt forskjellige tekster fra Dagbladet, Aftenposten, Morgenbladet, Klassekampen, Vagant, Vinduet og Norsk Litterær Årbok. Se noter.

Noter

1 De kan leses i sin helhet på Oslopuls.no (Aftenposten) og Dagbladet.no. [Tilbake]

2 Har kan man selvfølgelig innvende at «alle vet hva poetisk er», men dette blir åpenbart for vagt når dette legges til grunn i en anmeldelse. [Tilbake]

3 For en oversikt over andre typer kriterier, se Per Thomas Andersen: Kritikk og kriterier (Vinduet, 1/1997). Når det gjelder estetiske kriterier er hovedsaken at teksten skal ha en viss kompleksitet for å ha litterær verdi. Eller motsatt at den har for høy kompleksitet til å ha verdi.Vi kan muligens også antyde at de bruker kognitive kriterier, og dette gjelder særlig Enge, siden graden av intellektuell stimulans er inne i bildet. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette her. [Tilbake]

4 Spørsmålet er vel om noen begreper i literaturkritikk kan bli ferdig definerte overhodet. Sett i forhold til dens objekt, altså boka, tviler jeg sterkt på dette. Jeg vil heller tro at det er omvendt: at begrepene hele tiden må omdefineres i forhold til det man leser. [Tilbake]

5 Denne analysen inviterer til en vidt anlagt diagnose av det litterære feltet og av hvordan litteratur produseres, men jeg skal i denne sammenhengen nøye meg med en skisse av hvordan litteraturkritikkens allianse med makt produserer gyldighet. [Tilbake]

6 Anti-essensialisme = det litteratursyn hvor vi bestrider at det finnes en litterær essens, noe særegent litterært, eller en litteraritet. [Tilbake]

7 Problemet her ville nok også være at hvis denne tanken skulle virkeliggjøres ville det være markedets krefter som ville styre resepsjonen, noe som anategelig ville favorisere den anmeldelsesformen jeg stiller meg kritisk til her. Så vi lar det bli med tankeeksperimentet. Poenget skulle imidlertid være tydelig nok. [Tilbake]

8 Dagbladet, 15.11. 2002. [Tilbake]

9 Faldbakken trekker faktisk poenget enda et stykke videre: «– Jeg og en kamerat drev et lite kunstforlag en gang og planla å utgi det vi ikke likte på toalettpapir. Så den ideen må Rottem ha rappa fra oss!» (Dagbladet, 13.10.2003). Se forøvrig Kjetil Røed: En skrivende billedkunstner (Morgenbladet, 14.3.2003) og Å gi det subversive en syntaks. Refleksjoner rundt Abo Rasuls Macht und Rebel (Vinduet nr. 1, 2003). Se særlig kommentarene om Slavoj Žižek. [Tilbake]

10 Arve Kleiva: Alminneligheter fra Det er synd at noen få skal få ødelegge for alle. Aschehoug, 2003. For ordens skyld: Kleivas essay handler om hverken Rottem eller Rasul, men Thure Erik Lunds Compromateria. [Tilbake]

11 Morgenbladet, 16.1, 2004. [Tilbake]

12 Rett skal være rett: anmeldelsene jeg har sitert fra er ikke i sin helhet preget av dette – det finnes partier som er relativt velbegrunnet. Hovedpoenget mitt her er imidlertid å sette fingeren på tendenser i litteraturkritikkens språk og ikke foreta fullstendige analyser av konkrete anmeldelser. [Tilbake]

13 Vagant, 2/2000. [Tilbake]

14 Kan dette være å «virre verdensløst omkring?» [Tilbake]

15 Nå skal det sies at Vagant med sine, mer eller mindre, frilans-skribenter også har en symbolsk makt. Det som ofte er Vagant-anmeldelsens ulempe er nettopp det som er dens fordel: mengden av subjektive momenter, neologismer og metaforer. Ja, faktisk kan også en vegring mot sjabloner, være en ulempe, noe jeg berører helt til slutt i artikkelen. [Tilbake]

16 Se Kanonpoesi! Vagant 1-2, 2003. [Tilbake]

17 En slik artikkel må eventuelt bli en videreføring av denne. [Tilbake]

18 For en utforskning av dette perspektivet, se Per Thomas Andersen: Den allerede leste boka (Norsk Litterær Årbok, 1986). [Tilbake]

19 Se begynnelsen av denne artikkel. [Tilbake]

Publisert 31. mars 2004 | Til toppen av siden