Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Essay

How low can you go?
av Olaug Nilssen

Eg skulle liksom skrive ein poetikk, men det er som kjent slett ikkje lett.

Ein gong var eg på ei førelesing med den danske poeten Søren Ulrik Thomsen. Han skreiv poetikkar. Eg hadde trudd at ein poetikk var ei rettesnor for korleis forfattaren skreiv litteraturen sin, ei slags regelsamling. Den danske poeten sa derimot at det å skrive poetikk var som å rydde skrivebordet for å gje plass til nye prosjekt. Slik eg forsto han, betydde dette at poetikken var ei oppsumering og kategorisering av det førre skjønnlitterære arbeidet. Seinare arbeid trong altså ikkje å forhalde seg til poetikken i det heile tatt, og kvart einaste nye arbeid kunne få sin eigen poetikk.

Eg likte denne haldninga godt. Men ho var litt skremmande, ettersom ho fekk meg til å tenke at ein måtte vakte seg vel for å skrive noko poetikkliknande samtidig som ein heldt på med eit skjønnlitterært arbeid. Ein ville jo vere så oppslukt av det skjønnlitterære arbeidet ein heldt på med at det var det som blei omtalt i poetikken, og når poetikken var ferdigskriven, hadde ein rydda skrivepulten før ein var ferdig med å bruke han. Dermed var det påbegynte prosjektet ferdigforstått og ubrukeleg, og ein måtte kaste det.

Faren for at den uskrivne skjønnlitteraturen skal bli øydelagt av for-forståinga av han, er såpass overhengande at eg som regel trur det er best å ikkje for-forstå. Men i månadsskiftet januar/februar blei eg i det minste pressa til litt etter-forståing av romanane eg har skrive til no,1 og det var jo ikkje så farleg, sjølv om det kanskje framleis er mykje rot på skrivebordet.

Eg har ein weblogg på internett, og webloggen er utstyrt med kommentarfelt. Det vil seie at kven som helst kan kommentere det eg skriv. Eg skriv stort sett rapportar frå kvardagslege hendingar, men det hender eg utgyter ein og annan banal refleksjon eller kjem med ei eller anna lite gjennomtenkt meiningsytring. Som regel slepper eg unna med det, men då eg skreiv noko frekt om Maria Mena, fekk eg gjennomgå i kommentarfeltet. Eg blei irritert, og sa fleire dumme og sjølvgode ting, før eg til slutt kjende meg pressa til å trekke det dumme og sjølvgode tilbake og i staden seie noko om korleis eg forheld meg til mi eiga skriving og mitt eige forfatteri.

Eg kunne heilt sikkert ha utdjupa og forbetra synspunkta mine, men sjølv om eg ikkje kjem heilt heldig frå dette, synest eg det er vel så moro å la tekstane stå slik som dei sto i webloggen.2 Eg har imidlertid fjerna nokon av dei uforskamma kommentarane deltakarane i diskusjonen (inkludert meg sjølv) slengte til kvarandre, men desse kan du lese dersom du klikkar deg inn på olaug.skoddeheimen.no og leitar.

Dei følgande tekstane sto i webloggen Eit eige rom med utsikt:


MARIA MENA SJOKKERER

I'm sorry that I put my hand between your legs and said that it was small, 'cause it's not at all, syng M Mena i sin nye sang. Ho syng også at: du var den einaste som heldt håret mitt vekk frå fjeset når eg var full og måtte spy. Eg måtte gape då eg såg hennar nye video, og vi må spørje: Kvifor skryt tenåringar uhemma av sine pinlege seksuelle tilnærmingar og tåpelege alkoholvanar?

Posta av Olaug 2004-01-23 12:39:05

Kommentarar


Sjur Hevrøy:

For å skape identifikasjon hos sitt publikum?

2004-01-23 13:01:32


Elisabeth:

Du stiller et vanskelig spørsmål, Olaug, og kanskje du ikke ber om svar. Min første innskytelse var: det er jo bare å tenke tilbake. Men jeg har visst glemt hvordan det var å være tenåring, og det er jeg egentlig ganske glad for. Tenåringer som sitter med bena på bussetet og roper høyt i fylla, minner meg imidlertid på det igjen, og det er ganske ubehagelig.

Men tilbake til spørsmålet ditt. Jeg tror tenåringer skryter av upassende ting så de slipper å gjøre det senere. For noen er det den eneste måten å bli voksne, interessante mennesker på. M Mena kommer kanskje til å ønske at hun hadde forbeholdt noen ting for dagboken sin senere. Eller kanskje hun vil synes det er helt ok.

2004-01-23 14:08:42


Jølle Hund:

Jeg er bare 24, men jeg er blitt redd for ungdommer igjen, akkurat som da jeg var sju–åtte. Noen som har det på samme måte?

2004-01-23 16:21:05


Signe:

JH: Eg har ALLTID vore redd for ungdommar.

2004-01-23 18:38:45


Maria:

Eg har slutta å vere redd for dei, etter kvart.

Når det gjeld M Mena, har eg ikkje høyrt den aktuelle teksten, men er sjokkert. Greitt nok at HO kanskje ikkje veit sitt eige beste, jf. Elisabeth, men kva med resten av apparatet rundt henne?

2004-01-23 19:41:12


Olaug:

Eg er vel eigentleg ikkje så REDD for ungdommane, men eg er like forundra kvar gang eg oppdagar at dei verken veit like mykje som meg eller har den same forståinga som meg av sosiale situasjonar og røynda generelt.

2004-01-24 11:15:37


JoS

..åh, men dette var jo den reneste reaktor-brensel – fem ganske spontane svar – glimrende (jeg skulle viftet med hatten, om jeg bare hadde hatt en)!

Vedkommende som holdt håret vekk fra fjeset (særlig fra munnen) hennes (jeg antar at M Mena er femininum), må jo være/ha vært et menneske med en viss åndsnærværelse og med et slags hjerte for M Mena – kanskje verd å minnes i en verden hvor det meste beveger seg litt for hastig?

Redselen (jeg spør meg selv her om det er noen [etymologisk eller annen] sammenheng mellom det norske redsel/skrekk og det tyske Rätsel/gåte) er sikkert en av våre mest trofaste følgesvenner – om vi bare gir rom for det – enten det er redsel for oss selv, for ungdommen, for livet eller for noe annet vi ikke gjennomskuer, – men tilsvarende kan vel også samtidig Håpet opptre (som en trofast følgesvenn)?

Hvorfor skryter vi? Hvorfor ønsker vi å synes i verden? Alle har sitt svar, og alle svar er like gyldige (tror jeg, her er det ganske egalitært)! Skryter M Mena av hva hun finner mellom noens ben, smisker hun eller er hun faktisk imponert – hvem vet (og hva er det egentlig som sjokkerer) …

Tenåringenes (og andre menneskers) seksuelle tilnærminger tror jeg (om de bare bunner i 'den dypeste' lengsel) er av de inderligste handlinger som vi mennesker tar del i – enten det skjer i fullstendig koma eller ved den mest skjerpede bevissthet, men det er jo i ettertid ganske vanskelig å gjøre begripelig for noen andre i hele verden enn de som var delaktige; dette er nok i utgangspunktet ganske privat.

Så til vaner (Vanene – hvem var nå de?) – mer og mindre tåpelige, mer eller mindre alkoholrelaterte: For meg er 'vanene' det vi har resignert overfor – enten det er alkoholvaner eller andre forhold vi ikke lenger helt klarer å holde styr på; vi kan elske dem eller hate dem, men Vanene er uansett etter hvert det vi ønsker å unnslippe … Ungdommens vaner bør følgelig være færrest mulig; fordomsfriheten er den store losen!

Et 'siste' ønske: La håpet og gleden over ungdommen gløde – ikke gapet og spy(rg)et!

2004-01-25 05:13:30


Olaug:

Ja, det er frekt å gape. Men så frekk trur eg eg tillet meg å vere, ettersom eg syntes teksten til MM var så elendig. JoS, eg har ei kjensle av at du spikkar flisene altfor tynne no. Eg føreslår at vi held oss på overflata i denne saka: Klart tenåringar er teite og skumle, og klart dei meiner å skryte når dei nevner/brøler alkohol og sex!

2004-01-25 14:40:07


Marit:

Eg likar det ungdommelege ved Kaja Huuse på den første plata hennar. Her er ho så ung medan ho syng livstrøtt og veslevaksent av full hals: «Å Guuud, hvis det finnes en Gud. Frels min sjeeel, hvis jeg har en sjel.»

2004-01-26 09:36:18


Olaug:

Jasså, Marit! Du likar ungdommar du også?

2004-01-26 18:48:14


JoS:

Jeg må vel bare innrømme at mulig flertydighet og ironi i denne delen av renningen har unngått min oppmerksomhet; jeg skjønte f.eks. overhodet ikke at Olaugs utgangspunkt var (et for meg utydelig forsøk på) musikkanmeldelse/-slakt. Jeg må også tilstå at min umiddelbare og ustoppelige interesse (og organ) for DENNE dagens musikk – representert ved det som presenteres i de 'store' medier – har avtatt sterkt med årene.

Når det gjelder tullprat og flisespikkeri – derimot – er jeg ikke skåren for tungebåndet! Det er nemlig slik at gode fliser bare spikkes av fagmenn og/eller virkelige amateurer (som elsker det de gjør). I det fysiske vil jeg påstå at gammel, feit (merk diftongen) furu (f.eks. fra nedfallent, men ennå ikke råttent laftetømmer – gjerne hundrevis av år gammelt) eller evt. god, halvtørr einer gir kvalitetsfliser.

Men, Olaug, når er en flis blitt for tynn? Min erfaring er at for den som spikker, kan den aldri bli tynn nok(!), akkurat som for kommerspopprofittgevinstinnhøstingsmogulene kan tekstene og bildene aldri bli for tynne (man kan alltid strekke strikken/tråden/bildet/glamourfolien/kondomet – om du vil – et hakk til).

Jeg forsøkte vel egentlig bare (litt lenger opp – og trolig på dårlig vis) å hive litt motvekt på skålene så 'Ungdommen' ikke skulle stå uten forsvar:

Jeg er villig med på at tenåringene kan SYNES teite og skumle. Skumle er de i sannhet, for de truer alt det 'vi gamle' tror vi gjennomskuer og forvalter, men jeg mener at teit synes bare ungdommen, fordi 'vi gamle' gjenkjenner vår egen keitethet og uskyld og naivitet OG USTOPPELIGE KRAFT fra en sjeletid som vi har forlatt og tapt for denne gang (velkommen tilbake!); vi har ikke hjerte/kraft til å leve med i denne malstrømmen på nytt akkurat nå.

2004-01-27 02:45:57


Audun:

För likte jeg godt Maria Mena, för jeg fant ut at hun var så jävlig höy. Törnåff, ass'.

Men Olaug, har du ikke selv brukt av dine tenåringerfaringer med pinlige seksuelle tilnärmelser og tåpelige alkoholvaner i dine egne kunstneriske arbeider?

2004-01-30 01:58:34


Olaug:

Eg nektar å seie noko om kva for noko i bøkene mine som er mine eigne erfaringar, men eg skjøner kvar du vil hen, Audun, og går med på at eg kastar stein i glasshus. Som før nevnt i denne diskusjonen: lat oss halde oss på overflata! (Flisene er for tynne når dei får ein liten spiss som prøver å stikke hol på ballongargumenta mine, JoS:)) (Kva er eit ballongargument?)

Ja, altså, her på overflata, der vi ikkje treng å grunngje nokonting. Vent litt, forresten, der EG ikkje treng å grunngje nokonting: Bøkene mine er betre enn songteksten til Maria Mena. Og det er ingenting i teksten til MM at det er distanse mellom tekstens – å kva heiter det igjen – immanente(?) fortellar og tekstens EG og DU.

(Vi kan vel saktens diskutere korvidt denne distansen finst i Innestengt i udyr, men her på overflata seier vi berre: DEN FINST!)

Eg sat nettopp her og las Vagant.

2004-01-30 12:14:27


Katarina:

Joda, distansen i Innestengt i udyr er det ingenting å si på. Men må man legge inn en sånn bevisst distanse (ironisk eller annen) i alt man skriver for at ikke folk skal tro det er personlig? Kjenner at alle prosjektene mine sliter i lenkene og er i ferd med å drive bort og etterlate akk så blank skjerm og papirark.

[…]

2004-01-30 17:28:17


Olaug:

Eg trur det er den distansen som gjer litteraturen til litteratur. Personleg kan det vel vere uansett?

2004-01-30 18:08:59


Audun:

Jeg var da, Olaug, heller ikke ute etter den ene eller andre avslöringen … ville vel bare si at det JEG satt og leste, var Klassekampen.no, og der sto det visse interessante ting…

[Det Audun viser til med ein link som her er flytta til fotnoten, er eit intervju Nils-Øivind Haagensen har gjort med litteraturvitaren Jan Inge Reilstad. Dette var på trykk i Klassekampen 28. januar. I ingressen står det: Sanglyrikken er kanskje mer relevant for vår tid enn boklyrikken, sier Jan Inge Reilstad.]3

… for eksempel at det også kan väre vel og bra å gi faen i distanse. Kan ikke skryte av å ha en eneste kredditt Litt.vit, men kan i det minste henvise til folk som har det og er enige med meg!

Og så har jeg, Olaug, bare hört din gjendiktning av denne Menafrasen om da hun var full og måtte spy, men jeg syntes faktisk det var ganske fint sagt …

Har for övrig värt på en god del fester og nachspielz med godt voksne litteräre mennesker, og kan ikke se hva tenåringer nödvendigvis skulle ha å skamme seg over. Hehe.

2004-01-31 04:01:16


JoS:

Thank God, it's (– was, that is) Friday!

Her er det (omsider) flere gode innspill, skulle jeg mene, m.h.t. 'hjerte og engasjement' – og, Olaug (naturligvis også alle andre) – for å 'flagge' min umiddelbare reaksjon på det som nok springer meg snarest i øyet ('den distansen som gjer litteraturen til litteratur'):

Jeg tror også – som du antyder (Personleg kan det vel vere uansett?) – at distansen i hovedsak er en formal størrelse, som ikke gir noen grid for tilbakeholdt ærlighet eller åpenhet; en forfatter (egentlig enhver) må stille med åpent visir (for å komme noen vei).

Jeg ser naturligvis at en 'profesjonell' skribent (t.d. Olaug) med fordel (både for seg selv og verden forøvrig) kan holde en viss avstand til det som (på ymse vis) ytres/publiseres, men her er det tale om hår-fin balanse – bare ett lite mikrogram kan forstyrre; denne veien (skribentens vei) har ingen 'god' retrett annet enn 'God natt' eller 'Lev vel' – resignasjon.

Til Katarina: Jeg spør meg selv om hvorfor man skulle ønske å fremstille det slik 'at ikke folk skal tro det er personlig?'

Det aller meste man publiserer bør vel være egne erfaringer (dette er et fullstendig retorisk spørsmål fra min side – svaret er vesentlig mer kontant enn spørsmålet)? Om man (som publisist) har behov for distanse til sitt publikum eller til sitt verk, er det blant de 'inderligste' avgjørelser. – Med eller uten ballonger eller fliser blir et spørsmål om man liker å bli stukket – eller at det smeller, men overflaten (ballongens besnærende, ytre periferi) er ikke mindre viktig enn innholdet (hva er mon ballongens innhold?). Jeg vil påstå at overflaten avspeiler innholdet; de to er ytringer av det samme.

(Nå ser jeg at Audun (som jeg nok ut fra hans to kommentarer føler et visst fellesskap med) har kommet meg i forkjøpet – i en viss forstand – med sitt siste innslag (selv om jeg ikke i øyeblikket er i stand til å lese og fordøye hans henvisning til Klaskerampens lyriske sider).)

Det er festlig å kaste med stein når man sitter i glasshus eller blåse et siste pust i en ballong som allerede er fylt til bristepunktet (om man liker singlende glass – og/eller smellende ballonger); effekten er påtagelig og helt umiddelbar – dessuten er dette aktiviteter som bringer øyeblikkelig forandring i en tilsynelatende treg og statisk verden.

Men forfatteren har jo vesentlig mer slagkraftige redskaper for hånden. Jeg tror at ballongargumentasjonen bør vike plass for det som egentlig var utgangspunktet (hva var det nå egentlig?): Kanskje at ungdommen både er vår fortid og vår fremtid; den må vi ta på alvor!

God natt og – morgen til alle!

2004-01-31 05:16:57


Vagina Dentata:

[…] Ellers finner jeg det besynderlig at M Mena har blitt utgangspunkt for en så lang diskusjon.

Fin blogg du har, Olaug.

2004-01-31 13:10:39


[…]

Audun:

Ja, VD, det viser vel bare nettopp at «denne typen lyrikk har en kollektiv mottagelse […] Og dermed har den et helt annet og større potensial til samtale, og et annet blikk på samfunnet enn litteraturen for øvrig», som det står i nevnte Klassekampsak … ;)

Hvor gamle ER egentlig folk i denne diskusjonen her, da? Jeg föler meg ikke särlig gammal. Har fortsatt min förste interrail friskt i minne, og slikt. Har dessuten lillesöstre i tenåra, så kanskje er det derfor jeg ikke er like redd for slike som enkelte andre her …

Vel blåst, Maria!

2004-01-31 16:25:22


[…]

var tilfeldigvis på nettet. tenkte jeg skulle søke på mitt eget navn (må få med meg ferske anmeldelser), og kom over denne siden.

må vel først og fremst innrømme at det er utrolig morsomt å lese alle innleggene.. så mye oppstyr for lille(HØYE) meg.

setter man hele teksten i perspektiv er det vel lettere å forstå at dette aldri var skrevet for å sjokkere … trenger ingen skandaletekst for å få litt mer presseomtale. det overlater jeg til j-diva. det jeg skriver om i tekstene mine er min, og ingen annens sannhet … det er selvfølgelig ikke opp til meg å bestemme hvordan du der hjemme tolker den.. men la meg komme med et lite råd; livet er for kort til å henge seg opp i detaljer, og sitte for lenge foran en dataskjerm.. ut og lek små (STORE) barn!

takk for meg. mvh. maria mena

2004-02-29 18:32:48


[…]

MEIR OM MENA

Dette er eit framhald på diskusjonen i kommentarfeltet til posten M Mena sjokkerer. Nei, det er snarare ei moderering av dei harske og hovmotige påstandane eg har kome med.

[…]

Eg [fann tekstar] M Mena hadde skrive [på nettet], men den songen eg har sitert, stod jo ikkje der, så no begynner eg å lure på om eg har dikta det sjølv. Dei songane som stod på heimesida til MM, har eg ikkje noko å utsette på, eg synest dette:

but you can blame it on me
and the person you thought I wanted you to be

er riktig fint.

Det er klart at det er frekt å gjengi enkeltsetningar som er tatt ut av ein samanheng ein ikkje har tatt seg bryet med å finne ut av. Og eg er samd med Audun og JoS i at den, lat oss tru det er ein gut og kalle han Per, som tok håret vekk frå ansiktet til den som spydde, lat oss tru det er ei jente og kalle henne Unni, var snill og verd å nevne utan at breiflabbar som meg skulle komme og kalle det skryt av stort alkoholinntak.4

Når det gjeld den andre setninga, vil eg likevel forsvare at eg hissa meg opp over ho, og då vil eg framleis halde ho utanfor den verkelege samanhengen, som er resten av sangen, og inne i den samanhengen eg kjente til då eg skreiv posten, altså videoen (som på ingen måte var «sjokkerande», det var ungdommar som tulla og dytta på kvarandre på noko som såg ut som ein hyttetur eller ein fest) og dei to setningane eg plukka opp og lot meg «sjokkere» av. (Og når eg seier «sjokkere» og ikkje sjokkere, er det for å utdjupe meininga bak overskrifta «M Mena sjokkerer». Det er jo openbart at ein ikkje har vore tydeleg nok når ein må forklare talemåtane sine, men sjølv om innhaldet i posten var prega av mitt vantru gap, var overskrifta meint som ein parodi på den jamne avisoverskrift. Også omgrepet «og vi må spørje:» må kunne seiast å vere ein parodisk uttrykksmåte som er med på å undergrave og ufarleggjere kritikken av tekstlinjene til Mena.)

Setninga «I'm sorry that I put my hand between your legs and said that it was small, 'cause it's not at all» (som muligens er eit produkt av min fantasi, og i så fall gir endå fleire haker å henge seg opp i) er ei setning som avslører at Unni synest pikkstorleik er avgjerande; ho ber ikkje om orsaking for å ha vore så frekk å kjenne etter. Ettersom videoen berre viser folk med kle på, førestiller eg meg, lettlurt som eg er, at Unni var full og fandenivoldsk og kom bort til Per, stakkar, og tok seg til rette mellom beina hans, og så ropte noko om det ho fann medan dei andre høyrte på. Ein kan lett forestille seg situasjonar som stiller Unni i eit betre lys, særleg ettersom ho også ber om orsaking. Eg meiner likevel eg må kunne påstå at Unni her fortel om ei «pinleg seksuell tilnærming», og det at denne blir omsunge utan at eg oppfattar nokon form for distanse, er det heilt sikkert at MM «ikkje har den same forståinga som meg av sosiale situasjonar og røynda generelt».

Noja.

Det var frekt av meg å gå til åtak på MM, det var det, og det kan godt vere det er ein form for distanse der som eg ikkje oppfattar.

Når det gjeld spørsmålet mitt, er også dét frekt:

«Kvifor skryt tenåringar uhemma av sine pinlege seksuelle tilnærmingar og tåpelege alkoholvanar?»

spurte eg, og det er neppe slik at alle tenåringar er hemningslause med omsyn til slikt skryt, og ei heller MM. Men at tenåringar ofte forsøker å skape eit bilete av seg sjølv som allvitande, som vi som er eldre kan, og ikkje trur vi kan, gjennomskue som skryt eller misforståingar fordi vi har større erfaring når det kjem til det meste, meiner eg er ei kjensgjerning. Grunnen til at ein gjerne reagerer med vantru og skam når ein høyrer noko ein oppfattar slik, er at ein veit ein kunne ha kome til å prøvd å framstille seg slik sjølv, for nokre år sidan. Eg trur, som Elisabeth, at MM muligens kan komme til å skjemst over å ha sunge om at Unni kjenner etter kor stor pikk Per har.

Når det gjeld dette med distanse, er eg sjølvsagt på tynn is, både fordi det er eit ullent omgrep, men også fordi det er farleg å påstå at det er distansen som gjer litteratur til litteratur. Likevel har eg ei klar oppleving av at dei tekstane eg likar best, det vere seg romanar, kortare tekstar, dikt eller songtekstar, har ei form for distanse mellom immanent fortellar (det blir det mest presise omgrepet, og då eg skreiv at eg sat no der og las Vagant, var det for å gjere narr av at eg brukte omgrepet «immanent fortellar», som nok kan verke noko jålete. Det var ikkje for å framheve litteraturvitarane framfor ungdommane), sjølve fortellaren og dei ho/han fortel om. Distansen treng absolutt ikkje vere ironisk, og distansen må ikkje vere slik at ein får ei kjensle av at personane som er omskrivne blir gjort narr av. Eg likar tekstar som har eit visst medvit om sin eigen status som tekst.5

Når ein skriv noko, særleg skjønnlitterært, er det sant at ein mistar den nære forbindelsen til teksten når han er fullført, særleg dersom ein har gått grundig til verks og forsøkt å ta omsyn til at røynda er mangetydig. Same kor mykje ein kjenner at det er MEG det handlar om når ein sit og skriv det, er det ikkje det lenger når ein har fullført teksten. Då eig teksten «MEG», og same kor mykje ein føler ein har vrengt sjela si, er jo ikkje sjela den samme etter vrenging, så dermed er distansen der med det samme. MEG finst ikkje lenger. Forfattaren som vågar å både vrenge OG opprette noko i teksten som viser at ho har sett seg sjølv som vrengt på både godt og vondt, vinn meg som lesar eller lyttar. Forfattaren som derimot berre fortel sensurlaust om seg sjølv og sitt og som kjem fram til innsikter eg meiner er banale, irriterer meg som lesar og lyttar. Aller verst er det når eg synest eg tekstane er sjølvhøgtidelige, og då kan nærleiken mellom immanent og eksplisitt forteljar vere ein indikator på at så er tilfelle. (Her meiner eg imidlertid det er skilnad på skjønnlitteratur og meir journalistiske, bekjennande sjangrar. Dersom vi veit at forfattaren fortel om seg sjølv, ja, rapporterer periodar av livet sitt, vil det vere idiotisk å skilje mellom immanent og eksplisitt forteljar. Det same gjeld også argumenterande tekstar, som lesarinnlegg og taler.)

Men det er klart eg likar inderlege uttrykk for affekt! Til dømes synest eg Håkan Hellstrøm formidlar (ungdommeleg? tidstypisk?) desperasjon og frustrasjon på forbilledlege måtar, ikkje minst med sangen: «Om du vil ha mig, nu kann du få mig så lätt.» Ettersom han kallar albumtittelen sin «Det er så jag säger det»6 og på konsertane sine peikar på hjartet sitt og påstår at det kjem derifrå, er det sannsynleg at han vil nekte for at det finst nokon slags form for distanse mellom Håkan per i dag, Håkan som står der og syng, og det han uttrykkjer. Og det får vere greitt. Eg føretrekk Håkan framfor MM, han belyser langt fleire aspekt og har ei meir kompleks forståing av det kjenslelivet han legg fram for oss.

Når det gjeld mine eigne tekstar, meiner eg at det heilt klart er ein distanse mellom immanent forteljar og dei omskrivne personane. Dette meiner eg trass i at eg ofte har gått grundig til verks for å skildre personane sine nedverdigande og pinlege opplevingar, og at eg også har gått grundig til verks for at det skal vere attkjenneleg og verke ekte – det vil seie at eg altså gjerne brukar eigne erfaringar og kjensler; at eg låner vekk trekk frå biografien min til bøkene mine og at eg låner vekk mine måtar å uttrykke både fortviling og glede på.7

Når eg likevel påstår at eg har avstand til dei/det eg skriv om, kan det på sett og vis verke som om eg svik personane og opplevingane deira; eg har SETT og GJENNOMSKODA dykk, seier eg til dei, og kan legge til at dei er ekle svin.8 Men eg brukar andre måtar å markere sympati og medkjensle med personane mine enn å påstå at dei kjem direkte frå hjartet, og eg trur ærleg talt at det er sunnare for både meg og romanane mine. Eg gir ikkje ut romanar for å bearbeide traumer, eg gir dei ut fordi eg trur min måte å skildre dei tema eg tar opp, gir eit godt, fyldig og komplekst bilete.9 Eg trur også eg er modigare enn mange andre i mine framstillingar av såre, audmjukande og hjelpelause situasjonar, og eg meiner det er ein fordel at eg er skamlaus i framstillinga av skam.10

Men eg trekker tilbake at romanane mine er betre enn tekstane til M Mena, for det er ein urimeleg sjølvgod påstand.

Posta av Olaug 2004-02-01 14:44:36


[Etter dette kom det eit par kommentarar, men eg trykker dei ikkje her, ettersom eg helst vil at teksten skal bli avslutta av meg :) . Kommentarane er å lese på olaug.skoddeheimen.no.]

Noter

1 Romanane eg har skrive til no, heiter Innestengt i udyr (1998) og Vi har så korte armar (2002). Det er ikkje nødvendig å ha lese dei for å skjøne kva som blir diskutert i det vidare. [Tilbake]

2 Det ville vore fullstendig i tråd med overskrifta dersom eg våga å la webblogg-samtala stå ukommentert. Men eg har ikkje klart å la vere å skrive ein og annan fotnote. Bloggeri er nemleg ofte ein risikosport – ein lar seg rive med av kjenslene sine og gløymer at ein offentleggjer dei utan å redigere og sensurere. Eg prøvde imidlertid å unngå googlbarheit ved å ikkje skrive heile namnet til stakkars Maria Mena, men det hjelpte ikkje. [Tilbake]

3 Se Klassekampen.no [Tilbake]

4 Eg har ein tendens til å tru at einkvar ungdom som snakkar om alkoholinntaket sitt, berre prøver å framstille det som ein sjølvsagt og integrert del av livet sitt. [Tilbake]

5 I Vi har så korte armar møter vi mellom anna ei jente som heiter Liv. Etter å ha streva oppøst rundt med sitt rastlause sjølv i dei fleste tekstane, bestemmer ho seg for å legge dagboka si fram slik at fortellarane kan stele ho og vise ho til lesarane. Den første teksten i dagboka er slik:

Det var komplett umogeleg for henne å skrive dagbok. Ho oppdaga det ganske tidleg i løpet av forsøket, at alt berre ville bli utadvendt, fortalt, forsøkt redigert med det same. Det var da hun bestemte seg for å dikte det hele opp. Kanskje de tre første sidene var sanne, fra hennes virkelige liv, ting som hadde hendt henne, men så begynte hun å få ideen om at det var noe hun kunne bruke i en bok, i en fortelling. Og fra da av, eller etter hvert, ble alt bare løgn, oppdikting. «Ingenting handler om meg og i det ferdigredigerte manuset er de første sidene fjernet,» sier den unge skribenten uvanlig åpenhjertig. Og er det ikke en fortreffelig bok hun har skrevet – og hennes unge alder tatt i betraktning – sammenstillingen av naken– og påkledtheten er det bare å ta av seg hatten for, eller på seg, for den saks skyld – i helvete hvor makeløst ærlig det er.

Kvifor skriv Liv dette i dagboka si, og kvifor skreiv eg det i boka mi?

Liv skriv det i dagboka fordi ho vil forklare lesaren (som ho veit at ho vil få og gjerne vil ha) kvifor tekstane i ei bok vi vanlegvis tenkjer er hemmeleg, er bearbeida og kultivert i staden for til dømes hakkete og stikkordsprega. Dessutan vil ho ikkje at lesaren (som ho veit at ho vil få og gjerne vil ha) skal tru at det er sant, for det ho har skrive (og vi må tenkje oss at den første teksten er skriven etter dei andre tekstane) er så rått og sårt at det er vondt å vere den som viser seg så naken. Ho skapar også avstand ved å bruke bokmål, skifte til tredjeperson, til tjukke bokstavar og ved å formulere seg som om det var ein bokmeldar som omtalte den ferdige boka hennar.

Eg skreiv dette i boka mi fordi det er slik det ofte er å skrive skjønnlitteratur – ein ville gjerne vore kroppsnær, ekte og autentisk – som i ei dagbok – men ein kjem ikkje heilt kroppsnært, det er umogeleg. Eg redigerer, forskjønnar eller overdriv undervegs, samme kor biografinært eg skriv. Noko av grunnen til dette, er at eg ikkje synest røynda mi og biografien min har god nok kraft til å illustrere dei sanningane eg ønsker å peike på.

(Denne fotnoten er utdrag frå ein tekst eg skreiv til tidsskriftet Kraftverk. Eg var invitert til å skrive om forholdet mellom liv og litteratur) [Tilbake]

6 Her bommar eg litt, ettersom songen eg nemner heiter «Nu kann du få mig så lätt» og ikkje er på albumet «Det er så jag säger det»(2003) men derimot på albumet «Känn ingen sorg för mig Göteborg» (2000). Songteksten er slik:

Dom är uppe på taken alla är högt över staden
Sommaren snurrade fort, när vi bara snöade bort
Och jag vågade aldrig hålla din hand
Vi är inte såna som i slutet får varann
Och alla bara pratar «är det sant» och «jag har hört om dig»
Jag kommer aldrig tilbaka hit igen
Neonskyltar på gatorna sänder ljus till mig och skatorna
Alla dansar och jag tänker är du också själv
Var är du ikväll
Vem kysste Elin bakom ryggen på Marie
Var det den store poeten som hon var förälskad i
Fanns det en plats i hennes värld för två
Snälla skicka ett vykort för jag undrar så
Och jag undrar vad som händer i vår del av stan
Vinden håller tal vid en hamburgerbar
Den har blåst sig trött och alla flickor har gått hem
Du var sötare än dom jag slängde bort det igen
Jag slängde bort nån slags vän …
Det var så mörkt
Den kvällen jag gick hem
Jag hade hoppats på något, hoppats på nogot
Om du vil ha mig, nu kan du få mig så lätt.

Det er også klart at eg, ved å framheve HH som ein forfattar med meir kompleks forståing av kjenslelivet enn MM, viser at eg med «kompleks forståing av kjensleliv» meiner den forståinga som fokuserer på dei såre og desperate kjenslene. [Tilbake]

7 Ein kanskje like viktig grunn til at eg skreiv dette [utdraget som er trykt i fotnote nr 5] i boka mi, er at eg, tilliks med Liv, ikkje ville bli tiltrudd å ha utført dei handlingane hovudpersonen i dagboka utfører. I dagboka finn vi mellom anna ein tekst som er slik:

KROPPEN MIN KLER SEG NAKEN FOR SIN ELSKEDE, MEN BLIR AVVIST
Kroppen min påstår at han finst, og eg kan ikkje nekte, for han trampar og skrik når han kjem heim midt på natta, han rotar i bosskorga etter bein med marg frå eit kyllingmåltid. Deretter tvingar han meg til å diske opp med rått kjøtt frå kjøleskapet, til å rive laus kjøttstrimlar med berre nevane og putte dei i munnen hans så han kan tygge og svelge store munnfullar. Han lener seg mot skuldra mi og snøvlar gråtkvalt at eg må erkjenne han. Han slår ut med hendene og ropar det: at eg må erkjenne innsida av han. Han danderer det rå kjøttet i handflatene og samanliknar det med underlivet mitt, han minner om at underliv kan brettast ut. Han står ustøtt og ropar dette ned mot kjøttet som ligg og lear på seg.

Eg bit i kjøttet. Eg sleikar på det. Eg riv i det med tennene, så det blir eit laust flak på toppen til å suge på, han stønnar.
     Han stønnar.
     Så minner han meg om pulelydane frå naborommet. Han ber meg hugse kva kjøtt mot kjøtt er for noko, kva kjøtt med hud mot kjøtt med hud er for noko. Han vil inn på soverommet, han vil ligge oppå dyna, han vil ha lyset på. Han vil vere tørr på låra og presse dei frå kvarandre med hendene. Han vil legge hovudet mellom beina. Han spottar meg fordi det ikkje er tilstrekkeleg å vere berre oss to.
     […]
     Han hentar det rå kjøttstykket og plasserer det over kjønnet, han plasserer hendene mine på toppen, han pressar og ropar at eg skal nok få sjå og at det er til pass, han ropar
at eg SKAL nok få sjå!
og At Det Er til
pass!

Eg var hos besteforeldra mine i tre veker for å jobbe med manuset. Etter å ha jobba i fleire timar med denne og fleire liknande tekstar, hugsar at eg sat på do og sauestirte på dei blå veggane medan eg tenkte på at besteforeldra mine skulle lese det. Eg tenkte på kor utleverande det var å skrive noko slikt: Å skrive at ein sit på do. Nei, eg meiner: kor utleverande det er å skrive om ein person som rotar i boss etter mat og som etterpå har sex med eit kjøttstykke frå kjøleskapet. Korleis kjem forfattaren på dette? Har forfattaren nokonsinne vore på do? Har ho nokonsinne rota i boss etter kyllingbein? Har ho hatt sex med kjøtt? Skriv ho om det for å bearbeide skamma ved å ha gjort noko slikt? Kvifor må vi lesarar lese dette? Det er privat! Eg sokk saman idet eg førestilte meg korleis bokmeldingane kom til å bli. Alle ville ha overskrifta «æsj», og slett ikkje «i helvete hvor makeløst ærlig det er».

Så utleverande er det å skrive noko slikt at eg må ha mengdevis av signal på at det ikkje er meg det handlar om. For det første heiter ho det handlar om ikkje Olaug, men Liv. For det andre er det ikkje Liv sjølv som gjer dette, men derimot kroppen, og han heiter han. Dette er abstrakt og merkeleg, altså er scena iscenesett; det skjer ikkje, ikkje i boka eingang, det er ein fantasi, ein hallusinasjon, det er eit bilete – og biletet uttrykkjer skam, fornedring og sjølvforakt. Og det er sant, det, det er på den måten det handlar om meg: Eg har følt skam, eg har følt meg nedrig og eg har forakta meg sjølv, og eg ville uttrykke desse tilstandane så presist som mogeleg. Teksten blei skriven med utgangspunkt i tankar eg gjorde meg ein dag etter at eg hadde kome apefull heim frå byen om natta og ville lage meg mat utan å vere i stand til det.

Men er det sant, då?
Men er det sant då?

Når eg seier: «eg skreiv det etter tankar eg gjorde meg ein dag etter at eg hadde kome apefull heim frå byen om natta og ville lage meg mat utan å vere i stand til det,» seier eg at eg har vore så full at eg ikkje har vore i stand til å lage meg mat. Det er ikkje noko særleg oppsiktsvekkande eller flaut å ha vore så full, så det kan eg godt seie at eg har vore. (Frå Kraftverk.) [Tilbake]

8 Derfor må eg spørje: Svik eg dei som kjenner seg igjen i scena når eg seier at det sjølvsagt ikkje verkeleg har hendt, ikkje slik? Det ville vekke oppsikt og vere flaut dersom eg påsto i denne teksten, som ikkje er del av eit skjønnlitterært verk, at eg kom heim frå byen, rota i boss etter kyllingbein og fann eit kjøttstykke i kjøleskapet eg kunne ha sex med. Skal eg, som kan seiast å vere normal, ettersom eg ikkje gjer slikt, skrive om Liv, som må vere fullstendig galen for å oppføre seg på ein slik måte, så henger eg henne ut og gjer meg sjølv til ein flink og medfølande observatør: Slik er det å vere Liv, og Liv må få hjelp. Ho må få ei innsikt, ho må skjøne at ho ikkje treng å skamme seg over kroppen sin og heller ikkje av begjæret sitt. Liv er ei åtvaring og eit skrekkeksempel: Sånn kan det gå! Så langt ned kan ein søkke! Men eg, Olaug, har aldri sokke så lågt, håpar eg verkeleg de forstår, de som les. Og eg, Olaug, vil gjerne skrive så kroppsnært som mogeleg, så det er klart at alt som står i bøkene eg skriv, er sjølvopplevd, håpar eg verkeleg de forstår, de som les. Men eg, Olaug, er så flink til å bearbeide kjenslene mine med ord at dei eigne opplevingane forsvinn i redigeringa, håpar eg de forstår, de som les. Det er ekte, altså, men det er ikkje sant! Eller omvendt! (frå Kraftverk) [Tilbake]

9 Då eg skreiv VHSKA, var eg sant å seie meir opptatt av å undersøke korleis det kunne vere mogeleg for hovudpersonane å framstille skamma si skamlaust enn av korvidt lesarane ville tru at dei skamfulle skamlause scenene handla om meg. Liv skammar seg så mykje at ho knapt vågar å tru ho har lov å heite noko:

Det er motbydeleg å bruke navn, og det er motbydeleg å ha navn. Ein person med navn som presenterer seg, trur han har rett til å finnast i verda. Det er respektlaust å kalle folk ved navn. Ein som kallar andre ved navn, vågar å tru at han kjenner dei så godt at han har rett til å kalle dei ved navn. Han fangar dei i navnet, og trur han har rett.

Og det har vore sjølvtenkt, så blei det sjølvsagt, deretter sjølvskrive og til slutt oppheva. Eg heiter Olaug. Eg er forfattaren av Vi har så korte armar. Sjølvsagt. [Tilbake]

10 Kva slags skam er dette?

I Vi har så korte armar skammar dei seg over å vere frå bygda og frå kristne familiar. Dei skammar seg også over å ha kroppar og å ha lyst på sex. I denne utgåva av Vinduet har eg skrive ei novelle der ei ung jente går så langt i sexfantasiane sine at ho mistar kontrollen, og eg har mellom anna prøvd å skildre kvifor og korleis dette vere skamfullt for henne.

Media påstår ofte at skam ikkje finst, men det er ikkje sant. Folk skammar seg framleis. Dei skammar seg til dømes over kroppen og seksualiteten sin, og skamma er ikkje nødvendigvis knytt til det å ikkje ha hatt sex, eller det å ha hatt færre sexpartnarar enn kjærasten, slik det blir skildra i to av fjorårets romanar(Fatso og Pornopung). Det kan vere skamfullt og motbydeleg å gje seg hen til lystene ein kjenner, og sjølv om både ungdomsblad og ungdomsprogram oppmodar ungdommar om å vere så glade i dei kroppane dei har at dei masserer delar av desse kroppane heilt til dei kjenner ei god, rislande kjensle, er det også mange ungdomsblad og ungdomsprogram som framstiller sex som ein aktivitet perfekte kroppar imellom. Difor synest mange at dei har kroppar som er for motbydelege til å ha sex med, og då er det ekstra skamfullt og motbydeleg å ha sex med seg sjølv. [Tilbake]

Publisert 9. juni 2004 | Til toppen av siden