Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Klassiker

Forsvinner språket, forsvinner mennesket
Om samisk språk, tanke og skrivemåte
av John Gustavsen

Essayet er hentet fra Vinduet 4-1985.


Den samiske poeten Paulus Utsi (1918–1975) har i et av sine dikt nærmest programmatisk uttrykt samenes livsgrunnlag:

Så länge vi har vatten, där fisken
lever
så länge vi har land, där renen betar
och vandrar
så länge vi har marker, där det vilda
gömmer sig
har vi tröst på denna jord1

Dette står i skjærende kontrast til hva som er grunnlaget for industrisamfunnets livsoppfatning, en kultur der menneskene blir ledet av f.eks. følgende:

"... Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører sig på jorden!"2

Mens det samiske natursamfunnet har vært et innhøstingssamfunn, der natur og menneske lever hand i hand, der det å klare seg med minst mulig og å dele med hverandre er ledemotiv for hele tilværelsen, er industrisamfunnet bygd på utplyndring av naturen, erobring, underkastelse. Dette siste gjelder ikke bare forholdet til naturen, men også til ens medmennesker og andre nasjoner – tenk på konkurransesamfunnet og det militære rustningskappløpet.

Mjukt mot hårdt

Den samiske tenkemåten avspeiler seg i språket, eller vi burde si språkene. I politisk sammenheng snakker vi gjerne om ett samisk språk, lingvistisk sett dreier det seg om i det minste fire, øst,- nord-, lule- og sørsamisk.

En av øst-/skoltesamenes poeter, Tyyne Fofanoff, har i en joik til sin venninne Marena Mikkosdotter uttrykt sin tålmodighet:

Marena, Marena Mikkosdotter
vil du komme til meg
jeg skulle vente på deg
skaffe en stor seilbår3

(Fra finsk av Sinnika Lilienholm)

En ung lule-samisk poet, Stig Gælok Urheim (1961–) har i sin første diktsamling uttrykt sitt forhold til ordet slik:

Fra sitt gjømme
kom ordene
lik sommerfugler
som fløy fremfor mine øyne
jeg undret meg
hvordan kunne
slike vakre fugler
bli skapt4

(Oversatt av Laila Stien)

I det samiske språket ligger varmen på lur, det leser en i originaldiktene hva gjelder bruken av vokaler og vokalharmonier. Formen er elliptisk eller oval i stedet for firkantet eller pyramidal. Det mjuke innholdet trer fram i stedet for det hårde. Avventning og tålmod seirer over rastløshet og utålmod. I stedet for en Gud som en blir befalt å tilbe i ydmykhet og underdanighet, uttrykker samene seg – slik Kirsti Paltto (1947–) gjør:

Jeg trenger en lang lasso
med den knytter jeg
hjertenes vinder sammen,
lager en freidig joik
for mitt folks guder
som gave til Aillegasviddene5

(Oversatt av Laila Stien)

Språket

Språket er en viktig del av et folks kultur, men også kulturhistorie og etnografi. Samisk er et finsk-ugrisk språk, av mange forskere betegnet som et av de østersjø-finske språkene hvorav vi for øvrig finner finsk, estnisk, ingermanlandsk og karelsk. At samisk er i slekt med finsk, framgår f.eks. av meningen "jeg går ut", samisk "mån manan ålgus" og finsk "minä menen ulos". Ordet "fisk" heter på samisk "guolli", på finsk "kala" og på ungarsk "hal". Ordet for fisk forteller oss om utbredelsen og at det må ha vært i bruk for et bestemt næringsmiddel fra langt tilbake.

Samisk blir ofte betegnet som et naturspråk fordi det er rikt på ord knyttet til naturen og med metaforer derfra. Ikke mindre enn en fjerdedel av ordforrådet i samisk er hentet fra rein og reindrift. Samisk har innpå 60 ord for "snø" alt etter hvilken tilstand den befinner seg i. For mennesker ute i naturen er det en kode til forståelse i ethvert slikt ord, det ene ordet "rimfrost" har i det minste tre ord i nordsamisk:
– bicci = rimfrost i alminnelighet og særlig på marken
– succi = fastfrossen rim på trær, til is på trær
– ridni = rimfrost på trær når det har falt snø på rimfrosten.

Det bør være åpenbart at en slik rikdom på språklige nyanser også gjør det mulig å tolke en situasjon på en presis og klar måte. Rikdommen på naturord kan også brukes i overført betydning til å gjelde forhold mellom mennesker, mellom mennesker og dyr, mennesker og samfunn osv.

Hvis trærne så var fri for snø, taler en om sealli, hvilket for rypejegeren er viktig å vite fordi rypene fra dalen da samler seg rundt trærne for å bite knopper. Gjennom språket transformeres således informasjoner av livgivende betydning for samene.6

Joiken

Den skrevne samiske litteraturen er beskjeden, i alt dreier det seg knapt om mer enn 600–700 hefter og bøker. Mye av dette er religiøs litteratur og oversettelser, skrevet av prester i Sápmi (sameland).

Det bør derfor nevnes at den første samiske originalbok, Muittalus sámiid birra (Fortellingen om samene), utkom i København for 75 år siden, i 1910. Forfatter var Johan Turi (1854–1936). Av den totale original-samiske litteraturen er om lag halvparten forfattet av samer etter 1970, slik at vi kan tale om en ung skriftlig samisk tradisjon.

Derimot er den muntlige tradisjonen gammel, ja, den utgjør Nordens ur-litteratur. Hos samer som arktiske folk for øvrig finner vi en omfattende muntlig litteratur. Særlig er det joiken som har vakt forskernes interesse, men også inntrengernes, og særlig presteskapets, vrede. Joik ble ansett som "djevelens språk" av enkelte.

Johan Turi har i sin bok et kapittel om joik, "den kunst å minnes andre mennesker". Turi gjengir nærmest en folkelivsskildring når han skal forklare fenomenet joik, om kjærlighet og sjalusi, om frieri og bryllup, om nabokrangel og slagsmål. Ungdommene joiker når de rir av sted på en sprek rein, jenta joiker gutten (slik han er) for å "fortelle" at hun liker ham, og en rival joiker den heldige frieren i misunnelse og forbitrelse.

Med ordet juoigat – joike – mener vi det melodisk-rytmiske foredraget der rytmen er det viktigste og melodien oftest entonig. I Finnmark bruker en ofte betegnelsen dajahus om ordene i joik, avledet av ordet daddjat, si. Ordene inneholder en mening. Men joiker uten ord forekommer også, ofte lenger sør i Sápmi (sameland). Paulus Utsi sier et sted at lydene uten umiddelbar betydning i joiken har en høyere mening, med rom for fantasien. Johan Turi gir et slikt eksempel:

Vackra Marja, du är lysande som ett
ljus
våja nana, våja nana
Du gav dig till at köra
våja nana, våja nana
De store körrenerna for och började
trava
våja, våja, nana, nana

Professor Israel Ruong har i sin bok Samerna, hvorfra nevnte strofe er hentet, pekt på joikens emosjonelle styrke og ladning. De umiddelbart meningsløse fonemene forsterker (svekker) innholdet, alt etter joikerens evne til improvisasjon og happening.

Hvorfor så legge slik vekt på joikens betydning for samenes måte å skrive på? Jo, fordi det er her poetene henter sin kraft og diktene får sin form. Hos de samiske poetene kan en i dag se tydelige innslag av joikepoesi. Paulus Utsi skriver i Om joiken at den "är tankarnas tillflykt/dit man för sina tankar/.../ lyfter människans sinne/flyger med tankerna/över molnen/Har tankerna/som sin vän".

Harmonien

Skal man forstå samers måte å tenke på, er det viktig å kjenne til samenes naturoppfatning.

Vi er en del av naturen, ikke dens diktator. Alt henger sammen. Det som skjer det skjer. Det råder harmoni i naturen eller naturen etterstreber harmoni. Mennesket søker å leve i balanse med naturen. Mennesket må lære å forstå naturen for å overleve i den. Må forstå naturens kontinuitet og rommets indre dimensjoner. Skarpe kanter forvitrer, naturen etterstreber det avrundede, f.eks. rullesteinen i fjæra. Alt har sitt opphav, sin sammenheng, og det fins en enhet. Derfor har joiken noe felles med de vide dønningne på havet, den smelter sammen med noe og fortsetter, tar aldri slutt ...

I skarp kontrast til dette står sivilisasjonen med sin rasjonalisme og sine modeller. Matematikken er til for beregninger, men den kan ikke beseire det indre rom, den usynlige dimensjonen.

Dette kan forekomme mange å høres høytflyvende.

I sin streben etter harmoni og balanse har samene søkt til kunsten, litteraturen, joiken. Kunst har hørt dagliglivet til, vært alles eie. Derfor har nærmest alt av samiske kulturaktiviteter noe av folkekunsten i seg. Kunsten henger nøye sammen med den samiske livsfilosofien. Nils-Aslak Valkeapää (f. 1943 –) som i dag er samenes mest allsidige kunstner, joiker, musiker, forfatter, billedkunstner og reingjeter, skriver dette:

"Sjå berre på klesdrakt, joik og forteljetradisjon. Eg vil understreke at venleik er så viktig for samane at heile levemåten blir kunst. Talen er musikk, rik på metaforar og symbol. Landskapet vi lever i og våre vandringar der. Er ikkje det vakkert for augo? Representerer ikkje vinden, fossen, elden og joiken en musikk som er utan byrjing og utan ende.

I det samiske levesettet er kvar livsaugneblink kunstoppleving. Innriping med kniven, fargerike klede med belte, lue og skjerf, kvite skallar på snøen, er det ikkje ein dans sjølv om stega kan vere ustøe iblant? Er det ikkje vakkert når folk set seg på snøen, gjer opp eld og samlar seg rundt bålet?"7

Håpet

I en tid da små språksamfunn frykter å gå til grunne, norsk under engelsk, dansk under tysk osv., spør vi oss: Er det håp for det samiske språket?

Står det til de samiske forfatterne, er svaret ja. Men et folks språk og kultur kan ikke leve videre med mindre det fins ansvarlige myndigheter som er med på at dette språket skal ha livets rett.

De samiske forfatterne er få, mellom 30 og 40. I 1979 organiserte en Sámi Girjecálliid Searvi (samisk forfatterforening). Denne skal være det orgnisatoriske samlingssted for de samiske forfatterne, og foreningens mål er bl.a. "å verne om samisk språk og utvikle det". Men det samiske språket er under dobbelt press, i Norge både fra norsk og engelsk. Dette forstår de ikke fullt ut de som har det politiske ansvaret i Norge i dag.

Samenes skrevne litteratur er som nevnt av ung dato. Blant unge samiske forfattere fins det i dag en gnist, et sterkt ønske om å ta vare på sitt språk.

Et folk uten språk og egne skrifter er litterært fattig. Språket gir trygghet, til språket tar forfatteren flukten i en vanskelig tid, i en trengt situasjon. Morsmålet er det som sikrer framtida.

Hvorfor kjenner så mange samiske forfattere uro over framtida? La Paul Utsi gi oss svaret.

Vårt eget land, vårt levebrød har
krympt
sjöarna har stigit
ällvarna har torkat
bäckarna sjunger med sorgsen
stämma
markerna svartnar, grönskan vissnar
fåglerna tystnar och flyr1

KILDER

1 Paulus Utsi: Giela, giela. Almquist & Wiksell. Uppsala 1975. [Tilbake]

2 Første Mosebok, 1,28. Det Norske Bibelselskap 1943. [Tilbake]

3 Fra LP'n Sue'nn'jel lee'ud. Helsingfors 1979. [Tilbake]

4 O, Oarjjevuodna, Jårgaleaddji A/S, 1983. [Tilbake]

5 Riddunjárga (Vindenes odde), Jårgaleaddji A/S, 1979. [Tilbake]

6 Israel Ruong: Samerna. Bonniers. Stockholm 1971. [Tilbake]

7 Nils-Aslak Vaalkeapää: Helsing frå Sameland. Oversatt av Liv Hatle. Pax Forlag. Oslo 1979. [Tilbake]

Publisert 27. januar 1999 | Til toppen av siden