Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kεre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Novelle

Purple Haze
av Aage Storm Borchgrevink

Vi landet i Oslo tidlig om morgenen. Vi var ikke forberedt på at det allerede var lyst. Klokken var fire, men solen var oppe og fuglene sang i den kjølige luften. Solen virket akkurat som vanlig, men jeg kunne likevel merke at den var opp ned.
      «Velkommen til Skandinavia,» ropte Jimenez, «dette er Norden, Midnattsolens Land.»
      «Vi er et godt stykke fra Mogadishu, ja,» sa Tyrone. Han hutret og strammet stroppene på ryggsekken.
      «Her går ikke jentene i slør, gutter,» fortsatte Jimenez mens han vinket oss ut av bakluken og ned lastetippen, «de har ikke en gang bikinioverdeler.»
      «De må ha stive brystvorter,» sa Dithers, «hvis de går uten beskyttelse i denne kulden.»
      Vi småløp forbi Jimenez. Hele tiden så jeg for meg stive brystvorter, rosa og nuppete. Kvinner med slør og bikinitruser, med bare bryster der de stive vortene strittet i den bleke gåsehuden.

Vi suste innover mot byen på de øde veiene. Drønnet fra de to kraftige motorene (med en styrke på 325 hk hver), levert av General Motors, gjorde oss døsige. Vi nikket med hodene når Bradley-vognen kjørte over en dump eller et hull i asfalten. Gjennom takluken kunne vi se glimt av Apache-helikoptrene som utslettet hvert tegn til motstand på veien. Skytteren vår, visekorporal Emmett Freeman, hjemmehørende i Oakland (Smokeland), CA, beveget munnen lydløst mens han vekselvis kikket over kanten på luken og fulgte med på radaren vår, en AN/TPQ-36 Firefinder Radar som betydde dårlige nyheter for fienden.
      Ved en korsvei mellom noen høye åser eksploderte to granater ved siden av oss. Emmetts datamaskin regnet straks ut granatenes virtuelle bane og koordinatene til utskytningsstedet dukket opp på skjermen. Emmetts lepper beveget seg mens han sang en av sine lydløse hip-hop-tekster, trykket på en knapp, avfyrte en M-1093A3 rakettdrevet granat og sprengte tufsen som skjøt på oss til himmels.
      Ellers møtte vi ingen motstand.
      Vi fortsatte fremrykningen mellom bjerkeskog og klynger av trehus. Vi hadde vervet oss for å se verden, forklarte de, offiserene som vervet oss, og for å pule for en slikk og ingenting på basene i Asia, understreket de, mens de smattet med tungen – nam-nam-n. Vel, her var altså verden: En strøm av bleke trestammer og steinete knauser. Fiendtlig territorium. Rødhudenes land. Vi døste. Hjelmene våre dunket mot hverandre mens Emmett moret seg med å fyre av kanonen, en 25 mm Bushmaster, mot trafostasjoner og garasjer langs veien.
      «Juhu,» hoiet han, «noen hjemme? Her kommer onkel Emmett på besøk.»
      Utelukkende militære mål, selvsagt. Troppsadvokaten vår satt foran i Bradley-en og noterte i en liten, svart bok. Jeg sukket, tenkte på hvilken bisarr skjebne som hadde ført meg hit, hit til Oslo. Var det min egen, min personlige skjebne, eller var det noe større? Manifest destiny?

Det var først i sentrum at stedet begynte å ligne på en by. Det var folketomt. Bombetoktene og krysserrakett-angrepene hadde pågått i en uke, og det brant fremdeles noen steder langs havnen. Vi tittet rundt oss. Vindusrutene var knust, men bygningene sto. Bare her og der var det hus som lå i ruiner: parti-hovedkvarterene, regjeringsbygninger, statlige selskap, olje- og energi-installasjoner, avishus og TV-selskap, sikkerhetstjenestens kontorer. Vi gikk i to kolonner med tanksene foran og mellom oss. Ingen av feigingene var så dumme at de gjorde motstand. Helikoptrene hang over byen. Vi hørte skyting i det fjerne. Røyken steg opp fra branntomten som en gang hadde huset parlamentet. Vi beveget oss oppover en bred gate som ledet frem mot slottet.
      «Faens anorakkbeduiner,» sa Jimenez, «de har reist ut i skogen for å gjemme seg.»
      En info-tropp, mediesoldater med produksjonsbil og kamerateam, beveget seg forbi oss på fortauet. En tanks stoppet foran den irrete rytterstatuen som skuet ut over byen. Noen soldater var i ferd med å feste vaiere til statuens utstrakte hånd. Info-troppen skyndte seg oppover gaten for å forevige statuens fall, Frigjøringen av Oslo. Ruinene av slottet lå i bakgrunnen, med det amerikanske flagget vaiende over seg. Kongefamilien var drept eller på flukt.
      «Husker dere grunnloven deres?» sa Jimenez, «'kongen bestemmer ditt, kongen bestemmer datt'. Et jævla autoritært diktatur. Vi er i hjertet av det Gamle Europa, det mørke fastland. Ingen nåde gutter, husk at de drepte folkene våre.»
      Vi følte det som om grunnen gynget under oss, som om vi beveget oss gjennom en gigantisk, brolagt myr. Vi bet tennene sammen. Dithers bannet bak meg. Jeg så for meg et hav av strittende, kvinnelige brystvorter, en himmel full av slør og glitrende øyne.

Vi passerte de rykende restene av skøytesopernes Utenriksdepartement. Det lignet ikke stort på bildene vi hadde sett på simulatoren, der de hvite bygningene med de grå takene hadde avtegnet seg med spir og kupler mot en blå himmel, en knallblå himmel som ikke lignet på det grå, røykaktige skylaget som hadde lagt seg over byen i løpet av formiddagen. Det er alltid noe annet i virkeligheten – det er det jeg har lært av mine år i forsen. Du ser bilder, du hører stemmer fortelle deg hvordan ting er, men det er først når du ser med dine egne øyne at du skjønner hva stedene dreier seg om. Simulakrum, er det visst noen som kaller det, livet foran skjermen. Derfor er jeg glad jeg er marinesoldat. Slektningene mine aner ingenting om hva som skjer, men jeg, jeg som er på stedet kan fortelle dem hva det dreier seg om. Faens reinsdyrspisere, de skjøt folkene våre.
      Troppen vår var i spissen av kolonnen. Jeg tittet på skjermen på håndleddet, GPS-peilingene våre trakk en stiplet linje på det digitale kartet i retning målet, ambassaden vår. Den amerikanske ambassaden, der folkene våre hadde forsøkt å holde stand mot barbariet inntil overføringene ble brutt og vi bare hadde satellittbildene igjen: Grovkornete bilder av folk på gatene som stimlet sammen rundt ambassaden og flammer som slo ut av vinduene.
      Vi kom frem. Den trekantete bygningen var utbrent, utenfor lå gjerdene veltet og betongsperringene var sprengt på flere steder. Jimenez kløv over de ødelagte vaktbrakkene som var splintret til pinneved, og gikk inn i ambassaden gjennom de knuste glassdørene.
      Vi kommer aldri til å venne oss til dette, synet av et utbrent og plyndret blokkhus, en av utpostene våre i den ørkenen som vi vanligvis kaller med det altfor snille navnet utlandet. Faens barbari, faens barbarer. Likene av vaktstyrken hengt opp i rørene i kjelleren, de forkullete restene av ambassadepersonalet som forsøkte å forsvare arkivene våre mot de ville inntrengerne. En av dem lå bakbundet over kontorbordet, med slipset hengende over ansiktet, kvalt av en McDonalds quarterpounder som ikke engang var pakket ut av papiret. Vi beveget oss oppover etasjene i den triangulære bygningen. Det var ingenting her annet enn aske og knust glass. Snømennene hadde rensket ut hele stedet, det var ingen overlevende. Mens vi forsiktig besteg den siste trappeavsatsen, hørte jeg Jimenez hviske:
      «Hva skjedde her? Hvorfor gjorde de dette? Hva galt hadde folkene våre gjort? Å Herre, Herre, hevnen tilhører meg.»
      Da visste jeg at vi trengte noe beroligende, at vi trengte en forklaring. Når Jimenez blir gammeltestamentlig, vet jeg det. Det lød en eksplosjon fra en av etasjene under oss. Jeg skjønte øyeblikkelig at det dreide seg om en minefelle og at noen av gutta hadde møtt sin skjebne. Jeg kommuniserte dette til Jimenez, for på dette tidspunktet var det bare ham og jeg som sto i den mørke gangen, på toppen av trappene, men han bare snøftet og førte an videre bortover korridoren i øverste etasje.
      Det var som han visste hvor vi skulle, Jimenez, som om han skjønte det, hva som hadde skjedd, så det for seg i det ensomme hodet sitt: vår smerte og vår sorg. Han visste hvor vi skulle lete, han forsto hvordan kampene hadde utartet når villmennene trengte seg inn og massakrerte ambassaden vår. Jeg så inn i mørket foran meg, hørte skrikene fra de sårete kollegene våre i etasjen under oss. Verden ber deg hverken om å gjøre ditt beste for kameratene eller om at du ofrer deg for den gode sak, verden simpelthen driter i deg. Manifest destiny=rompehull, sto det plutselig skrevet med purpurskrift i luften foran meg. Jeg ble midlertidig forbløffet, men ristet på hodet og fortsatte innover gangen i ryggen på Jimenez.

Vi fant boken i det innerste hjørneværelset i østfløyen. Stanken fra de to skalperte likene var uutholdelig, men da vi vendte det kvinnelige liket så vi at hun holdt en bok klemt inn til kroppen. Boken var nesten hel, hun hadde beskyttet den mot flammene med den døde kroppen sin. Jimenez tok den opp. Sidene var klistret sammen av blod. Boken var høy, den var bred og tykk, med svarte lærpermer og forgylte gotiske bokstaver. Boken var merket av hugg, stikk og flammer, men Jimenez klarte likevel å åpne den.
      Han tittet lenge på en av sidene.
      Så snudde han boken riktig vei og tittet en gang til. Han gryntet et eller annet, holdt en klut for nesen og ga boken til meg.
      Likstanken vellet opp mot meg da jeg åpnet boken. Jeg trakk pusten dypt, blunket.
      Jeg forsto straks at jeg holdt Historie mellom hendene, selve Historien. Dagboken som skulle leve og fortelle om våre folk, deres siste måneder og dager, kanskje om de siste desperate timene da inntrengerne sto foran dørene og kjempet seg oppover etasjene. Deres tanker, deres følelser, deres håp. Deres Drømmer. Jimenez tok av seg hjelmen og bøyde hodet andektig. Jeg forsto at han også forsto.
      Mens jeg leste kunne jeg merke skritt i gangen bak oss. Resten av troppen samlet seg taust bak meg, mens jeg leste fra den døde kvinnens dagbok og tårene strømmet nedover Jimenez' kinn og falt som perler ned på den skuddsikre vesten hans.
      Stoltheten vellet opp i meg. For jeg var ung, jeg var medlem av en uovervinnelig armé, og de eldre soldatene bøyde hodene rundt meg. Det var ingen fjell som kunne stenge oss inne, ingen hav vi ikke kunne krysse. Intet himmellegeme vi ikke skulle plante flagget på. Og i spissen for all denne makten sto jeg, side ved side med Sergeant Jimenez. Og jeg leste høyt fra en av våre falnes dagbøker, og jeg lot røsten til martyren fylle meg:
     
      … Mitt møte med Norge, min første norske Nasjonaldag, 17. mai. Dette folket feirer altså seg selv i midten av mai, angivelig fordi deres grunnlov ble undertegnet på denne dagen for omtrent hundre år siden, men kanskje like mye fordi den bitre vinteren nå endelig begynner å slippe taket. Enkelte modige grønne blader og strå kan endelig skimtes rundt omkring i den golde naturen som klynger seg fast her oppe under polarsirkelen, som …
     
(Her er det en flenge i papiret og de neste linjene er uleselige, forklarte jeg. Fortsett, kommanderte Jimenez skarpt)
      … Tusenvis av mennesker i nasjonaldrakter strømmet gjennom gatene. Kvinnene hadde på seg hvite skjorter og svære skjørt i mange farver, men med mye svart i seg. Mennene gikk i korte jakker og en slags knickerser med strømper som minnet meg om bilder fra skirenn for lenge siden, dypt i det amerikanske innlandet: hoppbakker og menn med ski og strømper. Noen av kvinnene hadde smykker – billige, av sølv og messing – på brystet, andre hadde hatter, noen kyseaktige, andre store som vifter, svarte vifter over de lyse, norske hodene.
      Jeg elsker nasjonaldrakter. Jeg føler meg nærmere nordmennene når de går i draktene. Tradisjoner, arv, røtter. Uten dem kan de være hva som helst, hvem som helst. Men med nasjonaldrakt er det ingen tvil: den kvinnen foran meg er norsk …
     
(Her mangler det noen ord, eller kanskje en setning, sa jeg, og tok en kort pause i lesningen fra denne historiske dagboken, denne relikvien fra det falne blokkhuset)
      … De var alle vennlige
     
(Tror jeg det står)
      … og jeg ble slått av det organisatoriske nivået. Folk sto rolig på hver side av gaten og gjorde plass for prosesjonene som kom: mengder av norske flagg og norske faner, norske barn og norske hornorkestre, stivt marsjerende til drønnet fra trommene og hvinet fra krigsropene: Hurra, hurra, hurra. Jeg husket på hva Ned og Barb hadde fortalt oss da vi ankom landet i vintermørket for noen måneder siden: Disse menneskene, late, trege og desorienterte som de kan virke, har i dypet av sin sjel et oppkomme av sunn nasjonalisme og kan vekkes til liv, vekkes til dåd, i et knipetak. De er kanskje ikke så ulike oss, når alt kommer til alt, tenkte jeg, og smilte hemmelighetsfullt for meg selv …
     
(De neste to sidene er klistret sammen og kan ikke åpnes, sa jeg. Jeg var forsiktig med å bla i boken. Den var et klenodie. Jeg tenkte på en historie jeg hadde hørt på skolen, om en jødisk jente som ble drept av de tyske nazistene. Før hun ble tatt, skrev hun en dagbok. Det var faren hennes som fant dagboken, akkurat som jeg hadde funnet denne kvinnens dagbok etter at hun var død. Jeg trakk pusten dypt og fortsatte)
      … og Dave var selvsagt begynt å bli beruset, enda det var tidlig på ettermiddagen og vi forsøkte å opprettholde disiplinen hver gang vi var samlet i ambassadebygningen, som ligger vis-à-vis slottet og stedet der de bestemmer hvem som skal motta Nobels Fredspris. Han kløyp meg i rompa, den digre grisen, og det var like før Bill så oss …
     
(Hmm, sa jeg. De neste setningene passet ikke til høytlesing, og det slo meg at dagboken nok burde redigeres litt før den kunne brukes i undervisning på skolene. Det blir en slutt på de dustete fredsprisene nå, gutter, sa jeg, for å holde humøret deres oppe. Her mangler det visst også noe i dagboken hennes, skal vi se, jeg hopper til neste side)
      … Nedover den varme gaten, rett foran ambassaden vår, kom det en flokk ravende, rødkledde ungdommer, noen av dem dandert utover biler og busser mens musikken dundret, noen bar plakater, mens andre dro opp toppene sine og blottet brystene. Det var en sjokkerende kontrast til disiplinen i prosesjonene tidligere på dagen. De pekte nese til oss, ungdommene med solbrillene, og flere kom løpende bort og forsøkte å fikle med flagget vårt – de ville vel sette det på halv stang, tomsingene. Eurotrash, knurret Ned og Bill, det er bare ett språk disse tomsingene forstår.
      Jeg begynte å tvile på om jeg egentlig forsto disse nordmennene. Jeg gikk ut på gaten, blant menneskene som tittet på det kaotiske opptoget som passerte med skjærende støy fra de enorme høyttalerne, lyder som passet bedre i amerikanske ghettoer enn i den norske hovedstaden. Jeg lot være å si noe, lot være å spørre, ville ikke at språket skulle peke meg ut. Det var ikke det at menneskene var uvennlige eller aggressive, det var ikke det, men de var rare – det var mer enn språket, mer enn alkoholen. Av og til begynte de bare å le. Uten grunn, uten anledning. Gud vet hvorfor.
      Menneskene på gaten utenfor ambassaden var heller ikke ensartete, etterhvert var det få som hadde nasjonaldrakt. Det var mennesker der ut som hadde klare asiatiske og afrikanske trekk, i tillegg til de blonde og rødlette – de egentlige nordmennene. Noen av jentene hadde slør, noen var blonde og nesten ikke kledd i det hel tatt. Men jeg merket hinsides skyggen av tvil at de delte et felles kjennetegn, det viktigste: De var alle utenlandske. I et blaff hadde jeg opplevd et slags slektskap med de festkledde menneskene. Det var en illusjon. Nå forsto jeg at vi levde på hver side av en uoverstigelig kløft …
     
(Her blir det litt – litt vanskelig, mumlet jeg. Damen viklet seg inn i noen lange setninger om nasjonal egenart og raseteorier som ikke passet til høytlesing, særlig ikke mens Jimenez, Tyrone, Dennis og Emmett var tilstede. Jeg merket Jimenez' nagende blikk på meg, hørte åndedrettet til resten av laget. Det var et stort ansvar som lå på mine skuldre nå. Jeg pustet dypt, visste at jeg ikke kunne skuffe sersjanten og gutta. Jeg hopper videre i boken, til en ny dato, sa jeg, og bladde et godt stykke videre i den svarte boken)
      … Underlige folk, nordmennene. De tenker sannsynligvis ikke på annet enn sex: Helt ville om sommeren, så kommer angeren, og om vinteren henger de seg, stille og proft. Vi har brukt sommeren på å kjøre gjennom landet. Store deler ser fullstendig ut som nasjonalpark, likevel klorer folk seg fast oppunder fjellene: Et par hus og en bensinstasjon. Det er lite som tyder på at det noensinne har vært noen slags sivilisasjon her: en og annen sliten trepinne hist og her indikerer en bygning som er eldre enn hundre år, men ellers er det lite av kultur – bare fjell og atter fjell, ville stup, dype fjorder og svimlende fosser …
     
(Her er det noe som er uleselig, noe som handler om natur og bilveier, sa jeg, da jeg merket at gutta bak meg begynte å kjede seg. Ratingen sank, noe måtte gjøres. Jeg hoppet nedover siden og fortsatte)
      … Men så kom vi til Elveseter. Vi kjørte gjennom Jotunheimen i regnvær og oppdaget plutselig en søyle med relieffer og en rytterstatue på toppen – tilsynelatende fullstendig ensom i den bratte dalen under de ruvende fjellene. Men stedet som lå ved foten av søylen var verdt hele turen for oss: gamle hus med svære samlinger av norske antikviteter i kobber og tre, messing og bein, malerier av norrøne motiver på dørene til soverommene – for stedet var også et hotell, til alt overmål et rimelig et – og staben var alle som én kledd i tradisjonelle klær. Bill og jeg elsket det.
      Vi ble sittende lenge, svært lenge, i en av stuene, sammen med en gruppe på to menn og en kvinne, alle nordmenn, men selvsagt flytende i engelsk. Det var hyggelig, lenge, men etterhvert som de tre ble fulle og steine – vi røkte noe amerikansk gress som Bill hadde, og noe norsk hasj – ble de fnisete og underlige. Det virket som om de lo av at vi satte pris på stedet. Norse Vegas, kalte de det, og holdt på å le seg i hjel. De kom med forslag på hva S.U.V., betydde, mange uanstendige, noen uforståelige, noen på norsk. De spurte om hvorfor vi ikke likegodt kjørte en APC eller en fullblods stridsvogn, og så lo de. Bare vent, tenkte jeg, bare vent. Disse menneskenes enestående evne til alltid å le på de gale stedene slutter aldri å forbløffe meg. Denne evige, meningsløse fnisingen. De er alle slaver av denne idiotiske vanen. De er så opptatte av hva som er kitsch og hva som er ekte. Det er forvirrende. Hva er galt med å kjøre en S.U.V.? Hverken Bill eller jeg forstår om vi skal ta ting på alvor eller ikke. Alt er usikkert, fremmed. Vi er i utlandet …
     
(Det var en flenge i siden. Jeg hoppet lynraskt videre.)
      … Det vi trenger er en skikkelig mur, en mur mellom oss og dem. Jeg forsøkte å forklare det til Bill, gode gjerder skaper gode naboer …
     
(Hun ble komplisert igjen og jeg tok en pause i lesingen. Her slutter det, sa jeg, neste side er klistret sammen. Typisk at de dumme utlendingene ikke begriper betydningen av S.U.V., knurret Dithers fra døren, rasende. Jeg blar videre, sa jeg, og slo opp et stykke lenger frem)
      … Noen driver og ringer oss på privattelefonen, ofte midt på natten. Bill sier det ikke er noe å bry seg om, men jeg forstår ikke hvem som har fått tak i nummeret vårt og hvorfor. Jeg liker det ikke, men det er vanskelig å snakke med Bill om slikt. Hvis jeg skulle forsøke å ta det opp med ham, ville han bare føyse det til side og si at her har det vært fred i en mannsalder og at hvis det er ett eneste sted i verden man kan være trygg, så er det her.
      Men det er nettopp det som er poenget: Det er ingen steder i verden man kan være trygg …
     
(Her er det noe jeg ikke klarer å lese)
      … Det er Kristin som peker seg ut, det er henne som er vår klart viktigste kontakt her: Det er hun som snakker mest og forklarer best. Hun forteller fra regjeringsmøtene, forsvarsledelsen og partiorganisasjonene, hun kjenner til businessmiljøet i hovedstaden. Hun er bemerkelsesverdig åpen med oss, beskriver hvordan stemningen er i ferd med å snu, snu mot oss. Hun antyder at det kanskje ville være best å gripe inn før heller enn senere, at senere fort kan vise seg å være for sent.
      Jeg lurer på motivene hennes. Jeg tror hun snakker med oss fordi hun ser at det kan være nyttig for hennes fremtidige karriere. Hun er i alle fall ikke interessert i penger. Men jeg er skeptisk til alle som har kompliserte motiver: De kan når som helst skifte side. Jeg stoler ikke på henne, ikke et sekund, men jeg ser at Bill er svak for Kristin, han retter ryggen og har det dumme gliset om munnen hver gang han ser henne. Hun sitter der, slank og blond, med de isblå øynene som aldri synes å blunke, og jeg føler meg ikke trygg på at vi har ryggen dekket her, ikke i det hele tatt …
     
(Her er resten av siden brent, sa jeg og holdt boken tett opp til øynene i et forsøk på å tyde blekkstrekene som fremdeles var synlige på den halvveis forkullede siden. Bare én setning lot seg tyde før jeg måtte bla videre:)
      … I går godkjente Ambassadøren initiativet om å reise muren … Vi feiret dagen sammen, faktisk. Vi er jo alle i samme båt, vi på ambassaden her, og det er særlig på høytidsdagene dette går opp for oss. Det var juledag, men vi kunne ikke slappe av. Vi er i fiendeland. Selv om vi drikker espresso eller american på kaffebarene her, leser Oslo-avisene og omgås de lokale, er det en avgrunn mellom oss og dem. Vi kan aldri føle oss trygge …
     
(Jeg hutret, ufrivilllig, og hoppet raskt videre til neste leselige avsnitt.)
      … sa Bill, men Ambassadøren svarte ikke. Det ble stille. Dave blunket til meg, og jeg visste ikke om jeg skulle synke gjennom gulvet eller glede meg over at Dave så på meg igjen. Det er det som er skjebnen min: en diger bamse som tenker med pikken. Bill er det ingen som tar alvorlig, og jeg begriper ikke hvordan jeg kunne tro på ham, hvordan jeg kunne gifte meg med ham. Hvordan kunne jeg ha ham inne i meg? Hvordan kan jeg, tenkte jeg, og tittet på folkene rundt meg. Det slo meg plutselig at de anonyme brevene og telefonsamtalene kunne komme fra noen i dette rommet. Kanskje det ikke var nordmennene som sto bak likevel? Hvorfor ikke én herfra? Bill så hjelpeløst på meg, men jeg unngikk blikket hans. Jævla taper …
     
(Vel. Det er jo naturlig at ekteskapet skranter når man må leve med slikt stress – stresset med å være omgitt av et hav av anorakk-kledde nordmenn, sa jeg trøstende da jeg merket en svak uro i troppen. Selv følte jeg en varm sympati for denne navnløse amerikanske kvinnen. Jeg hopper til neste side, sa jeg.)
      … måten de ser på meg på, sa jeg. Og Barb fortalte om tennisen hun og Ned spiller med nordmennene. Ned snøftet. De er uhyggelig talentløse, sa han, jeg vasker gulvet med dem hver morgen. Jeg og Barb, tilføyde han. Tullinger, sa han, de bare fniser, bryr seg ikke om de taper eller vinner. Ingen grunn til det heller: De taper alltid. Hvordan kan man kommunisere med folk som ikke forstår baseball? Jeg løftet hånden før jeg skulle serve, du vet, slik Babe Ruth gjorde før en homer, men de bare så på meg. Dumt, stumt, som dyr, med de blanke øynene. Tullinger. Bryr seg ikk …
     
(Her begynner det tydeligvis å bli farligere for folkene våre. Det står noe om økt beredskap og flere vaktmannskaper.)
      … Dave og Ambassadøren lukket seg inne på kontoret. Etterpå kom Dave ut alene. Han stanset foran meg og jeg kjente hvordan hjertet hamret. Bill var dratt i forveien til leiligheten. Alt lå til rette for at Dave og jeg diskret kunne ta oss inn på et av kontorene. Jeg lærer visst aldri. Jeg tror på ting som ikke finnes, jeg håper på det umulige. Kanskje jeg håpet på litt oppmerksomhet fra Dave siden det var juledagen – jeg vet ikke. Hjertet mitt ble splintret av stemmen hans. Den var så hard og kald. Han spurte om vi hadde fått noen gave eller julehilsen fra Kristin. Det tok litt tid før jeg klarte å svare ham. Han stirret på meg, uttrykksløst, som om han ikke husket timene vi hadde delt. Som om det aldri hadde skjedd. Det tok tid før jeg forsto hva spørsmålet innebar. Nei, stammet jeg, hun har ikke sendt oss noe som helst. Dave snudde og gikk tilbake til Ambassadøren. Jeg ble igjen, mens jeg strevde med å la være å gråte. Men samtidig gikk det opp for meg hva opplysningen egentlig innebar: Kristin distanserer seg, hun værer et eller annet, noe er i gjære.
      Nå er vi på egenhånd …
     
(Stikk i strid med mitt eget syn på meg selv, begynte jeg å fatte interesse for den døde kvinnens indre liv. Jeg bladde raskt videre til neste lesbare side. Jeg nærte et håp om at hennes kvinnelige lengsler til slutt skulle få sin belønning i Daves sterke armer.)
      … Telefonen ringte hele natten. Bill sto opp og dro ut ledningen til slutt. Da begynte mobilene våre å pipe. Han slo dem av. Min også. Jeg spurte ham: Hvem? Hvem? Jeg var så trett og redd, men Bill stirret på meg og spurte om det kanskje kunne være noen jeg kjente som ringte oss om natten – hvis jeg bare tenkte meg om. Jeg ble iskald. Det så ut som om han visste noe. Nei, Bill, svarte jeg, det er fienden som ringer. Fienden. Han kjøpte det, tror jeg. Han så rart på meg, gryntet og la seg. Etterpå fikk jeg ikke sove.
      Hvem er det som ringer? Hvem …
     
(Her er det et hull i siden, etter et knivstikk eller noe, forklarte jeg. Jeg lette etter neste passasje drevet av begjæret etter å vite: Hva ville hun til slutt velge, denne unge kvinnen med det brusende blodet, slitt mellom den stødige ektemannen og den karismatiske fremmede. Dave.)
      … Hva trenger dere muren til og hvorfor skal den stå så langt fra ambassadebygningen, spurte Kristin. Bill gjorde en tabbe. Han skulle vel vise seg. Fordi vi trenger fri bane til å skyte dem som kommer innenfor, svarte han og smilte det dumme smilet sitt. Kristin svarte ikke. Litt etter unnskyldte hun seg og gikk. Dusten Bill. Han stoler på henne. Forteller sannheten. Sannsynligvis fordi han er betatt av henne. Han ser ikke at hun er falsk og tvers gjennom opportunistisk. Jeg skulle latt henne få høre en annen historie, en mer spiselig versjon av murprosjektet.
      De kommer aldri til å gi oss lov til å reise den muren. Hvorfor skulle de det? Aldri om noen av de utenlandske ambassadene hadde fått forsøke noe sånt i Washington.
      Det spisser seg til nå. Vi er i krig over hele kloden. Jeg merker hvordan det koker her også. Det er små ting, som hvordan folk ser på deg i butikken. Gretne kommentarer fra drosjesjåførene. Vi må hviske på trikken. Noen av oss er begynt å sove her inne i ambassadebygget. De er få som tør å reise tilbake til leilighetene sine etter mørkets frembrudd ….
     
(Her er skriften raskere og mer utydelig.)
      … Men vi står samlet. Her inne i ambassaden er det enighet og enhet, selv om Bill av og til skuler mot Dave. Ned og Barb har fått beskjed av husverten om å finne seg et annet sted å bo. De klaget til Ambassadøren, men han sa bare: Husker dere hva som skjedde med Hitlers 6. Armé? De så forbløffet på ham, men fra den andre siden av bordet supplerte Dave: Eller hva som skjedde med General Custers 7. kavaleri? Barb forsøkte å si at dette hverken var 1876 eller 1943, men nå – men Ned senket hodet og forsto.
      Dette er ikke tiden for å klage. Skal vi overleve må vi stå sammen.
      Da jeg dro hjem leste jeg videre i kongesagaene, i Snorres
Heimskringla, nordmennenes historie. Hvordan skal jeg ellers forstå disse menneskene? Men hva er det jeg leser om? Hvilken gru, hvilken gru. Det er slikt som kan få blodet til å fryse i årene på et vanlig menneske. Hva slags folk er de egentlig, disse nordmennene? Å seire i slag ved å ofre sitt eget barn – det var det Håkon Jarl gjorde. Og hva gjorde trellen hans? Han solgte jarlens hode til den nye kongen, Olav, i håp om å skaffe seg fritt leide. Men neida, den gikk ikke: Olav hugget i stedet trellen i småbiter som takk. Det er komplett frastøtende, totalt ubegripelig. Disse folkene er ikke mennesker, men blodtørstige dyr. Det forstår jeg når jeg leser historien deres. Og ennå er de såkalte folkeeventyrene deres mye verre. Det er ikke nok med en mur mellom oss og dem, vi må finne en annen og mer drastisk løsning. En endelig løsning. Det er ingen annen utvei.
      Fra nå av sover Ned og Barb i ambassaden …
     
(Jeg bladde videre, frenetisk. Stanset ikke før jeg igjen fikk øye på navnet «Dave». Jeg følte at hun måtte forte seg og bryte ut av det kjærlighetsløse ekteskapet sitt. Det sto klart for meg at Bill hadde utspilt sin rolle som elsker og mann. Om Dave var kald og avmålt en gang eller to, ville kjærligheten uansett overvinne alt til slutt og rive ham med seg i en vill og vakker vårløsning: Kvinnen og Dave. Dave og kvinnen.)
      … To fly krasjer i en bygning, sa jeg, og plutselig er alt så vanskelig. Det er ikke så enkelt, svarte Dave, problemene lå der allerede før 911. Jeg vet at han har rett, men jeg har også rett. Trenger det virkelig å være så vanskelig? En ung mann spyttet etter meg på gaten i dag. Han stirret på meg med blanke, utenlandske øyne. På nordmennenes tv er det en endeløs serie av debattprogrammer og dokumentarer som beskriver hvordan vi er ansvarlige for all ondskapen i verden. Det gjærer.
      Alt kom til overflaten under nasjonaldagen til kroatene, en av de minste og ynkeligste ambassadene i byen drevet av noen pratsomme kvinner med et minimum av diplomatisk erfaring, kvinner som ifølge Dave mer eller mindre tilfeldigvis hadde deltatt i kampen mot det kroatiske diktaturet på nittitallet og nå høstet sin belønning. Mottagelsen var godt besøkt, men ingen stilte i nasjonaldrakt: bare businessdrakter og mørke dresser, noen få kjoler. Et signal om at de vestlige og norske besøkende ikke tok denne kroatiske såkalte nasjonaldagen særlig alvorlig. De eksjugoslaviske kvinnene gikk i amerikanske klær og solbriller med forgylt innfatning, mennene hadde olje i håret, hvite tenner og dresser med noen merkelige, matrosaktige detaljer. Det nye Europa. Jeg grøsset mens jeg vandret rundt og lette etter kjentfolk: Kristin var der, med brune armer og skuldre og kløften godt synlig. Mange av de norske lederne var der, de hadde alle en fortid på Balkan på nittitallet.
      Jeg ble stående bak Bill og overhøre en samtale han hadde med en ung nordmann som snakket perfekt engelsk, men med tydelig norsk aksent. Mannen fortalte en historie om våpensmugling fra de tidligere sovjetiske statene til regimer og terrorgrupper i Midtøsten og Afrika. Bill så desorientert på ham mens mannen fortalte om avhoppere fra Ukraina som hadde mer spesifikk informasjon. Bill vet knapt hvor Ukraina ligger, og jeg kunne se på ryggen hans at han ble usikker. Han hostet og sa et eller annet vagt, men avvisende. Nordmannen ble stående og se på ham. Hvis dere ikke engang vil ta i mot hjelp fra dem som er deres venner, er det ikke rart dere klager over å være isolerte, sa han. Jeg kunne merke hvordan Bill flakket med blikket og var usikker, men så strammet han nakken og svarte et eller annet aggressivt tilbake, minnet nordmannen på hvem som var sterkest. Mannen bare lo og gikk …
     
(Her er det noen linjer som er utydelige.)
      … Er det så åpenbart hva Bill og jeg driver med her at vilt fremmede menn kommer bort og tipser oss om spioner og våpensmugling? Eller er det noen som har fortalt om oss? Jeg tittet bort på Kristin. Så ble jeg ubetenksom. Jeg gikk over til henne og spurte henne rett ut om hva det ble til med muren og hva hun gjorde for å skaffe oss byggetillatelse. Hun svarte et eller annet unnvikende uten å se på meg.
      Kristin: Noen ganger føler jeg at hun bare bruker oss, at hun trenger vår støtte for å manøvrere seg frem til et eller annet personlig mål hun har satt seg. En ambisjon hun har. Noe hun trenger amerikansk støtte for å få gjennomført. Det er som om hun ikke bryr seg om oss. Se på meg! får jeg lyst til å rope, er jeg ikke et menneske? Hvis du stikker meg, vil jeg ikke blø?
      Jeg ble rød og stammet noe om at jeg tvilte på hennes samarbeidsvilje. Hun så på meg med det isblå blikket sitt. Jeg gjentok at jeg tvilte på hennes samarbeidsvilje, mens jeg stirret på henne. Jeg var sint og ville tvinge henne til å underkaste seg. Hun har å lystre: Det er vi som er sterkest. Men Kristin bare så på meg. Til slutt sa hun at vi like godt kunne glemme den muren, at det aldri ville skje, og så snudde hun den brune ryggen til meg og gikk.
      Jeg var allerede opphisset da Bill kom bort til meg. Uten videre slo han til meg med flathånden. Det sved så jeg trodde jeg skulle besvime. Jeg forsto ingenting, men ble frenetisk opptatt av at ingen måtte forstå hva som hadde skjedd. Jeg smilte og kniste, mens jeg vendte det numne kinnet mitt vekk slik at gjestene ikke skulle se merket av hånden hans. Noen av dem hadde stanset og så på oss, men sannsynligvis var hendelsen så merkelig og uforståelig at de fleste konkluderte med at de ikke hadde sett det de hadde sett. De vendte seg vekk og fortsatte å snakke. Og så Dave, den feite grisen, knurret Bill før han forsvant ut døren. Jeg ble stående og forsøke å summe meg. Barb og Laura stirret på meg, men de fleste av utlendingene hadde ikke lagt merke til opptrinnet. Jeg bet tennene sammen …
     
(Jeg klart ikke å rive opp de neste sidene. Rolig, sa jeg til mennene, vent litt. Det kommer mer snart. Jeg kunne føle skuffelsen deres: Kanskje de neste sidene inneholdt beskrivelser av den ekstatiske forsoningen med Dave? Hvordan han kom til henne med bøyd hode og bekjente at det alltid hadde vært henne, helt fra første stund han så henne. Hvordan hun tilga, for kjærligheten overvinner alt, særlig den utenfor ekteskapet, og hvordan han hun langsomt lot ham ta av henne klærne. Jeg kunne nærmest høre bakgrunnsmusikken øke mot klimaks. Nå var det uansett ikke mange sidene igjen.)
      … Ting går så fort. Det er nasjonaldagen, men vi kan ikke feire den annet enn her – her i buken på den trekantede ambassaden vår. Og så kom Dan med nyheten: Laura er forsvunnet. Ingen vet hvor. Ingen vet hvem som har tatt henne. Hun kom ikke på jobb i forgårs, og nå er hun borte. Det norske politiet nekter tydeligvis å hjelpe. Alt de sier er at de tviler på opplysningene våre og foreslår at hun kan være reist på hytta. De ler av oss, sier Dan. Jeg føler på meg at hun allerede er død …
     
(Her er skriften utydelig, som om alt er nedtegnet veldig raskt. Det er bare tre skrevne sider igjen i boken.)
      … Telefonen i leiligheten virker ikke lenger. Vi tør ikke åpne munnen på bussen lenger. Nordmennene stirrer på oss med sine blanke, harde, utenlandske øyne …
      … Og så disse motbydelige bildene. Etter at vi hadde åpnet den brune konvolutten og tatt dem ut, stirret Bill og jeg hjelpeløst på hverandre. Motbydelig. Det er som om galskapen er oppstått midt blant oss. Som om enigheten og enheten vår er en illusjon, en hallusinasjon. Vi ropte på Dave og stirret taust på bildene i felleskap. Når Ambassadøren er borte, er det Dave som fatter beslutningene. Nå sto vi her sammen, vi tre, bøyd over bordet der de svart-hvite bildene lå spredd ut. Jeg følte hvordan Bill sukket innvendig, hvordan han bøyde hodet og tilga oss. Når alt kom til alt, er Dave hans overordnede. Jeg visste han ville forstå. Til slutt …
      … en stein slo mot ruten på baksiden, men spratt tilbake fra det skuddsikre glasset. Barb dukket instinktivt. Neste gang er det en rakettdrevet granat, sa Ned. Vi kunne høre ropene fra gaten …
      … sa Dave, vi kan selvsagt ikke vise dette til noen. Ikke fortelle det til noen heller. Vi tittet ned på bildene. Ambassadøren var hovedpersonen på dem alle. Han var i kvinneklær, noen ganger helt naken med det bleke kjønnet løftet under den tunge magen, omringet av halvnakne, mørkhårete kvinner med sterk sminke. Hva var dette? Det fulgte ikke noe brev med i konvolutten. Hva var hensikten? Var det en spøk? Et slags karneval? Et ritual? Eller en fantasi med prostituerte? Var det virkelig Ambassadøren? Var bildene ekte? Det var så frustrerende, det var umulig å si. Men det føltes som om galskapen var oppstått midt i blant oss. Sakte, sakte hadde råttenskapen infiltrert oss: Var Ambassadøren smittet av disse utenlandske kvinnene? Ambassadøren var smittet av disse utenlandske kvinnene. Var disse kvinnene utenlandske? Var bildene tatt her eller i et annet land? Var de hjemmefra? På et av bildene holdt Ambassadøren en svart maske foran ansiktet. Masken fremhevet den blanke issen og dobbelthakene som rammet den inn. Men hvorfor hadde vi mottatt dette brevet? Hva ville de oss? Vi kan høre kaklingen til demonstrantene utenfor …
     
(Her står det bare noen få ord på hver side, forklarte jeg. Det var sikkert fabrikkerte bilder, fortsatte jeg inett, de barnslige nordmennene ville henge ut Ambassadøren vår. Selv et barn kan lage sånne bilder på pc-en i dag.)
      … Hadde vi bare hatt muren oppe, kunne vi holdt ut til hjelpen kom. En sverm av piler slo mot døren til konsulatet. Var det en spøk? Hva er de leker, disse barbarene. Vi hørte hylene utenfor. En av vaktene gikk ut døren med maskinpistolen løftet for å skremme angriperne vekk. Ute på trammen vaklet han og falt. Det sto et spyd opp fra brystkassen hans …
      … Vi kan ikke komme ut! Vi kan ikke komme ut! Alle inngangene er sperret. Vaktene som skulle undersøke de underjordiske tunnelene kom ikke tilbake. Barb var den siste som slapp inn gjennom hovedinngangen. Akkurat da hun kom, var det stille i gatene, og hun kastet seg inn døren før noen rakk å reagere. Hun sank sammen på gulvet. Ned hadde blitt dyttet foran t-banen, og Barb hadde ikke visst noe annet sted å flykte enn tilbake hit, hit til dødsfellen. De ville sett på joggeskoene mine at jeg er amerikaner, gråt hun, jeg hadde ikke noe valg …
      … Er det ingen som kan hjelpe oss? Vi har mistet forbindelsen med residensen på Madserud. Vi vet ikke hva som er skjedd med Ambassadøren og staben hans. Det er ingen steder å flykte. De innfødte er over alt. Vi hører trommene deres avansere oppover Drammensveien. Skudd. Det er trommer i Ruseløkkveien også. Er det ingen som kan hjelpe oss …
     
(Her er blekket visket utover, som av gråt.)
      … De spiller Jimi Hendrix utenfor, «Purple Haze». Skal det være en spøk? Jeg kommer aldri til å forstå dem, nordmennene. Det er slåssing ved hovedinngangen. De kommer, de kommer …
     
(Dette er de siste setningene.)
      … Dave og jeg har trukket oss tilbake sammen. I den øverste etasjen, i det innerste rommet. Jeg kunne ikke dø sammen med Bill, han er igjen der nede et sted. Vi sitter og venter, Dave med en pistol i hånden. Døren er låst. Jeg kan høre dem i trappene under oss. Kakling, som av fugler. Hva vil de gjøre med oss? Heller dø enn å være slavene deres.
      Vi skal vise dem at vi kan dø som amerikanere.
      De kommer, de kommer

Jeg lukket boken. Stanken hadde gjort meg kvalm. Jeg hørte Jimenez hikste, skrapingen av støvler fra gutta bak meg. En sky av røyk drev fra Emmets enorme reefer, forbi det brente skrivebordet og ut av det knuste vinduet. Han nynnet, og jeg gjenkjente noen toner fra riffet i Purple Haze. I et øyeblikk så jeg for meg de røde hordene utenfor ambassaden, busser med vrælende høyttalere, og jenter med slør og stive brystvorter som halte og dro i flaggstangen vår. Hadde bare muren vært på plass, kunne alt dette vært unngått.
      Jeg la boken ned ved siden av liket. Jimenez knelte. Vi bøyde alle hodene våre i respekt, lukket øynene. De hadde altså fått hverandre til slutt, den navnløse kvinnen og hennes Dave. Et siste favntak. Sammen i døden for fedrelandet. På fremmed jord.
      Så reiste vi oss og så ut på de forlatte bygningene og øde gatene. Vi klemte fingrene rundt våpnene, bet tennene sammen. I soldatenes øynene skinte et kaldt, kaldt raseri.
      Hevnens hvite ild, rettferdighetens evige flamme.


Novellen er hentet fra samlingen Folkevandringer, som utkommer i oktober 2004.

Publisert 23. juni 2004 | Til toppen av siden