Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kεre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Anmeldelse

Bevegelige rytmer, stagnerte bilder
av Kaja Schjerven Mollerin

Ingvill Solberg
Ly
Dikt
Gyldendal 2004


Før jeg hadde lest Ly – det vil si da jeg fortsatt bare hadde sett omslaget – tenkte jeg at den hadde noe bevegelig ved seg. Årsakene til dette er antagelig flere. Ingvill Solbergs andre og nyeste diktsamling er innrammet av et omslag der dansende føtter (verseføtter?) er avbildet, på en bakgrunn av glidende og disige fargeoverganger. Samtidig vekker tittelen flere assosiasjoner i meg som går i retning av det musikalske, det sangbare og det rytmiske. Kanskje kan man tenke seg at et ords bevegelighet øker i takt med assosiasjonsnettverket som knytter seg til det. At assosiasjonene har noe dynamisk ved seg; at de skaper nye berøringspunkter som bidrar til å rikke på en mer statisk entydighet: Ly som i lyrikk. Ly som i lyre. Ly som i lytte. Ly som i lyd. Allerede før lesningen av boka er det med andre ord lett å bli utstyrt med et bestemt sett av forventninger.

Etter å ha lest Ly tenker jeg at de aspektene som antydes i og med omslaget – det bevegelige, det glidende, det ikke-fastlagte, det musikalske – blir forsøkt fulgt opp i nesten samtlige av samlingens dikt; riktignok på ulikt vis og i ulik grad. Og evnen til å bevare dette rytmiske og bevegelige aspektet ved lyrikken er på mange måter denne samlingens styrke. Imidlertid går dette ofte på bekostning av en mer dristig billedskaping: Lekenheten og bevegeligheten som er gjennomført på så mange plan i teksten, stanser i flere av diktene opp i bilder som allerede er ferdigskapt; bilder man føler at man kjenner igjen fra tidligere sammenhenger, og som dermed har noe lite vågalt og utfordrende ved seg.

Å stenge ute kan stenge inne

Tittelen, Ly, er bærer av en særegen dobbelhet. Et ly kan være et «shelter from the storm», for å si det med Bob Dylan – altså noe som stenger ute – men i kraft av sin skjermende funksjon kan et ly like gjerne være noe som stenger inne. Diktet som siteres på baksiden av bokomslaget, «Jeg skal ikke lede deg på villstrå», virker i denne forbindelse utdypende og lar seg kanskje forstå som samlingens titteldikt:

Jeg skal ikke lede deg
på villstrå, kjære, jeg skal ikke favne deg
for vidt eller bredt.

Jeg skal ikke tegne opp
en sirkel rundt oss, kjære, du skal få slippe
å gå i ring.

Du skal bare
være her, jeg skal bare
gi deg ly. (s. 15)

Her utspilles samlingens tematiske hovedtoner, som er tett knyttet til ambivalensen i tittelen: Kjærligheten kan på den ene siden skape trygghet og beskytte, og på den andre siden begrense, utdefinere og frarøve. Kjærligheten er raus og gjerrig på én og samme tid. Flere av diktene i samlingen følger opp denne problematikken på en vellykket måte, som for eksempel de mange diktene som kretser rundt motsetningen mellom muldvarpen, som graver seg ned i gangene sine, og svalen, som flakser ute i det fri:

Du sover i meg, du drømmer
deg ut av meg
på muldvarpvis; med butte hender.

Du sover i meg, jeg drømmer
deg ut av meg
på svalevis; med raske vinger. (s. 45)

Den gjennomgående tematiseringen av kjærlighetens doble karakter gjør at diktene hele tiden befinner seg i et spenn; i et bevegelig «midt-i-mellom» – dette på tross av at diktene ofte synes mer destruktive enn trygge og tillitsfulle.

Formelt er Ly delt inn i tre deler, der den siste er betraktelig mindre enn de to første. Gjennomgående er diktene relativt korte. De fleste består av to-tre strofer, bare unntakene er lenger, og de domineres jevnt over av en ganske eksplisitt jeg-instans. Diktene følger sjelden et fast rimemønster, men hyppige gjentagelser bidrar likevel til å skape en bestemt rytmisk og musikalsk ramme. Ofte er rytmene bygget over lesten til gamle folke- og danseviser. Nettopp dette – kombinasjonen av modernistiske og tradisjonelle elementer – er noe av det mest iøynefallende i møtet med diktene i Ly, og bidrar til å understreke dobbelheten og bevegeligheten som ligger i det tematiske innholdet. Samtidig åpenbarer disse grepene dels en lekenhet og dels en distansering som står i kontrast til den nærheten som ellers preger diktene:

Du har sett meg, kjære, danse
i lyngen, du har sett meg, kjære,
danse på lysningen. Du har sett meg,
kjære, danse på heiene, sett meg, kjære,
danse i neslene. (s. 18)

Og:

Alvering, alvering,
først så jeg ingenting,
trådte i ringen inn,
danset i sol og vind.

I sju år der uten stans
danset jeg alvedans.
Trådte i dansen inn,
danset i regn og vind. (s. 16)

Den intertekstuelle veven

Ikke bare rytmene er hentet fra et tradisjonelt register. Også en rekke andre elementer har funnet veien fra sagn, eventyr og myter. For eksempel kjenner man igjen Tommelise som «reiser i et blad» (s. 9), og en variant av Rødhettes kjente replikk i «Du hadde ikke slike / store hender før, og ikke slike / blanke øyne» (s. 38). Særlig flittig brukt er Alfred Tennysons «The Lady of Shalott». Dette diktsagnet om den magiske skikkelsen «The Lady of Shalott» veves intertekstuelt inn på flere nivåer i teksten, både eksplisitt – «De varme fargene / på garnet, og de kalde, / fruen til Shalott» (s. 21) – og mer subtilt.

«The Lady of Shalott» er forbannet med et forbud mot å betrakte verden direkte fra slottsvinduet sitt. Hun beskuer derfor alle begivenheter gjennom et speil som hun holder ut av vinduet, og alt hun ser vever hun inn i et teppe. En dag blir hun fristet av Sir Lancelots sang til å bryte forbudet; til ikke å nøye seg med speilrefleksjonene av verden. Sangen hans, som i Solbergs dikt bare antydes med ordene «tira-lira» (s. 22), lokker «The Lady of Shalott» til å se direkte ut av vinduet. Resultatet blir skjebnesvangert idet forbannelsen trer i kraft: Speilet knuser, det blåser opp til storm, og «The Lady of Shalott» går ned til elva og mot sin sikre død:

[…]
She loosed the chain, and down she lay;
The broad stream bore her far away,
The Lady of Shalott
[…]
Lying, robed in snowy white
That loosely flew to left and right–
The leaves upon her falling light–
Thro' the noises of the night,
She floated down to Camelot

Og slik veves den samme hendelsen på elegant vis inn i Solbergs diktsamling:

Håret ditt flyter
som en kåpe på vannet,
mørkere

enn våte blader, mørkere
enn våt jord. Men du er fremdeles
en vannlilje, du er fremdeles

festet til bunnen, selv om
øyne og ører er fulle
av vann, selv om hendene dine

snart slipper taket,
og demningen fyller
alle dine drømmer. (s. 23)

Shalott-referansen bidrar med en ekstra bunn i forhold til tekstens hovedtematikk. Den iscenesetter et deterministisk landskap der stormen er like følelsesmessig og mental som den er fysisk. Slik «The Lady of Shalott» så å si drukner i sin egen skjebne og hjelpeløshet, slik fremstilles også jeget i Ly som stadig mer hjelpeløst og overlatt til krefter utenfor seg selv: «Den som er hjelpeløs / må ta imot / raske smil, sprøyter og vannglass» (s. 38); og «Her jeg ligger / har jeg ingen andre problemer // enn søvnen. Den kommer bare / i pilleform; små / bitre drømmer» (s. 36). Forskjellen er bare den at jeget hos Solberg søker ly og dekning for den stormen som «The Lady of Shalott» ikke kunne unnslippe:

Nå er jeg så lys
at jeg nesten er gjennomsiktig.
Du finner meg ikke.

Men let i vannet, let
i lyngen, let i den lyse
bjørkeskogen.

Nå ligger jeg under
våte blader. Nå mørkner jeg.
Du finner meg aldri. (s. 52)

Stagnerte bilder

Det er likevel noe ved flere av diktene i Ly som gjør at jeg ofte savner både en og to omdreininger på skruen. I diktenes billedskaping oppdager jeg nemlig ikke alltid den forskyvningen; den forskjellen; den bevegeligheten som man må formode at både lyrikken og litteraturen på et eller annet vis bestandig er ute etter å skape. Noen bilder og besjelinger ligger så tett opp til velbrukte og hverdagslige formuleringer at det hefter seg noe tamt og likegyldig ved dem. Det er som om de stagnerer innenfor en kjent form, snarere enn å ekspandere og overskride den: «Elva utenfor vinduet / legger planer / for meg. // Du skal gifte deg / med gutten i møllehuset, / og dere skal få en datter, / sier elva» (s. 19). Og: «Jeg legger øyet mot / brønnens mørke / øye. Det glitrer // der nede i / gamle ønsker. / Brønnen // legger sitt mørke / øye mot mitt: Hva / ønsker du?» (s. 35). At det finnes flere eksempler av denne typen, gjør at Ly tross sine høydepunkter fremstår som ujevn. Når så godt som alle diktene i samlingen kretser rundt den samme tematikken, bør det være slik at hvert enkelt dikt nødvendiggjør seg selv i kraft av grep og elementer som utfyller og utvider den tematiske horisonten. Når det ikke er slik, kan man lett bli sittende igjen med en følelse av at samlingen som helhet virker unødig gjentagende.

Publisert 1. juli 2004 | Til toppen av siden